Kjære alle sammen

Selve kvalitetstesten for et godt samfunn er medmenneskelighet – kall det gjerne nestekjærlighet eller solidaritet. Det er og blir en kjerneverdi i ethvert samfunn.

Et eksempel på denne verdiens kraft er William Wilberforce. Han var 21 år gammel da han ble innvalgt i det britiske parlamentet i 1780. Noen år senere ble han grepet av John Wesleys vekkelse. 28 år gammel skrev Wilberforce i sin dagbok:

”Gud den allmektige har satt to store mål foran meg – opphevelse av slaveriet og forbedring av folkeskikken.”

Med denne setningen utfordret han selve grunnvollen i det britiske imperium. Økonomien i kolonimakten hvilte på kjøp og salg og utnyttelse av millioner av slaver som arbeidskraft. Wilberforce så slaveriet som et opprør mot Jesu prinsipper. Han bestemte seg for å vie sitt liv til kampen mot slaveriet. Hans syn var enkelt: Også en svart afrikaner er et menneske, ja, en likeverdig bror! Denne verdioppfatningen ble ansett som håpløs og latterlig av datidens intelligentsia, som fastslo hva som var politisk korrekt.

Men Wilberforce ga seg aldri. På tross av hånlatteren fikk han stadig flere sympatisører. Etter 46 års kamp opplevde han å se kampen kronet med seier. Den 23. juli 1833 ble loven om opphevelse av slaveriet i det britiske imperiet behandlet for annen gang i Underhuset – loven var endelig vedtatt. Wilberforce var da svekket av sykdom. Tre dager før sin død fikk han lovvedtaket presentert på sykesengen, hans livsdrøm var gått i oppfyllelse.

Fra å være en original og latterlig figur som talte mot det politisk korrekte, var Wilberforce blitt en av de mest respekterte og elskede ledere i Europa. Han sto for et av de største vendepunktene i historien, fordi han kjempet for det som var rett – uavhengig av hva mennesker tenkte om ham.

Historien om Wilberforece viser at samfunnet skapes av mennesker, ikke av usynlige krefter, men av oss som bor, arbeider og lever her. Samfunnet skapes av enkeltmennesker, av personlig ansvar.

Politikken er viktig, for i politikken må vi hele tiden prioritere og gjøre verdivalg. Men et godt samfunn krever også noe av det enkelte menneske. Det må være lov å stille krav. Den enkelte må ville fellesskapet vel, og ha karakterstyrke nok til å ta ansvar og følge spillereglene.

Våre holdninger formes gjennom hele livet, men særlig i de unge år. Familien spiller en nøkkelrolle i oppdragelsen, godt støttet av barnehage og skole. Det er bred enighet om å bygge ut barnehagetilbudet og styrke skolen. Men offentlige institusjoner kan ikke erstatte familien, bare supplere. I stedet for å tømme familien for stadig flere oppgaver, må vi styrke foreldrenes evne til å ta ansvar for egne barn. Gi barna kjærlighet og varme, tillit og trygghet, slik at de i sin tur kan evne å gi andre det samme. Det er en ideologisk villfarelse å tro at barneoppdragelsen kan sosialiseres. I stedet vil vi gi foreldrene valgfrihet og styrke familiens evne til å ta ansvar.

Utviklingen av folks holdninger og verdioppfatninger påvirkes også sterkt gjennom vår deltakelse i det sivile samfunn. Vi påvirkes av de verdier som preger de forskjellige institusjoner vi deltar i – nabolaget og barnehagen, skoleklassen og arbeidsplassen, kirken og organisasjon en, idrettslaget og teaterlaget, sykehjemmet og aldershjemmet.

Vi ønsker å framheve betydningen av det sivile samfunn, ikke minst den frivillige innsatsen som blir utført av ildsjeler som dere her i kveld.

Det er et stort positivt driv i det norske folk som vi vil bruke og utvikle. En vilje til personlig ansvar. Sverige og Norge er de to land i verden som ligger på frivillighetstoppen, når det gjelder dugnadsånd og frivillig arbeid.

