Kjære alle sammen

Fem års arbeid. Et par hundre forskere har vært involvert. Arbeidet har resultert i hele 50 bøker og 77 rapporter. Dette er Makt – og demokratiutredningen.

Vi trenger forskning om makt. Men like viktig er det at vi trenger offentlig debatt om makt og maktforhold.

I løpet av disse fem årene har det vært en rekke offentlige debatter med utgangspunkt i Makt- og demokratiutredningen. Det har vært uenighet i forskergruppen med hensyn til fokus for utredning. Det er berikende for debatten at det kommer fram ulike syn på hvordan makt og maktforhold skal forstås og analyseres. Takk til forskerne som har vært tilknyttet dette store prosjektet – for deres verdifulle forskningsbidrag, og for at de bringer resultatene av forskningen ut til folk flest og bidratt til offentlig debatt. Det har stor verdi.

Hovedtemaet for utredningen var i mandatet vilkårene for det norske folkestyret og endringer i disse.

• På hvilken måte endres individets muligheter for innflytelse og medvirkning i organisasjons- og samfunnslivet?
• Hvordan endres det politiske systemet og styringsorganene?
• Hvordan endres samspillet mellom individuelle og institusjonelle faktorer?

Etter over 30 år i rikspolitikken har jeg stor interesse for disse problemstillingene. Jeg ser frem til å studere denne utredningen.

Selv om jeg ikke har forskerens objektive blikk på makt og maktforhold, har jeg gjort meg noen refleksjoner omkring disse temaene i løpet av mine år i politikken.

I mesteparten av denne tiden har vi hatt mindretallsregjeringer. I den forrige maktutredningen var en av konklusjonene at Regjeringens og forvaltningens makt hadde økt.

Jeg har lyst til å kaste fram en hypotese som forskerne kan teste i nye undersøkelser: ”Stortingets makt har igjen økt”. Det er flere grunner til å tro dette.

Stortingets makt har økt, dels på grunn av lange perioder med mindretallsregjeringer, dels fordi Stortinget har styrket sitt apparat og sin utredningskapasitet og dels på grunn av reformer i Stortingets arbeid som Dok.8-forslag, spontanspørretime og åpne høringer.

Det nye systemet for vedtak av statsbudsjettet har også betydning for forholdet mellom Regjering og Storting.

Systemet øker forhandlingsvillige opposisjonspartiers innflytelse på innholdet i budsjettet i forhold til tidligere. Før kunne Regjeringen samarbeide med ulike partier fra budsjettkapittel til budsjettkapittel.

Regjeringen har fått et fastere grep om rammen. Det var ikke tilfelle før, da summen av enkeltavstemninger ofte sprengte en akseptabel økonomisk ramme.

Selv om det kan ha vært endringer i maktforholdene mellom Storting og Regjering, tror jeg den enkeltfaktor for oss politikere som har forandret seg mest i disse årene, er forholdet til mediene.

I informasjonsrike samfunn oppstår et underskudd på oppmerksomhet. Mediene vil fange oppmerksomheten gjennom tilspissing og polarisering.

Mye av det politiske stoffet er konfliktorientert og kan handle mer om konflikten enn om det faktisk politiske innhold.

Pressen reflekterer politiske prosesser og debatter. Det må den hvis den skal tjene sin informasjonsoppgave.

Men det er ikke tvil om at den også til tider skaper debatter og prosesser ved å sette saker på dagsorden.

Dette er også en del av en maktbalanse vi ønsker.

Det bør være til ettertanke og mane til ansvar at pressen har denne makt, uten å stilles til ansvar overfor folket i valg, slik vi politikere må.

Den viktigste endringen siden den første maktutredningen er likevel globaliseringen: En stadig sterkere internasjonalisering og en teknologisk revolusjon. Denne prosessen har også vært politisk drevet, gjennom GATT – senere WTO, OECD, og EU-EØS.

IT-revolusjonen har spilt en avgjørende rolle.

På kapitalmarkedet har internasjonaliseringen hatt spesielt stor betydning.

Det er på denne bakgrunn at mandatet for Makt- og demokratiutredningen avspeiler konsekvensene av globaliseringen.

Jeg har merket meg at professor Øyvind Østerud har stilt en foreløpig diagnose: Politikken er på retrett.

Politikken er fragmentert ovenfra, gjennom en ustabil mindretallsparlamentarisme og et svakt samordnet statsapparat.

