Regjeringen har en offensiv politikk for barn og unge. For oss er de viktigste barna de som trenger det mest. I alt arbeidet holder vi derfor fokus på dette;

-å gi et godt tilbud til de barna, ungdommene og familiene som trenger ekstra hjelp og støtte. Jeg er derfor stolt av at regjeringen nå har tatt helt nye grep for å bedre barnevernet. fra 1. januar fikk staten et større ansvar på dette området.

Barna er framtida vår og de fortjener en trygg og god oppvekst. Heldigvis har også de aller fleste barn i Norge det godt.

Omsorgen for og oppdragelsen av barn er først og fremst foreldrenes ansvar. I noen situasjoner kan foreldrene likevel ha behov for hjelp til å ivareta dette ansvaret. Noen for korte perioder og andre på mer permanent basis. I slike tilfeller har barneverntjenesten et stort ansvar. Barnevernet skal være en garanti for at alle barn og unge sikres omsorg, trygghet og utviklingsmuligheter. Jeg har stor respekt for den jobben som gjøres i barnevernet. De ansatte har til felles med sine brukere at de har en utsatt stilling i samfunnet.

For første gang på nesten 20 år hadde vi i 2002 en grundig gjennomgang av barnevernet i hele dets faglige og samfunnsmessige bredde. I en stortingsmelding presenterte vi rundt sytti tiltak for å bedre barnevernet. De fikk i hovedsak støtte fra Stortinget.

Et hovedmål for regjeringen er å sette familiene i stand til å fungere. Barna har i de fleste tilfeller det best hos sine egne foreldre. Vi vil derfor gjøre mer for å sette foreldrene i stand til å ta vare på barna. Det betyr at barnevernet må komme inn med tiltak på et tidlig tidspunkt. Bruk av tvang, omsorgsovertakelse og institusjonsplassering må være siste utvei.

I dag står vi ved begynnelsen av en prosess som handler om å øke både kvalitet og intensitet når det gjelder forebyggende hjelp til utsatte familier. Det gjelder også fosterfamiliene. Hjelpetiltakene blir dessverre satt inn for sent til å få den ønskede effekt. Familie- og nærmiljøbaserte metoder bør brukes i betydelig større grad enn i dag. Flere funksjonsdyktige familier og mindre omsorgssvikt er det overordnede målet. På sikt kan en slik dreining av ressursbruken også føre til økonomiske besparelser i form av mindre behov for dyre tiltak som kanskje heller ikke virker. Viktigst av alt er likevel at det kan skjerme barn og forebygge store konflikter.

Fosterhjemmene er det tiltaket i barnevernet som brukes mest når barn plasseres utenfor eget hjem. Derfor må opplæring og veiledning av fosterforeldre styrkes. Oppfølging av fosterhjemmene er en viktig del av barnevernets faglige bistand til utsatte barn og familier.

Staten fikk et større ansvar for barnevernet 1. januar i år. Jeg er glad for at regjeringen fikk flertall for denne store reformen. Et av målene med denne reformen er å skape et mer likeverdig tilbud av god kvalitet i hele landet. Målet er at staten skal bli en helt sentral kompetanseressurs for kommunene. Det viktige er altså ikke at staten skal overta oppgaver fra kommunen, men at vi skal bistå kommunene med å øke kompetansen i barnevernet. Samtidig skal institusjonstilbudet bli bedre.

Kommunene skal fortsatt ha ansvaret for det forebyggende barnevernet, og får viktige, nye oppgaver. Det er de som er nærmest barnet og familien. Det er også innført en viktig godkjenningsordning for institusjonene som skal sikre kvaliteten i tilbudet som gies.

Vi trenger et barnevern der ulike tjenester og forvaltningsnivåer spiller på samme lag. Vi trenger også bevisste foreldre og våkne lokalmiljø som ser det enkelte barnet. Jeg håper og tror at vi nå har lagt det beste grunnlaget for at dette skal skje. Fokuset for alt arbeidet må være på barna som en sårbar og utsatt gruppe, som fortjener det aller beste.