Kjære partifeller.
Kjære venner.

Det er godt å være her vestpå i Bergen - etter å ha vært så langt øst på kloden som det nesten har latt seg gjøre.

Jeg har tilbrakt sju døgn i det fjerne Østen. Størstedelen av besøket var lagt til Kina, verdens folkerikeste land.

Det å styre Norge fortonet seg en stakket stund ganske enkelt og liketil.

Ihvertfall sammenlignet med mine kinesiske kollegaer som skal styre nesten en fjerdedel av jordas befolkning.

Denne enorme mengden av innbyggere har gjennom tidene vært kinesiske herskeres fremste argument for manglende frihet.

Samtidig har det vært en enorm økonomisk og sosial utvikling i landet. Jeg var der sist for 22 år siden. Beijing og Sjanghai var ikke til å kjenne igjen. I dag er de supermoderne storbyer.

***

Jeg har i møte med den kinesiske statsministeren Zhu Rongji og president Jiang Zimin tatt opp landets brudd på menneskerettigheter.

Det har vært en opplevelse å møte den kristne kirken i Kina.

50 år etter at kommunistene kom til makten og kastet alle norske og utenlandske misjonærer ut av landet, vokser kirken.

Norge skal fortsette å følge menneskerettighetssituasjonen nøye, samtidig som vi ivaretar forbindelsene innen handel og kultur.

Derfor hadde jeg da også med meg tidenes største næringslivsdelegasjon til Kina. Det er bra for Norge.

Det ene utelukker ikke det andre.

Utveksling innen handel og kultur og overvåking av menneskerettighetssituasjonen går hånd i hånd.

***

Å besøke Sør-Korea er for meg alltid en opplevelse.

Jeg har nå vært der fem ganger, og har fått et personlig forhold til den fredsprisvinnende president Kim Dae Jung, Asias Nelson Mandela.

Hans politikk bæres oppe av visjonen om at en dag skal det splittede Korea forenes.

Men det er alltid godt å komme hjem - til sine egne – til fellesskap i vårt kjære Kristelig Folkeparti. Og nå i partiets fødeby - Bergen.

***

For første gang i historien har Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre dannet regjering.

Som dere jo vet, ble det en trang fødsel.

Men for å holde meg til terminologien, så har ikke barnet tatt skade av den tøffe fødselen og den turbulente første tiden.

Partifeller.

Samarbeidsregjeringen har styrt i nøyaktig hundre dager i dag.

Regjeringen er mer og mer på offensiven. Vi leverer politiske resultater.

Vi har for alvor etablert oss.

KrF har fem aktive og meget dyktige statsråder:

Valgerd Svarstad Haugland – Kultur- og kirkeminister.
Einar Stensnæs – Olje- og energiminister
Laila Dåvøy – Barne- og familieminister.
Dagfinn Høybråten – Helseminister.
Hilde Frafjord Johnson – Utviklingsminister.

Regjeringen har en meget god samarbeidsånd.

Vi har staket ut en ny kurs på flere områder.

Det er grunn til å glede seg.

***

For KrFere er det viktig å merke seg følgende:

- Vi har fått vedtatt tidenes største bistandsbudsjett. Andelen av brutto nasjonalinntekt øker på ett år fra 0,89 til 0,92 prosent. Dette betyr at Norges hjelp til utviklingsland har økt med 1,2 milliarder kroner på ett år.

Mange har sagt at KrF i samarbeid med Høyre må kutte i bistanden. Vi har vist at det motsatte var mulig.

Regjeringen har forpliktet seg på gradvis å trappe opp bistanden til 1% av brutto nasjonalinntekten innen år 2005.

Vi vil dessuten arbeide for å gjøre bistanden mer effektiv, mer målrettet og mer resultatorientert når det gjelder verdens fattige.

Det er 800 millioner mennesker i verden i dag som lider av sult og underernæring.

Partifeller.

Med Kristelig Folkeparti i regjering skal disse menneskene ikke glemmes.

***

For KrFere er det også viktig å merke seg at

- Kontantstøtten er sikret. Vi har fått glade tilbakemeldinger fra mange småbarnsforeldre som nå har økonomi til å velge å være hjemme med de aller minste barna.

