Aktuelle utfordringer i et lokaldemokratisk perspektiv

Kjære fylkesordførere.

Politikk er verdivalg.

Samarbeidsregjeringen synes det er en viktig verdi å ta vare på mangfoldet i landet vårt.

Vårt mål er å styrke lokaldemokratiet og øke kommunenes og fylkeskommunenes handlefrihet. Vi sprer oppgaver, slik at beslutningene skal bli tatt nærmest mulig dem det gjelder. Vi ønsker at innbyggerne skal oppleve nærhet til og innflytelse over beslutninger i lokalsamfunnet.

Det skal være meningsfullt å drive lokalpolitikk.

Målet er at innbyggerne skal oppleve å bli tilbudt like gode tjenester, uavhengig av bosted.

Organiseringen skal sikre best mulig tjenester til lavest mulig kostnad, uavhengig av kommunegrenser og grenser mellom forvaltningsnivåer.

For å få dette til, er det behov for systemendringer i forholdet mellom staten og kommunesektoren.

Det er mye som viser at det er behov for endringer. Den økonomiske situasjonen i kommunene er over tid svekket. Staten styrer kommunene i stor grad gjennom øremerkede tilskudd og detaljert regelverk, og statlige tilsyn med kommunene er ikke tilstrekkelig samordnet.

Dette gir lite handlingsrom. Den sterke statlige styringen har også i liten grad ført til utjevning, slik meningen var. Tvert imot har den sterke styringen bidratt til å forsterke forskjeller. Samtidig er det synkende interesse og deltakelse i det lokale demokrati, særlig ved lokalvalg. Dette ønsker vi å endre. Vi vil at mer myndighet og ansvar skal desentraliseres.

Nær sagt alle partier har de senere måneder talt varmt for økt lokalt selvstyre og styrket lokaldemokrati. Regjeringen la i vår fram en kommuneproposisjon som ga alle partier mulighet til å gå fra ord til handling. Vi fikk tilslutning til viktige prinsipper når det gjelder regelverksforenkling og samordnet tilsyn. Vi fikk også flertall for å innlemme en rekke øremerkede tilskudd, men motet sviktet hos opposisjonen i forhold til å følge helt ut den frihetsreformen Regjeringen hadde foreslått både for neste år og årene 2005 til 2007.

Kommunene er selve krumtappen i vårt velferdssamfunn. Det er lokalpolitikerne som står nærmest innbyggerne og som best kan vurdere hvor tjenestebehovene er størst.

Regjeringen vil derfor fortsatt legge til rette for vekst i frie inntekter. I kommuneproposisjonen i vår foreslo vi vel 4 mrd kr. i økte rammer for kommunesektoren neste år, og de frie inntekter ble foreslått økt med 2 ^1 mrd kr. Vi vil følge opp dette, samtidig som vi fortsetter arbeidet for nedbygging av øremerkede ordninger og forenkling av lover og regler.

Regjeringens mål er å gi lokale folkevalgte organer vide rammer og et godt handlingsrom. Den nærhet lokalpolitikerne har til sine innbyggere og til næringslivet, gir bedre forutsetninger for både tjenesteproduksjon og næringsliv, enn om staten styrer. Dette er også den mest effektive utnyttelsen av ressursene. Regjeringen har tillit til at dere som regionalpolitikere tar ansvaret for å forvalte en del av fellesskapets ressurser til beste for regionen og innbyggerne.

De gjennomførte oppgaveendringene bidrar til opprydding i arbeidsfordelingen mellom stat, fylkeskommune og kommune.

For fylkeskommunene betyr endringene sterkere fokus på regional utvikling. Fylkeskommunen er den ledende regionale utviklingsaktøren. Dere har et helhetlig ansvar for regionalpolitikken.

Vår ambisjon er å bidra til å utvikle vekstkraftige regioner i alle deler av landet og bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Vårt mål for de neste 20 årene er en mer balansert utvikling, der alle landsdeler har befolkningsvekst.

En forutsetning for dette er økt innovasjon og nyetableringer i alle deler av landet. Vekstkraftige regioner kjennetegnes av bedriftsmiljøer med mange aktører innenfor samme geografiske område. I disse områdene flyter arbeidskraft, kapital, informasjon og ideer lettere. Utvikling i disse områdene skjer normalt i et samspill mellom bedriften selv, leverandører, kunder, utdannings- og forskningsinstitusjoner og offentlig sektor for øvrig.

At vi har en felles forståelse av denne sammenhengen mellom vekstkraftige regioner og bosettingsmålet, er grunnlaget for at vi kan opprettholde en av verdens høyeste levestandarder og velferdsnivå.

