Kjære alle sammen!

Det er en glede å være med under landskonferansen om verdier. Det er ingen tilfeldighet at den arrangeres nettopp her. Den gang Verdikommisjonen ble lansert, var Skodje raskt ute med positiv respons og erklærte seg som verdikommune. Flere kommuner gjorde det samme, men Skodjes sterke satsing på verdiprosjektet ”Bruer” har plassert kommunen helt i teten når det gjelder oppfølging av Verdikommisjonens utfordringer.

Gratulerer Skodje! Dere har vært et eksempel til etterfølgelse. Takk også til dere andre som på ulike vis har fulgt opp verdispørsmål på lokal og fylkesplan, i skolen, i kirken, i nærings- og arbeidslivet og i det frivillige organisasjonsarbeid.

Her i Skodje fikk det lokale verdiprosjektet navnet ”Bruer”. Det minner oss ikke bare om de flotte natursteinbruene over Skodjestraumen. Det er også et godt uttrykk for en viktig målsetting med hele Verdikommisjonen; vi må bygge broer mellom mennesker, styrke menneskeverd og fellesskapsverdier.

Jeg har mye på hjertet om hvordan verdispørsmål kan og må følges opp i tiden framover, men la meg først ta et raskt tilbakeblikk. Hvordan startet det hele?

En desemberdag i forrige årtusen – nærmere bestemt i 1997 – stod jeg på Stortingets talerstol og la fram hovedlinjene for det prosjektet jeg valgte å kalle ”Verdikommisjonen”. Vi stod foran et årtusenskifte, og det ga ekstra grunn til å invitere til en refleksjon om hvilke verdier vi ønsket skulle prege våre liv og vårt samfunn, og – til å stille kritiske spørsmål ved samfunnsmessige utviklingstrekk for å se om vi var på rett vei.

Ideen hadde vi utviklet i Kristelig Folkepartis stortingsgruppe våren 1997: I et brev utfordret jeg den daværende regjeringen til å sette i verk et slikt prosjekt. Til svar fikk jeg bare velvillige ord, ingen tilsagn om handling.

Men så kom regjeringsskiftet, og Sentrumsregjeringen oppnevnte Verdikommisjonen 31. januar 1998. Det er fem og et halvt år siden. Og det bare er to og et halvt år siden Verdikommisjonen la fram sin sluttrapport. Det er et kort tidsrom, men likevel er mye skjedd.

Tross all kritikk – både ubegrunnet og velbegrunnet – har Verdikommisjonen satt spor etter seg, ikke bare her i Skodje, ikke bare i Norge, men også internasjonalt. La meg ta et ferskt eksempel fra den andre siden av jordkloden.

Rett før sommerferien dro jeg til Brasil. Jeg var invitert av Den inter-amerikanske utviklings­banken til en stor verdikonferanse i Belo Horizonte. Ett tusen fire hundre mennesker fra Brasil – med president Lula i spissen - og gjester fra en rekke naboland var samlet. Hvorfor? Jo, de skulle drøfte forholdet mellom etiske verdier og utvikling. Og måneden før hadde de i Chile samlet mer enn 5 000 mennesker fra hele det latin-amerikanske kontinent til verdidebatt. Mange av deltakerne var ungdom.

Og ikke nok med det. Det er også opprettet en egen web-side om dette initiativet for etikk og utvikling på Internett, og den er aktivt brukt av mer enn ett hundre tusen mennesker.

Hva kan det så ha seg at en internasjonal utviklingsbank i Latin-Amerika har satt i verk et så stort etikkprosjekt? Bankens president, Enrique Iglesias, sa det rett ut ved konferansens start. - Dette er et prosjekt som er inspirert av den norske verdikommisjonen.

Han hadde vært i Norge i 1998, og i vårt møte på Statsministerens kontor spurte han meg ut om dette unike norske eksperimentet. Iglesias sa det slik: - Når dere i Norge setter i verk en bred dialog om hvilke verdier dere skal bygge som enkeltmennesker og samfunn, da er det sannelig noe som vi kan trenge enda mer i Latin-Amerika!