En slik valgmulighet gjør at mange familier i en periode kan løsne på tidsklemmens tøffe grep. Vi vet at tidsklemmen gjør at familier fullstendig mister pusten og overskuddet, og at dette er et av vår tids store problemer.

KrF ønsker å verne om familien og om barna. Vi vil fortsette arbeidet med å øke valgfriheten for småbarnsforeldre.

For å gjøre småbarnsforeldrenes valgfrihet reell, fortsetter vi utbyggingen av barnehagene. Plassene skal også gradvis gjøres billigere.

Bare for dette året har vi bevilget 1,2 milliarder mer til barnehageformål.

Venner. Med Kristelig Folkeparti i regjering skal ikke familien og barna glemmes.

***

For KrFere er det viktig å merke seg at

- Samarbeidsregjeringen har satt i gang et målrettet arbeid for å bekjempe fattigdomsproblemet i Norge. Dette dreier seg særlig om barnefamilier som opplever fattigdom.

I vårt første budsjett la vi fram tiltak for omlag 250 millioner kroner mer enn Arbeiderpartiregjeringen hadde foreslått.

Våre målrettede tiltak går ut på blant annet å øke barnetillegget til uføretrygdede med forsørgeransvar og lav inntekt.

Vi har justert opp de veiledende satsene for sosialhjelp, slik at de i større grad tar hensyn til de reelle kostnadene ved å ha barn.

Dette er begynnelsen.

Vi skal følge opp med en egen handlingsplan. Regjeringen har allerede satt i sving det offentlige, frivillige organisasjoner og forskermiljøer i dette arbeidet.

Med Kristelig Folkeparti i regjering vil vi arbeide for at ingen i Norge skal være fattige.

***

For KrFere er det viktig å merke seg at

- Våre skolebarn fortsatt skal lære de ti bud. Forslaget om at dette ikke er så nøye, vil ikke bli gjennomført i vår regjeringstid.

For Regjeringen er det viktig å ha et solid verdigrunnlag. Dette er bygget på rettstatens og demokratiets prinsipper og på den kristne og humanistiske kulturarv.

Denne arven skal vi ikke forspille, og vi er i full sving med å bedre innhold og kvalitet på norsk skole. Økt timetall i grunnskolen, oppnevning av kvalitetsutvalg, revisjon av lærerutdanning, etterutdanning i pedagogisk bruk av PC og internett. Dette er begynnelsen.

Partifeller.

Med KrF i regjering sikrer vi kvalitet i skolen og frihet for våre privatskoler. Vi vil ha en indre og ytre opprustning av skolen.

Og vi skal stå for kvalitet også i de andre grunnleggende tjenester; helsetjenester og eldreomsorg.

***

For KrFere er det også viktig å merke seg følgende:

Regjeringsskiftet har gitt en offensiv på miljøpolitikken som landet ikke har sett på mange år.

Her er noen punkter som sier noe om omfanget:

- Samarbeidsregjeringens budsjett satte av 105 millioner kroner mer til miljøformål enn det Stoltenberg-regjeringen hadde lagt opp til. Det betyr mer penger til enøk-arbeidet og rene energikilder.

- Avsetningen til miljøfondet ble doblet fra en til to milliarder i budsjettet.

- Vi øker satsingen på kollektivtrafikk i storbyene.

- Innsatsen mot utslippene fra Sellafield-anlegget er intensivert.

- Det er satt i gang en offensiv for å få forurensningsfrie gasskraftverk.

- Regjeringen har foreslått vern av Forollhogna nasjonalpark i grenseområdene mellom Sør-Trøndelag og Hedmark. Dette blir Norges første nye nasjonalpark på 10 år.

- Regjeringen ønsker en ny kulturminnelov og vil opprette et kulturminnefond for å styrke vernet av norske kulturminner.

- Miljøverndepartementet har stoppet forslag om liberalisering av snøscootertrafikken. – Nesten for godt til å være sant, sier lederen i Turistforeningen.

- Ved utlysning av 17.konsesjonsrunde ble blokkene i området Nordland VI holdt utenfor av hensyn til miljø- og fiskeriinteressene. – Det er første gang miljøinteressene har vunnet fram i en sammenheng som denne, var kommentaren fra lederen i Natur og Ungdom.

