Et nytt universitet

Jeg er her i Stavanger for å kunngjøre en nyhet av nasjonale dimensjoner og med store ringvirkninger både lokalt og regionalt. I dag er det vedtatt i Statsråd at Høgskolen i Stavanger fra nyttår får status som universitet. Navnet blir Universitetet i Stavanger.

På 1800-tallet fikk Norge sitt første universitet, i Oslo. I forrigeårhundre fikk vi universiteter i Tromsø, Berge og Trondheim. På starten av vårt århundre er de altså Stavangers tur! Som dere skjønner er det ikke hvert år vi får et nytt universitet. Det er all grunn til å gratulere med dagen!

Jeg vet at Stavanger-regionen ønsker å tilhøre Europas fremste kunnskapsmiljø og spille i akademikernes førstedivisjon. Det vil ikke forundre meg om det faktisk kommer til å skje her, når vi ser på forhistorien til at høgskole nå får ny status. Den store lokale mobiliseringen for å få dette til er et studium verdt, og forteller om stor kraft og evne til mobilisering.

Dette er den første saken om endring av status til universitet som er behandlet etter de nye bestemmelsene i lov om universiteter og høgskoler.

For første gang blir et universitet opprettet i kraft av hva institusjonen allerede er og har av faglig styrke. Det gjelder både forskning og utdanning, vitenskapelig personale, infrastruktur og tilknytning til nasjonale og internasjonale nettverk.

Mjøs-utvalget ble nedsatt av min første regjering i 1998 for å sikre at vi hadde en god og helhetlig plattform for vår høyere utdanningspolitikk. De foreslo i 2000 at nye institusjoner kunne bli universiteter, når de har tilstrekkelig faglig nivå og bredde..

Utvalget understreket behov for større mangfold i norsk høyere utdanning, og at nye universiteter ikke skulle være kopier av de allerede etablerte. De skulle ha en alternativ fagprofil, og ha betydning for verdiskaping i det regionale næringsliv.

Vedtaket om Universitetet i Stavanger bygger på en grundig vurdering:

Den sakkyndige komitéen sier det slik:

”Høgskolen i Stavanger holder samlet et tilstrekkelig høyt nivå og har de kvaliteter som kriteriene krever for å bli akkreditert som universitet. Universitetet i Stavanger vil da bli en ny type universitet med en annen utdanningsportefølje, en smalere forskningsprofil og en tydeligere regional tilknytning enn de øvrige norske universitetene.”

Høyskolen har følgelig vist sin evne til å bygge på en regional og lokal basis. Kriteriene for nye universiteter krever at to av minst fire fagområder for forskerutdanning må være sentrale i forhold til regionale virksomheters verdiskapning, samtidig som fagområdene har nasjonal betydning. Det har ikke vært tvil om at denne forutsetningen er oppfylt for Stavangers vedkommende.

Universitetet i Stavanger vil ha faglige spissmiljøer. Ett av dem. er rettet inn mot petroleumsvirksomhet, samfunnssikkerhet og risikostyring. Dette er direkte relevant for virksomhet som spiller en avgjørende rolle for Rogaland. Betydningen stopper ikke ved fylkesgrensen: Dette er viktig for norsk verdiskapning i stort. Et annet er spesialpedagogikk, med adferdsforskning og lesetrening. Også dette er viktig for norsk verdiskapning – fordi det gjelder hvordan vi tar vare på den viktigste ressursen vi har for framtiden, nemlig barna våre. Jeg hadde tidligere i høst gleden av å være med å åpne den første OECD-konferansen om mobbing. Det var ikke tilfeldig at denne konferansen med eksperter fra mange land, var lagt nettopp hit til Stavanger.

Høgskolen i Stavanger har allerede formulert sin hovedmålsetting: Den skal ” bidra til den enkeltes, næringslivets og samfunnets utvikling og verdiskaping gjennom å flytte kunnskapsgrenser og formidle ny kompetanse og viten”. Dette er en målformulering Universitetet i Stavanger også kan kjennes ved.

Jeg ønsker dere lykke til med Universitetet i Stavanger!