Enrique Iglesias lot det ikke bare bli med ordene. Han handlet. Slik mange av dere har gjort i deres sammenhenger. Så til dere - som på ulike vis har vært med i verdiprosjekter i Norge - har jeg bare denne lille beskjeden: - Flere enn dere tror er blitt inspirert av det pionerarbeidet som er gjort her i Norge.

Verdikommisjonen – forventningene og resultatene

Verdikommisjonen fikk et krevende mandat, og valgte å konsentrere seg om fire hovedmål:

1. Skape større bevissthet og refleksjon om verdispørsmål.
2. Bidra til analyse og kunnskapsformidling.
3. Identifisere aktuelle verdimessige og samfunnsetiske utfordringer – og drøfte mulige svar.
4. Utfordre til handling.

Ideen hadde funnet gjenklang i folket, og forventningene var hos en del så høye at vi i mandatet også fant grunn til å peke på enkelte ting som vi ikke anså som Verdikommisjonens oppgave:

”Verdikommisjonens oppgave er ikke å gi noen endelig, teoretisk avklaring på verdibegrepet eller en autoritativ opplisting og rangering av ulike verdier. Verdikommisjonen kan ikke gi svar på vegne av alle eller debattere på vegne av folket.”

Min vurdering er at Verdikommisjonen på tre år utførte et stykke arbeid det står respekt av. For små midler gjorde de en stor jobb. De mest skyhøye forventninger var det umulig å innfri, men de fikk utrettet mye:

• Knapt noen annen kommisjon har vært så åpne og utadvendte i sitt arbeid.
• Ingen annen kommisjon har underveis møtt publikum på så mange folkemøter. I sin fritid stilte kommisjonsmedlemmene opp i mer enn et halvt tusen folkemøter!
• Verdikommisjonen leverte sine rapporter som bestilt – både midtveisrapporten og sluttrapporten i tre bind – og de er både interessante, kritiske og konstruktive. I tillegg kom en rekke andre publikasjoner.
• Verdikommisjonen ga både myndigheter, næringsliv, media og organisasjons-Norge konkrete verdiutfordringer, som på ulike vis sporet til etisk refleksjon og ansvarliggjøring.
• Verdikommisjonen medvirket til å få i gang en omfattende livssynsdialog mellom over 20 ulike trossamfunn og livssyn, inklusive de store verdensreligionene og humanetikken. I norsk sammenheng brakte det livssynsdialogen et godt skritt videre og fremmet gjensidig kjennskap, forståelse og respekt.
• Verdikommisjonen lyktes i å trekke i gang et stort antall verdiprosjekter og prosesser rundt i landet. De ledet til et stort folkelig engasjement, og viktige tilbakemeldinger.

La meg blant mange mulige prosjekter nevne tre eksempler:

For det første gikk svært mange frivillige organisasjoner inn i samarbeidsprosjekter med Verdikommisjonen.

For det andre vil jeg nevne prosjektet ”Hva er et godt lokalsamfunn”, som Fred Olav Sørensen vil orientere nærmere om i dag. Det er godt gjort at 130 kommuner tok utfordringen og leverte tilbakemelding.

For det tredje vil jeg framheve prosjektet ”Verdivalg i skolen”, der landets grunnskoler ble utfordret og over 1000 svar kom inn.

Det var slike resultater jeg håpet på da jeg på forhånd sa at prosessen var viktigere enn de skriftlige rapportene. De mange prosjektene og debattene ga ringvirkninger som vi kan merke til den dag i dag, hvor vi er samlet til landskonferanse om verdier her i Skodje.

Verdikommisjonen er nå historie, men verdidebatten fortsetter og utfordringene roper på svar – og på handling – lokalt, nasjonalt og internasjonalt. For meg er det viktig å følge opp tanken med verdikommisjonen i praksis. Vi må ta verdiperspektivet med i de sammenhenger vi står. Mye er gjort, men det er enda mer jeg ønsker å få gjort.

Barn, familie og oppvekstmiljø

Skal vi skape en bedre framtid, må vi starte med barna. Foreldrene har førstelinjeansvaret. Trygge og gode familier gir barna glede, selvtillit, identitet og ansvarsfølelse. Familien er under press i de moderne samfunn – også i Norge. Det er en grunnleggende oppgave å styrke familien, hjelpe foreldrene til å lykkes i barneoppdragelsen og slik gi barna en god start.

