Utdrag av statsministerens tale

Kaupangprosjektet henvendte seg til Regjeringen i april 2003 med en søknad om sluttfinansiering av Kaupangundersøkelsene i Tjølling. Etter en rask behandling i de aktuelle departementene var det en glede for meg å kunne opplyse i Stokke i Vestfold den 1.mai i fjor at Regjeringen ville gå inn med 5 millioner kroner.

Midlene skal gå til å gi prosjektet det helt nødvendige løftet for å kunne formidle historien til oss alle, her hjemme og i utlandet.

Kunnskapen om Kaupang, antakelig Norges første by, har imidlertid vært begrenset – i hvert fall for allmennheten. Det er i år 100 år siden utgravningene av Osebergskipet og det er over 50 år siden de arkeologiske utgravningene i nyere tid ble startet opp av Charlotte Blindheim. Vi vet imidlertid at det er mye vi fremdeles ikke vet om vikingtidens Kaupang og om datidens samfunn og mennesker.

Noe vi absolutt vet, og som man vanskelig kan unngå å nevne i sammenheng med Kaupang, er beretningen om Ottar fra Hålogaland. Ottar besøkte kaupangen Sciringsheale (Skiringssal), dagens Kaupang på slutten av 800-tallet.

Ottar forteller til kong Alfred den Store i England ikke så mye om kaupangen på Skiringssal, men han nevner desto mer om reisen, fra hans hjemsted lengst nord og sørover til den andre kaupangen, danenes kaupang i Hedeby.

Av de knappe opplysningen som blir gitt kan vi slutte en del ting, men jeg velger også å slutte av det at sameksistens, kunnskap, håndverk, handel, yrkesskikkelighet, utferdsstrang og fremtidstro var viktige elementer også i datidens menneskers liv.

Dette er viktig også for nåtidens mennesker. Jeg er derfor opptatt av at Kaupangundersøkelsene kan gi oss mennesker i dag kunnskap om hva fortidens samfunn kan lære oss. Jeg er blitt fortalt at vikingene på ingen måte bare var brutale og ville mennesker som plyndret irske klostre og røvet fransk kirkekunst. De var også handelsmenn, de var håndverkere, de var jordbrukere og sjøfarere.

Jeg er også opptatt av at kulturminnene på Kaupang og resultatene fra undersøkelsene der er en ressurs for samfunnet. Kulturminner som en samfunnsøkonomisk ressurs er et tema som har blitt tydeliggjort den senere tiden og her er det et stort potensial med utgangspunkt i Kaupang og resultatene fra den arkeologiske undersøkelsen der de siste årene. Dette er et tema som jeg vet at man jobber med i den kommende stortingsmeldingen om kulturminner i Miljøverndepartementet.

Vikingene representerer på mange måter en kultur som også lærte seg å ta opp i seg impulser fra Kontinentet og ennå fjernere strøk. Jeg kan i den sammenheng nevne at regjeringskollega Børge Brende i forrige måned var i Trondheim og åpnet en utstilling i Sparebanken 1 Midt-Norge om Olav Haraldsson – Olav den Hellige, vikingen som kristnet Norge, vikingen som ble Norges første rikskonge, og han som ved sin død førte Norge inn i middelalderen.

Denne utstillingen viser også på en god måte hvilken enorm betydning helgenkongen fikk for det øvrige Europa – allerede den gang var vi i Norge en del av en stor felles europeisk kultur hvor impulser gikk, ikke bare fra Kontinentet og til Norge, men også omvendt fra de øvrige land til Norge.

Her kommer også Kaupang inn. Kaupang blir en av fire tidlige bydannelser i Skandinavia i vikingtid, sammen med Ribe, Hedeby og Birka. Jeg er klar over at dette er en stor og kompleks diskusjon og skal ikke kommer nærmere inn på det, men mitt poeng her er at Kaupangs betydning ligger i det arkeologiske funnmaterialet som nå igjen har blitt gjort til gjenstand for granskninger og tolkinger.

Funnmaterialet fra de seneste undersøkelser på Kaupang kan muligvis gi oss et helt nytt bilde på kaupangens betydning og menneskenes liv. Det viser først og fremst et velregulert samfunn med veier og tomtegrenser. Her er det hus med spor etter arbeid og fritid. Mennesker med yrker som glassperlemaker, metallstøper og smed. Funnene viser oss importere varer av rav, keramikk, metall, glass. Vi ser spor etter ulike verdener som har møttes i Kaupang, i spor av fremmede kulturinnslag og hjemmelige råvarer og materialer. Har kanskje også Osebergdronningen vært her? Sikkert er det hvert fall at Kaupang var et samfunn i fremgang på det tidspunktet hun ble lagt i graven i år 834.

Arkeologiske funn i Kaupang vitner om kristen tilstedeværelse, men vi kan på ingen måte si at Kaupang var et kristent samfunn. Først og fremst vitner disse sporene om kulturkontakt og en første spede kontakt mellom samfunn i Europa som sto overfor store omveltninger i tida som skulle komme.

Kaupang skulle etter hvert også stå overfor store utfordringer og stedet som sentrum for kontakten mellom det norske omlandet og de kontinentale kulturene skulle ikke komme til å overleve. Kanskje var det havneforholdene som var avgjørende for at stedet ble forlatt? Sikkert er det hvert fall at om lag 100 år etter at stedet ble grunnlagt var stedet også forlatt. Kanskje er det Tønsberg som stiger opp av "asken", men først lenge etter at Kaupang opphørte.

Kanskje er det også de store omveltningene samfunnet sto overfor på vei inn i middelalderen, som gjør at heller ikke Kaupang overlever. Forutsetningene for et slikt samfunn basert på den maktstrukturen som lå i bunn var kanskje ikke lenger tilstede? Sikkert er det at vi i dag vet at det var nye byer og nye verdier som skulle komme og overta der vikingtidens verdigrunnlag ble erstattet.

I dette er jeg imidlertid opptatt av å ta vare på og berømme de viktige tingene som jeg oppfatter at kaupangens blomstringstid utviklet og foredlet; sameksistens, kunnskap, håndverk, handel, yrkesskikkelighet, utferdsstrang og fremtidstro.