Hvordan sikre velferd og sysselsetting?

Takk for invitasjonen til UHO-konferansen. Jeg er glad for denne anledning til å møte representanter for en viktig part i norsk arbeidsliv, og til å innlede om et viktig tema. Tittelen dere har gitt innledningen er i seg selv utfordrende – og krever egentlig en hel bok for å kunne besvares fyllestgjørende.

Kampen for et bedre velferdssamfunn er et hovedmål for regjeringen, og har bred politisk tilslutning. Trygghet for barn og eldre, en god skole, et godt helsetilbud og et omfattende sikkerhetsnett av sosiale og trygdemessige ordninger er det vi forbinder med ”den nordiske modell”. Utbyggingen av barnehager, kvalitetsreformer innenfor utdanning og eldreomsorg og opptrappingen av innsatsen på forsømte områder i helsetjenesten er sentrale oppgaver for min Regjering. Hvert av disse temaer kunne fortjene et eget foredrag.

Jeg velger imidlertid å ta utgangspunkt i noe som er viktig både for konferansedeltagerne og for Regjeringen, og det er å sikre og skape arbeidsplasser.

Kampen mot arbeidsledighet er regjeringens prioritet nummer én. Derfor fører vi en økonomisk politikk som vil bidra til å forsterke de positive tegn til omslag i norsk økonomi som vi nå ser.

Vi ser at ledigheten viser tegn til å flate ut. Det er begrunnet håp om nedgang i løpet av 2004. Men ledighetstallene er fortsatt de høyeste siden midt på 90-tallet, etter en periode med svake konjunkturer.

Ledigheten begynte å stige allerede sommeren 2001, altså før samarbeidsregjeringen overtok. Halvåret fram til oktober 2001 økte ledigheten med om lag 10 000 personer. Veksttakten i økonomien var også svært lav da denne regjering tok over.

Innskrenkninger i og nedleggelser av mange bedrifter har gitt økende arbeidsledighet. Utviklingen skyldes blant annet for høy kostnadsvekst gjennom mange år og ble forsterket gjennom styrkingen av kronen i 2002. Vi bør heller ikke glemme at behovet for stramme budsjetter, kombinert med økte pensjonsutgifter og dårligere skatteinngang, har gjort at kommunene ikke har bidratt vesentlig til økt sysselsetting det siste året.

Jeg er derfor glad for at vi nå ser at pengepolitikken virker. Investeringene øker og kronekursen har svekket seg. Lønnsveksten er brakt ned og vi ser mer positive utsikter internasjonalt, tydeligst i USA.

Etter min mening er det statsbudsjettet regjeringen har lagt fram for 2004 vel tilpasset utfordringene det nærmeste året. Budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet i Stortinget ivaretar hovedtrekkene i regjeringens opplegg. Det sikrer stabilitet både rundt budsjettbehandlingen og norsk økonomi.

Lønnsoppgjøret til våren blir viktig dersom vi skal bringe kampen mot arbeidsledigheten videre.

Fra denne talerstolen vil jeg gjerne gjenta at Regjeringen legger vekt på et inntektspolitisk samarbeid. Jeg har registrert at enkelte i fagbevegelsen har ytret en viss skepsis. Jeg vil understreke at det er partene i arbeidslivet som har og skal ha ansvaret for lønnsdannelsen og lønnsutviklingen.

Når jeg retter appeller om et moderat lønnsoppgjør, er det ikke av hensyn til Regjeringen. Det er av hensyn til de lønnstagerne det forhandles på vegne av, sunnheten til de virksomhetene som berøres og hensynet til de altfor mange arbeidsledige som ønsker seg jobb.

Vi må ha et system for lønnsdannelse som fungerer godt. Jeg vil derfor dvele litt ved betydningen av inntektspolitisk samarbeid og moderate lønnsoppgjør.

Fram til oppgjørene i år hadde konkurranseevnen svekket seg kraftig, og vi så en økende arbeidsledighet. Helt siden 1997 hadde veksten i lønnskostnadene vært betydelig høyere enn hos våre handelspartnere. Faren for en ubalansert utvikling i norsk økonomi med markert nedbygging av konkurranseutsatt sektor var stor. Regjeringen inviterte derfor partene i arbeidslivet til et inntektspolitisk samarbeid i forkant av lønnsoppgjørene i år.

