President!

Det siste året har vært sterkt preget av Irak-konflikten. Spørsmålet skapte sterke spenninger innad i viktige sikkerhetspolitiske fora som FNs sikkerhetsråd og NATO.

Norges holdning til krigen mot Irak var klar:

Vi kunne ikke støtte denne krigen.
Regjeringen mente det ikke forelå et tilstrekkelig klart folkerettslig mandat.
Vi mente saken måtte behandles videre i FNs sikkerhetsråd.
Vi mente mulighetene til å komme videre med fredelige midler ikke var uttømt.

21. mars ga jeg Stortinget en redegjørelse om saken. Da sa jeg blant annet følgende:

”Vi har ønsket å løse Irak-konflikten på fredelig vis.
Nå blir den gjort opp med militære midler.
Å vinne krigen, er en ting.
Noe helt annet er å vinne freden etterpå.”

Det var Regjeringens analyse av situasjonen den gang. Tiden etterpå har bekreftet sannheten i de ordene.

Saddam Hussein var i årtier en despot som tyranniserte sitt eget folk, brukte kjemiske våpen mot kurderne og startet to kriger mot naboland. Konsekvensene var enorme tap av menneskeliv og utarming av hans eget land, den gamle kulturnasjonen Irak.

På TV kunne vi alle se den store statuen av tyrannen bli revet ned. Det var en symbolhandling. Saddam Husseins regime var falt. Det gledet oss.

For få dager siden ble også Saddam Hussein tatt in persona. Han ble ikke revet ned fra en maktposisjon eller tatt i kamp. Han ble tvert imot dratt opp fra et jordhull hvor han gjemte seg alene, skitten, sliten, lurvete på håret. Tydeligere kunne ikke den gamle herskerens nåværende avmakt demonstreres.

Nå ser vi fram til at han stilles til ansvar for sine gjerninger i en rettssak. Den bør oppfylle rettsstatens krav, en rett han selv ikke ga sine landsmenn. Folkerettens utgangspunkt er at det er den enkelte stat som har ansvaret for straffeforfølgning. Internasjonale mekanismer, slik som Den internasjonale straffedomstol, er bare et sikkerhetsnett for de tilfeller der nasjonale systemer ikke oppfyller dette ansvaret.

President!

Etter at Irak de facto og folkerettslig var okkupert, var vi over i en ny situasjon. Også verdenssamfunnet måtte snu blikket framover. Irak trengte stabilisering, gjenoppbygging, fred og demokrati.

Målet er å gi irakerne tilbake makten i sitt eget land. Eller, rettere sagt, å gi det irakiske folk makten over eget land – for første gang i historien!

I denne situasjon er det behov for verdenssamfunnets hjelp.

Også Norge har trådt støttende til. Vi gir i år bistand for rundt 200 millioner kroner. Dette kanaliseres gjennom FN, Røde Kors-systemet og andre frivillige organisasjoner som formidler humanitær bistand.

I tillegg har vi sendt militære mannskaper. Deres oppdrag er å bidra til gjenoppbygging og andre tiltak som er av stor humanitær betydning for sivilbefolkningen. De utfører derfor blant annet eksplosivrydding og setter i stand broer, veier, vannforsyning og strømforsyning.

Bruk av væpnet makt hører ikke med til oppdraget, men de kan selvsagt forsvare seg. Våre styrker er del av stabiliseringsstyrken, ikke en del av okkupasjonsmakten. Norske styrker deltar i stabiliseringen og gjenoppbyggingen på FNs oppfordring. Det folkerettslige grunnlag for bidraget er klart. To resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd – 1483 og 1511 – viser dette.

Vi vil fortsette å hjelpe det irakiske folk. Den humanitære bistanden vil videreføres. Dette har også Norge forpliktet seg til på Madrid-konferansen.

Utenriksministeren og Forsvarsministeren redegjorde mandag også for Regjeringens planer om å videreføre innsatsen til det norske ingeniørkompaniet fram til sommeren. En eventuell ytterligere videreføring av det norske bidraget til stabiliseringsstyrken må vi vurdere i løpet av våren.

Vi må foreta strenge prioriteringer når det gjelder deltakelsen i internasjonale operasjoner. FN-operasjoner og NATO-operasjoner har førsteprioritet – slik utenriksministeren gjorde klart i sin redegjørelse.

President!

I februar siterte jeg i denne sal Norges utenriksminister gjennom en årrekke, Hallvard Lange. Under en stortingsdebatt i 1956 sa han dette:

”… det er to prinsipper for norsk utenrikspolitikk som alltid vil måtte komme foran alle andre forpliktelser. Det er plikten til å etterleve pakten for De forente nasjoner, og det er plikten til ikke å gjøre noe som kan skade FN som organisasjon.”

Dette er prinsipper som fortsatt bør følges.

Norge har alltid lagt til grunn at det er FNs Sikkerhetsråd som har hovedansvaret for opprettholdelsen av internasjonal fred og sikkerhet.
FN er en av bærebjelkene i vår utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Vi må arbeide innenfor rammen av verdensorganisasjonen når vi søker løsninger i internasjonale konflikter.

Regjeringen ønsker at fredsorganisasjonen FN skal være et mest mulig slagkraftig instrument. Derfor vil Norge slutte opp om FNs fredsbevarende operasjoner rundt om i verden. Vi har begrensede ressurser, men vi stiller opp. Som Forsvarsministeren sa i sin redegjørelse bidrar Norge til en rekke FN-operasjoner – i Midt-Østen, i Etiopia og Eritrea og på Balkan. Vi har nylig utført oppdrag for FN i Kongo og Liberia. Vi har militært personell også i Sudan.

Og som utenriksministeren slo fast: - Blir det fredsavtale i Sudan, vil regjeringen positivt vurdere å delta med norsk personell i en FN-ledet styrke.

ISAF i Afghanistan er både en FN- og en NATO-operasjon. Det bør være en selvfølge at Norge deltar i denne operasjonen.

I ISAF stiller vi opp for de to organisasjonene som er helt sentrale i vår sikkerhets- og utenrikspolitikk, FN og NATO. Og vi stiller vi opp for det afghanske folk. I årtier har de lidd under uro, krig og fattigdom. Taliban-regimet er jaget på flukt, men utgjør fortsatt en trussel.

Den FN-ledede demokratiseringsprosessen truer posisjonen til lokale krigsherrer og narkotikabaroner. Vi kan ikke la Afghanistan på nytt falle i deres klør. Norge må støtte FN og arbeidet for et demokratisk Afghanistan. Vi har et moralsk ansvar.

Regjeringen vil derfor gjøre Afghanistan til et samarbeidsland. Vi legger også opp til at bidraget til ISAF videreføres og eventuelt styrkes gjennom deltagelse i de såkalte Provincial Reconstruction Teams. Slik stabiliseringsinnsats er viktig for afghanerne og demokratiseringen, og for å skape tilstrekkelig sikkerhet til at humanitære organisasjoner og FN kan arbeide der.

På denne måte settes norske militære bidrag inn i en overordnet norsk utenrikspolitikk for fred og utvikling, for menneskerettigheter og demokrati. Bare når militær innsats fremmer slike verdier, kan norske styrker settes inn i internasjonale militære operasjoner. De norske styrkene i utlandet skal vite at de har full støtte fra norske myndigheter.

Jeg har merket meg den brede enighet i Stortinget, først og fremst mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, slik det særlig kom til uttrykk i Thorbjørn Jaglands innlegg.