Kjære alle sammen.

Onsdag for to uker siden satt jeg på flyet til New York. Det var 11. september og vi var rundt ett hundre stats- og regjeringssjefer fra hele verden som var samlet for å tenne en evig flamme til minne om terrorangrepet på byen. Mange tusen uskyldige mennesker ble drept da de to fullastede passasjerflyene ble tvangsfløyet inn i kontorbygg som levende bomber. Dette var en terroraksjon med et eneste budskap; det var død og ødeleggelse. Vi må aldri glemme det som skjedde. Vi må gjøre alt for å hindre at det skjer igjen.

Et av hovedproblemene ved stor urett og katastrofer, er at man glemmer.

11. september gjorde et dypt inntrykk på oss alle for ett år siden. Men ikke større inntrykk enn at vi igjen må vekkes, igjen må minnes.

Vi må ta opp kampen mot dårlig hukommelse, mot likegyldighet, mot alle som ønsker å undergrave toleranse og menneskeverd. Her kan vi, lille Norge, regjeringen være med og sette opp noen veimerker. Ikke bare internasjonalt men også nasjonalt.

Mandag denne uken stilte jeg meg, på vegne av Regjeringen, i spissen for en enestående mobilisering mot mobbing her i landet. Barneombudet, lærerorganisasjonene, foreldreorganisasjonene, Kommunenes Sentralforbund og jeg undertegnet et manifest om at vi i løpet av to år skal gjøre hva vi kan for å avskaffe den verste mobbingen.

I morgen tidlig vil rundt 600 000 grunnskolebarn komme til sine skoler. I den videregående skole vil 162 000 elever troppe opp på skolen. Opptil 40 000 av disse elevene våkner hver morgen med en vond følelse. De vet at de igjen skal plages, fornedres og trakasseres, bli utstøtte og ensomme. De vet at voksne ikke kan eller vil gjøre noe for å hjelpe. Og vi vet at det ikke er mye de lærer i timene når de gruer seg til hvert eneste friminutt. Vi vet at barndommen på denne måten kan gå tapt og at veien til helbredelse er livslang.

Vi kan ikke fjerne alle konflikter og ubehageligheter fra skolehverdagen. Men vi må få satt en stopper for at rundt 40 000 norske skolebarn hver dag lider under systematisk plaging og trakassering uten at voksne griper inn. Foreldre, lærere, elever, lokalpolitikere og sentrale myndigheter må bry seg. Det er ikke lov å bare observere urett. Vi må reagere. Vi skal ta opp kampen mot alle som forsøker å undergrave menneskeverd og likeverd.

Mobiliseringen mot mobbing og minnemarkeringene i New York plasserer seg midt i den kampen jeg vil stå i. Det jeg særlig ønsker å bli husket for som statsminister, er at jeg gjorde noe for fattige og forfulgte. For menneskeverd, menneskerettigheter, for miljøet og mot fattigdom.

Det har i så måte vært en innholdsrik september. I begynnelsen av måneden var Norge også med på å sette opp veimerker for framtida – denne gangen i Johannesburg, på toppmøtet for bærekraftig utvikling. Jeg ga høy prioritet til dette møtet fordi det er temaer som er avgjørende for hele klodens fremtid. I korthet er det jo slik at hvis miljøet ødelegges og fattigdommen brer seg, så har vi ingen fremtid.

I Johannesburg hindret norsk innsats flere tilbakeslag for verdens fattige og for miljøet. Som et land uavhengig av de store grupperingene sto vi på og tilslutt fikk vi med oss mange nok medspillere. Vår egen Hilde Frafjord Johnson var frontfigur og har vakt oppsikt ikke bare nasjonalt men også internasjonalt for sin innsats.

Et gjennomgangstema for toppmøtet var ”Make a difference”. Her ser vi at ikke bare lille Norge har utgjort en forskjell, men KrF har utgjort en forskjell internasjonalt for fremtidens miljø og utvikling.

Klarere kan vi ikke få demonstrert vår nøkkelrolle og hvor viktig det er med KrFere i sentrale posisjoner.