Forskning viser at en god oppvekst betyr utrolig mye for hele livsløpet seinere. Derfor har regjeringen nylig lagt fram en egen familiemelding, hvor vi analyserer situasjonen og kommer med flere tiltak som kan hjelpe foreldrene i hverdagen.

For å hjelpe foreldrepar til å lykkes, også når de opplever vanskeligheter og belastninger i forholdet, bygger vi ut tilbud om samlivskurs. Også barnevernets primæroppgave må være å støtte og hjelpe foreldre som strever, ikke å ta over ansvaret for barna.

Når foreldre ønsker å ha det daglige tilsyn med egne barn deres første leveår, må det gjøres til et økonomisk mulig alternativ. For å gjøre denne valgfrihetene reell, har vi innført kontantstøtteordningen til de som ikke bruker barnehagen.

For mange er barnehagene en god løsning. Derfor må det bli barnehageplasser nok til alle som ønsker det, og plassene må bli billigere. I statsbudsjettet vil vi ta nye milliardløft for å få bedre og billigere barnbehagedekning.

Verdikommisjonen var også opptatt av trafikksikkerhet fordi det i bunn og grunn handler om å beskytte menneskelivet og menneskeverdet. Derfor engasjerte Verdikommisjonen seg konkret i situasjonen noen steder, blant annet i Lesja i Gudbrandsdalen. Seks mil av Europavei 136 – med tusen dundrende vogntog i døgnet og enda flere privatbiler – går tvers gjennom bygda. Uten fortau, uten gangvei eller gatelys. Med mange ulykker og nestenulykker. Godt veisamband bidrar til vekst og velstand i landet, men lokalsamfunnet i Lesja hadde fått sitt nærmiljø ødelagt.

I slutten av juni hadde jeg gleden av å markere åpningen av den første mila med nybygd gang- og sykkelvei langs Europaveien i Lesja. Og flere mil skal det bli. Jeg ble imponert over det lokale engasjementet. Kommunen hadde prioritert formålet på sine trange budsjetter. Veivesenet hadde åpnet pengesekken. Bønder langs veien hadde avstått gratis grunn til gangveien. Til beste for trafikksikkerheten, til beste for lokalmiljøet. Verdikommisjonens veier var i sannhet uransakelige – og en av dens veier ledet altså fram til en ny gangvei i Lesja.

Kampanjen mot mobbing

Skolen skal være foreldrenes sterkeste støtte. Norge er blant de land som bruker mest penger på skolen pr elev. Etter tretti års forsømmelser er det behov for en kraftig fornyelse og rehabilitering av bygningene. Det er tverrpolitisk enighet om låneordninger som gir milliarder skolens ytre opprustning. Men vi må ikke glemme den indre opprustning i skolen.

Jeg har stor respekt for den jobben som dyktige og engasjerte lærere gjør. De har en viktig jobb, for barna må oppleve skolen som et godt sted å lære – og et godt sted å være.

Rapporter om barn som er blitt mobbet på skolen eller skoleveien, har opprørt oss alle. Slikt er drepende for et barns livsglede, selvtillit – og læringsmuligheter. Det kan rett og slett ikke aksepteres!

Sammen med Kommunenes Sentralforbund, lærernes og foreldrenes organisasjoner og Barneombudet frontet jeg i fjor en ny kampanje mot mobbing i skolen. Vi la fram et manifest mot mobbing, og i løpet av det siste året har over hundre kommuner laget planer for oppfølging av manifestet mot mobbing.

Skoler over hele landet har satt i gang konkrete prosjekter mot vold og mobbing. Her har vi gode tall å melde. Olweus-programmet drives nå i høst på 500 skoler. Zero-programmet fra Institutt for atferdsforskning brukes på nærmere 200 skoler. Hovedbudskapet er nulltoleranse når det gjelder mobbing og vold. Et annet hovedpoeng er at voksne må være synlige i arbeidet mot vold og vise at de tar ansvar. Slik skal vi nå resultater – til barnas beste.

