I dag samles over 50 stats- og regjeringssjefer i Monterrey i Mexico på FNs konferanse om finansiering for utvikling. Selv skal jeg delta sammen med utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson. Norge er et foregangsland, og vi skal gjøre alt i vår makt for at konferansen skal føre til håndfaste resultater.

FNs 189 medlemsland er før konferansen blitt enige om et sluttdokument, ”Monterrey Consensus”. Dette samler virkemidlene som må til for å skape utvikling og redusere fattigdom. Det stiller krav både til industriland og utviklingsland, både til nord og sør.

Industrilandene må bidra, med bistand, handelstiltak, investeringer, gjeldslette. Men oppfølging i utviklingslandene selv er like viktig: Uten demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, og en klar politikk for økonomisk vekst og sosial utvikling, er det ikke mye som kan oppnås med hjelp utenfra.

Vi hadde gjerne sett at Monterrey-dokumentet hadde klarere og mer konkrete forpliktelser. Det har vi arbeidet for. Men Norge har ikke skrevet dokumentet alene. Som det står, er det et nyskapende og godt utgangspunkt, og en god plattform for å gå videre. Vi vil bruke det for å mobilisere politisk vilje og konkret oppfølging.

Mye tyder på at arbeidet med denne konferansen bidrar til resultater. Både EU-landene og USA har de siste dagene og i forkant av Monterrey-møtet truffet vedtak om opptrapping av sin bistand. Det er positivt, men det er ikke nok.

Konferansen blir en prøve på verdenssamfunnets vilje. På samme måte som vi er engasjert i en internasjonal kamp mot terrorisme, må vi mobilisere for oppfylling av ”Tusenårsmålene” som FN vedtok høsten 2000. Vi kan ikke tolerere at mer enn en milliard menn, kvinner og barn lever og dør i håpløs fattigdom. Hvis vi ikke lykkes i kampen mot fattigdommen, vil vi heller ikke finne bærekraftige løsninger på miljø- og klimautfordringene og de andre av vår tids store, globale utfordringer.

Det er i dag større enighet enn noen gang om hva som skal til for å få ned fattigdommen og skape utvikling.

For å innfri utviklingsmålene må vi ta for oss internasjonal utviklingspolitikk og finansiering av utvikling i hele sin bredde, nasjonalt og internasjonalt, offentlig og privat.

Utvikling er langt mer enn bistand. Vi og andre rike land må se på vår samlede politikk – inkludert finans-, handels- og næringspolitikk og ressursforvaltning – og legge til rette for at den på alle områder støtter opp om utvikling og fattigdomsbekjempelse.

Utviklingslandene må få selge sine produkter, ikke minst tekstiler og landbruksvarer. Vi må gi markedsadgang og økt faglig bistand så de kan dra nytte av markedsmulighetene. Norge har på samme måte som EU besluttet å åpne sine markeder for toll- og kvotefri import av alle produkter (unntatt våpen) fra verdens 49 fattigste land. Ytterligere tiltak er påkrevet. Det vil forutsette politisk vilje, også fra norsk side.

Det er samtidig helt avgjørende at utviklingslandene selv legger forholdene til rette, med demokrati og godt styresett, rettsstat, tiltak mot korrupsjon og mobilisering av egne ressurser.

Beregninger viser at bistanden på årsbasis må økes med minst 50 milliarder dollar for at vi skal kunne nå målet om en halvering av andelen fattige. Under forhandlingene foran Monterrey gikk Norge, sammen med utviklingslandene, sterkt inn for at industrilandene skulle forplikte seg til å oppfylle målet om å gi 0,7 prosent av BNI i utviklingshjelp. Gjennomsnittet for OECD-landene ligger på 0,22 prosent. Dessverre lyktes vi ikke.

Det er bare fem land som oppfyller FNs målsetting i dag: Danmark, Luxemburg, Nederland, Norge og Sverige. Vi har demonstrert at det er fullt mulig å opprettholde bred folkelig støtte til bistandsnivåer over 0,7 pst. Hvis de store industrilandene hadde økt sin bistand til 0,7 prosent av BNI ville det innebære en kraftig økning av verdens samlede bistand.

Norske bistand har høy kvalitet. Den er i all hovedsak på gavevilkår og ubundet. Den går i all hovedsak til de fattigste landene og til tiltak som bidrar til fattigdomsbekjempelse. Men det er også klart at vi kan gjøre mer og vi kan gjøre det bedre. Regjeringen har som mål å øke utviklingshjelpen til 1 prosent av BNI innen 2005.

Det er et hovedmål for Norge i Monterrey å mobilisere vilje hos de rike land til å øke bistanden. Vi ønsker konkrete fellestiltak og forpliktende tidstabeller for gjennomføring av 0,7 prosent målsettingen. Vårt budskap i Monterrey vil være sterkt og klart: Verdens ledende økonomier må ta et mye større ansvar i kampen mot fattigdommen.

Behovet for å bygge ned de dype skillene mellom rik og fattig er blitt mer påtrengende. Kampen mot fattigdom er skjøvet høyt opp på den internasjonale agenda. Den mobiliserer økende internasjonal oppmerksomhet, også i privat sektor. Det gir grunnlag for optimisme.

Monterrey-konferansen vil bli fulgt av Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling i Johannesburg i september. Der arbeider vi for et globalt partnerskap for å bygge videre på sluttdokumentet og få globaliseringen til å virke for bærekraftig utvikling.