På møtet i Kontaktutvalget i januar fikk jeg det klare inntrykk av at det var en felles forståelse av den situasjonen vi sto i, og av utfordringene framover. I en erklæring fra dette møtet forpliktet partene i arbeidslivet seg til å få lønnsveksten mer på linje med utviklingen hos våre handelspartnere. Den delen av næringslivet som er utsatt for konkurranse fra utlandet, måtte være utgangspunkt og normgivende for øvrige oppgjør. Fra arbeidsgiversiden ville en arbeide aktivt for en lønnsvekst hos lederne, både i privat og offentlig sektor, som lå innenfor rammene for det øvrige arbeidslivet.

Sett i ettertid har dette blitt fulgt lojalt opp i de oppgjørene vi har bak oss. De fleste arbeidstakergruppene fikk ikke generelle tillegg i år. I hovedsak ble det gitt lavlønnstillegg.

Sammen med regjeringens øvrige økonomiske politikk har det inntektspolitiske samarbeidet gitt gode resultater. Rentene er redusert betraktelig og krona har blitt svakere. Dermed er ikke norske varer fullt så dyre lenger i forhold til utenlandske konkurrenter.

Norsk produksjon sliter med andre ord ikke fullt så tungt. Og det viktigste av alt – det er tegn som tyder på at arbeidsledigheten flater ut. Framtidsutsiktene ser lysere ut.

Skal de positive signalene vi nå ser i arbeidsmarkedet være begynnelsen på en varig bedring, forutsetter dette at konkurranseevnen ikke svekkes.

Det har hele tiden vært klart at bruk av oljeinntekter ville føre til at de tjenesteytende næringene ville ekspandere, herunder offentlig sektor. Men dette må skje gradvis og på en kontrollert måte. Bruken av oljepenger har nå kommet opp på et forholdsvis høyt nivå, samtidig som handlingsrommet i budsjettpolitikken framover er redusert.

I en slik situasjon er det viktig at bruken av oljepenger i årene framover ikke blir for høy.

Dersom lønnstilleggene blir for store, rammes konkurranseutsatt sektor tredobbelt: Direkte via lønnskostnadene i bedriftene, og indirekte via høyere rente og sterkere krone. Dette vil kunne bli dramatisk for arbeidsplassene der.

Vi vet av smertelig erfaring at arbeidsplasser som blir borte, kan bli borte for godt. Dermed kan også viktige næringsmiljøer forsvinne, miljøer som vi trenger når oljeinntektene bli mindre.

Skjermet sektor - og det gjelder også UHOs medlemmer - vil få føle konsekvensene dersom arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor forsvinner i raskt tempo. Det blir mer kamp om jobbene også i skjermet sektor, samtidig som det økonomiske grunnlaget for en stor offentlig sektor med gode tjenestetilbud blir svekket.

Situasjonen er ikke så dyster ennå, tvert i mot ser vi som nevnt nå tegn til lysning. Men utviklingen kan lett snu, om partene i arbeidslivet ikke har en omforent forståelse av normer og rammer vi må bevege oss innenfor. Det er viktig at skjermet sektor ikke ”tar av”. Den må ta medansvar for helheten i økonomien, ellers vil grunnlaget for konkurranseutsatt sektor etter hvert bli redusert – med de negative konsekvenser det igjen vil få for skjermet sektor.

Jeg vet at vi kan ha ulike løsninger på en del av utfordringene vi står overfor, og slik må det være. Men jeg ber om respekt for at regjeringen har overordnete hensyn å ta, der vi ikke alltid kan innfri fagbevegelsens krav og ønsker.

Det er imidlertid partene i arbeidslivet som har, og skal ha, ansvaret for lønnsoppgjørene. Moderate oppgjør bidrar til lavere prisstigning og dermed økt kjøpekraft. Moderate oppgjør er derfor ikke det samme som lav reallønnsutvikling. Det viser erfaring.

