Kjære alle sammen.

Kjære ledere i høyere utdanning.

Dere står i en sammenheng som er svært viktig for nasjonen.

Ingen skal være i tvil om at Regjeringen prioriterer høyere utdanning og forskning. Arbeidskraften er nemlig vår viktigste ressurs. Den er 15 ganger mer verdt enn all olje og gass og verdien av Oljefondet! Vår rikdom er derfor først og fremst basert på vår evne til å skape verdier gjennom arbeid. Vi trenger kunnskap og oppfinnsomhet for å skape disse verdiene, skape arbeidsplasser.

*

Det har skjedd mye i høyere utdanning og forskning siden jeg var statsråd for 20 år siden.

Bare tallet på studenter har vokst til mer enn det dobbelte! Vi har gått fra høyere utdanning for de få til høyere utdanning for de fleste. Da er det ikke rart at sektoren er organisert annerledes.

Nye fag- og yrkesfelt er tatt inn i høyere utdanning og forskning og utviklingsarbeid er knyttet til disse feltene. Universiteter og vitenskapelige høgskoler har utviklet nye studier. Kunstfag har fått sin plass. Og mange av institusjonene samhandler med utlandet i vesentlig større utstrekning enn før. Nå arbeider dere med å innføre Kvalitetsreformen, som fører med seg nye forandringer på alle plan.

*

Innenfor forskning og utvikling har det også vært en betydelig utvikling. I min forrige regjeringsperiode var jeg med på å legge frem forskningsmeldingen "Forskning ved et tidsskille". Og jeg mener vi har fått et tidsskille i norsk forskning de siste 3-4 årene, både når det gjelder økte ressurser, nytenking og satsing på kvalitet.

Riktignok viser forskningsstatistikken at vi ikke har nærmet oss OECD-målet når det gjelder samlet ressursinnsats. Men det vil være feil å kalle dette stagnasjon: Det har vært vekst i de offentlige forskningsbevilgningene hvert år siden 1999 og særlig i 2002 og 2003. Forskningsfondet har økt fra 0 til 30 mrd. kroner. Vi har fått 13 sentre for fremragende forskning og en klart større aksept for å satse på kvalitet. Nå ser vi også tegn til at næringslivet legger større vekt på å investere i forskning. Den sterke oppslutningen om den nye skatteordningen er et klart bevis på det siste.

Høyere utdanning og forskning er også kommet mye tydeligere på dagsorden. Feltet er mer fremme i offentlig debatt – i mediene, på Stortinget, ja, også i bedrifter og i NHO og LO. Dette skjer ikke bare i Norge. Når EU-landene har satt seg som mål at Europa skal bli verdens mest konkurransedyktige kunnskapsøkonomi, står utdanning og forskning helt sentralt i denne strategien.

Vi har tilsvarende høye ambisjoner. Forskning og høyere utdanning er blant budsjettvinnerne i årets statsbudsjett. Denne prioriteringen var det bred politisk enighet om.

*

Det er ikke tilfeldig at universiteter og høgskoler er blitt en vekstnæring.

Avansert, systematisk og uavhengig kunnskap er nødvendig i mange flere sammenhenger enn før. Vi trenger noen som forvalter offentlig kunnskap og som kan sikre at synspunkter brytes mot hverandre for å komme fram til dypere erkjennelse.

Slik kan vi sikre en fri og uavhengig samfunnsdebatt.

Selve kunnskapen er også blitt så mye viktigere for den enkelte og for samfunnet. Selvrealisering var nok også før knyttet til kunnskap. Men nå trenger den enkelte så mye mer av den forskningsbaserte kunnskap som nettopp dere bidrar til å skape og forvalte.

Samfunnet trenger avansert kunnskap for å avdekke sammenhenger slik at vi har mulighet for å gjøre kloke, etiske og bærekraftige valg.

Endelig trenger vi forskningsbasert kunnskap som grunnlag for innovasjon og verdiskaping. Vår velferd og våre muligheter fremover avhenger av et bedriftsliv som på en helt grunnleggende måte er avhengig av forskningsbasert kunnskap.

