HVEM REGJERER NORGE?

Deres Kongelige Høyhet,
ordstyrer, kjære forsamling;

I den britiske TV-serien ”Yes, Prime Minister” utspiller følgende scene seg mellom departementsråd Sir Humphrey og statsministerens personlige sekretær Bernard:

Humphrey sier om statsminister Hacker: - He’s got no.10, a salary, a pension for life. What more can he want?

Bernard svarer: - I think he wants to govern Britain.

Det kommer skarpt fra Sir Humphrey: - Well, stop him, Bernard!

*

Jeg lar meg ikke stoppe.

Og i virkelighetens verden er nok samarbeidet mellom meg og embetsverket på Statsministerens kontor mindre stormfullt enn i den populære fjernsynsserien.

Jeg sender trolig heller ingen sjokkbølger gjennom denne forsamling om jeg påstår at det er jeg og min regjering som regjerer Norge.

Men all makt finnes ikke i Regjeringen. Heller ikke i Storting eller i Domstolene.

All makt finnes heller ikke hos den fjerde statsmakt; massemediene. (Heldigvis, får jeg vel si.)

Her i landet har vi maktfordeling og desentralisering av makten.

Slik vil vi ha det, slik bør det være.

Det påligger oss i regjeringen å sørge for en levende maktbalanse. Et demokrati som myndiggjør borgerne helt ut i den enkelte kommune.

Jeg ser at dette raskt gir rom for maktutredere - og for spørsmålet jeg har fått i kveld: Hvem regjererer Norge?

Etter over 30 års fartstid i rikspolitikken gir dette meg en gyllen anledning til å nettopp å reflektere over maktforholdene i det politiske miljø og hvordan disse har forandret seg i min tid.

Aspektene ved dette er mange. De gir grunnlag for bindsterke utredninger. Jeg må nødvendigvis begrense omfang og temavalg her i kveld.

***

Min erfaring fra regjeringsarbeide er som statssekretær for statsminister Lars Korvald i den første sentrumsregjeringen i 1972-73, som kirke- og undervisningsminister i Kåre Willochs omdannede regjering fra 1983 til 1986, som utenriksminister i Jan P. Syses regjering fra 1989 til 1990, som statsminister i 2 ^2 år i sentrumsregjeringen og nå som statsminister i Samarbeidsregjeringen.

Disse regjeringene hadde et ulikt parlamentarisk grunnlag, men hadde det fellestrekk at de alle var koalisjonsregjeringer.

Alle var også mindretallsregjeringer – bortsett fra Kåre Willochs regjering fra 1983 og fram til stortingsvalget i 1985.

Den første sentrumsregjering kom til etter at Bratteli hadde stilt kabinettspørsmål til velgerne foran den første folkeavstemningen om EF.

Den andre sentrumsregjeringen i 1997 kom til etter at Jagland stilte et slags kabinettspørsmål til velgerne med krav om en oppslutning 36,9 prosent for å kunne fortsette som statsminister etter 1997-valget.

Den tidligere sjefredaktøren for den svenske avisen Dagens Nyheter, Sven-Erik Larsson, tok etter sin avgang som sjefredaktør doktorgraden på en avhandling med tittelen ”Regera i koalition”.

Bakgrunnen for avhandlingen er dannelsen av Fälldin-regjeringen i Sverige i 1976 – en regjering som også bestod av tre partier, Centerpartiet, Moderata Samlingspartiet og Folkpartiet.

Larsson konkluderer blant annet med at en situasjon der to partier setter det tredje til side, er det dårligste utgangspunktet for et tillitsfullt regjeringssamarbeide.

Det vil føre til at det tredje partiet til stadighet ønsker å kompensere, slå tilbake – og det sier seg selv at dette ikke er noen fordel for samarbeidet i koalisjonen.

Derfor er det viktig at det i regjeringsforhandlinger brukes mye tid på å skape det nødvendige tillitsfulle fundament for et regjeringssamarbeide.

*

En regjering skal fremstå med enighet 24 timer i døgnet. Da er det svært viktig at den grunnfestede tilliten er i orden.

Dette er kanskje likeså viktig som en drøfting av standpunktene i enkeltsaker - selv om det også selvsagt er nødvendig.

Noe av det eneste som er sikkert etter at vi har reist oss fra forhandlingsbordet – enten det er i Willochs hage på Bestum, på Lysebu, Voksenåsen eller på Sem – er at det dukker opp saker som ikke er blitt behandlet i regjeringsforhandlingene.