*

Når det gjelder endringer i bosettingsmønsteret skjer det en sentralisering på alle nivå. Folketallet synker i de fleste spredtbygde områder og mindre bygdesentra. Det har vært en viss befolkningsvekst i bygdebyregionene og en noe sterkere vekst i småbyregionene. Den klart største befolkningsveksten har kommet i storbyområdene.

Det finnes gode unntak fra sentraliseringstendensen. Kommunene Vik og Austevoll er eksempler på små kommuner med befolkningsøkning.

Ikke alle steder i landet kan forvente befolkningsvekst framover – det må vi nok innse. Mange småsamfunn har imidlertid vist evne og vilje til å snu utviklingen. De lokalsamfunn som opplever svikt i næringsgrunnlaget og stor fraflytting skal imidlertid ha trygghet for at fellesskapet stiller opp og bidrar aktivt.

Styrking av fylkeskommunen som utviklingsaktør, internasjonalisering og modernisering av offentlig forvaltning er noen av strategiene våre for øke verdiskapningen.

Utfordringene i distriktene er store fordi det er her store og viktige deler av konkurranseutsatt og eksportrettet næringsliv er lokalisert. Konsekvensene av høyt rentenivå og høy kronekurs var og er alvorlige, og rammer i særlig grad eksportrettet industri i distrikts-Norge. Dette har bidratt til en stigende arbeidsledighet.

Gjennom ansvarlige budsjetter har Samarbeidsregjeringen bidratt til at renten er redusert med 3 prosent siden juli i fjor, og at valutakursen er omtrent 10 prosent lavere. Dette har stor betydning for kommunesektoren og privat næringsliv . Det bedrer konkurransevilkårene, øker inntjening for de eksportrettede næringene, og fører til økt etterspørsel fra husholdningene.

Selv om rentenivået i Norge har gått betydelig ned, har det også gått ned i våre konkurrentland. Dette betyr at vi fortsatt må føre en relativt stram budsjettpolitikk, dette er god distriktspolitikk.

Regjeringen arbeider for å bedre de generelle rammebetingelsene som skal stimulere næringslivet til å satse i Norge. Skattesystemet utgjør den mest sentrale rammebetingelsen for næringslivet. Skauge-utvalget har levert sin innstilling, oppfølgingen kommer i en stortingsmelding før jul. Det meste av det vi har gitt i skattelette har gått til bedriftene. Deres mulighet for forskning- og utviklingsarbeid er betydelig bedret gjennom skattefunn ordningen.

*

Næringslivets, og dermed regionenes og distriktenes muligheter i framtida er helt avhengige av evnen til nyskapning; innovasjon.

Forskning viser at bredt samvirke, samarbeid og en godt fungerende lokal eller regional arena er nødvendig for å legge til rette for innovasjon. Jeg våger den påstand at alle i denne salen kan gjennom sitt virke bidra til dette. Arbeidsformer er viktig for verdiskapning og velferdsutvikling.

Innovasjon og nyskaping har økende betydning for fornyelse av økonomien og for verdiskapningen. Regjeringen har tatt konsekvensen av dette og ønsker å spisse virkemiddelapparatet og de økonomiske virkemidlene. Det skal bli lettere for småbedrifter og gründere å realisere gode kommersielle ideer. Disse skal slippe å forholde seg til et komplisert kart over virkemidler, men i stedet møte en felles brukerfront med én dør. I statsbudsjettet til høsten legger vi fram en helhetlig handlingsplan for økt innovasjon.

Behovet for økt nyskaping og sterkere konkurranseevne skal gjennomsyre også det regionale- og distriktspolitiske arbeidet. Fra 1. januar opprettes en ny enhet for innovasjon og internasjonalisering basert på SND, Norges Eksportråd og Statens veiledningskontor for oppfinnere. Det vil gi et nært, helhetlig og kompetent virkemiddelapparat til beste for kundene.

Regjeringen har tatt mål av seg til å utvikle en helhetlig innovasjonspolitikk. Vi ønsker en innovasjonsrettet regionalpolitikk. Målet er å legge til rette for økt verdiskapning og velferd over hele landet.

Innovasjon foregår i samvirke og samarbeid mellom næringsliv og kunnskapsinstitusjoner og offentlige institusjoner. Innovasjon skjer ofte på en lokal arena basert på regionale forutsetninger. Derfor er det så viktig å gi lokale og regionale politiske organer mulighet til å tilpasse virkemidlene til regionale forhold, slik vi har gjort gjennom desentraliseringsreformen. Slik styrker vi både nasjonal og regional konkurransekraft.

