Kjære alle sammen,

Dikteren Jan-Magnus Bruheim sier det slik i et av sine sterke og vakre dikt:

”Skapte er vi te bera og lette børene for kvarandre Til fånyttes lever ingen.”

Og han avslutter slik:

”Den mannen ber tyngste børi som ingen ting har å bera.”

Det er ord som gir mening i de nære mellommenneskelige forhold. Det er ord som etter mitt syn også gir mening i politisk virke. Det handler om å vise omsorg for andre. Om å ta ansvar - ikke bare for våre aller nærmeste, men også å være uselvisk nok til å hjelpe andre medmennesker – ut over kjernefamilien, ut over vår egen hjembygd, og ut over vårt lands grenser. Det handler rett og slett og en av de mest sentrale kristne verdier - nestekjærlighet.

Denne omsorg for medmennesker har vært en bærende drivkraft også for misjonen.

Denne tenkningen er basert på det kristne menneskesynet. Det bringer med seg et prinsipielt syn på menneskeverdet:

Vi er alle skapt av Gud.

Alle mennesker har samme verdi.

En slik menneskeverdstenkning er langt fra selvsagt. Historien er full av eksempler på fornedrelse av menneskeverdet. Folkemord. Slaveri. Tortur. Rasediskriminering. Etnisk undertrykkelse. Det har stått kamp om menneskesynet og menneskeverdet. Den kampen er ikke over. Respekten for menneskeverdet må vinnes på ny – i hver generasjon, i hvert samfunn.

Det er også en kristen dyd å vise nestekjærlighet. I de fleste kulturer er det tradisjon for en omsorg for ens nærmeste, for medlemmer av familien, for venner i arbeidsfellesskapet, for medlemmer av stammen eller naboene. Når de nærmeste trenger hjelp, stiller vi opp.

Men kristen etikk krever mer. Begrepet "neste" omfatter mer enn de nærmeste. Med neste menes medmenneske. Det er et nøkkelpoeng i den bibelske historien om den barmhjertige samaritan. Noen av de mest aktede i det gamle Judea – presten og levitten - gikk forbi det hjelpeløse offeret som lå i veigrøfta. Men den barmhjertige samaritan stanset opp, tok seg av han og hjalp ham – selv om offeret var en fremmed, en som ikke tilhørte hans eget folk.

Det går en linje fra den gode samaritan til vår tids frivillige omsorgsinnsats. Og i forlengelsen av den linjen ligger godt utbygde velferdsordninger. I den linjen står vår utviklingsbistand og hjelp tilflyktninger og krigsofre. Og det kristne Norges hjelp til iranske muslimer som ble offer for jordskjelvet i Bam.

Dette er en linje som tar nestekjærligheten på alvor. Vi gjør det ikke som veldedighet. Det er ganske enkelt rett framferd – rettferdighet.

Vi har et forvalteransvar for skaperverket. Det har flere sider. Vi skal forvalte ressursene økonomisk klokt – men også på en økologisk bærekraftig måte. Vi skal forvalte ressursene slik at vi tar ansvar overfor det globale fellesskap som vi er en del av. Og sikrer naturen og miljøet for de generasjoner som kommer etter oss. Slik sett rommer ordet forvalteransvar både formål som verdiskapning, rettferdig fordeling, bærekraftig utvikling og miljøvern.

Menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar.

Tre grunnsteiner i kristen etikk – og i min kristendemokratiske tenkning. De er umistelige byggesteiner i arbeidet for det gode samfunn. De gir forpliktelser som ikke stanser ved landegrenser. De gir et verdigrunnlag som holder for globaliseringens tidsalder.

Men ordet kristendemokrat har to ledd. Alt i navnet har vi valgt styringsform. Det er demokratiet. Folkestyret er det logiske svar ut fra vårt menneskesyn. Alle mennesker har samme verd. Derfor prinsippet: "One man – one vote." Demokratiet er også en naturlig konsekvens av en annen side ved vårt menneskesyn – det at vi er skapt med frihet til å velge og med personlig ansvar for våre gjerninger.

Frihet uten ansvar – det er anarki. Frihet under ansvar – det er kristendemokrati.

Frihetsverdiene tar vi ofte som selvsagte i vårt samfunn. Men ser vi oss om i verden, så er de ikke det. Tar vi et historisk tilbakeblikk blir dette enda mer klart.

De eldste blant oss snakker med en egen glød om tankens frihet, om ordets frihet, om trosfrihet, om samvittighetsfrihet, om organisasjonsfrihet og politisk frihet. Dette er grunnleggende politiske og sivile friheter for den enkelte.

