Verdivalg og etikk ligger bak alle politiske beslutninger. Dette var bakgrunnen for at jeg for seks år siden besluttet å sette ned en egen Verdikommisjonen. Ideen bak kommisjonen var at å fremme debatt og bevissthet om spørsmål som: - Hva er et godt liv? - Hvilke verdier ønsker vi at vårt samfunn skal bygges på? – Hvordan sikrer vi at hele befolkningen deltar i uformingen av vår felles fremtid? Kristne verdier og kristen etikk ligger til grunn for mine verdivalg. Dette er også retningsgivende for mitt internasjonale engasjement. Verdier og etikk er direkte knyttet til utformingen av all politikk, både nasjonalt og internasjonalt.

For meg er respekten for alt liv og menneskenes verdighet helt grunnleggende. Dette ligger også bak regjeringens politikk for å fremme og beskytte menneskerettighetene både i Norge og internasjonalt. Vi har et ansvar for å forvalte miljøet og de ressursene vi rår over, til beste også for kommende generasjoner.

Vår kamp for demokrati og likhet, for menneskerettigheter, for beskyttelse av miljøet, for en bærekraftig utvikling, for fattigdomsbekjempelse og for internasjonal solidaritet vil aldri være over. Norge støtter FNs arbeid for menneskerettigheter, fred og utvikling, vi kjempet hardt for internasjonal solidaritet og fattigdomsbekjempelse på de store konferansene i Rio, Johannesburg og Monterrey. Og vi har sluttet oss til Tusenårsmålene om fattigdomsbekjempelse innen 2015.

Men vi gjør ikke dette alene! I det internasjonale samfunn er det bred støtte til disse ideer og tanker. Samtidig må vi hele tiden arbeide aktivt for å omsette prinsippene til praktisk handling.

Økt bevissthet om våre verdiforpliktelser har ført til nye initiativer. I latinamerikanske land som Brasil og Chile har det blitt etablert ulike fora med sikte på å sette etikk og verdispørsmål høyere på den politiske dagsorden. For en måned siden var mer enn 5000 mennesker samlet til en konferanse om etikk og verdier i Chile og i første uke av juli deltok jeg selv på en tilsvarende konferanse i Belo Horizonte i Brasil. I tillegg hadde jeg samtaler med president Lula da Silva om disse spørsmålene.

I samtalene og på konferansen tok jeg opp spørsmålet om hvorfor mennesker i tiden er opptatt av etikk og verdier? Etter min vurdering skyldes dette ikke minst at internasjonale utviklingstall viser en urettferdig utvikling. Om lag en fjerdedel av verdens befolkning lever i ekstrem fattigdom og over 80 prosent av inntektene i verden går til de 20 prosent rikeste! De fattigste er også mest utsatt for sykdom og varige helseproblemer og vold. 95 prosent av de med HIV/Aids kommer fra utviklingsland. Blant de aller fattigste er kvinner i en særlig utsatt stilling både økonomisk og sosialt.

For det andre så ser vi i stadig oftere at såkalte verdinøytrale markedsløsninger ikke nødvendigvis skaper varige løsninger på akutte problemer. Ingen er mer klar over dette enn landene i Latin-Amerika. Til tross for 15 år med økonomisk vekst, så klarer ikke regjeringene i disse landene å skape bedre levebetingelser for flertallet av sine innbyggere. Til tross for at de fleste landene i regionen tilhører middelinntektsgruppen, så lever fortsatt om lag en tredjedel av befolkningen i fattigdom. Økonomisk vekst er i seg selv ikke nok, det må også gjøres politiske valg om hvordan denne veksten skal fordeles.

For det tredje må vi erkjenne at det offentlige ikke kan ta på seg alt ansvaret for bekjempelse av fattigdom og sikring av en bærekraftig utvikling. Alle, både personer og bedrifter, må vise samfunnsansvar. Frihet medfører ansvar. Frivillig innsats og økt etisk bevissthet må ledsage lover og regler. Nye former for samarbeid mellom myndigheter, private og frivillige må etableres.