Arbeidet med en helhetlig innovasjonspolitikk skjer i samarbeid mellom Nærings- og handelsdepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet. Det er viktig å se ulike politikkområder i sammenheng for å lykkes. Mange ulike politikkområder påvirker entreprenørskap og næringslivets evne og mulighet til nyskaping.

Sammen med næringslivet må kommuner og fylkeskommuner finne fram til hva som kan gjøre kommunen eller regionen mer næringsvennlig. Hvilke allianser og strukturer bør bygges, og hvordan stimulere til nyskaping og entreprenørskap.

Regjeringen oppfatter ikke på noen måte at vi har sluttført arbeidet med å øke det lokale handlingsrommet. Gjennom mulighetene til å drive forsøk ser vi nå at flere fylkeskommuner på eget initiativ har utviklet forslag hvor de ber om mer ansvar, tillit og økt handlingsrom for det regionale partnerskapet. Regjeringen har nå sagt ja til tre forsøk med oppgavedifferensiering i fylkeskommuner eller grupper av fylkeskommuner.

Vi ønsker å vinne erfaringer med alternative måter å organisere oppgaveløsningen på. Formålet er å legge til rette for en oppgaveløsning som gir brukerne et bedre tjenestetilbud, samt å få mer ut av begrensede offentlige ressurser – det er en stor utfordring til de fylkeskommunene som skal delta i disse forsøkene.

*

• Regjeringen ønsker fylkeskommuner som tar et helhetlig ansvar for samfunnsutviklingen på regionalt nivå. Planlegging er et viktig redskap for å få til en ønsket samfunnsutvikling. Det bidrar til nødvendig forutsigbarhet, hindrer uheldige kortsiktige løsninger og sikrer medvirkning og offentlighet. Planlegging er i tillegg å foreta samlede vurderinger av langsiktige virkninger, av egne og andres strategier og av rammevilkårene og hvordan disse kan komme til å endre seg i et lengre tidsperspektiv.

• Vi ønsker fylkeskommuner som tar i bruk handlingsrom som ikke nødvendigvis allerede er etablert – i form av penger og prosedyrer – men som må utvikles. Om fylkeskommunen skal være den sentrale utviklingsaktøren i fylket, betyr det at sentrale politikere og administrativt personale må være ledende i dette arbeidet – dere må være aktive i alliansebygging innenfor og utenfor fylket, og i å styrke makta til aktører i fylket generelt, ikke bare deres egen.

• Regjeringen ønsker fylkeskommuner som ivaretar de oppgaver dere forvalter på en effektiv og ubyråkratisk måte i tråd med innbyggernes, næringslivets og kommunenes behov. Jeg forventer derfor at dere ser samferdsel, spesielt kollektivtilbudet, videregående skoler, kultur og internasjonale spørsmål i sammenheng og vurderer hvordan innsatsen innenfor disse feltene påvirker den regionale utviklingen. Jeg vet at noen av dere allerede er godt i gang med et slikt arbeid. Her er det viktig at dere lærer av hverandre. Nord-Trøndelag er for eksempel godt i gang i med å gjøre videregående skoler utviklingsrettede.

• Fylkeskommunene skal sk ape legitimitet og eierskap til de samlede regionale utfordringene .
• Fylkeskommunene skal spesielt vektlegge å styrke partnerskapet mellom kommuner og næringsliv.
• Og fylkeskommunene skal ta ansvar for de resultatene som oppnås

Fylkeskommunenes styrke ligger i:

• At dere har et bredt ansvar for oppgaver - som for eksempel regional utvikling - som må løses på et nivå mellom kommuner og nasjonal stat.
• At dere har fått rendyrket rollen som utviklingsaktør – med langt mindre driftsansvar
• At dere er et folkevalgt organ – regional utvikling handler om verdivalg og skjønnspørsmål
• Og at dere har evne til å tenke helhetlig
• • på tvers av kommunegrenser, og

En forventning som dere tydelig har uttrykt til nasjonalt nivå, er bedre samordning av ulike fagområder. Hovedutfordringen slik jeg ser det er å få til god dialog som gjør at forvaltningsnivåene får en felles forpliktelse til å nå målene. Jeg erkjenner at vi har en jobb å gjøre i regjeringsapparatet. Men jeg tror at også dere har en jobb å gjøre knyttet til å tydeliggjøre og skape eierskap til felles mål og strategier regionalt.

Når vi snakker om regional utvikling, er alle klar over at de utfordringer man står ovenfor i den enkelte region, ikke løses bare med det kommunal- og regionalministeren har til disposisjon i sitt budsjett. Næringspolitikk, arbeidsmarkedspolitikk, utdanningspolitikk, samferdselspolitikk, kulturpolitikk og forskningspolitikk har alle stor innvirkning på den regionale utviklingen.

