Regjeringens rusmiddelpolitikk – sentrale og lokale utfordringer

Kjære alle sammen,

Norge er tre år på rad kåret til verdens beste land å bo i. Undersøkelsen er basert på forventet levealder, gjennomsnittlig inntekt og graden av skolegang.

Selvsagt skal vi være stolte av slike undersøkelser. Men de forteller jo ikke hele sannheten om rikdom og fattigdom. Familieoppløsning, diskriminering, omsorgssvikt, ensomhet, psykiske problemer og rusavhengighet rir vårt samfunn, og bunner ikke først og fremst i pengemangel.

Det fremste kjennetegn på et rikt fellesskap, er rett bruk av materiell rikdom i et kulturelt og åndelig rikt samfunn. Der skal mennesker føle at det er bruk for dem, at det betyr noe hva de gjør og hvem de er.

Skal vi forebygge vårt samfunns virkelige tragedier, som rusmisbruk, holder det ikke alene å være verdens rikeste land i inntekt og levealder. Vi må snarere bli verdens rikeste land i omsorg og ekte livsglede.

Her har vi alle en rolle å spille, og en vei å gå, alle sammen.

Samarbeidsregjeringen vil tydelig stå på de minstes, fattigstes og sykestes side.

I dette ligger det ikke at vi skal trå til med store bevilgninger hver gang en ny gruppe står fram som offer i mediene. Nei, en tydeligere sosial profil krever at vi fokuserer satsingen på de som virkelig trenger det. De som ikke har sterke pressgrupper i ryggen. Vi må ha målrettede velferdsordninger som når de som sitter nederst ved bordet i vårt eget land.

En slik gruppe er rusmisbrukerne. Det er få som så gjennomgående har blitt tilsidesatt og oversett i det norske samfunn som nettopp disse.

Jeg har også hatt møte med pårørende til narkotikamisbrukere, kanskje dem som har det største rusproblemet. Dypt fortvilet og ofte forgjeves forsøker de å hjelpe, ofte med stor skade på eget liv og familie.

Allerede i Sem-erklæringen var samarbeidspartiene klare på at rusmisbrukerne skulle prioriteres. Vi slo fast at vi skulle satse på å bekjempe rusmisbruk. Handlingsplanen mot rusproblemer (2003-2005) fulgte opp Sem-erklæringen. Regjeringens overordnede mål med ruspolitikken er å redusere de sosiale og helsemessige skadene.

• Vi skal drive effektiv forebygging, særlig blant barn og ungdom
• Vi skal bedre tilgangen på hjelp, behandling og omsorg
• Vi skal redusere helseskader og dødsfall knyttet til rusmisbruk

Men det er ikke enkelt. Vi ser at behovene øker, til tross for økt innsats, større bevilgninger og stadig bedre kunnskap om rusmisbruk.

Hvordan skal vi oppnå en enda mer effektiv og målrettet forebygging?

Effekten av forebygging er vanskelig å måle. Likevel er det viktig at tiltak evalueres, slik at vi kan se om de har noen effekt. Vi skal forebygge på flere arenaer, flere nivåer og mot ulike målgrupper – samtidig. Forebyggingen må henge sammen, og tiltakene må forsterke hverandre.

Alkoholloven er regjeringens viktigste instrument når det gjelder forebygging av alkoholproblemer. Andre tiltak skal bygge opp under og supplere alkoholloven.

Ansvaret for forebygging av alkoholproblemer er delt på flere hender.

Kommunene spiller en nøkkelrolle. De skal se til at regelverket overholdes. Kontroll er viktig i denne sammenhengen og det må være strenge reaksjoner på overtredelser av alkoholloven.

Sosial- og helsedirektoratet har viktige oppgaver i tilknytning til effektiv håndheving av reklameforbudet, og for å bedre effektiviteten av og kontrollen med bevillingssystemet.

Regjeringen har et særskilt ansvar for å sørge for at lovverket fungerer som et godt og effektivt styringsverktøy for kommunene.

Som en del av oppfølgingen av dette ansvaret, la Sosialdepartementet like før jul frem et høringsnotat med forslag til en rekke endringer i alkoholloven. Høringsrunden er nå avsluttet og et lovendringsforslag vil bli lagt frem for Stortinget før sommeren.

