Vi må sørge for at arbeidslivet ikke bare gir plass til ung arbeidskraft, men også ser verdien i å ta vare på eldre arbeidstakere, med den erfaring og den kompetanse de sitter med etter et langt arbeidsliv. I stor grad handler dette om holdninger. Mytene er mange: At eldre er mindre produktive, ikke takler omstillinger osv. Dessverre er dette myter som i alt for stor grad styrer arbeidsgiveres holdninger til seniorene, og kanskje i stor grad også eldre arbeidstakeres egne forventninger til hva man kan bidra med. Forskning viser at dette er nettopp myter.

Gjennomsnittsnordmannen blir eldre. Det blir færre arbeidstakere under 45, mens andelen eldre i yrkesaktiv alder vil øke kraftig frem til 2010. Samtidig går den gjennomsnittlige avgangsalderen ned. Flere slutter tidligere i arbeid. Dette stiller oss overfor store utfordringer.

Da folketrygden ble innført var det om lag fire yrkesaktive per pensjonist, nå er det 2,6, og i 2050 vil det være 1,6 yrkesaktiv for hver pensjonist - hvis vi ikke lykkes i bestrebelsene for å inkludere flere og sørge for at færre støtes ut av arbeidslivet.

For 2 ^2 år siden var jeg med på å åpne satsningen ”Nasjonalt krafttak for seniorpolitikk i arbeidslivet” – et samarbeid mellom partene i arbeidslivet og Aetat, Rikstrygdeverket og Arbeidstilsynet. Senter for seniorpolitikk bidrar aktivt i denne mobilisering for å øke den reelle valgmuligheten for de som nærmer seg pensjonering.

Krafttaket skal bidra til:

• Å synliggjøre de eldres ressurser og utviklingsmuligheter
• Å utvikle et inkluderende og godt arbeidsmiljø for alle arbeidstakere i virksomhetene
• Å etablere et utvidet samarbeid om seniorpolitikk for arbeidslivets organisasjonene og myndighetene

Vi må ha et arbeidsliv som ikke skyver fra seg de eldre. Og like viktig - vi må ha et arbeidsliv som er attraktivt for seniorene, og som skaper lyst til å bli i jobben lengst mulig. Arbeidsplassen må fremstå som et attraktivt alternativ til mer fritid: Et sted hvor man henter mer enn lønn, hvor man kan utvikle seg og dele av sin erfaring. Samtidig må vi sørge for at det lønner seg bedre å stå lenger i arbeid.

Et av hovedmålene i avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) er å øke avgangsalderen fra arbeidslivet. Dette stiller store krav til ledere, arbeidstakere og tillitsvalgte i den enkelte bedrift. Som en stimulans for arbeidsgiver har Regjeringen innført redusert arbeidsgiveravgift for arbeidstakere over 62 år.

Evalueringen av IA-avtalen etter 2. kvartal 2003 viste at forventet pensjoneringsalder samlet sett har fortsatt å synke. Vi må derfor styrke fokuset på dette målet i det videre arbeidet med IA-avtalen.

Eldre arbeidstakere er en verdifull ressurs. Det må bli mulig og attraktivt å fortsette yrkeslivet lenger enn i dag. Dette krever en holdningsendring både hos arbeidsgiver, hos arbeidstaker selv og hos arbeidskolleger.

Et viktig spørsmål er hvordan de store økningene i velferdskostnader skal dekkes. Deltakelse i arbeidslivet er en nøkkel til dette. Det blir helt avgjørende at de som kan og vil arbeide får slippe til. Det gjelder ikke minst seniorer.

Når seniorene arbeider, bidrar de både med sine evner og krefter og erfaring til produksjonen i samfunnet, samtidig som de ikke trekker ressurser fra vårt pensjonssystem. Slik kan de bidra til at pensjonsutgiftene ikke skyves helt over på de unge generasjonene.

Vi har i den senere tid sett eksempler både i privat og offentlige virksomheter på ledere med såkalte ”gullpensjoner” - ordninger som legger til rette for at mennesker i visse posisjoner kan trekke seg tidlig tilbake fra arbeidslivet med langt høyere pensjoner enn folk flest har i lønnsinntekt. Dette gir dårlig signaleffekt i forhold til dette arbeidsperspektivet.

Vi er i starten av en bred og viktig pensjonsdebatt. Den handler vel så mye om fremtidens arbeidsliv som fremtidens pensjonssystem. Jeg skal ikke ta alle konklusjonene på forskudd. Men et viktig mål er at fremtidens pensjonssystem og arbeidsliv må stimulere til økt arbeidsinnsats. Seniorene vil utgjøre en stadig større del av befolkningen framover, og dette må gjenspeiles i arbeidslivet. Alder skal ikke være noen hindring.

Til slutt: I Dagsavisen 11/3 inviterer Fritz C. Holte meg til å tallfeste Regjeringens mål for ønsket ledighetsnivå i fremtiden. Slik tallfesting gir etter min oppfatning liten mening. Det økonomene kaller likevektsledighet kan som kjent forandre seg over tid. Samtidig er Regjeringens klare mål et lavere ledighetsnivå enn i dag.

Nivået som er mulig på mer varig basis bestemmes av strukturelle forhold i norsk økonomi. Jo raskere omstillingsevne i økonomien og jo bedre fungerende arbeidsmarked, jo lavere blir ledigheten over tid, og jo kortere går folk ledige.

Regjeringen har derfor gjennom­ført og arbeider med flere tiltak som retter seg inn mot å bedre arbeids­markedets og økonomiens funksjonsmåte. Eksempler er reformer i arbeidsmarkedspolitikken, modernisering av offentlig sektor, endret konkurransepolitikk, en helhetlig innovasjons­politikk og et mer effektivt utformet skattesystem. Reformene legger til rette for en mer dynamisk økonomi, høyere økonomisk vekst og lavere ledighet. Det er dette som er det viktige, ikke tallmagi om hvor mye ledighet vi bør tåle.