En viktig utfordring er derfor å sikre bedre samordning mellom departementene.

I forbindelse med programmet ”Fornyelse av fylkesplanleggingen”, hvor alle fylkeskommunene deltar, er det blant annet arbeidet med å utvikle et system for samspill mellom forvaltningsnivåene. Dette er en modell som, for å fungere, krever koordinering mellom departementene. Dette arbeidet vil få en aktiv oppfølging og forankres i regjeringen. Målet er at vi får en felles forpliktelse til å nå nasjonale og regionale mål.

Her er vi helt på linje med det som skjer i EU. Europakommisjonen er også på leting etter hvordan dialogen mellom Europakommisjonen og forbund av lokale og regionale myndighet skal organiseres.

I EU er regionenes rolle voksende. Vi ser også konturene av et europeisk flernivå-system der lokale, regionale, nasjonale og europeiske styringsnivåer spiller sammen på nye måter.

Det er særlig tre målsettinger som ligger bak EUs økte fokus på regionenes rolle:

For det første: Økonomisk omfordeling til fordel for vanskeligstilte regioner.

For det andre: Næringsutvikling og styrket konkurranseevne. EUs regionalpolitikk inngår også i Lisboa-strategien for økonomisk vekst, sosial trygghet og bærekraftig utvikling. Utviklingen av regionale partnerskap og regionale næringsmiljøer står sentralt i arbeidet med å styrke EUs samlede konkurranseevne. Vil vi være konkurransedyktige, må også vi legge vekt på å utvikle samarbeid og erfaring på tvers av grenser. Regjeringens er svært tilfreds med regionale og lokale myndigheters engasjement i internasjonalt samarbeid.

For det tredje ønsker EU en styrket demokratisk legitimitet. EUs samarbeid med det regionale nivået har også sammenheng med det såkalte nærhets- eller subsidiaritetsprinsippet: nemlig at beslutninger skal tas så nært dem det gjelder som mulig.

De tre målsettingene om omfordeling, næringsutvikling og demokratisk legitimitet har altså ligget bak regionenes styrkede stilling i EU. Styrkingen av regionenes rolle vil etter alt å dømme fortsette, under innflytelse for det første av EU-utvidelsen; for det andre av EUs interne institusjonelle utvikling; og for det tredje av reformer i EUs styringsformer.

Hvordan møter vi så denne utviklingen i EU?

Samarbeidsregjeringens europapolitiske plattform, vedtatt 21. februar 2002, innebærer at vi skal bedre samordningen, effektiviteten og åpenheten over hele spekteret av europapolitiske problemstillinger.

Internasjonalt samarbeid har også en viktig utenrikspolitisk funksjon ved at det bidrar til stabilitet i grenseregioner. Barentssamarbeidet og dets regionale råd, som nylig feiret tiårsjubileum, er et godt eksempel på hvordan konkret og praktisk folk-til-folk-samarbeid bidrar til stabilitet og velferd i nord.

*

Forskerne Tor Selstad, Jørgen Amdam og Hallvard Vike mener at regionalpolitikeren en uutnyttet ressurs. Jeg er enig.

Men hva er det som kjennetegner regionalpolitikeren?

Forskerne mener at regionalpolitikerne er blant de som besitter den mest verdifulle kunnskapen om regionale prosesser og sammenhengen mellom dem. Regionalpolitikeren identifiserer seg med det regionale, er bevisst sin avhengighet av samarbeid med andre og sterkere aktører og har betydelige nettverk. Regionalpolitikerne har gjerne et spesielt blikk for innovasjonspolitikk og ser ofte lokalpolitiske problemstillinger i en større sammenheng. De identifiserer behov og muligheter som andre aktører ofte ikke ser. De besitter mekler- og samordningserfaring. De er troverdige og erfarne ombudsmenn og betydningsfulle kontaktledd for små interesser overfor store.

Regionalpolitikerne har nå en annen forpliktelse overfor velgerne enn den tradisjonelle fordelingspolitiske. Deres engasjement for regionalpolitiske problemstillinger kan derfor bidra til å fornye lokale og regionale politiske debatter. Når staten i økende grad fester grepet om fordelings- og brukerorientert politikk, åpner det seg et nytt politisk rom som kanskje bare regionalpolitikerne kan fylle.

*

Få er i tvil om at regionalpolitikken, forstått som regionens egen utviklingspolitikk - og ikke som en statlig fordelingspolitikk, blir stadig viktigere. Staten verken kan eller vil ta ansvaret for den. Det regionale politiske nivået får større betydning både som likeverdige samspillere for å nå de overordnede nasjonale målene, og som motvekt til tendenser som undergraver eller motvirker de utviklingsmål den enkelte region har satt opp.