Moderate oppgjør bidrar også til å holde rentene lave, noe som særlig er en fordel for husholdninger i etableringsfasen. I denne gruppen har også UHO mange medlemmer. Økte renter og prisstigning kan derimot raskt spise opp lønnstillegg.

I en situasjon med høy arbeids­ledighet, i alle fall sett i et norsk perspektiv, er det lett å glemme følgende: Arbeidskraft er en knapp ressurs. Det blir stadig flere eldre i forhold til antall yngre i befolkningen.

Dere er vel kjent med tallene som viser at tallet på yrkesaktive i forhold til alderspensjonister har sunket og vil synke ytterligere i årene fremover. Dette er den kanskje aller største utfordringen vi som samfunn står overfor de nærmeste årene.

Hvis vi viderefører dagens pensjonssystem uten endringer vil pensjonsutgiftene i folketrygden øke meget sterkt i tiårene framover. Den viktigste årsaken til dette er at antall eldre forventes å øke kraftig i forhold til antall yrkesaktive, bl.a. fordi levealderen øker over tid. I tillegg hadde Norge etter annen verdenskrig store fødselskull som nå nærmer seg pensjonsalderen, mens fødselstallene senere har gått ned. Også ytelsene pr. pensjonist øker i årene som kommer, som følge av høyere opptjening blant de nye pensjonistkullene.

De samlede pensjonsutgiftene i folketrygden er anslått til å bli mer enn fordoblet de neste femti årene, fra vel 9 prosent av BNP for Fastlands-Norge i 2001 til nærmere 20 prosent i 2050. Av dette er utgiftene til alderspensjon i samme periode anslått å øke fra om lag 6 prosent til vel 15 prosent.

Den sterke veksten i pensjonsutgiftene kommer samtidig som inntektene fra oljevirksomheten i Nordsjøen ventes å gå ned. Kapitalen i Petroleumsfondet vil øke betydelig de nærmeste 15 årene. Dette gir Norge en handlefrihet få andre land har.

Men det er viktig å være seg bevisst at den økte avkastningen fra Petroleumsfondet er forholdsvis beskjeden sammenliknet med den sterke veksten i pensjonsutgiftene. Selv når vi tar hensyn til den ekstra handlefriheten oljeinntektene gir, står således Norge ovenfor en stor ubalanse i de offentlige finanser på lang sikt.

Jeg vet at dette er forhold som Sigbjørn Johnsen vil legge vekt på når han presenterer Pensjons-kommisjonens innstilling.

Dette er problemstillinger også vi som politikere plikter å ta på alvor, og som reiser viktige spørsmål knyttet til hva som en rettferdig fordeling mellom generasjonene. Vi kan ikke bare overlate til våre barn, og de som kommer etter oss, å løse disse problemene når de etter hvert kommer med full styrke. Det er derfor viktig at de forslag som drøftes i Pensjonskommisjonen blir møtt med åpenhet.

Også sett på en slik bakgrunn, er utfordringen med arbeidsledighet mye større enn et tall på vel 100.000 registrerte ledige skulle tilsi.

Det reelle tallet på ufrivillig arbeidsledige er langt høyere enn det registrerte ledighetstallet.

Tenk bare på alle på rehabilitering, yrkesrettet attføring, alle de som er uføretrygdet eller førtidspensjonerte til tross for at de kan og vil jobbe, mange tusen årsverk i sykefravær, alle funksjonshemmede og innvandrere som ikke slipper til og alle de deltidsansatte som jobber mindre enn de selv ønsker.

Regjeringen hadde tirsdag denne uken møte med partene om det videre arbeidet med avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv. Jeg konstaterer med tilfredshet at det var en positiv holdning til å videreføre IA-avtalen fra samtlige parter på møtet. IA-arbeidet vil derfor bli videreført, og partene vil arbeide videre med hvordan fokuset bør være i avtalen for å oppnå bedre resultater de neste to årene.

I arbeidet med videreføringen er det bred enighet om å forsterke fokuset på arbeidsplassen som kjernepunktet i IA-avtalen. Blant annet må både arbeidsgivere og arbeidstakere ta et større, og mer forpliktende, ansvar for å forebygge sykefravær. Det er også viktig å legge forholdene til rette for raskere tilbakevending til arbeid for sykemeldte. Det er bred enighet om at det er en hovedutfordring å snu fokuset fra sykdom til hva en arbeidstaker kan bidra med – det vil si funksjonsnivå.