De snakker også om landets frihet, om Norges selvstendighet og folkets selvbestemmelsesrett.

Bare noen få har levd så lenge at de fra egen livserfaring kan huske begeistringen over at Norge i 1905 gikk ut av unionen med Sverige – og ble en selvstendig nasjon. Neste år skal vi markere hundreårsjubileet for det.

Mange flere kan huske gledesrusen fra frigjøringsdagene i 1945. Krigen var over, den tyske okkupasjonen tok slutt, vi vant vår selvbestemmelsesrett tilbake. Norge var igjen fritt.

Den som er blitt fratatt noen av disse friheter, vet av følt smerte hvilken verdi de har. Den som tar dem for gitt, glemmer lett å verdsette dem. Men vi skal ikke glemme dem. For oss vil det alltid være viktig å fastholde frihetsverdiene. Den enkeltes frihet, familiens valgfrihet, nasjonens frihet.

Mye av det som skrives blir knapt nok lest. Det meste av det som leses, blir fort glemt. Det beste av det som skrives, huskes lenge. Om noe huskes for alltid, er det et under.

Et slikt under er de ti bud.

De ti bud er en arv som er båret videre fra generasjon til generasjon. Fra århundre til århundre. Fra årtusen til årtusen. Du skal. Du skal ikke.

Det ligger innbakt i de ti bud at mennesket har både forpliktelser og rettigheter. Det er ingen tilfeldighet at menneskerettstenkningen ble utviklet nettopp innen den kristne kulturkrets. Gradvis har de fått økende fotfeste innen internasjonal politikk.

Et viktig gjennombrudd kom i 1948. Da vedtok FN verdenserklæringen om menneskerettighetene. Grunnsynet bak den uttrykkes slik i erklæringens artikkel 1:

”Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.”

Menneskeverd og menneskerettigheter – det hører uløselig sammen.

Menneskerettighetstenkningens fulle konsekvens klarer vel knapt noen å realisere.

Men selv grunnleggende krav blir fortsatt brutalt oversett i mange autoritære samfunn.

I dag anser vi menneskerettighetene for universelle. I prinsippet får menneskerettighetene i dag tilslutning fra nær sagt alle. I praksis er situasjonen i mange land likevel en helt annen.

Fred er en verdi som hylles universelt, men kriger forekommer like fullt

Frihet og demokrati er fortsatt et privilegium for de heldige, men knapt er mer enn en drøm for alt for mange. Derfor må kampen for menneskerettighetene, for demokratiet og for freden føres med uforminsket styrke.

Våre verdier og prinsipper skal virkeliggjøres i en verden som er helt annerledes i dag enn bare for få år siden:

Øst-Vest skillet og den kalde krig er over, Warsawa-pakten og Berlin-muren er borte. Europa er mer samlet, USA gjenstår som den eneste supermakt. Nye maktsentra vokser frem, ikke minst i Asia og den arabiske verden. Terrorisme og masseødeleggelsesvåpen er de største trusler mot fred og sikkerhet. Og fattigdomskløften er ikke blitt mindre. Men flere har fått bedre levekår, og demokrati har vunnet fram i flere land.

Den 2. august 1999 ble to barn funnet ihjelfrosne i understellet på et fly fra Guinea til Brussel. De døde guttene holdt et brev i hendene. Det var adressert til «Eksellenser, medlemmer og ansvarlige i Europa: Hjelp oss, vi lider enormt i Afrika. Vi har krig, sykdommer og vi sulter.» Guttene het Yaguine Koita og Fodé Tounkara. De nådde ikke frem i live, men budskapet lever: Hjelp oss!

La oss se på verden gjennom disse barnas blikk. Det skriker oss i øynene: den er dypt urettferdig. Den urettferdigheten vil vi gjøre noe med.

Menneskerettighetene skal gjelde for alle. Men vi er smertelig klar over hvor langt vi er fra dette målet i dag. La meg gi dere noen tall: 1,2 milliarder mennesker lever for mindre enn èn dollar om dagen. 40 millioner mennesker lever med hiv/aids. Hver dag dør mer enn 30 000 barn av sykdommer som kan forebygges. 123 millioner barn har ikke tilgang til grunnutdanning. Jeg kunne fortsette. Eksemplene på verdens urettferdighet er mange. Men dette er ikke bare tall og eksempler. Dette er enkeltindivider. De har alle et navn. Og de har alle de samme rettighetene som deg og meg.