*

I Johannesburg hadde jeg også møte med den nye kristendemokratiske statsministeren fra Nederland. Det han var aller mest opptatt av, var den norske Verdikommisjonen som KrF tok initiativet til og som Sentrumsregjeringen nedsatte. Han fikk med seg både muntlige og skriftlige ideer og akter å realiserer et lignende prosjekt i sitt land. Igjen ser vi at Kristelig Folkeparti spiller en rolle – også internasjonalt. Kristelig Folkeparti gir ikke svar på alle krav eller all nød i vår tid. Men vi har kommet i en unik politisk situasjon der vi er ønsket med og kan være med å lede både nasjonalt og internasjonalt. I det politiske landskapet er vi i sentrum, ønsket i den ene eller andre koalisjon for å styre landet. Vi har dermed enestående muligheter for å sette opp noen veimerker for framtida. Noen grunnleggende verdier.

*

Det er ikke alle politiske oppgaver som koster mye penger, heldigvis.

Men så vet vi jo at penger er viktig også, og hvordan vi forvalter dem.

Nå er det bare et par uker til budsjettet for 2003 blir lagt fram. Jeg vil ikke legge skjul på at vi står foran en krevende høstsesjon både økonomisk og politisk.

Vår viktigste oppgave nå er å opptre slik at økonomien ikke svekkes. Det viktigste ved høstens budsjettbehandling er å vise ansvar slik at vi kan berge utsatte arbeidsplasser og dempe rentepresset. Dette er grunnholdningen bak det budsjettforslag Regjeringen vil presentere. Jeg regner med at partiene på Stortinget vil vise den samme holdning. Dette vil også kreve en del upopulære innstramninger.

Norsk økonomi er solid. Men det er også noen faresignaler: På grunn av høy rente og sterk kronekurs er arbeidsplasser i den konkurranseutsatte industrien i fare. Den høye renta gir også sterke belastninger på kommuneøkonomien og blant annet unge i etableringsfasen. Det kreves derfor et stramt budsjett for neste år for å dempe presset på renta og kronekursen, og slik bidra til å trygge arbeidsplasser.

Regjeringen vil i budsjettet legge til rette for nyskapning og omstilling med tanke på nye arbeidsplasser. Dessuten arbeider vi for å få til et inntektspolitisk samarbeid med partene i arbeidslivet for å legge grunnlaget for et lønnsoppgjør som er mer i samsvar med utviklingen i våre konkurrentland slik at vi ikke taper mer konkurranseevne.

Hvis ikke resultatet av Stortingets budsjettbehandling blir et tilstrekkelig stramt budsjettopplegg for neste år, kan disse forutsetningene ryke. Da kan vi steden få en utvikling i retning av økt rente, og dermed flere tapte arbeidsplasser og svekket økonomi for kommuner og husholdninger. Dette er en utvikling vi må unngå. Derfor regner jeg med at partiene på Stortinget vil vise ansvar for landets økonomiske situasjon. Jeg er derfor ganske optimistisk med tanke på behandlingen av statsbudsjettet i Stortinget fordi jeg tror partiene innser den utfordrende situasjon vi står overfor.

Innenfor et stramt budsjett vil Regjeringen likevel finne rom for satsing på prioriterte velferdsformål både i forhold til barn, eldre, syke og vanskeligstilte.

Samtidig er det sterke bindinger på neste års budsjett som reduserer handlingsrommet for slik økt innsats. Bare folketrygdens utgifter alene vil øke med rundt 9 milliarder kroner, og vedtak i Stortinget som slår inn med full tyngde neste år skaper bindinger på mellom 10 og 15 milliarder kroner. Regjeringen har derfor stått overfor en vanskelig oppgave i sitt budsjettarbeid. For å være oss vårt overordnede ansvar bevisst, vil vi derfor også måtte foreslå en del innstramminger som ikke blir populære. Men nå dreier det seg om å trygge landets økonomi og arbeidsplasser. Dette siktemålet må vi ikke miste av syne under høstens budsjettbehandling.

Dere skjønner tegningen.