Kristent Pedagogisk Forbund-prosjektet

Regjeringen er opptatt av å styrke verdiformidlingen i skolen. Derfor gir vi 4,5 millioner kroner til et treårig prosjekt om verdier i skolens og barnehagenes hverdag. Pengene kanaliseres gjennom Kristent Pedagogisk Forbund (KPF), som i tett samarbeid med Barne- og familiedepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet driver og utvikler dette verdiprosjektet. Formålet er å finne ut mer om hvordan vi kan omgjøre ord om verdier og holdninger til handling. Ideer og praktisk utforming av de enkelte aktivitetene skal skje i de skoler og barnehager som ønsker å delta i prosjektet, med lærere og førskolelærere, foreldre og barna selv som hovedaktører.

Skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner – mangedoblet

Det er en lykke for Norge at frivillighetstradisjonen står så sterkt. Det er et stort positivt driv i det norske folk som vi vil bruke og utvikle. En vilje til personlig ansvar. Sverige og Norge er de to land i verden som ligger på frivillighetstoppen, når det gjelder dugnadsånd og frivillig arbeid.

Det tegner godt – forskere har utpekt frivillig sektor til den viktigste kraften for samfunnsutvikling i vårt nettopp påbegynte århundre.

Tallenes tale er klar: Vi har 2000 landsdekkende organisasjoner, 2,4 millioner er registrert som aktive frivillige.

Forskere har regnet ut at vi jobber frivillig for omlag 40 milliarder kroner i året, enten vi står på stand for Kirkens Nødhjelp eller sitter i skolens foreldreutvalg.

Vi trenger ildsjelene!

De skal vite at deres innsats blir verdsatt.

Samfunnet trenger flere som bryr seg!

Regjeringen gjør vilkårene for frivillighet bedre:

Derfor forenkler vi regelverk!

Derfor har vi mer enn seksdoblet rammene for skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner!

Vi ønsker frihet for den enkelte, men samtidig ansvar for hverandre. Slik bygger vi et varmere samfunn.

Omsorg for de svakeste

Det gjorde inntrykk på meg da jeg på TV – for noen år siden - så tidligere statsminister Oddvar Nordli med moralsk engasjement si følgende til daværende statsminister Jens Stoltenberg:

- Det er en skam at vi har så mange fattige barn i Norge.

Jeg er enig med Nordli. Jeg bestemte meg for at hvis jeg igjen skulle lede en regjering, ville jeg ta tak i dette problemet. Vi har i Norge vært flinke til å bygge ut allmenne velferdsordninger, men ikke like flinke til å nå utsatte grupper som er små, ressurssvake og uorganiserte.

Da vi satte oss til bordet for å snekre Samarbeidsregjeringens politiske grunnlag, fikk jeg nedfelt dette som en forpliktelse for regjeringen. Og vi har levert. Vi har lagt fram en konkret handlingsplan mot fattigdom i Norge! Det har ingen tidligere regjering gjort!

Vi har fulgt også opp med bevilgninger, 400 mill kr. ekstra i 2003! Det gir ekstra midler til tiltak for rusavhengige, bostedsløse, enslige forsørgere og langtids sosialhjelpsmottakere. Det var første skritt. Nå skal vi ta nye – for handlingsplanen forplikter. Vi trenger fornyelse og mer målrettede tiltak i kampen mot fattigdom – og den fornyelsen er vi nå i ferd med å levere.

Den samme fornyelsen trenger vi også i eldreomsorgen. Gjennom de siste årene har vi foretatt en storstilt utbygging av nye enerom og omsorgsboliger. Flere får hjelp, det er blitt flere ansatte og tallet på mottakere av hjemmesykepleie har økt med over 50 pst. siden 1995.

Det er skjedd mye bra i eldreomsorgen, men det er også eksempler på at den svikter. Etter en periode med hovedfokus på kvantitet, må vi nå ta et løft for å heve kvaliteten i eldreomsorgen. Nye kvalitetsnormer – som presiserer de tjenester den enkelte skal få – vil bidra til det.

