Mange har i den senere tid vært opptatt av Kristelig Folkepartis plass og rolle i norsk politikk. Noen har skrevet historieløse nekrologer over partiet. Aftenpostens redaktør Harald Stanghelle har derimot en Arena-artikkel 11.9. som bygger på en helt annen innsikt i partiets bakgrunn, og som evner å føre en mer nyansert debatt.

De siste ukene har KrF selv også bidratt til et kritisk søkelys på partiet gjennom nominasjonsdebatter. Men, slike debatter er et forbigående fenomen og problem. Det er mer interessant å drøfte lengre linjer i partiets historie og politikk.

Det er riktig at KrF til tider har vært preget av en protest mot sekulariseringsfenomener i samfunnet. Men det er like klart at KrF i økende grad har tatt konsekvensene av at et politisk parti i lengden ikke kan – og i hvert fall ikke bør - fungere som en protestbevegelse. Det er en defensiv og negativ posisjon, hvor man er dømt til, før eller siden, å tape. I KrF har vi i dag langt høyere ambisjoner enn som så. Målet er innflytelse, på basis av et verdigrunnlag som er videre utviklet og systematisert ut fra de samme grunnverdier som lå til grunn for partiets stiftelse. Sentrale verdier er bl.a.:

• Det kristne menneskesyn, om det ukrenkelige menneskeverd -
• med konsekvenser for vern om født og ufødt liv, kampen for menneskerettigheter mv.
• Forvalteransvaret – med konsekvenser for en aktiv miljøpolitikk og en ansvarlig ressursforvaltning
• Kjærlighetsbudet – som bl.a. betyr et omfattende omsorgsarbeid og solidaritet med fattige og forfulgte
• Familien som grunncelle i samfunnet
  

Andre partier har historisk gjerne tatt utgangspunkt i gruppeinteresser eller i motsetninger mellom individ og kollektiv. KrFs dimensjon er en annen; utgangspunktet er hvilke verdier vi vil basere samfunnsutviklingen på.

Det er riktig, som Stanghelle gjør til et hovedpoeng, at kirke og kristenfolk ikke lenger er så homogent som tidligere i forhold til ulike samfunns – og kulturfenomener. Dette gjør at KrF i økende grad må ta sine standpunkt uten å henvise til ” hva kirken mener”. Men nettopp utviklingen av en verdiorientert politikk, framfor en politikk ensidig preget av reaksjoner og protester mot bestemte utviklingstrekk, gjør partiet mer robust i en ny tid. En slik ny-orientering har også gjort arbeidet i KrF mer spennende og perspektivrikt. Det er derfor heller ingen aktuell problemstilling å gå tilbake til den posisjon partiet hadde før 1963; å stille seg utenfor samarbeid med andre partier i regjering. Dette betyr ikke at et parti kan eller bør sitte i regjering nærmest permanent, andre forhold taler for at det vil være sunt å skifte mellom regjering og opposisjon med visse mellomrom.

I økonomisk politikk har KrF plassert seg i sentrum. Det er gode grunner, også prinsipielle, for dette. Mens høyresiden har en overdreven tro på markedets fortreffelighet, har sosialistene en tilsvarende tro på muligheten av å regulere folks liv. Et realistisk syn på mennesket tilsier betydelig frihet, men la denne begrenses av hensynet til andres rettigheter og naturens tålegrense; altså en sosialt og miljømessig begrunnet blandingsøkonomi.

Likeså vil en slik grunnholdning bety en sterk vektlegging av frivillig engasjement. Mens høyresiden sverger til markedet og sosialistene til det offentlige, vil KrF satse mer på den tredje sektor.

Selv om det er mye rett i Stanghelles analyser, tar han feil i sitt hovedpoeng om at KrF har det vondt i møte med vår tids understrømninger. For meg er det tvert om: vår tids dypeste understrøm er et rop om holdbare verdier for samfunnsutviklingen. Den kan KrF møte på en konstruktiv måte:

• I et samfunn preget mer og mer av egoisme trenger Norge et parti som står for andre holdninger:. Det handler om å vise omsorg for andre. Om å ta ansvar - ikke bare for våre aller nærmeste, men også ut over kjernefamilien, ut over vårt eget lokalmiljø og ut over vårt lands grenser.

• I et samfunn preget av kunstige skjønnhetsidealer og usunt slankehysteri trengs det politikere med et menneskesyn som sier klart og tydelig at alle mennesker har like stor verdi, uavhengig av størrelsen på nese eller øyenvipper eller andre forskjeller.

• I et samfunn preget av materialisme trenger Norge et parti som tydelig snakker om at vi mennesker trenger andre verdier enn de materielle.

• I et samfunn preget av frykt for fremmede religioner trenger Norge et politisk parti som forsvarer religionsfriheten, vil styrke respekten for de åndelige verdiene og som arbeider for religiøs dialog og respekt for andres tro og overbevisning.
  

KrF står foran store utfordringer – i en ny tid. Men partiet har et verdigrunnlag som gir det beste utgangspunkt for å møte disse!