Dette er begynnelsen.

Partifeller.

Med Kristelig Folkeparti i regjering blir det kristne forvalteransvaret vitalisert.

***

Det gode samfunn er ikke et samfunn der alle skal presses til å velge like løsninger for ulike behov.

Folk er forskjellig. Det tar vi på alvor i politikken.

Her går den viktige forskjellen mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, mellom sosialdemokratiet og kristendemokratiet.

Vi kan se det i familiepolitikken, der sosialdemokratiet har en hang til å presse alle inn i samme mønster, helst institusjoner.

Trond Giskes forsøk på å innføre heldagsskolen med varme måltider og dermed gi en institusjonell løsning på barnefamiliers tidsklemme, ble en dårlig sak for Arbeiderpartiet i valgkampen.

Forslaget som skulle være en av Arbeiderpartiets hovedmarkeringer i valgkampen fikk svært blandet mottakelse og ble raskt tonet ned.

Få vil ha denne løsningen.

De fleste foreldre vil ha mer tid sammen med barna, ikke mindre.

***

Vi vil gi større rom for valgfriheten. Vi vil bygge samfunnet nedenfra, gjennom familie, nærmiljø, frivillig engasjement.

Summen av dette bygger seg opp til solidariske fellesskap, der politikernes oppgave er å sette gode rammer – der det er nødvendig.

Vi vil ikke ha et A4-samfunn.

Vi vil ha mangfold, valgfrihet og et varmere samfunn.

Totalitære ideologier har gjort enkeltmennesket til et middel. Et redskap til å oppnå andre mål.

Den tidligere KrF-lederen, Erling Wikborg, lærte meg at politikk skal være det stikk motsatte:

- Politikk er å skape et samfunn til det beste for det enkelte menneske.

***

Det er en glede å lede Regjeringen. Den har staket ut en ny kurs og lever opp til sitt navn: Samarbeidsregjeringen.

Det er mer som samler oss enn som splitter oss.

Vi er en samarbeidsregjering. Vi ønsker å være et tjenende lederskap. Vi vil kjempe fordomsfritt for hverandres hjertesaker når vi ser det er til enkeltmenneskets og folkets beste.

***

Kjære KrFere.

Mange i presse og opposisjon kritiserer oss for å være for Høyre-dominert.

Selvsagt må det merkes når Høyre trer inn i Regjeringen og blir Regjeringens største parti.

Jeg mener likevel betegnelsen er grovt misvisende. Samarbeid kan aldri basere seg på at ett parti skal dominere.

Politikken blir utformet i fellesskap av de tre partier. Jeg har eksempler på hvordan det slår ut:

Statsrådene Børge Brende og Svein Ludvigsen skapte god stemning i Lofoten da de lovte å ”kjøre knallhardt” mot Sellafield – det britiske gjenvinningsanlegget for atombrensel.

Det ble ikke bare applaudert av nordnorske fiskere, men har solid støtte, ikke minst blant folket langs hele kysten.

Vi ser altså at Høyre-statsråder kjører fram det som har vært en klassisk kampsak for Venstre.

Regjeringssamarbeidet har inspirert.

Det er også en Høyre-statsråd – Ingjerd Schou – som på en prisverdig måte kjører fram en av våre hjertesaker i Kristelig Folkeparti – nemlig fattigdomsbekjempelse.

Samtidig støtter jeg – til noens overraskelse – arbeidet for lavere skatter, mest kjent som Høyre-kampsak.

Det skal lønne seg å arbeide og skape arbeidsplasser.

Slik forener vi prioriterte saker fra de tre partier.

***

Det blir en offensiv og helhetlig politikk når de største skattelettelser noensinne går hånd i hånd med arbeid for et bedre miljø, fattigdomsbekjempelse og en klar økning av bistandsbudsjettet.

Det får nå Regjeringen til.

Personlig ansvar og valgfrihet har alltid vært viktige verdier for oss. Det samme har gode vilkår for frivillighet. Skal man klare seg selv og løse oppgaver uten for mye offentlig innblanding, må man ha midler til det også.