Da er det viktig at partiene seg imellom har den tillit til hverandre at alle partier i en koalisjon skal komme godt ut av et samarbeide.

Statsministeren har et særlig ansvar for at alle partier, dersom det er en koalisjonsregjering, kommer godt ut av samarbeidet.

Hvis ikke, vil det bli negativt for hele regjeringen.

Av samme grunn må statsministeren også bidra til at alle statsråder over tid kommer godt ut.

Og det må være en særlig sterk akse mellom statsminister og finansminister – også når disse representerer ulike partier.

Beslutningene må holdes innenfor en fornuftig økonomisk ramme. Utgiftspresset fra de ulike fagstatsråder er alltid sterkt – og summen for stor.

Hvis ikke finansministeren har tilstrekkelig støtte fra statsministeren, kan det fort gå galt. Samtidig må statsministeren ofte gå mellom og finne kompromiss. Men han må alltid vite finansministerens yttergrense.

Dette er en ledetråd i mitt virke som statsminister.

*

Å være i en maktposisjon slik jeg for eksempel er nå, stiller krav til et gjennomtenkt og godt lederskap.

I så måte har jeg et ideal: ”Det tjenende lederskap.”

For meg betyr det at jeg hele tiden må være meg bevisst at jeg er satt til å tjene folket, ikke herske.

Dette må ha konsekvenser i måten jeg møter mennesker på, i vilje til å lytte og søke å bidra til å løse reelle problemer, ikke tre løsninger nedover hodet på noen ut fra en misforstått ”jeg vet best”- holdning.

Med denne holdning prøver jeg også å lede regjeringskollegiet. Evnen til å sette seg inn i andre partiers og regjeringsmedlemmers syn og behov, er avgjørende for å kunne lede et regjeringskollegium generelt, og en koalisjonsregjering spesielt.

Og jeg oppdager stadig at andre har viktige anliggender og at vettet er noenlunde likt fordelt -

***

La meg også knytte noen tanker til det ideologiske grunnlaget for politisk samarbeid.

De politiske konfliktlinjer er ikke de samme som for 30 år siden, og mange problemstillinger kan vanskelig analyseres langs en tradisjonell høyre-venstre-akse.

Men det betyr ikke at politiske skillelinjer er uviktige, eller at ideologi ikke spiller noen rolle.

Kanskje har vi i dag flere verdispørsmål i politikken enn på lenge. En regjering – også en som består av forskjellige partier med hver sin egenart – utfordres følgelig til å ha en verdibasert visjon for sitt arbeid.

Den må, kort sagt, være seg bevisst de verdier, holdninger og utviklingstrekk den stimulerer gjennom sin politikk.

For folk flest fortoner jo vår tids største utfordringer seg nettopp som verdi-utfordringer: som for eksempel kampen mot vold, ønsket om et varmere og mer inkluderende nærmiljø, møtet med andre kulturer, fattigdomsproblemet, globalisering, miljøutfordringene og bioteknologiens muligheter.

I flere av disse spørsmål går ikke skillelinjene langs den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Men de utfordrer partienes grunnleggende holdninger i synet på liv og menneskeverd, familie og nærmiljø, forvalteransvar og solidaritet.

En tradisjonell maktanalyse ut fra forholdet mellom arbeid og kapital vil være et utilstrekkelig analysegrunnlag for å fange opp dagens problemstillinger.

***

Den sittende regjering er en mindretallsregjering. Det er vi oss bevisst.

Stortingets sammensetning gir grunnlag for et flertall med ulike partier. Men i mange saker vil det være viktig med et bredt flertall – slik vi har hatt tradisjon for blant annet i utenriks- og sikkerhetspolitikken og i oljepolitikken.

Retningslinjene på slike områder må være langsiktige og derfor robuste nok til å overleve skiftende regjeringer. Tilsvarende er ønskelig for prinsippene for skatte- og pensjonssystemer.

***

Jeg har vandret fram og tilbake mellom Stortinget og regjeringsbygget i flere tiår, og vil gjerne reflektere litt over forholdet mellom de to statsmaktene.

Arbeidsforholdene i Stortinget har endret seg enormt gjennom disse årene.

Saksmengden har økt og kravene fra omverdenen – fra ulike interessegrupper og ikke minst mediene – har vokst sterkt.

Stortinget er et av verdens mest åpne parlament. Det gjør også at stortingspolitikere engasjerer seg i en rekke saker av høyst ulik karakter og detaljgrad.