Dette er for meg en hjertesak, for samfunnets kvalitet kan langt på vei måles ut fra hvor godt vi evner å ta oss av de syke, de svake og de gamle blant oss.

I idretten

Det er løfterikt når idretten, som en av landets største folkebevegelser, har gående et eget verdiprosjekt hvor en av hovedpilarene er ærlighet.

Idrettsbevegelsen er en vesentlig folkeoppdrager gjennom sitt arbeid, både i toppen og i bredden. Det våre barn lærer på banen og i garderoben, tar de med seg ut i livet forøvrig. Idretten kan gi hederlige og ærlige forbilder. Gjennom spill og konkurranse kan man fortelle hva som er rett og hva som er galt.

Gode idrettsmiljøer kan skape fellesskap, solidaritet, ivareta moral og bygge karakter. Jeg har med tilfredshet sett at idrettsbevegelsen også vil basere sin virksomhet på verdier som glede, helse og fellesskap.

Målet om en sunn sjel i et sunt legeme bør ikke gjelde bare for idretten. Jeg kan underskrive på at det er meget kostbart og problematisk å lede et samfunn dersom man hele tiden må ”passe på alt og alle”. Et åpent demokrati forutsetter at folk flest er noenlunde hederlige og ordentlige. Det er også en forutsetning for et åpent demokrati at ikke nytelse, egoisme og materialisme får for fritt spillerom.

Det er med moralske regler som det er med trafikkregler; de skal redde liv og forhindre skader. Idrettsfolk vet mye om hvor viktig det er å følge spillets regler. Uten fair play råtner idretten innenfra. Uten moral kan vi ikke skape god livskvalitet. Uten noen grunnleggende felles verdier kan vi ikke skape et godt samfunn.

Religionsdialogen

Over noen tiår har Norge fått et økende innslag av folk med en annen religion og en annen kulturbakgrunn enn den kristne tro og tradisjon som gjennom tusen år har gjennomsyret vårt samfunn. Det økende livssynsmangfoldet reiser nye utfordringer.

Verdikommisjonen stimulerte religionsdialogen her hjemme. Det er bra. Jeg har sjøl markert betydningen av respekt på tvers av religiøse trosoppfatninger ved å besøke trossamfunn i vanskelige situasjoner. Da det etter 11. september 2001 kom en del hets og mistenkeliggjøring av muslimer i Norge, besøkte jeg en moske i Oslo for å markere betydningen av religionsfrihet, gjensidig respekt og felles ansvar for å bekjempe holdninger som legitimerer vold og terror.

Da jøder og synagoger i mange land i Europa for en tid tilbake opplevde en bølge av hets og trusler, besøkte jeg det mosaiske trossamfunns synagoge og barnehage i Oslo for å vise solidaritet med dem. Også i lokalsamfunnet er dialog og respekt viktig, noe vi alle kan bidra til.

Religionsdialogen er også nødvendig internasjonalt, ikke minst i regioner preget av vold, krig og dyp konflikt. Derfor har jeg både på Balkan og i Midt-Østen hatt møter ikke bare med politikere, men også med religiøse ledere fra de ulike trossamfunn.

Skal fredsprosessen i Midt-Østen lykkes, er ikke politisk megling nok. Vi er også avhengig av støtte fra folk flest, fra opinionsledere, fra religiøse ledere. Derfor støtter Norge også et prosjekt for religiøs dialog i Midt-Østen, den såkalte Alexandria-prosessen. Religionene må ikke være en del av problemet, de må være en del av løsningen.

Bio-teknologi

Innen forskning og teknologiutvikling stilles vi også overfor vanskelige verdivalg. La meg ta den rivende utvikling innen bioteknologien som eksempel.

Samarbeidsregjeringens melding om bioteknologi setter ned viktige merkesteiner i kampen for menneskeverdet og mot et samfunn som sorterer individer ut fra arve-egenskaper. Det er et gjennombrudd for en politikk som er positiv til medisinske fremskritt, men som setter klare grenser der forskningen står i fare for å krenke menneskeverdet.