Det å utnytte forskningsbasert kunnskap er også på mange andre måter sentralt for at mennesker, samfunn og kultur skal trives og blomstre. Vi trenger det for helse, kommunikasjon, idrett, kultur, rekreasjon, miljøvern, for å nevne noe.

Vi har satset mye på å bygge ut og innrede høyere utdanning og forskning fordi dette er en bærebjelke i samfunnet. Regjeringen har betydelige forventninger til hva dere kan få til.

*

Det er nødvendig med nytenking og omstilling.

Dere arbeider nå med å innføre Kvalitetsreformen. Sett fra mitt sted er det et par perspektiver som er grunnleggende. Det går på kvalitet og frihet.

Læringsmiljøet for studentene og det faglige miljøet for fagpersonalet må bli så godt som mulig. Det dreier seg om å forvalte ressurser og det dreier seg om kvalitet.

Samfunnet har gjort seg avhengig av forskningsbasert kunnskap. Alle som driver med dette, de ansatte og alle studentene, både i grunnutdanning og i etter- og videreutdanning, må få så gode arbeidsvilkår som mulig innenfor gitte bevilgninger. De må settes i stand til virkelig å lage kvalitet, så vi får den kunnskapsveksten vi trenger og får frigjort skaperkraft.

Vi forventer at vi får mest mulig og best mulig kunnskap igjen for de ressursene vi setter inn. Vi setter vår lit til at dere finner så effektive studieformer som mulig, at dere utnytter pedagogisk kunnskap og erfaring, de teknologisk muligheter som finnes, knytter kontakter med utlandet, vurderer nye samarbeidformer, strukturerer stoff på nye måter, osv.

Kjære forsamling.

Jeg mener vi kan forvente at dere gjør deres ytterste for å forvalte de menneskelige ressurser i høyere utdanning, og gjør alt for å legge til rette for kvalitet. Jeg er glad for å høre at det allerede er mye driv for å tenke nytt om kvalitet. Det er et godt utgangspunkt.

Kravet til kvalitet gjelder ikke bare lærings- og arbeidsmiljø.

Det gjelder også i aller høyeste grad innholdet i forskningen. Samfunnet er nå blitt mer avhengig av, og interessert i hva forskere produserer. Vi trenger mye av det som lages, og vi trenger det pulserende tankemiljø som forskningen blir til i og trives i. Da kan vi ikke leve med middelmådighet.

Man kan ikke være god i alt. Også i forskningen må vi prioritere. Vi trenger bredde, men vi trenger også å konsentrere oss om noe og bli virkelig gode. Helst være i toppdivisjonen.

Regjeringen har derfor bidratt til at vi kan enes om noen prioriterte tyngdepunkter for norsk forskning.

*

Prioritering og konsentrasjon gjelder også på institusjonsnivå. Vi får ikke toppkvalitet om vi gir alle like mye.

Her er vi ved et vanskelig punkt. Det kan oppstå motsetninger mellom nasjonale interesser og den enkelte institusjons interesser. I institusjonene kan man av ulike grunner prioritere å dyrke opp mange felt som tilsvarer det andre satser på. Det er ikke usunt med konkurranse her. Men man kan øde krefter hvis dette gir mange små og svake fagmiljøer som lever for å bekjempe hverandre. Da må det være bedre at institusjonene meisler ut særegne profiler. Også det krever hardhendt prioritering.

Forskningskvalitet er ikke noe som enkelt retter seg etter vår ønsketenkning.

Norsk forskning har på enkelte felt blitt evaluert internasjonalt. Det har avdekket varierende kvalitet, - fra det fremragende til det uakseptable. Jeg går ut fra at evalueringer og internasjonale sammenlikninger vil bli brukt stadig mer i fremtiden. Vi må tåle å bli målt mot andre. Og så må vi bruke resultatene konstruktivt.

*

Utviklingen av høyere utdanning dreier seg ikke bare om kvalitet, men også om frihet.

Institusjonene har fått større frihet til å stake ut sin egen kurs, og akademisk frihet er et ideal. Samtidig stilles det flere krav fra samfunnet. Man forventer at institusjonene i en viss forstand skal betjene samfunnet. Det legges opp til større konkurranse og krav til inntjening.