Partene i arbeidslivet vil nå jobbe sammen om en erklæring som vil danne grunnlag for det videre arbeidet.

Utdanning

Kunnskap har til alle tider vært verdifull kapital for et samfunn.

”Betre bør du ber’kje i bakken enn mannevit mykje.” (Håvamål, den eldre Edda)

Kunnskap og dyktighet er grunnleggende for den materielle og immaterielle utviklingen i et moderne samfunn, det inkluderer dagens tema om sysselsetting og velferd.

Kunnskap, kompetanse og kreativitet gir trygghet og evne til å mestre utfordringer og omstillinger i et samfunn der endringene går raskere enn noen gang.

Kompetansebegrepet er noe ganske annet i dag enn da jeg gikk på skolen. Læring har blitt en livslang prosess.

Det viktigste grunnlag for et aktivt og sterkt næringsliv legges i den norske skolen. Derfor må utdanningen stimulere menneskets evne og trang til å vinne ny kunnskap og innsikt. Vi trenger et stimulerende læringsmiljø der nysgjerrighet premieres - og der Reodor Felgen-aktig oppfinnsomhet blir møtt med våkne blikk og positive tilbakemeldinger.

Regjeringen arbeider på flere områder for å sikre både mer og bedre entreprenørskap i utdanningen. Ja det er helt avgjørende for å skape flere nyetableringer og gründervirksomhet.

Det er ikke uten grunn at skolen får mye oppmerksomhet i den offentlige debatt. Den har en unikt viktig samfunnsoppgave. Skolen skal både være et godt sted å være og et godt sted å lære. Den skal aktivt og systematisk arbeide for å fremme et godt miljø der den enkelte elev kan oppleve trygghet og sosial tilhørighet.

Kampen mot mobbing er en viktig del av å skape et slikt miljø. Positive resultater begynner nå å komme og vi fortsetter kampen sammen med mange av dere.

Human kapital representerer 80% av nasjonalformuen vår. Det er mye mer enn oljefondet! Human kapital kan selvsagt ses på som en produksjonsfaktor på linje med andre produksjonsfaktorer - men det er i så fall en helt spesiell produksjonsfaktor - med særskilte krav til stimulering og utvikling.

Utdanningssektoren må ta hensyn til at kunnskap går ut på dato. De unge - som eier og skal forvalte framtiden - må gjennom skole og utdanning ta del i det nyeste innen teknologi og vitenskap. Samtidig må tradisjonelle verdier og verdifull kunnskap om kultur og historie tas vare på. En skole som er åpen mot samfunnet og samarbeider med lokalmiljø, kulturliv og næringsliv er avgjørende for å få dette til.

Skole og utdanning må orientere seg mot omverdenen og ta inn over seg at barna våre blir verdensborgere. Internasjonale forhold påvirker vår hverdag på stadig flere områder. Derfor er internasjonalisering et tema som går igjen i de fleste deler av skolepolitikken.

Forskning

Norge er rikt på naturressurser. Det er likevel befolkningens kunnskap og kreativitet som skaper verdiene som er grunnlaget for velferden i samfunnet. Fiskerens kjennskap til redskap og natur brakte fisken fra havet og opp på kjøkkenbordet. Ingeniørens innsikt i elektrisitetens lover og metallenes egenskaper gjorde Norge til en ledende produsent av legeringer. Forskerens forståelse av bergarter og ny teknologi har hentet olje opp fra Nordsjøen.

Forskning er av avgjørende betydning i et hvert land som vil være på lag med framtiden. Da blir både kvalitet og kvantitet viktig.

Samarbeidsregjeringen har fått til et løft for forskningen, selv om vi også her har store utfordringer framover. Fra 2002 til budsjettforslaget for 2004 har bevilgningene til forskning økt med 2,7 mrd. kroner.

For å stimulere til økt forskningsinnsats i næringslivet har vi samtidig innført et eget skattefradrag for utgifter til forskning og utvikling. Neste år regner vi med at dette gir en skattelettelse på 1,5 mrd. kroner til norske kompetansebedrifter.

