Kjære venner!

I morgen er det 1. mai – Dagen da vi markerer internasjonal solidaritet. Enhver tid har sine kamper. En hver tid har sin strid. Kampen mot slaveriet, kamp for uavhengighet, kampen for en lønn det går an å leve for. Kamp for de grunnleggende menneskerettigheter. Når vi ser tilbake i historien, er det vel mange av oss som har tenkt slik. Vi ville vært med der historien ble skrevet og verden ble endret til det bedre. Vært der hvor slaget om verdiene sto.

Også vår tid har sin strid. Det er ikke slik at alle mål er nådd – alle munner er mettet. Tvert i mot. Hverken demokrati, menneskerettigheter eller velstand er gaver og gevinster til odel og eie.

dette er verdier som må trygges og videreutvikles av hver ny generasjon.

Vi lever i et land som har opplevet en fenomenal fremgang i levekår og helse i de 100-årene som 1. mai har vært markert som solidariteten dag her i landet.

I vår verden er ennå mye ugjort – Alt for mye er ugjort.

For de mange som lever utenfor velstanden. En av fjorårets norske filmer bar navnet Folk flest bor i Kina. En annen – og dessverre like så riktig påstand er at Folk flest er fattige. Det er ikke slik at kampen for menneskerettighetene er vunnet – det er ikke slik at kampen mot sulten er vunnet – det er ikke slik at kampen mot fattigdom er vunnet.

Tvert i mot – sannheten er at over 1 milliard mennesker i vår lille verden lever i ekstrem fattigdom. For over 1 milliard medmennesker er 1. mai bare en helt vanlig dag i et liv preget av sult. Et liv der barn dør av sykdommer det finnes enkle kurer for – men hvor et besøk til lege er en ufattbar luksus. Et liv der barna ikke går på skole og får kunnskap som bidrar til å bringe neste generasjon i ly for massesykdommene og for fattigdommen.

Dette er ikke akseptabelt i en verden med så store ressurser som vår. Det er ikke akseptabelt når vi har teknologi og kunnskap til å gjøre noe med det. Å få slutt på fattigdommen og sulten er vår tids viktigste kamp. Dette er den kampen våre barnebarns barn skal lese om i historiebøkene som en kamp som ble kjempet – en kamp som ble vunnet!

Norge har en klar profil i det internasjonale arbeidet mot fattigdommen. Det er en tradisjon vi skal være stolte av. Men vi vet samtidig at vi kan gjøre mer. Og at vi må gjøre mer dersom vi skal nå vårt mål – vi må gjøre mer dersom over 1 milliard mennesker skal ut av fattigdommen.

Derfor disse parolene. Solidaritet - felles kamp mot fattigdom.

Skolegang for alle. Kamp mot hiv/aids. Kvinners rettigheter må sikres. Rent vann til alle.

Det er dette kampen mot fattigdom handler om - at hvert enkelt menneske skal få sine rettigheter respektert, skal få sine muligheter til å komme ut av fattigdommen og leve et liv i trygghet for seg og sine barn.

For meg personlig handler internasjonal solidaritet aller mest om kampen mot fattigdom. Før 1. mai er det naturlig for meg å markere dette. Det er naturlig for denne regjeringen å presentere sitt ståsted i arbeidet med å bekjempe fattigdommen foran en slik dag. Derfor har regjeringen i dag – dagen før solidaritetens merkedag – lagt frem en bred Stortingsmelding om vårt engasjement – Norges bidrag til den globale kampen – mot fattigdom.

Stortingsmeldingen har fått navnet ”Felles kamp mot fattigdom”.

Felles– fordi kampen mot fattigdommen må være en internasjonal fellesoppgave – der Norge gjør sin del.

Kamp– fordi fattigdommen er gjenstridig og må bekjempes på flere fronter samtidig.

Mot fattigdom- fordi fattigdommen er vår tids alvorligste brudd på fundamentale rettigheter og ikke kan tolereres.

Nå er det min glede å få introdusere utviklingsministeren. Hilde Frafjord Johnson er hovedansvarlig for dette arbeidet i Regjeringen – vært så god, Hilde!