Kjære partifeller,
kjære venner,

Jeg gleder meg over å være sammen med dere her på denne vårfesten.

*

Jeg velger meg ikke april.

Jeg velger meg mai.

Denne måneden er ikke bare skjønn, grønn og mild.

Her i Norge er dette måneden for nestekjærlighet og menneskeverd.

Både 1. og 17.mai opphøyer frihet, likhet, brorskap.

Dette er dypt forankrede kristne verdier som vårt parti bygger på.

Med KrF i regjering betyr det en klarere dreining i retning av disse verdiene i vårt samfunn.

Jeg håper dere merker det.

*

Det er min hjertesak å kjempe mot fattigdom og forfølgelse.

Kampen for de svakeste tilhører kjernen i kristen tro og tenkning, og har gjort det i to tusen år. Denne arven er dypt nedfelt i Kristelig folkeparti.

Vi er derfor ingen nybegynnere i kampen for fred og rettferdighet.

Denne hjertesaken kan Kristelig folkeparti kjempe for bedre enn på lenge. Etter at vi på ny kom i regjering, har vi blant annet sørget for tidenes største norske bistandsbudsjett.

Noe slikt ville være umulig med Høyre i regjeringen ble det sagt. Denne spådommen er gjort til skamme.

I går morges var finansminister Per-Kristian Foss og jeg sammen på Kirkens Nødhjelps hovedkontor i Oslo for å fortelle at Regjeringen fra neste år gir 6000 kroner i skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner.

Innen år 2005 skal skattefradraget opp til 12.000 kroner.

Vi regner med at dette øker givergleden og kommer ideelt arbeid, velferdstiltak og mange av de svakeste til gode.

*

Kristelig Folkeparti har alltid hatt tro på det frivillige engasjement.

I vår tid med overfylte kjøpesentre og varehus, er det frivillige ofte en mangelvare.

Dette at noen mennesker faktisk vil gi av sin tid til andre og arbeide for andre, uten å få noen belønning for det.

Jeg tror det ligger et dypt menneskelig behov i det å gi. ”Den største glede en kan ha, det er å gjere andre glad.”

Jeg tror frivillighet og verdier er to sider av samme sak.

Hvis jeg vet hva som er mine verdier, hva som veier tungt for meg, da vet jeg også hva jeg er villig til å kjempe for.

*

Her i landet er fred høyt verdsatt.

Norge er engasjert i fredsprosesser i områder som Midtøsten, på Sri Lanka og i Sudan. På Sri Lanka og i Sudan er det nå gryende håp i disse prosessene.

Som dere godt vet, er dette langt fra situasjonen i Midtøsten.

Der er situasjonen intet annet enn dramatisk.

Denne gangen, som så ofte før, er det voldens logikk som har preget forholdet mellom partene.

Vold gjengjeldes med vold.

Øye for øye tann for tann.

Man er ikke kommet nærmere løsningen. Tilliten mellom partene, som var møysommelig bygget opp, ble lagt i grus.

Israelere og palestinere har engasjert hverandre i en meningsløs dødsdans.

Nå ser vi verden over stadig mer av anti-semittiske holdninger. Her i Europa har det igjen vært angrep på synagoger. Gravskjending på jødiske kirkegårder.

Også her i landet opplever den jødiske minoriteten i økende grad å føle seg usikre og alene.

Derfor besøkte jeg denne uken Det mosaiske trossamfunn i Oslo, en menighet på knappe tusen medlemmer. Og det de fortalte, gjorde dypt inntrykk.

Hele det jødiske samfunnet er utsatt for diskriminering og trakasseringer, men særlig barna opplever rene mobbesituasjoner på bakgrunn av det som skjer i Midtøsten. Bare i begrenset grad griper lærere og andre voksenpersoner inn.

Lærere ber dem fjerne halssmykker med Davidsstjernen slik at de ikke skal provosere andre elever. De jødiske barna blir slått og kastet stein på. ”Jøde” er blitt et skjellsord blant norske barn.

*

Til dem som bruker den alvorlige situasjonen i Midtøsten til å spre jødehat har jeg et klart budskap:

Slikt er fullstendig uakseptabelt. Slike handlinger vil vi – og skal vi – slå hardt ned på.