De har alle det samme menneskeverdet. Det er vår moralske plikt å reagere og handle. Målet er at Norge skal gi 1 % av BNI til bistand. Vi er på god vei. Samtidig er det oppløftende at flere europeiske land og USA øker sin bistand. Men bistand er ikke nok.

For meg er det en visjon at Norge skal framstå som en fredsnasjon. Den årlige utdelingen av Nobels Fredspris her i Oslo opplever jeg hvert år som en sterk påminnelse om betydningen av internasjonalt fredsarbeid. Fredsprisen forplikter vertsnasjonen.

Norges freds- og utviklingsengasjement i fattige og konfliktfylte områder er et betimelig uttrykk for dette. Norsk fredsinnsats i Guatemala, i Midt-Østen, i Sri Lanka og i Sudan er eksempler som viser at Norge lar teori følges av praksis. Også Filippinene og Haiti er steder hvor norsk innsats for forsoning og fred nå er ønsket.

Terrorismen er en grenseløs form for krigføring. Den truer våre verdier og vår måte å leve på. Men det holder ikke å bygge forsvar mot terrorismen bare i våre nærområder. Terrorismen må forebygges og bekjempes i de områder av verden som vi tidligere så på som perifere.

Terrorisme truer fred, demokrati og menneskerettigheter. Våre kjerneverdier. Vi vet at årsakene bak terrorisme er mange og komplekse. Derfor må vi også møte denne trusselen med mange ulike midler. Hat og fanatisme er drivkreftene bak terrorisme. Brudd på menneskerettighetene, ydmykelse og mangel på demokrati utgjør en farlig blanding som øker støtten til terrornettverk. Vi må arbeide for at samholdet i den globale alliansen mot terror fremmes og grobunnen for hat og terrorisme fjernes.

Norges arbeid for menneskerettigheter føres langs flere linjer: Norge har i dag menneskerettighetsdialog med Kina, Vietnam og Indonesia. Menneskerettighetsdialogen med Cuba ligger for tiden på is, da denne ble brutt fra cubanernes side, som reaksjon på at Norge kritiserte menneskerettighetssituasjonen i landet under Menneskerettighets-kommisjonen i Genève i 2000.

Med andre land har vi gjennomført opplæringsprogrammer for politiet og andre myndigheter med hovedvekten lagt på menneskerettighetene. Dette gjelder bl.a. på Balkan, hvor Norge har vært engasjert i slikt arbeid. I år vil vi starte en slik prosess med tyrkisk politi, etter anmodning fra Tyrkia.

At anmodningen kommer fra en regjering med en uttalt islamsk program, gleder meg spesielt.

Jeg er også glad for det reform- og menneskerettighetsengasjement president Khatami i Iran legger for dagen. Liksom fredsprisvinner Sherin Ebadi, forankrer han reformarbeidet i religionen. Dette er spesielt gledelig, fordi menneskerettighetene ofte ikke har så gode vilkår i muslimske land. Dette skyldes noen ganger politisk misbruk av religionen. Men vi snakker samtidig om land hvor det aldri har vært demokrati og hvor menneskerettighetene aldri har vært spesielt verdsatt av makthaverne. Med det viktige unntaket likestilling mellom kjønnene, kan man neppe si at de sekulære regimene i den muslimske verden har vært noe særlig bedre enn de tradisjonsbundne regimene tuftet på islam.

Sharia-lovgivningen representerer en spesiell utfordring, med videreføringen av straffeformer fra en annen tidsalder og institusjonalisert diskriminering mellom menn og kvinner, muslimer og ikke-muslimer.

Vi ser imidlertid at internasjonalt engasjement hjelper, selv når sharia-domstolene har avsagt sin grusomme dom.

En sak hvor engasjementet ga resultater, var opphevelsen av dødsdommen mot nigerianske Amina Lawal, ilagt fordi hun hadde født et barn utenfor ekteskap. Denne saken ble flere ganger tatt opp på politisk nivå med nigerianske myndigheter. Jeg er overbevist om at dette presset var en medvirkende årsak til at Lawal til slutt ble frikjent.

En tilsvarende sak oppstod i julen da det ble kjent at den 16 år gamle Intisar Bakri Abdulgader av en sudansk domstol ble idømt 100 piskeslag fordi hun har fått et barn utenfor ekteskap. Vi har fra norsk side tatt opp saken med sudanske myndigheter. De internasjonale reaksjonene har ført til at gjennomføringen av straffen så langt er blitt utsatt, og det er håp om at den ikke vil bli gjennomført.

I det norske engasjementet i tiden fremover for å bidra til gjennomføringen en fredsavtale i Sudan, vil menneskerettighetsspørsmålene stå sentralt.