Generelt er dette positivt. Den menige mann og kvinne skal ha sine talspersoner på Stortinget.

Men den enkelte må selv tenke gjennom sin arbeidsform for å vurdere forholdet mellom innsats som en slags ombudsmann på den ene siden, og mer ideologisk preget arbeid med store linjer i politikken på den andre siden.

*

Etter at pressen stort sett har sluttet å referere fra stortingssalen, har kravet til et aktivt ”salgsarbeid” økt enormt, for å kunne nå ut med de politiske synspunktene.

Det enkelte medium skal mer og mer ha sine egne eksklusive saker. Og for å få gjennomslag på desken, krever de politiske journalistene spissformuleringer av politikerne.

Tar du ord som ”strid”, ”splittelse”, ”refs” o.l. i munnen – og særlig i forhold til eget parti eller samarbeidspartnere – ja, da har du sikret deg oppslag.

Dette skaper selvsagt ofte en unødig tilspisset politisk debatt og gir lett et skjevt bilde av sakene.

Selv har jeg som stortingsrepresentant følt at for mye tid og ressurser går til å ”selge” saker, dermed for lite til arbeid med selve sakene.

*

I mesteparten av mine 30 år som heltidspolitiker har vi hatt mindretallsregjeringer. I den forrige maktutredning var vel en av konklusjonene at Regjeringens og forvaltningens makt hadde økt.

Jeg tror nye undersøkelser vil finne at Stortingets makt igjen har økt.

Stortingets makt har økt, dels på grunn av lange perioder med mindretallsregjeringer, dels fordi Stortinget har styrket sitt apparat og sin utredningskapasitet og dels på grunn av reformer i Stortingets arbeid som Dok.8-forslag, spontanspørretime og åpne høringer.

*

Det nye systemet for vedtak av statsbudsjettet har også betydd noe i forholdet mellom Regjering og Storting.

Ordningen, som forutsetter flertall for en samlet ramme og noen rammeområder i en og samme votering, er dristig under en mindretallsregjering.

De fem budsjettårene ordningen har fungert, i fire av dem med meg som statsminister, har vi likevel på ulike vis fått budsjettene i havn.

Dette systemet øker nok forhandlingsvillige opposisjonspartiers innflytelse på innholdet i budsjettet i forhold til tidligere, da Regjeringen kunne kjøre slalom mellom ulike partier fra budsjettkapittel til budsjettkapittel.

Men Regjeringen har fått et fastere grep om rammen. Det var ikke tilfelle før, da summen av enkeltavstemninger ofte sprengte en akseptabel økonomisk ramme.

Regjeringen forsøkte å ”hanke inn igjen” dette i salderingsproposisjonen. Salderingen ble mer og mer den egentlige budsjettbehandling, men uten at fagkomiteene i Stortinget ble med i prosessen. Hele salderingen ble da behandlet i Finanskomiteen.

Alt i alt: budsjettreformen har gitt noe økt makt til forhandlingsvillige partier på Stortinget og noe økt makt til rammestyring for Regjeringen.

*

Selv om Stortingets stilling er noe styrket de senere år, er ikke situasjonen slik som noen til tider antyder, nemlig at det ikke er så viktig hvilken regjering vi har, fordi Stortinget likevel bestemmer.

Med mange års erfaring kan jeg trygt si at det er viktig hvilken regjering vi har:

Det avgjøres daglig mange saker i regjeringskvartalet hvor departementenes ledelse er viktig.

En regjering har en mulighet til initiativ og legger premisser som er av stor betydning.

Regjeringen har makt, men ikke all makt, noe den heller ikke skal ha.

Stortinget har selvsagt heller ikke all makt, men den har spørsmålet om en regjerings være eller ikke være i sin makt.

Og Stortinget har siste ord i lovgivnings- og bevilgningsspørsmål, samt betydelig makt forøvrig.

*

I den økonomiske politikken begrenses Stortingets og Regjeringens makt av andre aktører:

Politikerne har ansvaret for finanspolitikken, Norges Bank og finansinstitusjonene for kredittpolitikken og partene i arbeidslivet for inntektspolitikken.

Forøvrig spiller utviklingen i markedet, ikke bare det norske, en økende rolle for vår økonomiske situasjon.

Regjeringens og Stortingets begrensninger er merkbare.

I disse dager pågår inntektsoppgjørene. Vi vet at utfallet ikke bare slår direkte ut i budsjettets bevilgningsbehov, men også får betydning for graden av stramhet i finanspolitikken.