Alle – pressen inkludert - må skille mellom den israelske regjeringens politikk fra dag til dag og den jødiske minoriteten i Norge og jødiske grupper andre steder.

Det er dessuten ulike syn på konflikten i Midtøsten blant jøder i Norge, også på regjeringen Sharons politikk. Men man stod samlet i synet på staten Israels behov for sikkerhet innenfor sine grenser.

Jeg mener konflikten bare kan løses politisk, gjennom forhandlinger. Israel må garanteres fred og sikkerhet og palestinerne må få sin egen stat.

Som ledd i dialogen med partene i Midtøsten har jeg nylig hatt samtaler med den palestinske planleggingsministeren Nabil Shaath. Nå har Regjeringen invitert den israelske viseutenriksminister Michael Melchior, velkjent for det jødiske samfunnet i Norge, til samtaler i Oslo.

Det skal ikke herske tvil om at vi fra norsk side skal gjøre alt vi kan for å få til en løsning slik at israelere og palestinere kan leve fredelig side om side.

*

Når jeg er inne på internasjonale konfliktområder, og menneskerettigheter, vil jeg også nevne Burma- og Aung San Suu Kyi.

Hun er trolig på vei ut av husarrest, og er inne i en dialog med regimet. Bare det at dialogen ikke er avbrutt, gir håp.

Selv har jeg personlig kontakt med FNs utsending, Ismail Razali. Det er han som har initiert dialogen mellom Aung San Suu Kyi og det nåværende regimet. Vi håper det nå kan bli en videre prosess med forhandlinger fram mot demokrati.

*

Vi har altså fått et rekordhøyt bistandsbudsjett.

Vi ha også lagt fram en omfattende handlingsplan i kampen mot fattigdom i sør.

En håpløs oppgave, vil mange hevde. Som så ofte i arbeid for bistand og utvikling blant de fattigste, vil det pekes på prosjekter som har gått galt og penger som er brukt feil.

Men det er ikke her det først og fremst har gått galt. Det som svikter er evnen til å mobilisere ressurser for å løfte folk ut av fattigdom.

Vi vet nemlig hvor vi bør investere, fordele penger og andre ressurser slik at det virkelig hjelper de fattigste.

Satsing på kvinner og barn, særlig gjennom helse og utdanning er et godt eksempel.

Fattige kvinner føder langt flere barn enn andre kvinner, og de føder langt svakere barn enn andre kvinner. Utarmede kvinner føder utarmede barn.

Ufrihet avler ufrihet. Motsatt er det faktisk med frihet – det avler gjerne mer frihet.

Velfødde kvinner føder velfødde barn, og gir dermed en hel generasjon et langt bedre – friere – utgangspunkt til å leve sitt liv.

Nettopp derfor er det så viktig å sørge for at man retter utviklingsinnsats inn mot kvinner og barn – særlig jentebarna.

Vi må få grunnleggende utdanning og helsetilbud ut til de fattigste. Dette kan sette folk fri – fri fra nød og uvitenhet som igjen hindrer mennesker i å leve et menneskeverdig liv.

Frihet og menneskeverd kommer ikke av seg selv.

På tross av FNs menneskerettighetserklæring lever 1,2 milliarder mennesker i dag i absolutt fattigdom.

De lever på mindre enn en amerikansk dollar om dagen, eller prisen av et Kinderegg her hjemme.

De industrialiserte landene med USA, EU og Japan i spissen har full mulighet til å makte dette løftet for bidra skikkelig til bekjempelse av fattigdom.

Det handler om politisk vilje.

Det skal KrF i regjering sørge for at Norge har.

Kjære KrFere,

Beskyldningene om at KrF i regjering er helt Høyre-dominert, har avtatt i styrke. Det er interessant.

Det skyldes nok at man ser rimeligheten av at Høyre som regjeringens største parti også har den største innflytelsen på politikken.

Og så tror jeg kritikken om Høyre-dominans har avtatt, fordi KrF og Venstre har fått gjennomslag for viktige deler av vår politikk.

Det gjelder ikke minst Regjeringens målrettede arbeid for å bekjempe fattigdomsproblemet i Norge.

Dette dreier seg særlig om barnefamilier som opplever fattigdom.