Det er ikke slik at all skattelette går til privat luksusforbruk.

***

Fra ulike hold har Regjeringens første 100 dager vært forsøkt fremstilt som et nederlag for en aktiv distriktspolitikk.

Kjære venner.

Til dere som er i tvil vil jeg slå fast: Samarbeidsregjeringen ønsker å sikre levedyktige lokalsamfunn over hele landet.

Når jeg hører debatter om distriktspolitikk savner jeg noe vesentlig. Jeg savner helheten og optimismen.

Den politiske debatten i Norge gjenspeiler ikke den optimisme jeg møter når jeg reiser rundt omkring i vårt langstrakte land.

Langs kysten treffer jeg mange som har tro på en positiv utvikling enten det gjelder fiskeri, olje eller andre kunnskapsintensive bransjer hvor Norge har et fortrinn.

Regjeringen vil bygge opp under denne optimismen.

Optimismen og framtidstroen, denne evnen til å skape, kjennetegner distriktene.

I århundrer har vi livnært oss av naturen.

Norges rikdom og verdiskapning baserer seg på naturrikdommene.

Vi vil ta hele landet i bruk.

***

Etter mange års distriktspolitikk vet vi at det ikke finnes enkle svar på de utfordringene vi står overfor.

Vi har i mange år forsøkt å gjøre det attraktivt å bo i distriktene. Uten disse tiltakene ville situasjonen i dag vært en annen.

Når dette likevel ikke er nok til å stanse flyttestrømmen til sentrale strøk, må vi tenke nytt.

***

Ingen mener at folk skal tvinges til å flytte verken til sentrale strøk eller til distriktene. Folk må få bo der de selv ønsker.

De viktigste virkemidlene i forhold til bosetting handler derfor om tilrettelegging.

Jeg vil i så måte advare mot å sette opp en motsetning mellom by og bygd, slik noen har lett for å gjøre i en opphetet debatt.

Vi trenger levende bygder, men vi trenger også gode byer.

Det ene utelukker ikke det andre.

***

Regjeringen vil at det skal bo folk i levende samfunn over hele landet.

Noe av det viktigste er å sørge for arbeidsplasser. Ikke minst å gi gode vilkår for mennesker som ønsker å skape nye arbeidsplasser.

Kritikkene mot kuttene i distriktspolitikken lytter vi til. Vi tar det på alvor. Jeg forstår reaksjonene på kutt i SND og kommunale næringsfond.

Den gjenspeiler likevel ikke forbedringer vi gjorde for næringslivet og som vil gi økt verdiskapning også i distriktene.

Fjerning av utbytteskatten gir bedre tilgang på risikovillig kapital.

Bedre rammebetingelser for forskning og utvikling gir grunnlag for nyskaping.

Fjerning av flypassasjeravgiften bedrer betingelsene både for næringslivet og for folk flest i distriktene.

Investeringsavgiften forsvinner.

Investeringene i samferdsel øker.

Kommuneøkonomien styrkes.

Rentenedgangen som kom før jul, takket være vårt budsjett, bedrer økonomien både for kommuner, næringsliv og den enkelte. Bare for kommunene betyr denne halve prosenten i rentenedgang 400 millioner kroner i frie midler.

Vi har trygget arbeidsplasser.

Vi har lagt grunnlaget for lavere rente.

Dette er også aktiv distriktspolitikk.

* * *

I distriktspolitikken vil primærnæringene fortsatt være sentrale.

Vi går nå igjennom skatte- og avgiftsreglene for å gjøre forholdene bedre for jordbruket.

Landbruket trenger en ny giv.

Regjeringen vil bidra til å sikre gode inntektsmuligheter.

Dette er avgjørende for matvaresikkerhet og stor nok produksjon av mat med høy kvalitet.

Vi vil legge til rette for en inntektsutvikling på linje med andre grupper i samfunnet.

* * *

Fylkeskommunenes rolle har stått sentralt det siste året.

Med eierskiftet for sykehusene fra nyttår er en epoke slutt for fylkeskommunene.

Den siste tiden har debatten om oppgavefordelingen tatt seg opp.

Bakgrunnen er at Regjeringen nå vurderer hvilke konkrete oppgaver den nye fylkeskommunen skal ha.

