Takk for invitasjonen til å tale ved NHOs årskonferanse.

Temaet i år favner vidt. Samtidig går det til kjernen av det som nå er en av våre største utfordringer: Å legge et solid grunnlag for morgendagens velferdssamfunn.

Trygghet for barn og eldre, en god skole, et godt helsetilbud og et omfattende sosialt sikkerhetsnett er det vi forbinder med ”den nordiske velferdsmodellen”. Det er bred politisk enighet om at vi skal verne om denne modellen. Men ”vern” betyr ikke motstand mot forandringer. Tvert imot: Skal vi beholde og videreutvikle velferdsordningene, må de tilpasses en ny virkelighet.

I valgkampen vi har lagt bak oss, var det gjerne feil og mangler ved vårt velferdssamfunn som ble trukket fram.

Det er fortsatt mange uløste oppgaver i vårt samfunn.

Men noen ganger er det riktig å se utfordringene i større perspektiv. Selv har jeg nå så langt vært valgt til Stortinget i 30 år, og har reflektert litt over en del som har skjedd gjennom disse årene.

I 1973 stod Norge ved inngangen til oljealderen. Produksjonsverdien av olje og gass var 250 millioner kroner. Nå er den rundt 250 milliarder kroner.

Et av de mest slående utviklingstrekkene er den sterke satsingen på helse og eldreomsorg. For 30 år siden var 147 000 personer sysselsatt innen denne sektoren. I dag har vi over 450 000 ansatte. Dette er en tredobling.

I mange sammenhenger blir det gitt inntrykk av at offentlig sektor nærmest er utarmet.

Men faktum er at de samlede utgiftene over statsbudsjettet har økt fra 33 prosent av vår samlede verdiskapning i 1973 til over 48 prosent nå.

Aldri før har norske politikere hatt så store ressurser å fordele.

I 1973 var samlet offentlig konsum rundt 20 milliarder kroner. I dag er det over 330.

Det har vært en sterk vekst av personer som får høyere utdanning. For 30 år siden var det i overkant av 60 000 studenter. I dag er det nesten 200 000.

For 30 år siden var det barnehager for 25 000 barn. Nå er det nesten 200 000.

Vi har hatt en formidabel velstandsutvikling, også i privat sektor.

På 30 år har lønnsmottakernes kjøpekraft økt med over 50 prosent. Samtidig har sysselsettingen økt, og offentlige overføringer i form av trygder og andre stønader til husholdningene har vist sterk vekst.

* * *

Etterkrigstiden har vært en reformperiode uten sidestykke i vår historie. Aldri før har sosiale ordninger blitt bygget ut i et slikt tempo. Og aldri før har velferdsordningene nådd ut til så mange som nå. Vi har et svært godt grunnlag. Det er ikke uten grunn vi tre år på rad av FN er kåret til verdens beste land å bo i. Nå skal velferden trygges for framtida.

Folketrygden er selve bærebjelken i velferdssystemet vårt. Den skal vi verne om.

Men mye har endret seg siden Folketrygden ble innført. Folk arbeider mindre og lever lenger. Systemet er basert på at de som til enhver tid er i arbeid skal betale for de som ikke er det. Nå blir det stadig færre sysselsatte for hver pensjonist.

Da Folketrygden ble innført i 1967 var gjennomsnittsalderen på de som gikk ut i yrkeslivet drøyt 19 år. Nå er den over 23. Samtidig har gjennomsnittlig pensjonsalder falt fra knapt 63 år til 58^2 år. Og gjennomsnittlig levealder har økt fra 73^2 til 79 år.

Da Folketrygden ble innført var det altså slik at folk i gjennomsnitt jobbet i 44 år, og så var de pensjonister i 10. Nå jobber folk i gjennomsnitt i 35 år og er pensjonister i 20. Vi lever lenger, men arbeider mindre. Stadig færre betaler regningen for de som ikke er i arbeid. De forutsetningene som lå til grunn da Folketrygden ble innført holder ikke lenger.