I vårt første budsjett la vi fram tiltak for omlag 250 millioner kroner mer enn Arbeiderparti-regjeringen hadde foreslått.

Dette er begynnelsen.

Vi skal følge opp med en egen handlingsplan. Regjeringen har allerede satt i sving det offentlige, frivillige organisasjoner og forskermiljøer i dette arbeidet.

Med Kristelig Folkeparti i regjering vil vi arbeide for at ingen i Norge skal være fattige.

*

Noe av det vanskeligste Regjeringen gjør er å forklare at vi må være varsomme i pengebruken, og særlig i å bruke av oljefondet.

Vi har jo så mye penger – hvorfor kan vi ikke bruke mer, det er gjennomgangstonen i den offentlige debatten.

Oppgaven blir ikke lettere av opposisjonens overbudspolitikk. – Det er penger nok, heter det.

Og det er klart: vi har over 600 milliarder i oljefondet.

Så det er riktig det. Det er penger nok.

Men vi bruker allerede mye oljepenger. Over halvparten av de pengene vi har tjent på oljeaktiviteten i Nordsjøen har vi brukt opp.

Dette har gitt oss et av verdens beste velferdssamfunn. For å opprettholde de gode velferdsordningene også i årene fremover skal vi fortsette å bruke av oljeinntektene.

På en ansvarlig måte legger vi opp til å bruke gradvis mer av våre oljeinntekter.

Men vi må ikke falle for fristelsen til å bruke for mye – for fort – av den formuen som olje og gass i Nordsjøen representerer.

Dette er ikke-fornybare ressurser. De kommer ikke igjen. Bruker vi opp pengene er de borte.

Derfor handler dette om solidaritet med kommende generasjoner. Vi skal ikke bruke opp alt alene, vi som lever nå.

Oljerikdommene på havets bunn er ikke vår generasjons rikdom alene.

Disse rikdommene kan komme alle framtidige generasjoner til gode. Hvis vi klarer å forvalte de rett.

Derfor tar vi nå ut den stadig økende avkastningen fra fondet, men angriper ikke selve grunnkapitalen som våre etterkommere er helt avhengige av.

Jeg kan love at det er fristende for oss som nå sitter i Regjeringen å bruke mye mer penger, vel vitende om at det ville være populært. Og det er mange gode formål.

Men politikere – og i særdeleshet vi som leder landet – har en tung forpliktelse i å tenke på lengre sikt og helhetlig.

Det finnes svært få eksempler på land som har klart å utnytte så store rikdommer som vi Norge nå har på en slik måte at det kommer hele folket til gode over tid.

Regjeringens mål er at våre naturressurser skal være en velsignelse. Ikke en forbannelse.

Derfor tenker vi helhet og vi tenker framtid.

Vi tar også hensyn til at en for stor bruk av oljeinntekter betyr økte priser og renter.

Konsekvensene er en svekket økonomi som kan gå ut over oss alle.

Og da er vinninga gått opp i spinninga.

Det er forunderlig å se hvilke roller Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet inntar i Stortinget om dagen,

Arbeiderpartiet har tidligere vært kjent for stø økonomisk styring, og foreslo selv den såkalte ”handlingsregelen” for hvor mye vi kan ta ut av petroleumsfondet og inn i norsk økonomi hvert år.

Med mangeårig og fersk regjeringserfaring skulle Arbeiderpartiet vite hvor viktig det er å vise ansvarlighet i den økonomiske politikken.

Desto mer overrasket blir jeg nå over å se at Arbeiderpartiet i sak etter sak allierer seg med Fremskrittspartiet i Stortinget, et parti som ikke viser respekt for de nødvendige grenser for pengebruken.

Det kan hende at Arbeiderpartiet mener å oppnå kortsiktig gevinst i opposisjon ved dette.

Men hvis partiet har tenkt seg tilbake til regjeringskontorene før eller siden, er dette å skaffe seg ris til egen bak.

Hvor blir det av Jens Stoltenbergs lederskap i denne situasjonen? Han burde nå gripe tak i tømmene ettersom han ikke bare partiets parlamentariske leder, men også på vei til å bli partiets leder.