Sentralt i den nye fylkeskommunen står rollen som regional utviklingsaktør.

Mange har spurt seg hva som ligger i dette.

Regjeringen er opptatt av å fylle denne rollen med innhold.

Vi vil gi fylkespolitikerne noe meningsfylt å drive med.

Vi vil ikke strupe det regionale nivå ved å tilføre oppgaver som andre kan løse bedre. Eller oppgaver det er unaturlig å plassere hos regionale folkevalgte myndigheter.

Utgangspunktet er klart:

Vi ønsker å styrke regionalpolitikken, det er slått fast i Sem-erklæringen.

Vi ønsker også at beslutningene skal fattes så nær som mulig dem det angår. Vi vil styrke det lokale selvstyret.

Vi vil se fylkeskommunens oppgaver som et ledd i arbeidet med modernisere, effektivisere og forenkle offentlig sektor.

I dag er det slik at beslutningen innenfor distrikts- og regionalpolitikken tas flere forskjellige steder.

SND har sitt system. Fylkeskommunenes regionale utviklingsavdelinger behandler mange viktige saker. Det samme gjør departementene sentralt.

Felles for alle beslutningene er at det legger sterke statlige føringer på tilskuddene til regional utvikling.

***

Regjeringen jobber med et helt nytt grep på dette området.

Fylkeskommunene er en viktig aktør for utviklingsarbeid på tvers av sektorene. Det er oppgaver knyttet til videregående skoler, kultur, samferdsel, regionalplanlegging.

Vi vil nå styrke utviklingsrollen ved å gi fylkeskommunene et større ansvar for å forvalte de distriktspolitiske virkemidlene.

Regional utvikling handler om samspill. Det handler om hvordan storbykommuner, bykommuner og distriktskommuner kan jobbe sammen for å skape en positiv utvikling.

Jeg kan i dag opplyse at vi vil legge til rette for slikt samspill ved blant annet å legge ansvaret for størstedelen av tilskuddsmidlene fra kategori 13.50 på statsbudsjettet ut til fylkene. Dette er midler som skal gå til regional og distriktspolitikk, og som vi vil la fylkene disponere istedenfor Staten.

Regjeringen arbeider med det konkrete beløpet som skal settes av årlig til fylkeskommunene.

Det dreier seg om mye penger. Det dreier seg i første omgang om minst 800 millioner kroner hvert år. Vi jobber med grep som gjør at det kan bli betydelig mer.

Vi vil også se på ytterligere grep som kan gi fylkeskommunene det handlingsrom som er nødvendig for å være en regional utviklingsaktør.

Vi vil flytte fokus fra planer, styring og kontroll til partnerskap og samarbeid.

Gjennom de grep vi nå vil gjøre gis fylkeskommunene større frihet til å foreta vurderinger basert på lokale forhold.

Fylkespolitikere skal ikke overvåke lokalpolitikere, men dere skal trekke sammen.

Partifeller.

Dette kan bli en dynamisk distriktspolitikk.

***

Vi lever i konjunkturfølsom tid.

Lite har preg av fasthet og varighet.

Stemningene kan skifte fra dag til dag.

Det merker særlig vi som beveger oss i toppolitikken.

Stemningene skifter gjerne ut fra en sak som har versert i mediene.

Nå er vi heldigvis et demokrati, slik at det er nytteløst å forsøke å styre mediene.

Selv om vi kunne ha lyst.

Dette fordi det ser ut til at en betydelig del av velgermassen her i landet stemmer på impuls.

Årsaken til at de skifter parti kan være vanskelig å spore. Det velgerne oppgir som bakgrunn for å skifte parti, kan være litt tilfeldig begrunnet.

På tross av omskifteligheten og impulshandlingene, tror jeg at beveggrunnene for å skifte parti ofte går dypere enn man tror.

Jeg tror de er mer ideologiske enn det er alminnelig å tro, men at folk ikke alltid har funnet ordene for hva de føler.

Og de har i hvert fall ikke funnet ordene for det når meningsmålingsinstituttene ringer midt under middagen.

***

Da Arbeiderpartiet raste nedover på meningsmålingene i fjor og det var valgkamp, syntes alle å være enige om at det skyldtes skatter og avgifter. Strømpris og selvangivelser.