Og vi vet at Norges Bank vokter over utviklingen i såvel inntektspolitikken som finanspolitikken – ikke minst respekten for handlingsregelen med hensyn til uttak fra oljefondet – og har rentevåpenet på lur.

Jeg må også legge til når det gjelder økonomiske begrensninger, at store deler av statsbudsjettet er bundet opp av tidligere vedtak.

Det betyr at handlingsrommet vi har i de årlige budsjettene er svært begrenset. Et eksempel er at Folketrygden alene utgjør omlag en tredjedel av statsbudsjettet.

***

I forbindelse med Borten-regjeringens avgang i 1971 skrev Bergens-filosofen Arild Haaland i Samtiden:

”Landets ledende politikere ble halt foran fjernsynsskjermen for å avgi uoverlagte uttalelser, istedenfor å bli sikret den ro som er nødvendig for en forsvarlig behandling av de store oppgaver de var satt til å løse”.

Jeg tror den enkeltfaktor for oss politikere som har forandret seg mest i de årene jeg har vært aktiv politiker, er forholdet til mediene.

I informasjonsrike samfunn som vårt oppstår et slags underskudd på oppmerksomhet. Mediene vil forsøke å fange oppmerksomheten gjennom ulike teknikker, først og fremst gjennom tilspissing og polarisering.

Svært mye av det politiske stoffet er da også konfliktorientert og kan i mange sammenhenger handle mer om konflikten enn om det faktisk politiske innhold.

*

Som politiker og som medlem av regjeringen har man lettere tilgang til mediene.

Samtidig må man være forberedt på å avgi uttalelser om ulike saker til nesten ethvert tidspunkt.

Nytt de siste årene er jo innslaget av nettaviser – noe som gir en konkurranse om nyheter døgnet rundt.

Det nytter sjelden å vente til utpå ettermiddagen med å avgi en kommentar om et viktig spørsmål. Det er et stort press og ønske om høy grad av tilgjengelighet fra oss i regjeringen.

Har man stilt opp i Tabloid hos TV 2, forventes det en tilsvarende tilstedeværelse hos Knut Olsen i Redaksjon 21. Mange av oss er det vel som fra ulike ståsteder både i posisjon og opposisjon har kjørt rett fra TV 2-studio til direktesending fra Marienlyst. Eller fra 17.30 i P4 til Dagsnytt 18 i NRK Radio.

Her er det en utfordring til oss som politikere at vi i større grad kan vente med å avgi en uttalelse til vi har tilstrekkelig grunnlag.

Et regjeringsmedlem er ikke en kommentator, men en myndighetsperson hvis uttalelser kan få avgjørende betydning så vel nasjonalt som i noen tilfeller internasjonalt.

Vi må be om forståelse og respekt hos journalister for nettopp dette.

*

Et annet trekk ved journalistikken i dag, er at den er svært personfokusert, journalistene leter etter ”human touch”. Ikke bare i forbindelse med politiske saker og prosesser, men også i personlige forhold.

Selv fikk jeg særlig sterkt oppleve dette i forbindelse med min sykdom i 1998.

Mye kunne vært sagt om dette, men det får eventuelt bli til en annen gang.

I noen tilfeller kan personlige forhold være relevant og viktig for politikken. Da aksepterer jeg at de trekkes inn. Men det krever varsomhet, ikke minst av hensyn til familie.

Og pressen gjør vel i å tenke mer gjennom om det til tider er jakten på stoff som pirrer folks nysgjerrighet mer enn saksrelevante forhold som er drivkraften.

*

Pressen reflekterer politiske prosesser og debatter. Det må den hvis den skal tjene sin informasjonsoppgave i et demokrati.

Men det er ikke tvil om at den også til tider skaper debatter og prosesser, først og fremst ved å sette saker på dagsorden.

Denne dagsordenfunksjonen har økt gjennom mine år i politikken. Sist uke hadde Regjeringen for eksempel pressekonferanse der vi presenterte hva vi har fått til etter et halvt år ved makten.

Vi ble hørt, men mange spalter ble enda mer fyllt av saken mediene selv forfølger: statsråd Sponheims befatning med boplikten og hyttesalg i Lillesand.

Dette er også en del av en maktbalanse vi ønsker.

Det bør imidlertid være til ettertanke og mane til ansvar at pressens representanter har denne makt, uten å stilles til ansvar overfor folket i valg, slik vi politikere må.