For det første markeres det tydelig at menneskelivet har en egenverdi og at mennesket ikke kan gjøres til en middel for andre. Å skape et spirende menneskeliv i den hensikt å forske på det, er ikke akseptabelt. Derfor har regjeringen fått Stortingets støtte til å opprettholde forbudet mot forskning mot befruktede egg og til det varslede forslag om forbud mot såkalt terapeutisk kloning.

Vi har også fått gjennomslag for regjeringens syn på regulering av ultralyd når det brukes som fosterdiagnostikk. Vi går i mot preimplantasjonsteknikken – som i praksis ville innebære en sortering av befruktede egg ut fra deres egenskaper. Dette er viktige merkesteiner for å hindre en utglidning i tiden framover i retning av et sorteringssamfunn.

For det tredje har regjeringen fått bred støtte til forslag som innebærer krav til bedre informasjon og veiledning til foreldre som kommer i det sannhetens øyeblikk at de får vite av noe er galt med det barnet de venter. Når tilgangen på kunnskap om menneskets arveegenskaper blir større og større, tidligere og tidligere i svangerskapet, er denne veiledningen og støtten avgjørende.

For det fjerde sluttet et relativt bredt flertall opp om regjeringens forslag om å oppheve sædgiveres anonymitet ved kunstig befruktning. Hensynet til barnets mulighet for å kjenne sitt opphav skal for fremtiden veie tyngre enn sædgiveres krav på diskresjon.

I viktige bio-etiske spørsmål har regjeringsskiftet medført en klar kursendring. Ser vi utviklingen i dette feltet over tid, er dette historisk.

Økonomisk politikk og virksomhet

Verdikommisjonen var meget opptatt av å sette et etisk søkelys på forvaltningen av Petroleumsfondet. Også her er ting på gang.

Regjeringen oppnevnte høsten 2002 et offentlig utvalg som fikk i oppdrag å fremme forslag om etiske retningslinjer for Petroleumsfondet. Utvalget leverte sin innstilling i juni i år. I sin utredning foreslår utvalget blant annet at Petroleumsfondet ikke skal investere i selskaper som produserer komponenter til visse våpentyper. Videre foreslår utvalget å utelate selskaper hvis en investering i disse innebærer en betydelig risiko for å medvirke til åpenbart uetiske handlinger. Det foreslås også å opprette et etikk- og folkerettsråd som undersøker enkeltselskaper og gir anbefalinger til departementet om selskaper bør utelukkes fra fondet.

Regjeringen vil nå gå gjennom utvalgets innstilling og de høringsuttalelsene som kommer inn. Vi tar sikte på å legge fram saken for Stortinget neste vår.

Kompakt – næringslivets samfunnsansvar

Vi lever i en tid preget av globalisering, og næringslivets virksomhet blir stadig mer internasjonalisert. Vi vet at næringslivets virksomhet, ganske særlig i utviklingsland, kan ha konsekvenser for sosial og økonomisk utvikling, for styresett, menneskerettigheter og miljø. Av dette følger et ansvar som flere og flere bedrifter tar på alvor.

Møteplassen Kompakt ble etablert i 1998 for å understøtte norske bedrifters arbeid med næringslivets samfunnsansvar. Kompakt samler myndigheter, næringslivsorganisasjoner, fagbevegelse, frivillige organisasjoner og forskningsmiljøer. Samarbeidet har som mål å gjøre næringslivet mer bevisst de utfordringer de kan møte i utlandet når det gjelder menneskerettigheter og samfunnsansvar. Organet dannet senere mønster for FNs Global Compact, som forsøker å møte de samme utfordringer globalt.

Etter mitt syn er møteplassen Kompakt en nyttig nyskapning i arbeidet for å videreutvikle næringslivets samfunnsansvar.

Vårt internasjonale ansvar

Også gjennom utenrikspolitikken viser vi vår vilje til å ta verdiutfordringene på alvor. Nestekjærligheten kan ikke stanse ved våre egne landegrenser.

Derfor øker vi bistanden til de fattigste landene.

Derfor går Norge i bresjen for å ettergi den gjelden som tynger og hindrer de fattigste lands utvikling.

Derfor arbeider vi for å gi utviklingslandene bedre handelsvilkår.

Derfor fører vi menneskerettsdialoger med myndigheter i flere samarbeidsland.

