Jeg har full forståelse for at en krig mot Irak volder VG kvaler, herunder spørsmålet om avisen skal støtte en krig uten klart FN-mandat. Men jeg har ikke forståelse for de krumspring VG gjør i sin karikatur av statsministerens - og regjeringens - linje i denne saken, jamfør lederartikkel 6. mars og kommentar 3. mars.

Det blir useriøst og misvisende når VG skriver at ”han har uttrykt støtte eller manglende støtte til så å si samtlige holdninger som lille Norge kan ha...”. Tvert imot: Statsministeren har staket ut en klar linje, holdt seg til den og har bred oppslutning om denne linjen i Stortinget.

Hovedpunktene kan oppsummeres slik:

1. Konflikten må håndteres i FNs sikkerhetsråd. Norge var – som medlem av Sikkerhetsrådet– med på å påvirke USA til å gå inn på FN-sporet. Det lyktes i høst – og det forplikter.
2. Norge står bak Sikkerhetsrådets resolusjon 1441. Den gir Irak en siste sjanse til å etterkomme FNs krav. Ulovlige våpen må ødelegges. Gjennomført destruksjon må dokumenteres. Hvis ikke det skjer, kan det få ”alvorlige konsekvenser”.
3. Erfaringen gjennom 12 år er at Saddam Hussein ikke lar seg avvæpne uten at han settes under tilstrekkelig internasjonalt press, herunder militært press. Det er her SV svikter – og hopper av FN-sporet. Med SVs linje ville man ikke oppnådd den avvæpning og dokumentasjon som Irak nå gradvis presses til.
4. Når presset og inspeksjonene gir meningsfylte resultater, må vi gi inspektørene mer tid.
5. Uten å gi mer tid nå når presset begynner å virke, kan vi ikke oppnå målet på fredelig vis. Det er med god grunn statsministeren advarer enkeltland – som USA - mot å gå til militær aksjon, uten at dette er forankret gjennom et nytt vedtak i FNs sikkerhetsråd.

Disse fem punktene oppsummerer en gjennomtenkt strategi for å løse Irak-konflikten – på fredelig vis. Nettopp det er maktpåliggende for regjeringen. Her har statsministeren og regjeringen – med Stortingets støtte - konsekvent fulgt en klar linje. VGs kritikk er derfor feilaktig og misvisende. Ja, andre har faktisk kritisert statsministeren for å pukke så konsekvent på ”FN-sporet”.

Det synes forøvrig å foreligge en misforståelse fra VGs side når avisen framstiller det som om statsministeren mener det er noe nytt at USA ønsker et regimeskifte i Irak. Det ønsker vel de fleste – og det er langt fra noe nytt. Også statsministeren har gang på gang kritisert Saddam Husseins despotiske regime. Det er ansvarlig for uhyrlige overgrep mot egen befolkning og to kriger som til sammen har kostet rundt en million menneskeliv. Her har VG, statsministeren – og for den del USA – samme syn.

FN har krevd avvæpning, ikke et regimeskifte, i Irak. Hvis ønske om regimeskifte blir godtatt som grunn god nok til krig, da kan krigene stå i kø i tiden framover.

Et ønske om regimeskifte er ikke nok til å rettferdiggjøre en krig. Det mener iallfall regjeringen, og det vil jeg tro at også VG mener – selv om lederartikkelen på dette punkt er oppsiktsvekkende uklar.

Jeg leser imidlertid VG med velviljens øyne. Det leder meg faktisk til å tro – kritiske ord til tross – at VG støtter regjeringens linje i Irak-spørsmålet, slik jeg har oppsummert den ovenfor.