Men ansvaret overfor redaktøren og leserne har forhåpentligvis sin virkning -.

***

Å lede en regjering kan være krevende.

Det erfarte hertugen av Wellington. Han ble verdensberømt fordi han beseiret Napoleon i slaget ved Waterloo.

Senere ble han britisk statsminister. Etter sitt første regjeringsmøte i 1828 kom han med følgende hjertesukk:

”An extraordinary affair. I gave them their orders and they wanted to stay and discuss them.”

*

Den norske regjering er visstnok den regjering i Vest-Europa som tilbringer mest tid sammen.

I et statsrådsintervju foretatt i år 2000, gjengitt i boken ”Den fragmenterte staten” fra den pågående Maktutredningen, heter det:

”Vi er antakelig det eneste regjeringskollegium som sitter sammen tre ganger i uka – mandag, torsdag og fredag. Onsdagen går med til Stortinget: spørretime, gruppemøte, fraksjonsmøte. Det vil si at jeg har tirsdagen til å vise meg ute blant folk. Eller få gjort noe sammenhengende arbeid. Det er drepen.”

Mange spør seg om dette er rett tidsbruk.

Alternativet er at færre saker behandles i regjering og flere avgjøres av den enkelte statsråd, eventuelt i konsultasjoner med statsministeren.

For meg kunne selvsagt det siste være fristende, noe som særlig er rendyrket i Storbritannia. Jeg ønsker det likevel ikke.

Prosessen med regjeringsnotater og en endelig diskusjon rundt bordet i Regjeringen sikrer at ulike interesser blir hørt og de nødvendige avveininger gjort, og resultatet blir trolig bedre.

Jeg ønsker ikke en gruppe fagstatsråder som blir sektorpolitikere, men fagstatsråder som også er aktive regjeringsmedlemmer, tar del i diskusjonene på flere områder, og slik bidrar til en helhetlig politikk og et kollektivt ansvar for beslutningene.

Dette har jeg lagt vekt på ved sammensetningen av mine regjeringer.

*

Statsministerens kontor har en forholdsvis liten stab – til sammen omlag 50 personer, inkludert politikere, embets- og tjenestepersoner, sekretærer og sjåfører.

De siste årene har det imidlertid vært en viss økning i den politiske staben rundt Statsministeren. Kravet til samordning er økt, både i nasjonal og internasjonal politikk. Det skyldes blant annet EØS-samarbeidet.

Men jeg vil være på vakt mot at Statsministerens kontor utvikler seg til et departementet på linje med de andre. Statsministerens kontor skal i første rekke stå for framdrift og samordning av de ulike interesser og politikk-områder.

Saksbehandlingen skal skje i det enkelte fagdepartement. Dette er det viktig å holde fast på.

Bare slik kan det enkelte departement ansvarliggjøres, og statsministeren beholde sin funksjon som koordinator mellom statsråder og sektorinteresser.

***

Det er sagt at ”de som venter på å bli kallet til Slottet, må vite hvorfor de vil bli statsråder. Ellers kan de ende opp som en gjest hos de innfødte.”

Dette er et meget godt råd. Som statsråd og medlem av en regjering må man vite hva man politisk ønsker å få til.

Den observante avisleser vil ha fått med seg at Samarbeidsregjeringen på nyåret hadde et strategiseminar på Sem.

Der var målet at den enkelte statsråd skulle klargjøre hva han eller hun ville bli husket for i sitt arbeid.

Her ligger nemlig nøkkelen til hva man klarer å få utført i regjering.

Siktemålet må være klart. Ellers kan man lett drukne i ren administrasjon hvor arbeidsdagen bare blir en kamp mellom inn- og utkurven.

Embetsverket produserer stadig saker som krever statsrådens stillingstagen.

Men det er helt avgjørende, hvis man som statsråd selv vil sette spor etter seg, å gi embetsverket klare oppdrag.

Min erfaring både som statsråd og som statsminister er at Norge har et meget godt embetsverk som tar de nødvendige signaler, og som er opptatt av å gjøre et best mulig arbeide for den til enhver tid sittende regjering.

*

Slik jeg ser det, vil mange konfliktlinjer ofte gå gjennom institusjonene, der byråkratiet befinner seg på ulike sider i en sak.

Dette er en viktig problemstilling. Det er ikke politikere mot et samlet byråkrati, men ulike interesser som representeres og som må avveies.