Utfordringen for oss i dag er å reformere velferdsordningene. Ikke for å svekke dem, men for å sikre det økonomiske grunnlaget for velferden. Bare slik kan vi skape trygghet for fremtidens velferdsordninger.

Vi vet at pensjonsreform har vært et brennbart tema i mange land den siste tiden. Mange spør om en slik reform virkelig kan være nødvendig hos oss. Vi har jo Oljefondet. Holder ikke det?

Svaret er nei. Oljefondet gir oss et godt utgangspunkt – bedre enn i de aller fleste andre land. Men samtidig er utfordringene også større hos oss.

I dag bruker OECD-landene i gjennomsnitt 7^2 pst. av BNP på pensjoner. De neste 50 årene vil utgiftene til pensjoner øke til 11 pst. av BNP. Norge bruker foreløpig en mindre andel av BNP på pensjoner enn OECD-landene gjør. Men økningen i årene fremover blir desto sterkere.

Og selv om Oljefondet er stort – og vi i tillegg har en stor petroleumsformue i form av olje og gass som ennå ikke er utvunnet – er statens pensjonsforpliktelser enda større.

Dette var noe av bakgrunnen for at Pensjonskommisjonen ble satt ned. Regjeringen vil avvente kommisjonens innstilling og høringsuttalelsene før vi kommer med forslag til reform. Men la meg allerede nå slå fast at målet må være en reform som sikrer individuell trygghet og økonomisk bærekraft i folketrygden. Regjeringen vil i sine forslag bygge på tre hovedprinsipper:

For det første: Pensjonssystemet må fortsatt sikre alle pensjonister en garantert minstepensjon. Dette er et grunnleggende krav til trygghet for den enkelte – uansett bakgrunn, arbeidslivstilknytning eller sykdom: Alle skal ha krav på økonomisk trygghet i alderdommen.

For det annet: For å gi trygghet for folketrygden fremtid, må pensjonssystemet gjøres økonomisk bærekraftig. Vi kan ikke skape ro, trygghet og stabilitet gjennom å gi løfter som ikke kan holdes. Vi kan ikke bygge fremtidens pensjonssystem på sandgrunn. Derfor må et nytt system lages slik at ytelsene vi lover ikke er større enn systemet kan bære.

For det tredje: Pensjonssystemet må stimulere til økt arbeidsinnsats. Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Det viktigste enkelttiltaket vi kan gjennomføre for å løse pensjonsutfordringen er å holde flere i arbeid. En pensjonsreform må understøtte dette målet.

På dette grunnlaget inviterer Regjeringen til et bredt samarbeid om fremtidens pensjonssystem. Et pensjonssystem kan ikke forandres med skiftende flertall på Stortinget. Vi må ha stabilitet og forutsigbarhet. Derfor må vi finne sammen i brede og samlende kompromisser på tvers av partigrensene.

* * *

Det kan ikke gjentas for ofte: Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Den er verd 15 ganger mer enn all olje og gass på norsk sokkel og Oljefondet til sammen. Hvordan vi forvalter denne ressursen blir avgjørende for hvordan vi klarer å møte fremtidens velferdsutfordringer.

En pensjonsreform er viktig for å stimulere til økt arbeidsinnsats. Men arbeidet for å trygge fremtidens velferd må også foregå på andre områder.

Regjeringen og partene i arbeidslivet ble i november enige om å videreføre avtalen om et inkluderende arbeidsliv – den såkalte IA-avtalen. Målene er klare: Sykefraværet skal ned. Den reelle avgangsalderen skal opp. Flere arbeidstakere med redusert funksjonsevne skal i jobb. Dette er viktig for den enkelte. Og det er viktig for samfunnet.

La meg være ærlig og direkte: Resultatene så langt har ikke vært så gode som vi håpet. Men svaret på det er ikke å gi opp. Svaret er å fortsette arbeidet med enda større styrke enn før.