Hvordan skal vi mobilisere til slik innsats? Regjeringene må spille en avgjørende rolle for å overvinne denne formen for urettferdighet og sosial utestenging. Fattigdom kan bare overvinnes ved global innsats og gjennom internasjonale ordninger for handel, investeringer, gjeldshåndtering, bistand til utvikling og endringer i vår egen politikk.

Regjeringene må spille en aktiv rolle som lovgiver, forkjemper og beskytter av de grunnleggende menneskerettigheter. Frivillige bidrag er viktige i denne sammenheng, men disse vil aldri kunne avløse myndighetenes kontroll over miljøet, ansvaret for arbeidslivets rettigheter og for enkeltindividenes rettigheter. Det påligger regjeringene å skape arenaer for dialog om denne typen spørsmål. Derfor har Norge siden 1998 hatt et eget forum hvor myndighetene, representanter for næringslivet, fagforeningene og frivillige organisasjoner deltar for å diskutere hvordan fremmer menneskerettighetene i utlandet. Myndighetene må også gå foran med et godt eksempel, både i forvaltningen av de menneskelige ressursene, i miljøpolitikken, i kampen mot korrupsjon og i å la offentlighet få innsyn i sine beslutninger. Myndighetene må også vise veien for at ”etiske investeringer” både er mulig og lønnsomt. Derfor har regjeringen tatt et initiativ for at dette skal bli en del av retningslinjene for forvaltningen av det norske oljefondet.

Næringslivets sosiale ansvar får økt opplutning over det meste av verden. At selskapene tar et slikt ansvar får økt viktighet når vi vet at 29 av verdens 100 største økonomiske aktører er bedrifter og ikke stater! Dette var et av temaene på Brasil-konferansen som jeg deltok på. Brasil har vært blant de land som har jobbet mest med å forbedre selskapenes sosiale ansvar, noe som bl.a. har resultert i en egen aksjebørs for selskaper som utviser en slik høy standard.

De frivillige organisasjonene må spille en sentral rolle i dette arbeidet. Selskapenes sosiale ansvar må videreutvikles i samarbeid og dialog med de frivillige organisasjonene. Vi trenger ansvarlige frivillige organisasjoner like mye som vi trenger ansvarlige selskaper! Her har også kirken en viktig rolle å spille, ikke minst som skaper av felles verdier. I Latin-Amerika er kirken et av de viktigste talerørene for de fattige og kirken nyter stor tillitt i store deler av befolkningen. Etter min mening bør utviklingsdebatten fokusere på kristne verdier som nestekjærlighet, respekt for menneskeverdet, frihet og solidaritet.

Jeg vil vise til to initiativ som allerede er i gang. Det første er etikk- og utviklingsinitiativet for Latin-Amerika, hvis formål er å kople etikk og offentlig politikk sammen. Jeg håper at dette initiativet leder til klare retningslinjer for fattigdomsbekjempelse og bedre hensyntaken til de fattiges interesser.

Det andre er Verdenskommisjonen for den sosiale dimensjon ved globalisering. Den ser på spørsmål om hvordan man kan gjøre globalisering til en mer inkluderende prosess. De tar utgangspunkt i ILO’s konvensjoner om arbeidslivsstandarder og sosiale rettigheter. Jeg håper at kommisjonens arbeid vil resultere i klare anbefalinger om hvordan globaliseringen kan bli mer rettferdig og inkluderende for alle.

Regjeringen er glad for den fornyede vektleggingen av etikk, menneskelige verdier og frivillig innsats som finner sted. Vi må imidlertid unngå at debatten om etikk og sosialt ansvar utvikler seg til et spørsmål om veldedighet. Dette dreier seg om rettigheter, arbeidslivsregler og beskyttelse av miljøet – og at vi gjør etiske kjøreregler til en del av våre internasjonale institusjoners beslutningsgrunnlag og samhandlingsmønstre. Globalisering er ikke verdinøytral.