Den store testen for de islamske samfunn er imidlertid trosfrihet.

Artikkel 18 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene sier:

”Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.”

Likevel straffes frafall fra islam med døden i enkelte samfunn. Grunnlaget for dette finnes ikke i Koranen, som sier at det ikke skal være tvang i religionen (sura 2:256), men i en beretning – en hadith - om Muhammed som sier at han med hensyn til frafalne skal ha sagt : ”Hvis en mann endrer sin religion, drep ham”. I praksis risikerer omvendte fengselsstraff eller vanskeligheter av forskjellig art. Dette gjelder naturligvis i stater som sier seg islamistiske, som Saudi-Arabia og Iran, men også i stater i den muslimske verden som tilsynelatende er sekulære.

Heller ikke misjonering tillates. I land som Saudi-Arabia er det ikke tillatt å bygge kirker eller samlingssteder for kristne. I andre land tillates kun allerede godkjente kirkesamfunn å bygge kirker, og ofte legges det også vansker i veien for dem. Dette er imidlertid ikke bare et fenomen i den muslimske verden.

Trosfrihet er et område jeg vil fortsette å gi høyeste prioritet, i menneskerettighetssammenheng og i den inter-religiøse dialogen. Uten det minimum av toleranse trosfrihet krever, vil denne dialogen være svært vanskelig.

Troen er det mest grunnleggende for mange av oss. Respekten for andres tro og full religionsfrihet er derfor helt avgjørende hvis vi skal tale om menneskeverd og menneskerettigheter.

I dag ser vi at religion ofte er en del av konflikter. Jeg mener at religion i stedet kan bli en del av løsningen. Altfor ofte forvrenges og misbrukes religiøs tro for å skape hat, mistillit og dermed grobunn for konflikter og krig. Ved å drøfte forkjeller og likheter i religionene kan vi identifisere felles verdier som respekt, menneskeverd og forsoning.

Jeg har stor tro på å fremme møte mellom religiøse ledere. Selv har jeg hatt gleden av å legge til rette, og selv delta i slike møter i bla Sarajevo, Betlehem, Kairo og New York. Før jul hadde jeg et møte med Irans reformvennlige president Khatami, og vi ønsker å fortsete dialogen.

Det internasjonale arbeid for religiøs dialog må forsterkes og samordnes. Dette er en viktig del av en strategi for å møte utfordringene og potensialet for konflikt som ligger i forholdet mellom Vesten og den muslimske verden, særlig i land i Midt-Østen og Gulf-området.

En utenlandsk ambassadør sa før han dro fra Norge disse ord:

“Norway is a small country. But you make a great difference.”

Ikke fordi vi tvinger fram vårt syn med økonomisk press og ”hard power”. Men fordi vi gjennom en verdibasert utenrikspolitikk bruker ”soft power”.

Norges innsats for menneskerettigheter, for fred og forsoning, for bistand – dette er noe av det som gjør meg stolt over å være nordmann.

For meg er kampen for de fattige og forfulgte et livslang forpliktelse. Derfor brenner jeg for å bedre kårene for de som har det vanskeligst her hjemme – og de som lider i verdens fattigste land.

I fjor markerte vi at norsk bistand rundet femti år.

Siden da har titusener av nordmenn på forskjellig vis vært engasjert i utviklingssamarbeid.

Dette har skjedd gjennom frivillige organisasjoner, i solidaritetsarbeid og misjon hjemme og ute, for FN, NORAD og internasjonale organisasjoner, i opplysningsarbeid land og strand rundt.

Mye er oppnådd på 50 år. Bistandshistorien har flere feilskjær, men vi har lært av feilene. Og det nytter:

Mange mennesker har gjennom de siste 50 årene fått utdanning, bedre helse og arbeid. Mange lokalsamfunn har fått brønn og rent vann, bedre miljø, elektrisitet, vei til markedet, og ut i verden. Mange land har fått forbedret ressursforvaltning, styrket demokrati, menneskerettigheter, kanskje bedre styresett.

Samtidig som norsk offisiell bistand kunne feire sine første femti år, kunne norsk misjon se tilbake på hele 160 års virke. Mer enn tre ganger så mye som den offentlige utviklingshjelpen. De første misjonærene var virkelig pionerer – også i internasjonal bistandsvirksomhet.

Det norske Misjonsselskap ble stiftet i 1842. Senere fulgte flere andre. Norsk misjon kan vise til et imponerende tidsspenn – og en imponerende aktivitetsbredde.

