Konflikten i Irak har satt et sterkt preg på den politiske debatten de siste ukene. Folkelige demonstrasjoner i Norge og i en rekke land verden over viser et sterkt ønske om å løse Irak-konflikten uten bruk av militær makt. Det er også Regjeringens mål. Faren for krig er reell og den uroer oss alle, derfor må vi velge riktig strategi.

Debatten har skapt sterke spenninger innad i viktige sikkerhetspolitiske fora – som FNs sikkerhetsråd og NATO. Det er forhastet og forenklet å si at det er en strid mellom USA og Europa. Uenigheten mellom EU-land viser det.

Denne debatten dreier seg om to grunnpilarer i norsk utenrikspolitikk: multilateralismen og det trans-atlantiske samarbeid.

Norges utenriksminister gjennom en årrekke, Hallvard Lange, sa i 1956: ”Men det er to prinsipper for norsk utenrikspolitikk som alltid vil måtte komme foran alle andre forpliktelser. Det er plikten til å etterleve pakten for De forente nasjoner, og det er plikten til ikke å gjøre noe som kan skade FN som organisasjon.” Det er en grunnholdning vi må bære videre. Den bør følges av alle FNs medlemsnasjoner. For oss må den være selvsagt. På denne bakgrunn har jeg engasjert meg i debatten og forfektet betydningen av å følge FN-sporet – også i håndteringen av Irak-spørsmålet.

Enkeltland må ikke velge egne sidespor som undergraver FN-strategien. Derfor har jeg advart mot forhåndskonklusjoner som fjerner det presset som må til for å få Saddam Hussein til å samarbeide. Derfor har jeg også advart enkeltland - som USA - mot å iverksette militære aksjoner på egen hånd uten forankring i FN. Det er bare FNs sikkerhetsråd som har autoritet i spørsmål som truer verdensfreden.

I samsvar med resolusjonen 1441 gjennomføres det nå omfattende våpeninspeksjoner i Irak. De har gitt noe framgang, men alvorlige uavklarte spørsmål gjenstår. De gjelder ulovlige masseødeleggelsesvåpen – både kjemiske og bakteriologiske. Og det gjelder raketter med større rekkevidde enn FN har tillatt. Vi har gjort det helt klart at ulovlige våpen må destrueres, og det må dokumenteres.

Irak samarbeider, men ikke godt nok. Resolusjon 1441– som også Irak har godtatt – forplikter til mer enn passivt samarbeid. Regimet burde gjøre det også av egen interesse, for ellers kan de risikere de alvorligste konsekvenser. Vi har derfor gjort det helt klart at Irak må samarbeide fullt ut straks.

Noen har reist tvil om det har noen hensikt å fortsette FNs og Det internasjonale atombyråets våpeninspeksjoner. Til det vil jeg si at inspeksjonene har en viktig funksjon og Norges holdning er klar; våpeninspektørene skal få mer tid til å videreføre sitt arbeid.

Den linje Norge konsekvent har fulgt i Irak-spørsmålet, er også sammenfallende med den linje EU samlet seg om i sin uttalelse for få dager siden.

En side ved Irak-konflikten som må ikke må glemmes er hensynet til den irakiske sivilbefolkningen. Irak mangler ikke naturressurser, men landets regime mangler vilje til omsorg for eget folk. Humanitære formål – som vann, sanitet og helse – nedprioriteres av regimet. Store oljeinntekter sløses bort på luksuriøse presidentpalasser og annet som kommer regimet til gode, inklusive militære formål.

Resultatet er menneskelige lidelser. Verdenssamfunnet må trå til med hjelp.

Fra norsk side gir vi betydelig støtte til de generelle beredskapssystemer i FN-regi, og det er nettopp bevilget penger både til FNs humanitære krisefond og FNs høykommisær for flyktninger. Vi gir dessuten hjelp via flere norske frivillige organisasjoner.

Hensynet til sivilbefolkningen er selvsagt også blant de viktige hensyn som gjør at vi så sterkt arbeider for å løse Irak-problemet uten krig. En krig vil påføre mange uskyldige store lidelser. Den kan destabilisere regionen. Den kan splitte den internasjonale koalisjonen mot terrorisme, og den kan få uheldige utslag i den israelsk-palestinske konflikt.

Når vi så sterkt kjører på ”FN-sporet” i Irak-saken, er det også fordi det er et spor på en større vei – FNs grunnleggende ide om kamp for menneskeverd, menneskerettigheter, demokrati og fred. En forpliktelse til å finne fredelige løsninger i stedet for militære. Kort sagt: FN som fredsorganisasjon.

Sine mangler til tross, FN har mye å vise til i sitt arbeid for fredens sak. Verdensorganisasjonen og dens leder, Kofi Annan, fikk da også Nobels Fredspris for vel ett år siden for sin innsats. Hele 13 ganger på 50 år har FN fått fredsprisen – om FN-familien sees under ett. FN er vår fremste fredsskaper og FN-sporet virker.

Vi står midt oppe i en krevende sikkerhetspolitisk situasjon. Gårsdagens debatt i Stortinget viste at det er bred støtte til Regjeringens linje. Samhold gir styrke, ikke minst når vi tar internasjonalt ansvar.