Politikken er fragmentert nedenfra, ved at de politiske partiene forvitrer og mister sitt mobiliserende grep på velgerne.

I Østeruds diagnose er politisk myndighet også utfordret av globaliseringen, økt rettighetslovgivning og av et sterkere press fra massemediene.

Denne foreløpige diagnosen gir viktige utfordringer til oss som politikere.

Rettighetslovgivningen møter vi både på hjemmebane og internasjonalt.

Ny rettighetslovgivning for forbrukerne, for likestilling, for velferdsstatens klienter, gjør at den individuelle interessekampen kan føres i rettssalene.

Gjennom internasjonale avtaler som WTO og EØS begrenses vårt nasjonale handlingsrom. Samtidig er internasjonale spilleregler spesielt tjenlige for små land.

Rettighetslovgivningen gir enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter muligheter til å innklage avgjørelser til overvåkningsorganer eller internasjonale domstoler.

Tilsvarende er det i menneskerettighetsspørsmål, der det i siste instans er en internasjonal domstol som avgjør hvordan norsk lov skal tolkes, som når personvern og ytringsfrihet står mot hverandre.

Et redusert politisk handlingsrom gjør ikke politikken mindre viktig.

Men virkemidlene må endres for at vi skal oppnå våre mål, for at politikken skal bli det som tidligere KrF-leder Erling Wikborg lærte meg at politikk egentlig skal være: Å skape et samfunn til det beste for det enkelte mennesket.

Enkelt sagt, men likevel politikkens dypeste mening.

De politiske konfliktlinjer er ikke de samme som for 30 år siden. Mange problemstillinger kan vanskelig analyseres langs en tradisjonell høyre-venstre-akse alene.

Men politiske skillelinjer er viktige. Ideologi spiller fremdeles en rolle.

Vi har i dag flere verdispørsmål i politikken enn på lenge. En regjering – også en som består av forskjellige partier med hver sin egenart – utfordres til å ha en verdibasert visjon for sitt arbeid.

Den må, kort sagt, være seg bevisst de verdier, holdninger og utviklingstrekk den stimulerer gjennom sin politikk.

For folk flest fortoner vår tids største utfordringer seg nettopp som et spørsmål om verdier: Kampen mot vold, ønsket om et varmere og mer inkluderende nærmiljø, møtet med andre kulturer, fattigdomsproblemet, globalisering, miljøutfordringene og bioteknologiens muligheter.

I flere av disse spørsmål går ikke skillelinjene langs den tradisjonelle høyre-venstre-aksen. Men de utfordrer partienes grunnleggende holdninger i synet på liv og menneskeverd, familie og nærmiljø, forvalteransvar og solidaritet.

En tradisjonell maktanalyse ut fra forholdet mellom arbeid og kapital vil være et utilstrekkelig analysegrunnlag.

De politiske partiene har fungert som bindeledd mellom folk og stat.

Men borgernes forhold til partiene har endret seg radikalt. De fleste land registrerer en økende velgervandring.

Velgerne bestemmer seg stadig senere for hvilket parti de skal stemme på i valg, og det er stadig færre som ser på seg selv som sterke tilhengere av ett politisk parti.

Sammenhengen mellom gruppe- og klassetilhørighet og politikk er svekket.

Valglovutvalget som leverte sin innstilling i januar 2001, peker på at antallet medlemmer i norske partier kan ha blitt så mye som halvert de siste 20 årene.

Dette gjenspeiler samfunnsutviklingen. Partiene konkurrerer med mange om borgernes frivillige engasjement.

Vi har i økende grad fått et ”aksjonsdemokrati” og ”en-saksengasjement”. Dette kan ha verdifulle elementer i seg. Men det er mer uforpliktende og svekker helhetstenkningen.

Jeg er glad for at vi har fått et omfattende materiale hvor disse problemstillingene belyses grundig. Regjeringen ønsker en bred debatt på basis av innstillingen til Makt- og demokratiutredningen. Derfor vil innstillingen bli sendt på en bred høring i løpet av høsten med høringsfrist på våren eller sommeren neste år. Deretter vil det bli utarbeidet en melding til Stortinget.

På vegne av Regjeringen vil jeg takke for utredningen.

Den vil gi oss mye ny innsikt på mange områder. Innstillingen bør gi en god og konstruktiv debatt om det som er selve grunnlaget for et vitalt og livskraftig demokrati - vilkårene for folkestyret i Norge.

Takk for oppmerksomheten.