Selv om vi skulle ønsket bedre resultater, er det viktig å ta med seg de lyspunktene som tross alt finnes:

• Veksten i sykefraværet kan se ut til å flate ut.
• Utviklingen er bedre i virksomheter som har tatt IA-avtalen på alvor.
• Antall personer på aktive tiltak fremfor passive ytelser har økt.

Vi har nå 300 000 uføretrygdede i Norge. Det er flere uføretrygdede enn industriarbeidere. I tillegg er til sammen 100 000 mennesker enten på attføring eller medisinsk rehabilitering. Det trygdefinansierte sykefraværet utgjør om lag 100 000 årsverk, i tillegg til korttidsfraværet.

Dette er et problem for den enkelte som rammes. Det er et problem for staten, som i år må bruke 30 milliarder kroner på sykepenger og 40 milliarder kroner på ytelser til uføre. Det er et problem for alle de som i fremtiden kanskje ikke får de tjenestene de bør få, fordi vi rett og slett ikke klarer å mobilisere den arbeidskraften som trengs. Det er kort sagt et problem for hele samfunnet.

Det er derfor Regjeringen legger så stor vekt på å lykkes i arbeidet med IA-avtalen. Et inkluderende arbeidsliv er nødvendig for å løse velferdsutfordringene. Jeg vil derfor benytte denne anledningen - fra NHOs talerstol - til å oppfordre alle bedriftsledere i Norge: Bli med på dette viktige arbeidet!

* * *

Et inkluderende arbeidsliv skal gjelde for alle. Derfor må vi også arbeide for å få innvandrerne bedre integrert i arbeidsliv og samfunnsliv.

Innvandrere er i dag sterkt overrepresentert blant personer med lave inntekter. Statistikken viser et klart skille i levekår, særlig mellom innvandrere fra ikke-vestlige land og resten av befolkningen. Maktutredningen advarer mot en utvikling der innvandrerbefolkningen kan bli til en ny underklasse i Norge.

Manglende tilknytning til arbeidsmarkedet er en viktig årsak til fattigdom og avhengighet av sosialhjelp blant innvandrere fra ikke-vestlige land.

Samtidig er integrering i arbeidslivet betydningsfullt også i en større sammenheng: Norskopplæring foregår ikke bare i klasserommet, men også gjennom praktisering av norsk språk og gjennom sosial kontakt på arbeidsplassen. Derfor er deltakelse i arbeidslivet nøkkelen til integrering i samfunnet.

For å bedre innvandrernes muligheter i arbeidslivet er det viktig at tilbud om kvalifisering starter raskest mulig etter bosetting i Norge - både for menn og kvinner. Derfor har vi laget en ny introduksjonsordning for innvandrere. Denne er allerede godt i gang flere steder og blir obligatorisk for alle kommuner fra 1. september i år.

Introduksjonsordningen blir en slags kontrakt mellom det offentlige og den enkelte, der sentrale deler vil være:

• å gi intensiv opplæring i norsk
• gi grunnleggende innsikt i norsk samfunnsliv
• forberede til deltakelse i arbeidslivet

Offentlige ytelser skal knyttes til aktiv deltakelse i kvalifiseringstiltak. På denne måten vrir vi inntektssikringen bort fra passiv sosialstøtte. Målet er å gjøre den enkelte ansvarlig og å øke motivasjonen til å delta aktivt i samfunnet.

Kort sagt: Vi styrker innvandrernes forutsetninger for å finne seg til rette i Norge.

En sentral utfordring er å skaffe nok praksisplasser. Vi har derfor satt i gang et samarbeidsprosjekt med Kommunenes sentralforbund, Næringslivets Hovedorganisasjon og Servicenæringens Hovedorganisasjon.

La meg snakke direkte til alle bedriftsledere i salen i dag: Vær med på dette prosjektet! Vær med på å ta i bruk den store arbeidskraftressursen som våre innvandrere representerer. Det er en god investering i et bedre fungerende arbeidsmarked – til nytte og glede ikke minst for næringslivet selv. Og det er et bidrag til å skape et bedre samfunn for alle.