2003 blir ingen dans på roser. De ønskede utgiftene overstiger det vi har til disposisjon. Vi kan derfor ikke øke bevilgningene til alle gode formål.

Det vil komme mange kutt.

Flere av disse vil også være vanskelige for KrF. Men vi må gjøre det for å holde orden på økonomien. Hvis vi ikke klarer det får vi en hard dom. Da hjelper det ikke med 10 eller 100 millioner mer, her eller der.

Vi må også her bevare de større perspektivene.

Vårt land er ikke på vei inn i armod og nød. Statsbudsjettet er på 565 milliarder kroner. Vi mangler noen få milliarder, synes vi. Samtidig ser mange i vårt naboland, Russland, måpende på fjernsynsreportasjer fra norske loppemarkeder. Overfloden slår dem i øynene.

Ser vi vår egen overflod og velsignelse, eller er rikdommen blitt en forbannelse for oss?

Jeg er meget forsiktig med å bruke FNs rangering over verdens rikeste land, fordi det i seg selv skaper misnøye hos mange. Men det er et faktum at vi to år på rad er blitt kåret til verdens beste land å bo i, også når man ikke ene og alene vurderer vår situasjon ut fra bruttonasjonalproduktet. Vi eier ikke skam hvis vi lukker øynene for dette.

*

Et godt samfunn er mer enn god administrasjon. Et godt samfunn er mer enn en moderne stat. Et godt samfunn handler om mer enn å maksimere de økonomiske verdiene.

KrF representerer en annen dimensjon.

Vi politikere kan ikke vedta hva det gode liv skal være for den enkelte. Men ut fra kunnskap om hva mennesker anser som verdifullt, og med basis i et klart verdigrunnlag, kan og skal vi være med å utforme det gode samfunn – som gir rom for den enkelte til å leve det gode liv. KrF vil sloss for det som betyr noe for folk. Vi skal være en motkraft til materialismen.

Reiulf Steen skrev nylig i en kronikk i Vårt Land at han mener at Arbeiderpartiets krise skyldes folks, vår nasjons manglende skamfølelse, som har bidratt til en forråelse av maktkampen og politikken. Han mener at Norge har et kulturelt og moralsk etterslep som er blitt Arbeiderpartiets største utfordring i vår tid.

Jeg er enig. Dette har vi i KrF pekt på. Vi har lenge sett hva materialismen gjør med folk, vi overser ikke de dype behov i vår nasjon som går i helt andre retninger enn det å kjøpe en ny bil. Når vårt fokus på kristne verdier, på Verdikommisjonen eller hva det skal være, blir latterliggjort, la oss da rette ryggen i frimodighet og peke på de større perspektiver.

*

Jeg har visjoner for arbeidet i Regjeringen. Ved å være med på styring av landet fra dag-til-dag kan vi legge om politikken i vår retning. Når diskusjonen går om Høyre-dominans, må vi også her se det større perspektivet ved at politikken nå går i retning av vår samfunnsvisjon. Mye mer enn om vi var i opposisjon på Stortinget.

Vi kan arbeide i retning av et mer demokratisk samfunn. Ikke ekspertstyre i lukkede rom, men et åpent samfunn der folk får innsyn og innflytelse.

• Regjeringen er i full gang med et omfattende forenklingsarbeid som skal komme den enkelte, frivillig sektor, kommunene og næringslivet til gode. På en rekke områder har arbeidet allerede gitt konkrete resultater. Arbeidet skyter ny fart.

Vi arbeider for et tryggere samfunn. Ikke et samfunn som lar uhøvisk opptreden og mobbing utvikle seg til tyveri og vold, men som fremmer rettsfølelsen i folket.

• Som jeg nevne er 40 000 elever - 15 prosent av alle våre skolebarn - innblandet i regelmessig mobbing ved våre skoler. Derfor har vi nå mobilisert fra øverst til nederst for å stanse det, for å få tydelige voksne som setter grenser.
• Vi vil være tøff mot de tøffe og øke innsatsen for å redusere kriminaliteten.
• Regjeringen har særlig markert kampen mot vold som skjer i hjemmet. Den rammer først og fremst kvinner og barn. Politibudsjettet for 2002 er det høyeste noensinne og det arbeides effektivt for å få mer politi ut i gatene. Kriminalomsorgen er styrket, antall soningsplasser vil bli utvidet i år.