Mandag skrev partileder Thorbjørn Jagland interessant nok i et av sine offentlige brev om nettopp dette at Fremskrittspartiet inviterer Arbeiderpartiet og SV til samarbeid i Stortinget om enkeltsaker.

– Den limpinnen tror jeg venstresiden skal være varsomme med å gå på, skriver Jagland. Han mener man raskt glemmer å se helheten i alle enkeltsakene.

Jagland tror at Fremskrittspartiet slår seg sammen med SV og Ap for å undergrave vår regjering, en regjering Frp selv sørget for ble etablert. Og at målet er å tvinge fram en regjeringskrise.

AP-lederens advarsel er betimelig. Stoltenberg bør sørge for at stortingsgruppa til AP tar dette til følge.

Hos Fremskrittspartiet er det ofte vanskelig å finne en klar linje i hva partiet ønsker å oppnå. Den ene dagen får vi høre av Carl I. Hagen at han nå føler at hans parti blir behandlet med større respekt av Regjeringen, for så neste dag å høre det stikk motsatte.

I det ene øyeblikk får vi høre at Fremskrittspartiet ønsker seg inn i regjering, sammen med de nåværende regjeringspartier, for så i neste øyeblikk å oppleve at Fremskrittspartiet tordner mot den samme regjering.

I en slik situasjon er det desto viktigere at vi har en regjering som viser stø kurs, slik Samarbeidsregjeringen gjør.

Målbevisst og gradvis gjennomfører vi punkt etter punkt i Sem-erklæringen. Og vi gjør det innenfor den økonomiske ramme som gjør at vi fortsatt holder orden på norsk økonomi, og ikke setter i gang en lønns-, pris – og rentekarusell.

Kjære venner.

Samarbeidsregjeringen har sittet i over et halvt år. Vi er inne i en strøm av politiske beslutninger med ett mål for øye: En enklere, tryggere og friere hverdag for den norske mann og kvinne.

Bare for å fornye og forenkle offentlig sektor, har vi satt i verk 130 tiltak. Vi vil bidra til å fjerne følelse av avmakt hos den jevne borger. Dette gjelder ikke minst i møte med helsevesenet.

Vi arbeider for å hegne om menneskeverdet.

Dette gjelder særlig når mennesket er på sitt svakeste: I den spede begynnelse og nær døden, i sykdom og med funksjonshemninger.

Vi setter betydelige midler inn i å styrke omsorgen ved livets slutt, vi viderefører satsingen i psykiatrien og vi vil bedre helsetilbudet for rusmisbrukere.

Nytteetikken skal ikke gå foran hensynet til menneskets integritet og verdighet. Vi legger et føre-var prinsipp til grunn for genetisk forskning og andre former for ny medisinsk teknologi.

Nordmenn har jevnt over en sterk og god helse.

Regjeringen vil ikke være tilbakeholdne når det gjelder å gi folk trygghet når helsa svikter.

Men når klagesangene blir høylydte, har jeg lyst til å minne om hvor mye penger vi bruker på helse her i landet.

De totale utgiftene til helse, omsorg, trygd og sosiale ytelser har økt fra 59 mrd kr i 1980 til 311 mrd kroner i 1999. Dette er en 5-dobling på 20 år.

Det er derfor ikke bare penger det står på. Det er hvordan vi bruker disse pengene.

Til dere som måtte være i tvil, vil jeg slå fast:

Samarbeidsregjeringen ønsker å sikre levedyktige lokalsamfunn over hele landet.

Etter mange års distriktspolitikk vet vi at det ikke finnes enkle svar på de utfordringene vi står overfor.

Vi har i mange år forsøkt å gjøre det attraktivt å bo i distriktene. Uten disse tiltakene ville situasjonen i dag vært en annen.

Når dette likevel ikke er nok til å stanse flyttestrømmen til sentrale strøk, må vi tenke nytt.

Ingen mener at folk skal tvinges til å flytte verken til sentrale strøk eller til distriktene. Folk må få bo der de selv ønsker.

De viktigste virkemidlene i forhold til bosetting handler derfor om tilrettelegging.

Jeg vil i så måte advare mot å sette opp en motsetning mellom by og bygd, slik noen har lett for å gjøre i en opphetet debatt.