Samtidig som vi her står overfor et reelt problem, er det viktig at dette ikke overdramatiseres. Det er del av en helt naturlig beslutningsprosess.

De interne kamper vi har her i Norge, er for små å regne i forhold til de som utkjempes i andre land.

I stortingsmeldingen etter den første maktutredningen ble dette også påpekt.

Mistroen til embetsverkets lojalitet har forøvrig gitt seg ulike utslag:

Da det danske Venstres store leder ved inngangen til det forrige århundre, I.C. Christensen, ble kirke- og undervisningsminister etter innføring av parlamentarismen i juli 1901. Ikke bare ba han om å få seg forelagt all posten som kom inn til departementet.

Christensen dro også inn i departementet på søndagene for å se hva embetsmennene hadde i skuffene sine.

Det har nok hendt at jeg har vært på kontoret på søndager. Men aldri med et slikt formål.

***

Den første makturedningen formulerte tesen om en ”forhandlingsøkonomi”, en ”blandingsadministrasjon” og teorien om den ”segmenterte stat”.

Begrepene forhan dlingsøkonomi og blandingsadministrasjon karakteriserer den nære forbindelse som fantes mellom den offentlige og private sfære.

Segmenteringshypotesen innebar at det dannet seg såkalte ”segmenter” – koalisjoner mellom offentlige aktører (deler av embetsverket og folkevalgte) organisasjoner og næringsliv.

Resultatet kunne bli en ukoordinert politikk preget av ineffektiv ressursbruk og et budsjett som lå langt over det et flertall i Stortinget kunne ønske seg.

*

Samfunnsendringene – både nasjonalt og internasjonalt – har vært omfattende siden den første maktutredningen la fram sin innstilling.

Sammenhengen mellom gruppe- og klasseorientering og politikk er samtidig blitt klart redusert.

Gamle partilojaliteter er blitt svekket og nye identiteter oppstår.

De sosiale bånd er i mindre grad knyttet til gruppe eller klasse, landsomfattende organisasjoner og nasjonalstaten.

Nye bånd knyttes til det helt nære, til lokalmiljøet, men også utenfor nasjonens grenser. Mangfoldet i kultur og verdioppfatninger har økt.

Offentlig sektor ble også utfordret i løpet av 1980-tallet på bakgrunn av den kunnskap den første maktutredningen gav oss.

Men diagnosen om at det var nødvendig med endringer i offentlig sektor var relativt global – og det gjaldt ikke bare Storbritannia og USA som gjerne her blir framhevet. Også i Norge vokste det fram en egen forvaltningspolitikk.

Men den viktigste endringen siden den første maktutredningen må sies å være globaliseringen.

Kombinasjonen av en stadig sterkere internasjonalisering og en teknologisk revolusjon. Denne prosessen har til en viss grad vært politisk drevet, gjennom for eksempel GATT – senere WTO, OECD, og EU-EØS.

IT-revolusjonen har også spilt en avgjørende rolle.

Ikke minst på kapitalmarkedet har internasjonaliseringen hatt enorm betydning.

Det er på denne bakgrunn naturlig at mandatet for den pågående makt- og demokratiutredningen sterkt avspeiler konsekvensene av globaliseringen.

Stortinget vedtok mandatet for utredningen og forskergruppen ble oppnevnt av Regjeringen i mars 1998.

Forskergruppen skal ikke legge fram sin endelige innstilling før til neste år.

Men dens leder, professor Øyvind Østerud, har i ulike artikler stilt en foreløpig diagnose; nemlig at politikken er på retrett.

Politikken er fragmentert ovenfra, gjennom en ustabil mindretallsparlamentarisme og et svakt samordnet statsapparat.

Politikken er også fragmentert nedenfra, ved at de politiske partiene forvitrer og mister sitt mobiliserende grep på velgerne.

I Østeruds diagnose er politisk myndighet også utfordret av globaliseringen, økt rettighetslovgivning og av et sterkere press fra massemediene.

Denne foreløpige diagnosen gir viktige utfordringer til oss som politikere.

*

Når det gjelder rettighetslovgivningen møter vi den både på hjemmebane og internasjonalt.

Ny rettighetslovgivning for forbrukerne, for likestilling, for velferdsstatens klienter, gjør at den individuelle interessekampen i økende grad kan føres i rettssalene.

Gjennom internasjonale avtaler som WTO og EØS begrenses vårt nasjonale handlingsrom, samtidig som det innebærer internasjonale spilleregler som ikke minst små land kan være tjent med.