Vi arbeider for et kreativt samfunn. I stedet for hemmende ensretting og regelbyråkrati, vil vi åpne for nyskapende næringsliv, større valgfrihet og et berikende åndsliv med kulturelt mangfold.

• Vi har gjenopptatt og forsterket arbeidet med prosjektet ”Et enklere Norge”.
• Regjeringen gjør dette i praksis blant annet med en familiepolitikk som gir valgfrihet for småbarnforeldrene, med både kontantstøtte og barnehageutbygging. Og vi gjør det med økt støtte til, og bedre arbeidsvilkår for de frivillige organisasjonene.
• Regjeringen har truffet flere tiltak for styrking av kvaliteten i utdanningen, blant annet gjennom ordninger med såkalte demonstrasjonsskoler. Dette er skoler som over tid har utmerket seg på nasjonalt prioriterte områder. Disse skolene skal kunne brukes til gjennomføring av etter– og videreutdanningstilbud eller som besøks– og hospitsskoler for lærere og studenter. Vi har også innført en ordning med såkalte bonusskoler. Disse får en bonus for systematisk utviklingsarbeid og forsøk som har bidratt til å øke kvaliteten i skolen. Vi har økt timetallet i norsk. Regjeringen vil også styrke verdiformidlingen i skolen. Derfor har vi satt i gang prosjektet ”Verdier i skolehverdagen”.

Vi arbeider for et nestekjærlig samfunn. I stedet for likegyldighet og materialistisk egotenkning ønsker vi et samfunn der vi både tar ansvar for oss selv – og bryr oss om andre.

• Vi vet at Norge er rangert til å være verdens beste land å bo i. Likevel ser vi at en del sliter med å få endene til å møtes i det daglige livet. Kampen mot fattigdom nasjonalt har vært og er en viktig sak for Regjeringen. Derfor har vi prioritert mer penger til de som har minst i statsbudsjettet. Nå jobber vi også med en egen handlingsplan med tiltak som kan løfte disse ut av fattigdom. Denne vil bli presentert i løpet av høsten.
• Vi følger opp opptrappingsplanene innen psykiatri, kreftomsorg og utstyr i sykehusene. Aldri før har sykehusene våre behandlet flere pasienter. Køene er kortet ned, og gjennomsnitt ventetid på sykehusbehandling er redusert med 7 dager fra desember 2001 til april 2002.
• Handlingsplanen for bedre eldreomsorg er videreført, og det skal opprettes ytterligere 5 000 nye plasser i kommunene.

Vi vil ha et forvaltersamfunn. I stedet for kommersiell materialisme må vi respektere miljøet og naturens begrensninger. I stedet for en økende fattigdomskløft må vi skape et globalt fellesskap mellom nord og sør.

• Regjeringen har lagt opp til en mer offensiv miljøpolitikk enn noen annen Regjering i Norge. Det er fremmet en egen stortingsmelding om havmiljø, noe som er et pilotprosjekt også internasjonalt. Regjeringen har fulgt opp, og fått flertall for en offensiv klimapolitikk med et nasjonalt kvotesystem som et viktig instrument. Vi øker satsingen på kollektivtrafikk i storbyene. Innsatsen mot utslippene fra Sellafield-anlegget er intensivert. Vi har foreslått Norges første nye nasjonalpark på 10 år. Vi satser sterkt på utvikling av nye fornybare energikilder og forurensningsfrie gasskraftverk.
• Et så rikt land som Norge er også forpliktet til å hjelpe land i verden som har en helt annen økonomisk situasjon. Dette har vært en kampsak for meg i hele mitt politiske liv. Jeg er derfor spesielt glad for at vi har fått vedtatt et rekordhøyt bistandsbudsjett. Det er lagt fram en handlingsplan for å bekjempe fattigdom og Regjeringen arbeider aktivt for gjeldssanering for de fattige land.