Vi trenger levende bygder, men vi trenger også gode byer.

Det ene utelukker ikke det andre.

Den distriktspolitiske debatten i Norge gjenspeiler ikke optimismen jeg møter mange steder når jeg reiser rundt omkring i vårt langstrakte land.

Langs kysten treffer jeg mange som har tro på en positiv utvikling enten det gjelder fiskeri, olje eller andre kunnskapsintensive bransjer hvor Norge har et fortrinn.

Regjeringen vil bygge opp under denne optimismen.

Fiskerinæringen er spådd en lysende framtid i Norge. I dag ligger verdiskapningen på drøyt 30 milliarder kroner.

Forskningsmiljøene mener at med en riktig satsing vil næringen kunne mangedoble sin verdiskaping i løpet av 20-30 år.

Norsk sjømatnæring har naturgitte fortrinn som gjør den til en av landets mest lovende næringer.

Vi trekker på generasjoners erfaringer.

Vi har næringsdrivende med særlig gode forutsetninger for tradisjonelt fiske, havbruk, nye arter, bioteknologi, fôr, utstyr og kompetanse.

En framtidsrettet forvaltning av ressursene i havet, tilsier at vi ikke kan øke uttaket av villfisk fra havet framover.

Veksten ligger snarere i de ressurser vi kan dyrke fram av stadig nye arter av fisk og skalldyr.

Ny teknologi kan dessuten åpne høyt betalende markeder for stoffer basert på marine biprodukter.

En moderne, kunnskapsbasert og effektiv fiskeri- og havbruksnæring skal være en økonomisk pilar for norsk økonomi i framtida.

Regjeringen har slått fast at fylkeskommunen skal opprettholdes og gjøres til en viktig regional utviklingsaktør.

Vi vil fornye og forenkle offentlig sektor.

Regjeringen mener at avgjørelser bør tas så nær de det angår som mulig.

Vi vil styrke lokaldemokratiet og gi en effektiv og brukervennlig forvaltning.

Dette betyr at lokale og regionale folkevalgte organ bør ha ansvaret for oppgaver som krever lokal- og regionalpolitisk skjønn.

Staten skal ha ansvaret for standardiserte og regelorienterte oppgaver, og kontrolloppgaver.

Staten bør ha ansvaret for oppgaver som krever nasjonal, helhetlig tilnærming.

Fylkeskommunen skal ikke utvikles til en overkommune, men til en regional utviklingsaktør.

Endringene skal bety redusert byråkrati.

Vi ønsker å overføre oppgaver som krever lokalt folkevalgt skjønn til kommunene.

Kommunene skal få mer myndighet i lokale forurensningsspørsmål, lokalt friluftsliv, vern av biologisk mangfold og kulturminnevern.

Innen landbruket vil vi gi kommunene ansvaret for forvaltning av de bedriftsrettede bygdeutviklingsmidlene, miljømidlene og skogmidlene under Landbrukets utviklingsfond.

Kommunene vil også få økt ansvar for konsesjonssaker og delingssaker, og for flere oppgaver innen skogbruk.

Kjære forsamling,

Regjeringen fører en mer offensiv miljøpolitikk enn det er gjort på mange år, fordi KrF og Venstre har fått gjennomslag i Regjeringen på dette området.

Vi har økt bevilgningene med 100 mill kroner og doblet miljøfondet.

Vi øker satsingen på kollektivtrafikk i storbyene.

Innsatsen mot utslippene fra Sellafield-anlegget er intensivert.

Vi står på for forurensningsfrie gasskraftverk.

Vi har foreslått Norges første nye nasjonalpark på 10 år.

Vi vil ha en ny kulturminnelov og vil opprette et kulturminnefond for å styrke vernet av norske kulturminner.

Ved utlysning av 17.konsesjonsrunde ble blokkene i området Nordland VI holdt utenfor av hensyn til miljø- og fiskeriinteressene. – Det er første gang miljøinteressene har vunnet fram i en sammenheng som denne, var kommentaren fra lederen i Natur og Ungdom.

Kjære partifeller,

Vi jobber aktivt i Regjeringen for å styrke familien.

Vi vet at stadig flere velger å bli i samboerskap uten å inngå formelt ekteskap, særlig blant unge mennesker.