Dette regelverket gir også rettigheter som enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter kan bruke til å innklage avgjørelser til overvåkningsorganer eller internasjonale domstoler.

Tilsvarende er det i menneskerettighetsspørsmål, der det i siste instans er en internasjonal domstol som avgjør hvordan norsk lov skal tolkes, for eksempel når personvern og ytringsfrihet står mot hverandre.

Et redusert politisk handlingsrom gjør etter min mening ikke politikken mindre viktig.

I denne sammenheng har jeg med interesse merket meg hva Maktutredningens leder, professor Øyvind Østerud, nylig skrev:

”Et av maktutredningens poenger er at nasjonale strategier snarere blir viktigere enn mer ubetydelige i en globalisert verden, fordi konkurransen og sårbarheten øker.”

(Nytt Norsk Tidsskrift, 1-2002, side 18)

Men virkemidlene må endres for at vi skal oppnå våre mål, for at politikken skal være det som tidligere KrF-leder Erling Wikborg lærte meg at politikk egentlig skal være: Nemlig å skape et samfunn til det beste for det enkelte mennesket.

Enkelt sagt, men likevel politikkens dypeste mening.

***

La meg nevne områder der vi må tenke gjennom og endre våre virkemidler på grunn av de nye styringsutfordringer som dette epokeskiftet vi er oppe i har gitt oss.

Det gjelder kunnskapspolitikken og reform av offentlig sektor.

Arbeidsminister Robert Reich i Clintons første regjering, skriver i boken ”Nasjonenes rolle” (The Role of Nations):

”Den reelle utfordringen alle land står overfor i årene fremover, er å øke det potensialet landets innbyggere har for verdiskapning.

Det må skje gjennom å utvikle deres kompetanse og kunnskaper, og ved å forbedre deres evne til å knytte disse kunnskapene og denne kompetansen til verdensmarkedet”.

Regjeringen vil derfor satse sterkt på utdanning og forskning, fra grunnskolen via videregående utdanning til høyere utdanning og forskning skal kvaliteten heves.

Statens rolle er å stimulere og legge til rette for at næringslivet gjøres best mulig i stand til å utnytte og videreutvikle disse mulighetene.

Behovet for Staten – og en aktiv offentlig politikk – blir ikke nødvendigvis mindre i kunnskapsøkonomien enn i industrisamfunnet.

Rollen blir bare en annen.

Erfaringer fra land som langt på vei har lykkes i den nye økonomien – USA, Irland og Finland – viser at staten har spilt en aktiv rolle samtidig som det skapes større rom for markedet.

Situasjonen ved dette epokeskiftet kan sammenlignes med erfaringene fra tidligere epokeskifter.

Vi kjenner ”det norske system” – fra 1850-tallet i den tidligste fasen av den industrielle revolusjonen i Norge – under liberalismens høydepunkt. Blant dens fremste talsmenn i Norge var Schweigaard, Stang og Broch.

Disse erkjente imidlertid at Norge manglet privat kapital til å gjennomføre de store investeringer som utbygging av jernbane og telegraf krevde – staten måtte trå til.

Deres filosofi var at der private tok et initiativ, skulle staten bidra ved etableringen av den nye tids næringer – dampskip, jernbane, telegraf og bankdrift.

Også nå er oppgaven å komme fram til en fornuftig rollefordeling mellom staten og privat sektor som sikrer mangfold, konkurranse, risikovilje og muligheter til å utnytte privat forretningskompetanse.

En ny tid krever nye virkemidler.

***

Det andre området jeg vil framheve hvor det kreves nye virkemidler, er i offentlig sektor.

Det offentlige legger beslag på nesten en fjerdedel av fastlandsinvesteringene og en tredjedel av arbeidsstyrken.

De som er ansatt i offentlig sektor, gjør en viktig jobb og bidrar til verdiskapningen i samfunnet på linje med dem som arbeider i private bedrifter.

Og med de behov vi har innen helse, omsorg og utdanning, er det sannsynlig at andelen av vare- og tjenestetilgangen som det offentlige har ansvaret for, heller vil øke enn avta.

Desto viktigere er det at stat og kommune driver effektivt, og at næringslivet sikres nødvendig tilgang på arbeidskraft.