Vi ønsker et humant samfunn, som slår ring om menneskeverdet for alle. Derfor avviser vi tanken om et gen-teknologiske sorteringsamfunn så vel som all rasisme. I stedet vil vi ha et inkluderende samfunn, et varmere samfunn med likeverd, respekt og toleranse.

• Vi har satt menneskeverdet først innen gen- og bioteknologien. Vi har foreslått og fått flertall for forbud mot terapeutisk kloning. Anonym sæddonasjon er opphevet . Forbudet mot Xenotransplantasjon er opprettholdt. Vi har foreslått å opprettholde forbudet mot forskning på befruktede egg.
• Vi har lagt fram en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering.

Disse eksemplene viser at KrF har gjennomslag i regjeringssamarbeidet.

Men vi ikke er fornøyd med alt som har skjedd under denne regjeringen. På noen punkter har KrF måttet gi seg. Mange er flittige til å påpeke det.

*

Debatten om Regjeringens distriktspolitikk fortsetter. Det er bra. Vi trenger en levende debatt om dette. For er det slik at de gamle virkemidlene i distriktspolitikken holder mål i dagens samfunn? Finnes det andre og bedre måter å bevare levende og gode bygder og byer på? Det er store pengeoverføringer i distriktspolitikken. Kanaliseres pengene på den beste måten?

For å sette dette på dagsorden vil Regjeringen sette ned en politisk sammensatt distriktskommisjon tidlig i 2003. Denne kommisjonen skal foreta en gjennomgang av helheten i dagens politikk, det vil si av både "bred" og "smal" statlig politikk som har stor betydning for bosetting og regional utvikling.

Hensikten er også å legge grunnlaget for en bred politisk forankring av innretningen av virkemidlene i distrikts- og regionalpolitikken. Virkemidlene som kan bidra til nyskaping, næringsutvikling og bosetting skal særlig vurderes. Gjennomgangen skal også ses i sammenheng med virkemiddelbruk i andre sammenlignbare land.

Stoltenberg-regjeringen nedsatte for ett år siden et Effektutvalg som består av eksperter som skal vurdere virkningene av ulike typer statlig innsats for distriktspolitiske mål og regional utvikling. Distriktskommisjonen skal nyttiggjøre seg dette arbeidet.

Kommisjonen skal legge fram konkrete forslag til endringer for å styrke eller erstatte dagens virkemidler i og innretning av distriktspolitikken. Kommisjonen vil bli bedt om å legge fram resultatene av arbeidet høsten 2004 i form av en offentlig utredning (NOU).

Kommisjonen får altså i oppdrag å løfte alle steiner i dagens distriktspolitikk.

Mange har forsøkt å gi inntrykk av at vi fører en passiv politikk i forhold til distriktene. Dette er rett og slett ikke riktig. Det er Regjeringens klare ambisjon å demme opp for en utvikling der Osloregionen fungerer som en magnet og vokser på bekostning av – og langt raskere enn – resten av landet. Derfor har vi formulert realistiske men like fullt ambisiøse målsettinger om en mer balansert utvikling der alle landsdeler har befolkningsvekst.

Dette tror jeg vi lykkes best med dersom vi satser enda mer på de positive forutsetningene som finnes i den enkelte region. Derfor har det vært spennende å få større innblikk i det dere her i regionen rundt Lillehammer legger opp til når det gjelder kulturbasert næringsutvikling.

For å oppnå våre mål i distriktspolitikken vil jeg kort nevne noen virkmidler som står sentralt i Regjeringens politikk:

• gode rammebetingelser for næringslivet
• utforming av skattestimuleringsordninger for FoU særlig for bedrifter i distriktene
• etablering av flere kunnskaps- og forskningsparker, næringshager og ”rugekasser” – inkubatorer
• spisse de bedriftsrettede virkemidlene og apparatet rundt inn mot områder der de private markedene ikke fungerer tilfredsstillende
• satse på entreprenørskap i utdanningssystemet
• utlokalisering av statlige oppgaver
• desentralisere forvaltningen av de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene

Med KrF i Regjeringen vil vi sikre fortsatt levende distriktssamfunn.