Loven skal bli et enda bedre verktøy for kommunene i deres alkoholpolitiske arbeid. I høringsnotatet er det foreslått en rekke endringer som blant annet vil gi kommunene større frihet til å organisere sitt arbeid ut fra lokale forhold. Men vi vil fortsatt kreve at alle kommuner skal ha en alkoholpolitisk handlingsplan. Forslagene går også ut på å legge bedre til rette for interkommunalt samarbeid.

Det er også viktig å legge bedre til rette for at kommunene har de nødvendige virkemidlene for å kontrollere salg og skjenking av alkohol. Dette er bakgrunnen for forslag om endringer i vandelskravet, hjemmel for kommunen til å kreve fremlagt budsjett og finansieringsplan, utvidelse mulighet til kontroll på lager og bakrom, bruk av hjemmelen til å pålegge bevillingshaverne internkontroll osv.

Kontroll er viktig, men vel så viktig er hvilke holdninger vi har og kommuniserer rundt alkohol og rusmidler, særlig overfor barn og unge.

Regjeringen har satt av midler til en omfattende holdningskampanje mot alkohol.

Den oppvoksende generasjon fester mer, drikker mer og er mer voldelige enn før, forteller politiet.

Regjeringen ønsker å snu denne utviklingen.

Det er en klar sammenheng mellom foreldrenes forhold til alkohol og barnas drikkemønster. Barn som ofte ser sine foreldre beruset, er oftere fulle selv. Fyll fører raskt til bruk av narkotiske stoffer.

Kampanjen retter seg derfor både mot ungdom og deres foreldre. Vi har bevilget 15 millioner kroner denne kampanjen, som vi får se til sommeren og høsten.

Personlig er jeg ikke i tvil om at jeg kunne ha mestret måtehold når det gjelder alkohol. Men jeg tror på eksempelets makt. Både som myndighetsperson og som far er jeg rollefigur for en del mennesker. Det er viktig å vise at man kan ha en meningsfylt tilværelse og en glad livsstil – i hverdag og fest – uten kunstig stimulans.

Når jeg ikke drikker, er det også i solidaritet med dem som ikke mestrer alkoholen. For mange som sliter, er løsningen total avholdenhet. Jeg vil støtte dem.

Kommunene og de frivillige organisasjonene spiller en helt sentral rolle når det gjelder forebygging. Jeg vet at det fins mange gode forebyggingstiltak ute i kommunene.

Av og til kan man til og med få inntrykk av at det fins for mange.

Det kan være vanskelig, selv for de som jobber med forebygging, å ha den hele og fulle oversikten. I noen tilfeller tror jeg at både organiseringen og informasjonsflyten innad i kommunene, og mellom kommuner og frivillige organisasjoner, gjør at vi ikke får til det samspillet og den flyten som vi skulle ønske.

Dette vil regjeringen gjøre noe med. Derfor har vi satt av 24 millioner kroner til å samordne lokale forebyggingstiltak i noen utvalgte kommuner. Tiltakene vil bli rettet mot skole, foreldre, lokalsamfunn, skjenkenæring og tjenesteapparatet.

Erfaringene skal vi selvsagt bruke til å styrke forebyggingen, også i andre kommuner.

Behovene for behandling og omsorg øker.

Regjeringen har som mål at flere skal få et effektivt behandlingstilbud og/eller en bedre livssituasjon. Alle blir ikke hjulpet av samme behandling. Vi må derfor ha et mangfold av tilbud til rusmisbrukerne. Forskning viser at behandling med metadon har god effekt når dette kombineres med psyko-sosiale oppfølgingstiltak, slik vi legger opp til her i Norge. Antallet som mottar slik behandling har også økt de siste årene, til over 2400 i 2003 - en økning på 450 personer fra året før. Dette har vært en bevisst satsning. Samtidig øker køen av pasienter som ønsker metadonbehandling. Over 500 står på venteliste.

Det er klart at dette er for mange. Men tallene forteller oss ikke bare at vi må bli enda bedre. De forteller oss også at behovet for metadonbehandling ikke er statisk. Behovet øker hele tiden, til tross for økt forebyggingsinnsats, til tross for at vi forsøker å gripe inn på et tidligst mulig tidspunkt, og til tross for stadig økende bevilgninger til behandling. Dette er en stor utfordring.

For å gi bedre omsorg og for å redusere skadene av rusmisbruk er det etablert flere lavterskel helsetiltak. Dette er gatenære helsetilbud som er lett tilgjengelig for misbrukerne. Tiltakene når ut til stadig flere. I 2003 kunne 35 kommuner tilby lavterskel helsetilbud. 11 flere kommuner enn året før.