Fylkeskommunene skal fungere i en ombuds- og utviklingsrolle nedenfra i forhold til staten og statsbyråkratiet, på vegne av næringsliv, kommuner og organisasjoner i det regionale samfunnet. En forutsetning for at fylkeskommunene skal kunne skape seg en regional utviklingsrolle er at de har politisk mot til å ”tale staten midt i mot” dersom dette er nødvendig.

Det er nettopp i evnen til å være annerledes enn staten og kommune at fylkestinget kan ivareta regionale utviklingsoppgaver som gir både nasjonal og regional merverdi.

Regionale partnerskap er ikke et mål i seg selv, men et verktøy for å nå overordnede politiske mål.

Partnerskap er et instrument for utvikling av felles strategier. Partnerskap iverksetter tiltak en enkelt aktør ikke er i stand til å nå uten nært samarbeid med andre aktører i samme region – og initiativene må først og fremst komme nedenfra.

Er dette nye arbeidsformer for fylkeskommunen? Egentlig ikke, men fokus har så langt i for ensidig grad vært rettet mot partnerskap i det offentlige.

Men partnerskap kan som kjent omfatte både offentlige myndigheter, privat næringsliv, frivillige organisasjoner og internasjonale aktører, alt etter hva som tjener saken best. Det viktige er at de er redskap for å få til ønsket utvikling. I dag ser vi et mangfold av partnerskap i det offentlige, særlig mellom fylkeskommuner og kommuner/regionråd. Når det gjelder partnerskap med næringslivet er dette fremdeles i startgropen. Kortest har fylkene likevel kommet når det gjelder partnerskap med frivillige organisasjoner. Med få unntak innen kulturfeltet er slike partnerskap ikke-eksisterende. Og overfor internasjonale partnere er det etter mitt syn et betydelig potensiale for økt samarbeid og nye vekstimpulser.

I et demokrati forventes det at politikere tar et totalansvar for samfunnsutviklingen i samarbeid med alle de andre aktørene, og med en klar lederrolle som følge av det mandatet som er gitt gjennom valg. Som politiker må man kjenne pulsen i partnerskapet i forhold til hva det er mulig å få til. Det har liten hensikt å vedta mål som ikke har støtte i det regionale partnerskapet, med mindre fylkeskommunene har all myndighet på området.

Det skal ikke legges skjul på at partnerskap med næringslivet ikke alltid er enkelt. Mange fylker har et godt samarbeid med næringslivsorganisasjonene og enkelte har også utarbeidet konkrete partnerskapsavtaler. Vanskeligere er det imidlertid å etablere samarbeid med de nyskapende enkeltbedriftene, som på mange måter er fremtidens næringsliv.

Mens alle partnerskap mellom forvaltningsnivåene utspiller seg i en offentlig sfære styrt av politikk, vil partnerskap med næringslivet åpne en annen verden. Næringslivet står for den grunnleggende verdiskaping og er underkastet kravet om lønnsomhet. Moderne næringsliv er imidlertid sterkt avhengig av tjenester fra offentlig sektor, og fylket er «koblingsboksen» som holder trådene sammen i det offentlige-private nettverket.

I partnerskapsmodellen er Fylkestinget som leder av det regionale partnerskapet, tiltenkt en hånd på rattet i forhold til regional stats utviklingsoppgaver og utviklingsvirkemidler. Dette innebærer at mange av regional stats oppgaver må gjøres til gjenstand for diskusjon i det regionale partnerskapet. Dette forutsetter åpenhet og tillit mellom Fylkestinget og de regionale statsetatene, og at sentrale myndigheter gir rom for en regional tilpasning av nasjonal politikk som de regionale statsetatene skal iverksette.

De tilbakemeldinger jeg får sier meg at fylkeskommunene har tatt utfordringen med å konkretisere utviklingsrollen og at vi ser et styrket samarbeid mellom fylkeskommunene og kommunene. Tilbakemeldingene går også i retning av at de fleste har startet diskusjonen om hva som skal være den fremtidige rollen for regionalpolitikeren, men at usikkerhet knyttet til resultatet av høstens valg gjør det vanskelig å få fullt trykk på dette.

Min anbefaling til dere er å gjøre spørsmålet om regional utvikling til et valgkamptema. Hvordan ønsker dere å bidra til utviklingen av regionen? Hvordan kan ditt parti være med å ta ansvar for din region? Dette bør bli sentrale temaer i valgkampen før fylkestingsvalget. Lykke til!