Nesten halvparten av norske barn blir født av foreldre som ikke er gift. De aller fleste av dem har samboende foreldre.

Etter stabile og svakt synkende skilsmissetall på 90-tallet, steg antall skilsmisser i år 2000.

Ny statistikk bekrefter at samboerforhold er mindre stabile enn ekteskap.

Det er barna dette går utover, de svakeste.

Nå vil vi legge fram en familiemelding der barna – de svakeste - kommer i sentrum, og hvor det er økt fokus på foreldrenes rolle og ansvar.

Vi vet at samlivsbrudd er smertefullt for barn. Om foreldrene er samboere eller gifte.

Vi vil gå inn på de konsekvenser samlivsbrudd har for barna og hvilke utfordringer samfunnet står overfor på dette området.

Dette blir en verdimelding med et overordnet mål om å legge til rette for varig, forpliktende samliv og foreldreskap.

Vi er også opptatt av å styrke enn annen del av barnas hverdag, nemlig i arbeidet for en bedre skole.

Dårlige og halvdårlige skoler har vært opphav til mange bekymringer og avmektige foreldre og barn.

Vi arbeider kontinuerlig og på flere plan for å bedre læringen og kunnskapsnivået blant elevene.

Lærerutdanningen skal også bli bedre.

Regjeringen ønsker større mangfold og valgfrihet i skolen, uavhengig av foreldres betalingsevne. Vi vil gjøre det enklere å opprette friskoler.

Friskolene skal få økte tilskudd fra staten i løpet av stortingsperioden.

Vi er opptatt av å få verdier inn i skolen.

Med utgangspunkt i Sem-erklæringen har Læringssenteret fått i oppdrag å utvikle prosjektet ”Verdier i skolehverdagen” for å sette fokus på verdiformidling og verdibevissthet i skolen og i lærebedrifter.

Skolene skal selv formulere verdimålsettinger som skal prege skolehverdagen og realisere dem gjennom et bredt samarbeid.

Det er også flere andre verdipregede prosjekter i skolen, som for eksempel kjøreregler mot rasisme, om skolemekling, tiltaksprogram mot mobbing og veiledning om sosial kompetanse.

Også Kristent Pedagogisk Forbund har fulgt arbeidet med verdier i skolen og latt seg inspirere til å søke om penger til et verdiprosjekt kalt ”Verdier i skolens og barnehagens hverdag”.

Det ble rabalder i avisene da det ble kjent at en kristent forbund fikk flere millioner til et slikt prosjekt. Tradisjonelle kristne verdier kan være forunderlig kontroversielle.

Kristent Pedagogisk Forbund er en faglig medlemsorganisasjon for førskolelærere og lærere med 2200 pedagoger som medlemmer.

Forbundet skal samarbeide tett med Barne- og familiedepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet.

Vi vil finne ut hvordan vi skal gjøre om ord til handling i verdidebatten og hvordan vi skal styrke respekten for medmennesker.

Mennesket lever ikke av brød alene.

Mennesket dør faktisk av brød alene.

Mange i vårt land har det mye bedre enn før, materielt sett, men likevel er mange utilfredse.

MMIs nye resultater fra undersøkelsene de har gjort av nordmenns holdninger fra 1985 og fram til i dag forteller oss – igjen - at nordmenn ikke er blitt lykkeligere tross en sterk velstandsvekst og på tross av at vi bekymrer oss mindre for miljøproblemene.

Vi har sett tilsvarende resultater av slike undersøkelser før. Og kanskje behøvde vi ikke undersøkelsene – for vi ser jo med egne øyne, og vet jo, at penger og det materielle slett ikke behøver å være kilde til noen lykke eller mening med livet.

Dette er tankevekkende særlig når vi ser hvor mye tid vi bruker på å diskutere materielle spørsmål.

KrF har en unik mulighet til å sette andre verdier på dagsorden.

Den muligheten skal vi bruke.

Kjære KrFere.

Kjære venner.

KrF i regjering betyr en dreining i retning av dypt forankrede kristne verdier som vårt parti bygger på.

Vi er godt i gang.

Vi er vårt ansvar bevisst.

Sammen skal vi skape et varmere, friere, tryggere samfunn.