Blant de virkemidlene Regjeringen vil bruke i fornyelsen av offentlig sektor, kan jeg nevne noen:

- brukerne skal gis økt valgfrihet, pengene skal i større grad følge brukerne, og brukerevaluering skal innføres som krav til statlige etater og tjenesteytere

- det skal åpnes for mer fleksible, brukerrettede organisasjonsmodeller for tjenestedelen av offentlig virksomhet

- det skal ved offentlige anbud, investeringer og større omlegninger av tjenestetilbud gjennomføres totalkostnadsberegninger som også omfatter brukernes kostnader

En ny tid krever nye virkemidler.

***

Jeg har i det foregående forsøkt å peke på at handlingsrommet for politikken er endret, og tildels blitt mindre.

Men politikken og politisk arbeid er av den grunn ikke blitt mindre viktig. Vi må finne fram til andre og nye virkemidler for å nå våre politiske mål.

Internasjonale undersøkelser viser at prinsippet om demokratiet som den beste styreformen har sterk støtte i opinionen i alle land. Demokratiet har da også vunnet terreng internasjonalt de senere år.

Når en ser på velgernes holdninger til demokratiske kjerneinstitusjoner, blir bildet mer uklart. Norge har imidlertid ligget på toppen av listen, og de fleste samfunnsinstitusjoner ser ut til å ha stor tillit i den norske befolkningen.

De politiske partiene har fungert som svært sterke bindeledd mellom folk og stat.

Borgernes forhold til partiene har imidlertid endret seg radikalt over tid: de fleste land registrerer en økende velgervandring.

Velgerne bestemmer seg stadig senere for hvilket parti de skal stemme på, og det er stadig færre som ser på seg selv som sterke tilhengere av ett politisk parti.

Sammenhengen mellom gruppe- og klassetilhørighet og politikk er sterkt svekket.

Valglovutvalget som leverte sin innstilling i januar i fjor, peker på at antallet medlemmer i norske partier kan ha blitt så mye som halvert de siste 20 årene.

Dette gjenspeiler samfunnsutviklingen. Partiene konkurrerer med mange om borgernes frivillige engasjement.

Vi har i økende grad fått et ”aksjonsdemokrati” og ”en-saksengasjement”. Dette kan ha verdifulle elementer i seg. Men det er mer uforpliktende og svekker helhetstenkningen.

Derfor er det en viktig utfordring for oss å rekruttere flere til politisk – og partipolitisk – arbeid.

Regjeringen har på denne bakgrunn fremmet forslag om å innføre en ordning med større innslag av personvalg til Stortinget.

Det er foreslått en ”sperregrense” på 8 prosent, det vil si at en kandidat må ha fått minst 8 prosent personstemmer i forhold til antall listestemmer for at partienes rangering av kandidatene skal endres.

Dette er foreslått for å forhindre tilfeldige utslag, men det åpnes for å vurdere denne prosentsatsen med tanke på en lavere prosentsats, når man har vunnet erfaringer med ordningen.

***

Det er vanskelig å oppsummere et foredrag som dette. I alle fall skal jeg ikke komme med et slags ”10 på topp” over hvem som har makt i Norge.

Det kunne være fristende å si: Vi har diskutert på statsministerens kontor – og jeg har holdt et langt foredrag – om hvem som regjerer Norge. Og vi har kommet fram til at det er meg.

Vel – Statsministeren og Regjering har makt, mye makt. Men jeg tror Stortingets makt har økt gjennom de senere år, og det er kanskje ikke så galt.

Rettsapparatets rolle tror jeg er relativt stabil. Medienes rolle, finansverdenens og næringslivets rolle preger og setter enkelte begrensninger på politikernes maktutøvelse.

Og ikke minst: Globaliseringen, internasjonale organisasjoner og domstoler begrenser nasjonalstatenes myndighetsutøvelse – på godt og ondt.

At det rent politiske handlingsrom slik har sine grenser, gjør ikke politikkens rolle mindre viktig.

Tvertom.

***

Venstres stortingsrepresentant og sjefredaktør Christian S. Oftedal skrev i sin bok ”Dagligliv i Norges Storting”, som utkom i 1950, at det er sagt at man må ha tyrenakke og hestehjerte for å kunne være politiker.

Det stemmer ikke.

Et godt sovehjerte er imidlertid ikke å forakte. Det har jeg, heldigvis.

Det kan dessuten være klokt å huske ordene som Storbritannias statsminister Tony Blair uttalte til sitt landsmøte høsten 1997 – etter at partiet hadde inntatt regjeringskontorene etter 18 års fravær:

”There will be attacks to the left of you, attacks to the right of you, attacks from behind and in front. Welcome to government.”

Takk for oppmerksomheten.