Your Majesties, Your Royal Highnesses, Excellencies, Ladies and Gentlemen – Dear Princess Märtha and Ari Behn,

On behalf of the Government I am honoured to welcome you all to our reception here, on the eve of what will be one of the happiest days in Märtha’s and Ari’s life. You have come to one of Norway’s medieval capitals, - which – not least because of St. Olav’s shrine in Nidaros Cathedral – has seen royals, ambassadors, commoners and pilgrims come and go for a thousand years.

We hope you will enjoy this chance to meet after Trondheim’s royal variete. I now beg our non-Nordic guests to pardon me switching to Norwegian. Our mother tongue is always closest when it comes to finding words about love.

Kjære prinsesse Märtha Louise og Ari,

I folketradisjonen har vakre prinsesser ofte måttet gjennomgå ganske merkelige opplevelser før deres liv omsider blir stabilisert – eller skal vi si normalisert.

I utenlandske eventyr stikker prinsessen seg for eksempel til blods og må sove i hundre år bak en skog av roser, inntil en prins kommer og vekker henne til live igjen med et kyss.

Eller de biter i forheksede epler og faller i dødlignende søvn, omgitt av sørgende dverger, inntil det igjen dukker opp en prins og kysser dem tilbake til livet.

I norske eventyr er det litt annerledes. Og her er vår kongsdatter på hjemmebane.

Dine levende framføringer av nettopp våre folkeeventyr har gjort deg til hele folkets eventyrprinsesse. Først og fremst er du et eventyr selv, gløgg, humørfylt og varmhjertet, med stor personlig utstråling.

I norsk tradisjon er prinsessen en aktiv, handlende part. Hun kan stelle hester i stallen, være sur og tverr, narre sine friere opp i stry og nekte å gifte seg med noen av dem. Men man er aldri i tvil om at den norske prinsesse har både styrke og tiltrekningskraft. Det vet i det minste alle de forsmådde friere som forlater kongsgården med ømme rygger og salt i såret.

Men til syvende og sist er det en som får henne. Det er Espen Askeladd, den uventede, den uvanlige, den kreative og fantasifulle. Snakker jeg nå om Ari? Kanskje er det nettopp det jeg gjør. Det er noe her som stemmer med eventyrets norske urbilde: Den flotte prinsessen og den kreative gutten. Det er slik det må være og slik det nå skal bli.

*

Norge er et gammelt kongerike, selv om vi er å regne for en ung nasjon.

Om tre år kan vi feire 100-årsdagen for gjenopprettelsen av den gamle norske kongetrone, og at vi på denne tronen fikk Europas eneste folkevalgte monark, Haakon VII, som ble kronet sammen med dronning Maud i Nidarosdomen.

Siden fikk vi en slags videreføring av unionen med Sverige ved ekteskapet mellom daværende kronprins Olav og kronprinsesse Märtha, som du, kjære prinsesse, bærer navn etter. Du vet at det forplikter. Prinsessen er nr. to i arvefølgen til Norges trone, og det er betryggende at du har alle forutsetninger for å kunne fylle en så viktig oppgave hvis det noen gang skulle bli aktuelt.

Med gjenopprettelsen av den norske trone, fikk vi altså deg, Märtha Louise, som kong Harald og dronning Sonja i morgen skal "gi bort" til Ari, mannen som ifølge prinsessen får henne til å stråle.

Det forekommer meg at han ikke stråler så rent lite, han heller.

Det er ikke til å legge skjul på at vi vet en god del mer om din tilkommende enn deg, Ari. Men vi vet en del. Du har vist omsorg for de fattigste i landet. Vi vet du blant annet er skribent, noe som i hvert fall har fått Den norske forfatterforening til å anse prinsessens valg av livsledsager, ikke bare som klokt, men som nesten selvinnlysende. Din kunstneriske begavelse kan du – som Askeladden - bruke til å se nye og ukjente sammenhenger når du møter hindringer på din vei.

Jeg tror dere to har funnet noe felles hos hverandre. Evnen til å oppleve og gleden ved å formidle. Disse felles indre strenger som dere spiller på har utløst en sprudlende glede som gjør at dere stråler i hverandres nærvær. Bare se!

*

Vi har merket oss at en folkefest allerede er i gang på gater og torg her i Trondheim – i Nidaros – som i middelalderen var dette gamle rikets så vel geistlige som verdslige maktsentrum. Folkefesten blir ikke mindre i morgen.

Etter eget ønske og valg skal dere vies i selveste Nidarosdomen. Det er et djervt, symbolsk og meningsfylt valg, for intet annet sted kan vi merke Norges gamle hjerte slå sterkere og mer følbart enn nettopp i denne vår nasjonalhelligdom.

Hit til Nidaros har mange valfartet før oss, som pilegrimer gjennom århundrer.

Og vi vet nå at dere to også har vandret, og forøvrig ser på ferden hit til Nidaros som en pilegrimsferd. Pilegrimsferden og eventyrfortellingen er begge dypest sett en vandring som fordyper og gir ny innsikt og forståelse. Vandringen går mot helligdommen, der dere i morgen skal vies til ektefolk. For Guds åsyn, i Hans omsorg.

Det gir glede og styrke å gå til Kongenes konge, han som er selve kjærlighetens kilde. Kjærligheten mellom to som er glade i hverandre er et gjenskinn av Hans kjærlighet til oss. Den fører oss inn i gudsmysteriet og inn i livsmysteriet. Det er et mysterium som først og fremst handler om tilgivelsens fornyende kraft. En kraft jeg ønsker at dere må erfare i deres pilegrimsvandring sammen i ekteskapet.

*