* * *

For å løse fremtidens velferdsutfordring må vi ha en størst mulig arbeidsstyrke. Men dette er ikke nok. I tillegg må arbeidsstyrken ha høy kvalitet. Kort sagt: Når stadig færre arbeidstakere skal finansiere velferden, må hver enkelt bli desto mer produktiv. Dette er nødvendig for å forsvare det høye lønns- og kostnadsnivået i Norge.

Derfor er velferdsutfordringen også en verdiskapingsutfordring.

I de fleste land er det konkurranseutsatte næringslivet selve motoren i produktivitetsutviklingen. Når industrien og annet konkurranseutsatt næringsliv forvitrer, bremser produktivitetsveksten opp. Dette er en viktig grunn til at vi ikke må undergrave vilkårene for industri i Norge.

Høsten 2002 framholdt Regjeringen at det var behov for et stramt budsjett for å bidra til å redusere rentenivået og svekke kronekursen. Vi fikk vedtatt et stramt budsjett. Det siste året har vi sett resultater. Renten har gått ned med 4 3/4 prosentpoeng. Kronen har svekket seg med over 10 prosent mot euro. Dette har bidratt til å bedre konkurranseevnen og trygge arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor. Jeg håper vi kan fortsette dette arbeidet blant annet gjennom et lønnsoppgjør som ikke gjør at fjorårets gode resultater når det gjelder kronekurs og rente settes over styr.

Et annet viktig bidrag til høy produktivitet, er sterk satsing på forskning og utvikling. Her har Regjeringen og Stortinget levert betydelige bidrag. Det legges opp til en vekst i de offentlige forskningsmidlene på over 1 milliard kroner i år. Den nye skatteFUNN-ordningen har vist seg å bli svært populær. Det er så langt godkjent søknader for om lag 10 milliarder kroner for perioden 2002-2005. Foreløpige anslag tyder på at ordningen kan gi norske bedrifter om lag 1,5 milliarder kroner i redusert skatt i 2003.

La meg også nevne arbeidet for å øke innovasjonsevnen i norsk økonomi. Dette bidrar til å øke produktiviteten og legger et bedre grunnlag for å møte fremtidens velferdsutfordringer. Regjeringen la frem handlingsplanen for innovasjon i høst.

Fra 1. januar er Innovasjon Norge etablert som vårt fremste redskap i dette arbeidet. På dette grunnlag vil Regjeringen også meisle ut fem-seks ulike prosjekter, avgrenset i geografiske områder, bransjer eller næringsklynger. Regionale myndigheter, bransjer og bedrifter skal sammen analysere utfordringene vi står overfor på disse områdene, hva som skal til for å lykkes. Vi ønsker bedre treffsikkerhet i offentlige virkemidler.

Vår visjon ligger fast: Norge skal være et av verdens mest nyskapende land der bedrifter og mennesker med pågangsmot og skaperevne har gode muligheter til å utvikle lønnsom virksomhet.

* * *

Vi kan mestre utfordringene knyttet til fremtidens velferd. Vi har bedre forutsetninger enn de fleste andre land for å klare dette. Men også hos oss vil det kreve reformer og fornyelse.

Fornyelse og omstilling er krevende for oss alle. Mange vil slåss for sine særordninger – ordninger som hver for seg i mange tilfeller er velbegrunnede. Men når summen av ønsker ikke går opp, er det nødvendig for alle å løfte blikket og bidra til en konstruktiv dialog om utfordringer og løsninger. Jeg vil også gjerne si i denne forsamling: Det gjelder også ledere og deres økonomiske og pensjonsmessige ordninger.

Fremtidens velferd er vårt felles ansvar. Og Regjeringen tar ansvar:

Vi vil fortsette arbeidet med å styrke grunnlaget for verdiskaping.

Vi vil videreføre arbeidet med IA-avtalen med full kraft.

Og vi inviterer til et bredt samarbeid om å utforme et pensjonssystem som gir hver enkelt økonomisk trygghet for en verdig alderdom, samtidig som det er økonomisk bærekraftig og stimulerer til større arbeidsinnsats.

Takk for oppmerksomheten.