Det forrige århundre var kanskje det mest dødelige i menneskehetens historie, rystet av utallige konflikter, uhørte lidelser og ubegripelige forbrytelser. Gang på gang opplevde vi at en gruppe eller en nasjon tok i bruk ekstrem vold mot en annen gruppe eller nasjon. Ofte drevet fram av et irrasjonelt hat og mistenksomhet, arroganse og tørst etter makt og ressurser. Det var som en reaksjon på disse katastrofene at verdens statsledere kom sammen for å forene nasjonene på en helt ny måte. FNs fremste mål skulle være å bevare freden.

Det er mer nødvendig enn noen gang å fastholde troen på FNs mandat og muligheter til å ”fremme rettferd og fred og sørge for at samarbeidet mellom folkene kan ha framgang”, slik det heter i vår kirkebønn. Det er betryggende at vi har en slik verdensomspennende organisasjon med dette som formål. Vi må pleie et nært forhold til og styrke FN i vår tid!

FN-pakten
På ruinene av Folkeforbundet bygde fremsynte ledere et sterkere byggverk, nemlig De Forente Nasjoner, FN. De vedtok FN-pakten, som vi gjerne kaller verdenssamfunnets grunnlov. Med FN-pakten har FNs medlemsstater overgitt overnasjonal myndighet til Sikkerhetsrådet i spørsmål som har med internasjonal fred og sikkerhet å gjøre. Norge spilte en aktiv rolle i å utforme FN-pakten, og Norge hadde den første generalsekretær i FN. Norge er og skal være en fredsnasjon som fortsatt støtter helhjertet opp om FN.

Å ta lett på FN, på FNs moralske autoritet og på FNs folkerettslige spilleregler, er å svikte fredsarbeidet. I den pågående Irak-debatten, også i Norge, tar mange for lett på den plikt vi har til å styrke FN og stå vakt om FN-pakten. Vi skal være takknemlige for at verdens ledere i 1945 fastslo at det skulle være FNs Sikkerhetsråd som har myndighet til å bestemme om det foreligger en trussel mot freden, og hva verdenssamfunnet skal gjøre for å håndtere slike trusler.

FN og fredsprisen
FNs opprinnelse og verdigrunnlag har funnet inspirasjon fra Aten - som demokratiets vugge, fra Roma – som grunnlaget for rettstatens utvikling og fra Jerusalem – kilden til det kristne menneskesyn.

Den norske Nobelkomiteen har ikke mindre enn 13 ganger gitt Fredsprisen til FN-relaterte personer og organisasjoner, for så å gi Fredsprisen til slutt til selve FN-organisasjonen og dens generalsekretær Kofi Annan for litt over et år siden. Det sier noe om hvor høyt FN er verdsatt som fredsorganisasjon.

Vi står i en situasjon som er krevende for verdenssamfunnet, for nasjonene og for oss som enkeltmennesker. Vi kjenner alle på uro overfor faren for krig i forbindelse med Irak-konflikten.

For meg er det grunnleggende i internasjonal politikk at vi må bruke vår verdensorganisasjon, FN, når vi søker løsninger i internasjonale og regionale konflikter. Sikkerhetsrådet har gjort flere vedtak i Irak-konflikten, senest resolusjon 1441. Den er akseptert av Irak. Det var lenge usikkert om USA ville samarbeide med FN, eller aksjonere på egen hånd. Det var derfor en allment uttrykt lettelse da president Bush under FNs generalforsamling i fjor høst erklærte at USA ville samarbeide med FN og Sikkerhetsrådet.

”FN-sporet”
I slike alvorlige spørsmål må det ikke være enkeltland, men verdenssamfunnet gjennom FN, som fastlegger retningen for en løsning. Derfor advarer vi USA mot å aksjonere uten forankring i et nytt vedtak i Sikkerhetsrådet.

Norge var med og påvirket USA til å samarbeide med FN i Irak-spørsmålet. Hvis vi nå skulle konkludere i denne saken uten å avvente våpeninspektørenes sluttrapport, har vi i realiteten satt resolusjon 1441 til side. Da legitimerer vi at andre land, som for eksempel USA, også forhåndskonkluderer. Det kan øke faren for krig. Samtidig ville det bety å ta bort presset på Saddam Hussein, slik at han kan videreutvikle og bruke eventuelle masseødeleggelsesvåpen. Jeg håper Irak vil samarbeide slik at Sikkerhetsrådet kan konkludere med fredelige midler for løsning av konflikten.

Jeg har snakket mye om ”FN-sporet” i denne saken. Jeg ser dette som et konkret spor på en større vei, nemlig FNs grunnleggende verdier i folkeretten og FNs visjoner. Den vil vi følge. Samtidig følger vi et konkret spor på denne veien, FN-sporet, i tro på at Irak-konflikten slik kan få en fredelig løsning på basis av resolusjon 1441.

Den globale fornuft
FN kan ikke bli noe mer enn hva verdens svært så mangfoldige regjeringer vil gjøre organisasjonen til. Som statsminister for et samfunn som bygger på vår kristne og humanistiske kulturarv, vil jeg løfte fram FN og FNs rolle som fredsbevarer. Når stater undergraver rettssikkerhet og bryter borgernes individuelle rettigheter, blir de en trussel ikke bare for sitt eget folk, men også for sine naboer, ja, faktisk for hele verden.

FN er det globale arbeidsredskap som verden så sårt trenger. I disse tider må noen av oss løfte fram troen på den multilaterale tilnærming, i håpet om at den ”globale fornuft” skal seire -i fredens tjeneste!