Det tegner godt – forskere har utpekt frivillig sektor til den viktigste kraften for samfunnsutvikling i vårt nettopp påbegynte århundre.

Tallenes tale er klar: Vi har 2000 landsdekkende organisasjoner, 2,4 millioner er registrert som aktive frivillige.

Forskere har regnet ut at vi jobber frivillig for omlag 40 milliarder kroner i året.

Dere her i Bryn-klubben i Lions er et godt eksempel på de ildsjeler vårt samfunn trenger. Gjennom 40 år har dere drevet humanitært arbeid først og fremst i nærmiljøene, men også nasjonalt og internasjonalt. Dere har gjort innsats for mange millioner i disse årene. Og dere har gjort en innsats som ikke kan måles i penger.

Dere skal vite at innsatsen blir verdsatt. - En varm takk til alle dere som gjennom livet yter en slik stor frivillig innsats.

Samfunnet trenger flere som bryr seg!

Vi i Regjeringen gjør derfor vilkårene for frivillighet bedre:

Derfor forenkler vi regelverk! Vi har mer enn seksdoblet rammene for skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner!

Vi ønsker frihet for den enkelte, men samtidig ansvar for hverandre. Slik bygger vi et varmere samfunn.

Det er ikke lenger noen selvfølge at nordmenn i framtida vil ha et felles kristent fundert verdigrunnlag, verken prinsipielt eller i praktisk liv. Men alle leter vi etter formelen på det gode liv.

Jeg har hørt en historie om en fysikkprofessor. Han opplevde fullt auditorium av studenter på sin avskjedsforelesning. Han ønsket å dele med studentene mer enn bare fagkunnskap i sin siste forelesning.

Da timen begynte, satte han en stor glasskolbe på kateteret. Ved siden av la han en pose med stein. Han ba en av studentene på første rad med å hjelpe ham med å fylle steinene enkeltvis over i kolben.

Det ble plass til syv-åtte steiner. Professoren spurte: ”Er kolben full nå?”

”Ja”, sa studenten. ”Det går ikke flere steiner oppi.”

Da tok professoren opp en pose med mindre stein, litt større enn singel. ”Får du plass til noe av dette?” sa han til studenten.

Studenten tømte halve posen med småstein oppi, før han nådde randen av kolben.

”Er det fullt nå?” spurte professoren.

”Ja,” sa studenten.

Da tok den gamle lærer opp en pose til, med sand. ”Fyll på til det er fullt,” sa han til studenten.

Og sanden sildret mellom små og store steiner, helt opp til kolbens kant.

”Er det fullt nå?” spurte professoren.

”Ja,” sa studenten.

”Ja,” sa professoren, ”nå er det fullt.”

Så så han på det fullsatte auditoriet og sa:

”Jeg vil at dere skal huske det jeg nå har prøvet å vise dere:

De store steinene representerer de viktigste tingene i livet: Kjærligheten, familien, arbeidet, godheten, tilgivelsen og troen.

De mindre steinene representerer mange andre gode ting i livet: Et modent eple, en varm kopp te, en tur i skogen, en pose reker.

Sanden er alle livets trivialiteter: Å børste tennene, å pusse sko, å vaske klær og re opp senger, å stryke skjorter.

Hvis jeg hadde fylt sand først i glasskolben, ville det aldri blitt plass til verken de små eller de store steinene. Da vil livet aldri inneholde noe annet eller noe mer enn trivialiteter og rutiner.

De store steinene må på plass først. Slik ga professoren studentene oppskriften på det gode liv.

Slik er det også når vi skal bygge det gode samfunn.

De store steinene, ja, hjørnesteinene finner vi i de kristne grunnverdier. På dette grunnlag kan vi møte livets mange gleder og mestre livets trivialiteter.

Kjære venner,

Politikk og liv handler om mer enn singel og sand.

Det handler om at hjørnesteinene må være på plass.