*

Mange etterspør flertallsregjeringer. Fra tid til annen kan det virke forlokkende. Men ikke for enhver pris. Det kan gi store avstander og motsetninger internt i Regjeringen. Slik sett kan det fremstå som mer attraktivt med flertallsregjeringer enn det egentlig er.

Konkret i forhold til Jens Stoltenbergs invitasjon vil jeg si; jeg leder en regjering som fungerer godt. Jeg ønsker derfor ikke å spekulere i andre alternativer. Jeg er mer opptatt av å regjere enn av å spekulere.

Velgerne satte sammen et Storting vi aldri har sett maken til i Norge. Ingen partier fikk mer enn 25% av stemmene. Ikke noe topartisamarbeid danner flertall. Det kreves samarbeid mellom tre partier eller mer for å skape flertall. Vante samarbeidsmønstre eksisterer ikke lenger.

Gitt dagens sammensetning av Stortinget har Samarbeidsregjeringen det beste utgangspunktet for å styre. Vi kan oppnå flertall i tre retninger ved hjelp av ett parti.

Etter det første stortingsåret med den nye Samarbeidsregjeringen, kan jeg slå fast at Regjeringen har befestet sin stilling. Vi har utviklet et godt internt samarbeid. Og vi fått gjennomslag for de fleste av våre forslag i Stortinget. Statsbudsjettet for 2002, og revisjonen av dette ble vedtatt med endringer på til sammen bare vel én milliard kroner. Forøvrig har regjeringspartiene fått gjennomslag i over 90 prosent av avstemningene i Stortinget med dissens, og i tillegg kommer de enstemmige sakene.

Mange har forsøkt å gi inntrykk av at Regjeringen er ensidig avhengig av Frp i Stortinget. Det er ikke et riktig bilde.

I større saker har Regjeringen fått gjennomslag gjennom ulike konstellasjoner;

• Revidert nasjonalbudsjett og kommuneøkonomien er vedtatt gjennom avtale med FrP.
• Rammene for Forsvaret for de neste fire år er vedtatt gjennom avtale med Arbeiderpartiet, og de har også støttet våre forslag til trygdeoppgjør og jordbruksavtale.
• En offensiv klimapolitikk, gode etiske retningslinjer for bio- og genteknologi og opprettelse av et distriktsfond er vedtatt i samarbeid med SV.

*

Kristelig Folkepartis politiske visjon går lenger enn det å skape og fordele materielle verdier. For oss er politikk intet mindre enn skritt på vegen til det gode samfunn, der vi som enkeltmennesker og fellesskap får sjansen til å leve det gode liv, i frihet og under ansvar.

Verdikommisjonens mandat har utløpt, men verdidebatten skal ikke stilne.

Spesielt i skolen ønsker vi å høyne verdibevisstheten, øke respekten for andre mennesker, hindre mobbing og problematferd. Flere verdiprosjekter er i gang med dette som siktemål.

Verdidebatten forsterkes nå også inn i en av landets største folkebevegelser: Norges Idrettsforbund. De har et eget verdiprosjekt som bygger på deres fire grunnverdier: Helse, Glede, Fellesskap og Ærlighet. På denne basis tar de blant annet opp kampen mot doping.

I disse dager kjenner vi alle på hvordan mye av det vi trodde tilhørte de faste grunnbetingelsene for religion og verdier, for tro og samfunnsmoral er i ferd med å endres. Angsten for moralisme har blitt angst for moral og redsel for å peke på hva som er rett og galt.

Mange i vårt folk spør, mer eller mindre bevisst, etter det som binder sammen, hvor vi skal hente kildene for vår kultur og vår moral.

Av og til er det viktig og godt å kunne rette seg opp for, om mulig, å se det større perspektiv. La oss gjøre det, slik at en post i statsbudsjettet, en vei eller organiseringen av fylkeskommunen ikke gjør at vi mister synet av disse underliggende dype behov i vårt folk.

Alt kan ikke styres gjennom lover og regler. Det dreier seg ikke minst om holdninger, verdier og moral.

Med KrF i Regjering – for et varmere samfunn.

*