Og det var vel noe der.

Men det fantes også meningsmålinger som fortalte at folk var mer opptatt av skole enn av skatt i politikken.

Meningsmålinger som indikerte at mennesker har dypere behov enn de bare de økonomiske og materielle.

Partifeller.

Vi får det fortalt igjen og igjen på ulike vis:

Mennesket lever ikke av brød alene.

Mange i vårt land har det mye bedre enn før, materielt sett, men likevel er mange utilfredse.

Aftenposten kunne på førstesiden denne uken fortelle at nordmenn har tredoblet sitt medisinforbruk på 20 år.

***

Arbeiderpartiet er i sin mest alvorlige krise siden tidlig i forrige århundre.

Valgresultatet var historisk dårlig og mange spør hva partiet egentlig står for. Mange spør seg også om bunnen egentlig er nådd.

Jeg tror ikke Arbeiderpartiets krise dreier seg om delt lederskap.

Arbeiderpartiet har hatt sin historiske oppgave her i landet, men partiet klarer ikke å svare på dagens utfordringer.

Arbeiderpartiet er etter mitt syn for opptatt av strukturer, mindre av verdier.

De har ikke klart å se hvilke dype behov som rører seg i vårt folk. Partiet har hatt store problemer med å nærme seg verdidebatten.

***

Norge er i dag med all sin frihet, et nokså ensrettet land.

Her kan det være tungt å være annerledes. Det kan være kontroversielt å stå på gode, gamle kristne verdier.

Selve begrepet verdi er latterliggjort.

Vi opplever at ledende politikere og deler av pressen møter alle forsøk på verdidebatt med beskyldninger om moralisme.

Latterliggjøring og beskyldninger om moralisme er velkjente hersketeknikker i verdidebatten.

Men jeg husker da vi høsten 1997 lanserte Verdikommisjonen.

Da var Jaglands norske hus sønderrevet. Verdikommisjonen ble møtt med nysgjerrighet og entusiasme, mens noen prøvde å gjøre den til latter.

Jeg mener vi faktisk traff noe folk lette etter.

Med KrF i regjering vil vi sørge for å holde verdidebatten levende.

***

Kristelig Folkeparti skal vise fasthet i en omskiftelig tid.

Vi vet folk er opptatt av verdier. Vi vet at det finnes dypere behov: Menneskelige. Kulturelle. Ja, åndelige verdier.

Vi politikere kan ikke vedta hvilke verdier, men vi kan legge til rette for at folk kan finne mer av det de leter etter.

Vi skal synliggjøre våre verdier og gjøre vårt for en fortsatt og mest mulig åpen verdidebatt.

Drapet på den kurdiske kvinnen Fadime i Sverige ryster oss alle – og er egentlig et verdispørsmål.

Til dem som kaller dette æresdrap vil jeg si: Drap og ære er som ild og vann, de kan ikke forenes.

Til de fedre og brødre som mener en families ære kan bevares ved å ta livet av kvinnelige familiemedlemmer, vil jeg advare. Slike holdninger er ikke akseptable i Norge.

I vår kultur er drap en forbrytelse og en skam. Det må alle som lever i Norge forholde seg til. De miljøer som har en annen oppfatning, må ta et oppgjør med seg selv.

Regjeringen prioriterer arbeidet med vold mot kvinner.

Justisministeren sendte onsdag ut en ny politiinstruks på høring, som skal sikre at politiet tar voldsutsatte kvinner på alvor fra første stund.

De må få den beskyttelse de trenger, enten det er voldsalarm, besøksforbud, vern av personopplysninger eller operative sikringstiltak.

Dette skal være uavhengig av hvor i landet de bor.

Vi tar menneskeverdet på alvor.

KrF er et verdiparti.

Samarbeidsregjeringen har et solid verdigrunnlag.

KrF har et stort ansvar og en unik mulighet til å prege norsk politikk med våre verdier. Dette må vi ikke miste av syne.

Vi er oss vårt ansvar bevisst.

Sammen skal vi utnytte mulighetene.

Sammen skal vi skape et bedre samfunn, et varmere samfunn.