Derfor er Norge så aktivt engasjert i freds- og forsoningsarbeid, ikke bare i Midt-Østen, men også på Sri Lanka og i andre konfliktfylte regioner.

Vi står midt i en kommunevalgkamp. Da er det lett å glemme at også kommunene kan gjøre noe for å fremme internasjonal solidaritet. Statsråden for utviklingshjelp, Hilde Frafjord Johnson, har utfordret kommunene til å opprette vennskapskommuner i den tredje verden. Det er mulig å få bistandstøtte til slikt solidaritetsarbeid. Det gledet meg da jeg fikk vite at verdiprosjektet her i Skodje ikke bare har bygd bruer mellom mennesker lokalt. ”Den lengste brua” er kontakten som er etablert til vennskapskommunen Voi i Kenya. Gratulerer – også det er et eksempel til etterfølgelse!

Norge er et av verdens rikeste land. Vi er kåret av FN til verdens beste land å bo i. Det gir oss ingen laurbær å hvile på, nei, det gir oss bare gode grunner til å strekke oss enda lenger. Vi må ikke bli oss selv nok. Det er hva vi gjør for andre – som enkeltmennesker og som nasjon – det er det som viser hva vi virkelig duger til. Mer enn alt annet viser det om vi tar de verdier vi hyller på alvor i praksis.

Avslutning

Det er ikke lenger noen selvfølge at nordmenn i framtida vil ha et felles kristent fundert verdigrunnlag, verken prinsipielt eller i praktisk liv. Men alle leter vi etter formelen på det gode liv.

Jeg har hørt en historie om en fysikkprofessor. Han opplevde fullt auditorium av studenter på sin avskjedsforelesning. Han ønsket å dele med studentene mer enn bare fagkunnskap i sin siste forelesning.

Da timen begynte, satte han en stor glasskolbe på kateteret. Ved siden av la han en pose med stein. Han ba en av studentene på første rad med å hjelpe ham med å fylle steinene enkeltvis over i kolben.

Det ble plass til syv-åtte steiner. Professoren spurte: ”Er kolben full nå?”

”Ja”, sa studenten. ”Det går ikke flere steiner oppi.”

Da tok professoren opp en pose med mindre stein, litt større enn singel. ”Får du plass til noe av dette?” sa han til studenten.

Studenten tømte halve posen med småstein oppi, før han nådde randen av kolben.

”Er det fullt nå?” spurte professoren.

”Ja,” sa studenten.

Da tok den gamle lærer opp en pose til, med sand. ”Fyll på til det er fullt,” sa han til studenten.

Og sanden sildret mellom små og store steiner, helt opp til kolbens kant.

”Er det fullt nå?” spurte professoren.

”Ja,” sa studenten.

”Ja,” sa professoren, ”nå er det fullt.”

Så så han på det fullsatte auditoriet og sa:

”Jeg vil at dere skal huske det jeg nå har prøvet å vise dere:

De store steinene representerer de viktigste tingene i livet: Kjærligheten, familien, arbeidet, godheten, tilgivelsen og troen.

De mindre steinene representerer mange andre gode ting i livet: Et modent eple, en varm kopp te, en tur i skogen, en pose reker.

Sanden er alle livets trivialiteter: Å børste tennene, å pusse sko, å vaske klær og re opp senger, å stryke skjorter.

Hvis jeg hadde fylt sand først i glasskolben, ville det aldri blitt plass til verken de små eller de store steinene. Da vil livet aldri inneholde noe annet eller noe mer enn trivialiteter og rutiner."

De store steinene må på plass først. Slik ga professoren studentene oppskriften på det gode liv.

Slik er det også når vi skal bygge det gode samfunn.

De store steinene, ja, hjørnesteinene finner vi i de kristne og humanistiske grunnverdier. På dette grunnlag kan vi møte livets mange gleder og mestre livets trivialiteter.

Kjære venner,

Politikk handler om mer enn singel og sand.

Det handler om at hjørnesteinene må være på plass.

Det handler om et samfunn der menneskeverdet er ukrenkelig, der forvalteransvaret tas på alvor, der nestekjærlighet har forkjørsrett.