Gjennom skattefradraget for FoU-utgifter favoriserer Regjeringen kompetansebedrifter. Det vedstår vi oss; det er en villet politikk.

Det er viktig at Norge også framover er konkurransedyktig på kunnskap. Et av de viktigste redskapene for å mobilisere innovasjon og kompetansebaserte næringsmiljøer blir den nye enheten for innovasjon og internasjonalisering, Innovasjon Norge, som nå etableres. For å omsette flere ideer til nye arbeidsplasser, skal samarbeidet mellom bedriftene og forskningsmiljøene stimuleres.

Utdannings- og forskningsministeren presenterte for et par dager siden nye anslag for utviklingen i FoU-investeringer som viser at OECD-målet fortsatt er krevende, men ikke umulig. Basert på relativt nøkterne anslag og prognoser mener Norges Forskningsråd at Norge kan nå 2 % av BNP i 2004. Dermed er OECD-målet (som er 2,33 % av BNP) ikke helt urealistisk i 2005. Norge har nå den sterkeste økning i Norden; De offentlige FoU-investeringene stiger i Norge og i Sverige. I Finland er det stagnasjon, mens de offentlige investeringene går tilbake i Danmark og Island.

Satsing på forskning er en investering i framtiden. Det offentlige bør finansiere sin del av forskningen, simpelthen fordi avkastningen for samfunnet er større enn den som tilfaller den enkelte forsker, institusjon eller bedrift.

Ikke all næringsrettet forskning bør utløses gjennom skatteincentiver. Et lite land, med begrensede ressurser, gjør lite klokt i å spre forskningsinnsatsen tynt utover. Regjeringen har derfor prioritert områder der vi har sterke næringsmiljøer eller naturgitte fordeler som maritim virksomhet, olje- og gass, prosessindustri, biomedisin og marin verdiskaping. I tillegg satses det bl.a. på energi, miljø, bygg og anlegg.

Større innovasjonsevne vil utvilsomt bidra til bedre løsninger på viktige utfordringer knyttet til områder som for eksempel miljø, helse og utvikling. Vi ønsker også et innovativt næringsliv fordi det vil bidra til den økonomiske vekst og verdiskaping vi er avhengig av for å sikre framtidig velferd.

Regjeringens visjon er at Norge skal bli et av verdens mest nyskapende land der bedrifter og mennesker med pågangsmot og skaperevne har mulighet til å utvikle lønnsom virksomhet.

Skal visjonen bli virkelighet må vi kombinere innovasjonsfremmende tiltak med rammebetingelser som setter bedriftene bedre i stand til å klare seg selv og skape nye arbeidsplasser.

Avslutning

Den verdenskjente danske framtidsforsker Rolf Jensen sier at utviklingen går fra hjerne til hjerte, fra det rasjonelle til det følelsesmessige. Vi er kommet til fortellingenes, historienes tidsalder.

Det er ikke bare produktet som teller, det handler om etikk og verdier. De som mestrer dette, blir framtidens vinnere, sier han. Vi er alle ledere, der vi er. Nå er lederen en som inspirerer og bygger team. Han eller hun er også den visjonære drømmeren. Tillit, teamarbeid, ansvar, yrkesstolthet, trygghet – alt dette skaper gode læringsvilkår og kvalitet.

Det må skapes et miljø som framelsker den indre motivasjonen og drivkraften, samarbeid og skaperglede om en skal lykkes. Dette vil igjen gi positive ringvirkninger på sysselsetting og velferd. Alt henger sammen med alt, som en kjent politiker en gang sa det.

Dere representerer yrkesgrupper som er viktige i det samfunnsbyggende arbeidet. Her har dere – og vi politikere – samme mål, men forskjellige oppgaver.

Skal vi lykkes, må vi samarbeide om å løse utfordringene, og vi må være framtidsrettet. Forfatteren Mark Twain har formulert dette bedre enn de fleste, og jeg vil konkludere med å gjøre hans ord til mine:

"La oss konsentrere oss om framtiden. Det er der vi skal være resten av livet"