Det behøver ikke være noen motsetning mellom frihet og ytre krav. Man skal ha akademisk virksomhet som før. Men når den høyere utdanningen har vokst til de grader de senere tiårene, så er det fordi samfunnet har bruk for kunnskap og debatt.

Det er en betydelig utfordring å forene det tradisjonelt akademiske og det anvendte og yrkesrelevante. Både tanketumling og det næringsbundne. Men det er å forene disse som er oppgaven, og det finnes ikke noe alternativ.

Noen mener at konkurranse og krav fra samfunnet kan gå på bekostning av akademisk frihet og føre til overstyring utenfra.

Den absolutte frihet finnes ikke, vi har alle frihet innen visse grenser. Vi skal holde fast på at institusjonene skal ha så mye frihet som mulig. Friheten er der for at institusjonene skal kunne gi den bredde av kunnskap, meningsbryting og dybdeboring som samfunnet har opprettet dem for å gi.

*

Universiteter og høgskoler er del av en større verden. Internasjonalisering går ikke bare på å ha fordeler av kontakt med andre. Vi utsettes nå for sterkere direkte konkurranse utenfra. Ikke alt kan bli som før.

Høyere utdanning og forskning står i en kompleks og turbulent situasjon. Mange interesser skal forenes eller brytes mot hverandre. Det gjelder å definere sin rolle og funksjon i en ny tid. Utfordringen for dere er å bidra til at dette skjer.

Regjeringen vil at Norge skal være et av verdens mest nyskapende land. Et land med holdninger og kultur for å skape noe nytt.

På viktige områder skal Norge ligge helt foran internasjonalt når det gjelder kunnskap og verdiskaping. Det gjør vi allerede innen olje- og energisektoren der vi har bygget opp et stort kunnskaps- og næringsmiljø som er blant de fremste i verden. Her står vi ikke tilbake for det finnene har fått til med Nokia og sin kommunikasjonsteknologi.

Her kommer dere inn. Forskning gir kunnskap. Den er selve nøkkelen til skaperkraft i alle næringer og all virksomhet. Jeg er derfor overbevist om at noe av det viktigste vi kan gjøre, er å sørge for god og relevant utdanning og forskning.

Å utnytte denne kunnskapen, både i industri og i samfunnet ellers, er en utfordring. Regjeringen arbeider med å legge til rette for en mer gjennomtenkt og tydelig innovasjonspolitikk.

Vi vil ha økt verdiskaping, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig utvikling.

For å nå disse målene trenger vi en sterk og engasjert sektor for høyere utdanning og forskning, som gjerne samarbeider med næringsliv, etater og andre samfunnssektorer.

*

Høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner har en nøkkelposisjon i innovasjonskjedene.

Det er behov for kunnskap og innsikt på så mange felt. Dere skal skaffe den, i fornuftig balanse mellom det den enkelte føler behov for og det samfunnet trenger.

Jeg vil trekke fram én ting: Når teknologi gjennomsyrer alt i vårt samfunn, må vi ha gode kunnskaper i realfag. Næringslivet trenger det, og vi trenger det for å forstå vår kultur og ikke bli fremmedgjorte. Vi trenger gode kunnskaper i realfag for å kunne demme opp for skadevirkninger teknologien kan ha.

Regjeringen vil bedre tilgangen på realfaglig kompetanse. Utdannings- og forskningsministeren har på vegne av regjeringen nylig lagt fram en egen tiltaksplan for styrking av realfagene.

*

Det mangler ikke utfordringer. Men dere er i vinden. Dere omfattes av stor interesse fra andre. Dere bestyrer en av våre viktigste samfunnsområder. Dere har en stor oppgave.

Gjennom kvalitetsreformen har dere fått større frihet. Det gir muligheter og utfordringer. Dere har en stor oppgave. Dere omfattes av stor interesse. Dere bestyrer et av våre viktigste samfunnsområder.

Vi skal sammen løse utfordringene til beste for hele landet.

Lykke til!