Disse to tiltakene, legemiddelassistert behandling og lavterskel helsetilbud, er en del av forklaringen på at overdosetallene har gått ned de siste to årene. Fra 2001 til 2003 har antall overdosedødsfall falt fra 338 til 172. Dette er nesten en halvering. Det er likevel altfor mange. Innsatsen for å bekjempe overdosedødsfall må derfor fortsette.

I Oslo samarbeider sosiale myndigheter med politiet i et prosjekt som skal forhindre at slitne rusmiddelmisbrukere er henvist til Plata. Flere departementer støtter dette samarbeidet. Flere overnattingssteder, boliger og alternative væresteder med kafeer, helsetilbud og andre tilbud med lav terskel for deltakelse, er med på å gi de tyngste rusmiddelmisbrukerne en bedre livssituasjon.

Rusreformen trådte i kraft 1. januar i år. Den legger til rette for styrking av helsetjenestetilbudet til rusmisbrukere ved at deler av tiltaksapparatet er flyttet til de regionale helseforetakene.

Institusjonsbehandling av rusmisbrukere er nå et samlet ansvar for de regionale helseforetakene. Det at disse tjenestene er flyttet til dette forvaltningsnivået, kan gjøre det lettere å samarbeid på tvers av gamle skillelinjer. Det gjelder også for samarbeidet mellom rusfeltet og psykiatrien.

Når det er sagt, er det ikke tvil om at gjennomføringen av rusreformene representerer en utfordring både på lokalt, regionalt og på statlig nivå. For at vi skal lykkes med å gi rusmisbrukerne et helhetlig og godt tilbud, er vi avhengig av at alle yter sitt.

Helseforetakene og kommunene må arbeide godt sammen for at vi skal oppnå målet om et helhetlig tiltaksapparat for rusmisbrukere.

For å sikre best mulig samarbeid på sentralt nivå, jobber Helsedepartementet, Sosialdepartementet og Sosial- og helsedirektoratet tett sammen i arbeidet med oppfølgingen av rusreformene.

Den lovfestede retten til individuell plan for alle som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, setter også store krav til samarbeid lokalt. Mange rusmisbrukere har et slikt behov. Retten gjelder nå også for denne gruppen, både i kontakten med sosialtjenesten og i kontakten med helsetjenesten.

Mens de regionale helseforetakene har det vi kaller et ”sørge- for- ansvar” for å tilby behandling, er det fortsatt kommunene som har det overordnede ansvaret for rusmisbrukerne i sin kommune. Vi vet alle at behandling av rusproblemer skiller seg fra behandling for somatiske lidelser. Mange rusmisbrukere har et stort behov for oppfølging, også etter at første fase av behandlingen er avsluttet. Denne oppfølgingen er det kommunene som skal gi.

Her har helseforetakene og kommunene en felles utfordring: Hvordan sikre at rusmisbrukere som har vært til behandling får den oppfølgingen de trenger når de kommer tilbake til sin hjemstedskommune?

Jeg har stor tro på individuelle planer som verktøy for samordning. Men en lovfestet rett er ikke nok. Planen må skrives, og ikke minst, brukes.

Jeg vil benytte anledningen til å oppfordre dere alle til å ta dette planarbeidet på alvor. Ikke bare fordi pasienten har krav på det. Men også fordi den vil være et godt samarbeidsverktøy for dere som jobber med rusmisbrukere.

Pasienten må sikres en god overgang fra behandlingsinstitusjon til integrering i lokalsamfunnet. I arbeidet med den individuelle planen vil pasienten også få en koordinator. Koordinatoren er den personen i hjelpeapparatet som er ansvarlig for å føre planen i pennen. Planen bør utformes sammen med pasienten og hjemstedskommunen så tidlig som mulig. Kommunene må sørge for at det finnes tilstrekkelig med bolig- og oppfølgingstjenester etter behandling. Her bør pleie- og omsorgstjenesten og psykiatriske team ha en sentral rolle.

Stikkordet er samarbeid på tvers av forvaltnings-nivåer og sektorgrenser.

Jeg ser at det er flere enn meg skal fange opp dette temaet senere i konferansen. Det er jeg glad for. Rusreformene gir oss en mulighet for å få til den gode og helhetlige behandlingskjeden som vi alle ønsker oss.

God rusomsorg er et spørsmål om å ta menneskeverd og likeverd på alvor. Arbeidet er derfor virkelig meningsfylt.

Lykke til med konferansen og med arbeidet fremover.