De første som dro ut var ikke bare pionerer, noen kunne like godt blitt kalt oppdagelsesreisende. Det var heller ikke snakk om godt betalte og solid forsikrede arbeidskontrakter. Å reise ut som misjonær var for de aller fleste et livskall.

For vel tre år siden besøkte jeg Sør-Afrika. Ved siden av offisielle samtaler med blant andre president Mbeki og andre politikere, tok jeg også tid til å besøke provinsen KvaZulu-Natal, hvor de første norske misjonærene for tok seg fram midt på 1800-tallet. Særlig husker jeg besøket i Umpumolo, der Det norske misjonsselskap lenge hadde sin misjonsstasjon. Og besøket til Fort Eshowe, hvor vi ble vist om på museet og ble orientert om biskop Hans P. S. Schreuders og norsk misjons virksomhet blant zuluene. Men like sterkt sitter inntrykket fra en av de virkelig gamle norske misjonskirkene, hvor gravsteinene fortalte sterke historier. Noen misjonærer hadde hatt et langt virke der – andre hadde dødd tidlig. Mange barn hadde også dødd tidlig. Prisen hadde vært høy for mange.

Men sporene etter misjonærenes banebrytende innsats kan fortsatt merkes. Det gjelder ikke bare på bistands- og utviklingssiden, men ikke minst evangeliseringsarbeid. Ikke minst Afrika har siden 1800-tallet opplevd en sterk kirkevekst. Mange med meg har opplevd å være norsk gjest i aktive og levende menigheter, som i sin tid ble startet av norske misjonærer. Og når de samles i kirkene svinger det ofte skikkelig, for den afrikanske musikkulturen setter sitt friske preg på repertoaret. Det fikk den norske delegasjonen virkelig oppleve i Umpumolo. Også den norske salmeboken er beriket av musikkskatten fra de afrikanske misjonsmarker. Tenk bare på salmen ”Navnet Jesus” – den synges til en zulu-melodi.

I et utviklingsperspektiv er innsatsen fra misjonen betydelig.

Tenk på alle de skoler som ble startet opp av misjonærene, og som ga både jenter og gutter skolegang selv om barna kom fra de fattiges rekker.

Tenk på den innsats mange misjonærer la ned for å nedtegne skriftspråk og oversette deler av Bibelen til nye tungemål. Allerede i 1850 hadde Schreuder gjort ferdig sin grammatikk for Zulu-språket.

På Madagaskar tok Lars Dahle i 1870-årene fatt på et imponerende pionerarbeid sammen med en britisk kollega. I 14 år holdt de på med å oversette Bibelen til gassisk.

I 1871 lagde Lars Skrefsrud en grammatikk for santal-folket i India, og han oversatte Bibelen til santalspråket, utga salmebok, samlet santalmelodier og gamle sagn som levde på folkemunne.

Arbeidet for å utvikle skriftspråk og utgi bøker på dem hadde ikke bare betydning for evangelisering, men også for språkutvikling, kulturkunnskap og alfabetisering. Men misjonen satte også andre spor.

Tenk på misjonssykehusene. De ble ofte kompetansesentra som fikk varig betydning, ikke bare for sykehusvirksomhet, men også for primærhelsetjeneste og mor-barn-arbeid rundt i de landsbyene. Haydom-sykehuset i Tanzania er et av mange eksempler på vellykkede helsetiltak fra misjonens side.

Landbruksutvikling er et annet innsatsområde. Den omfattende norske tilstedeværelsen på Madagaskar hadde vært utenkelig uten misjonærenes pionerinnsats.

Noen misjonærer har også vært industribyggere. Fra seinere år vil jeg framheve misjonærenes innsats i Nepal. Odd Hoftun og andre gjorde – med små midler - en formidabel innsats for utvikling av energiforsyning fra små vannkraftverk og utvikling av småindustri i dette fattige fjellandet i Asia.

Alt har ikke vært like vellykket. Mellom suksessene er det nok av fiaskoer. Men begge deler har gitt erfaring, kunnskap å bygge videre på. Og ofte hadde enkeltprosjekter – hva enten de var i privat regi, i misjonsregi eller i offentlig regi – problemer fordi de nasjonale, politiske rammevilkår ikke var som de skulle. Krig og konflikt har rasert mange utviklingstiltak. Men mye står igjen som samfunnsbygging av varig verdi.

Misjon har alltid vært omstridt.

Omstridt var lenge også misjonsselskapenes mulighet til å få offentlig støtte til sine utviklingstiltak. Ikke minst den såkalte nøytralitetsparagrafen gjorde det lenge vanskelig for misjonsorganisasjonene å få offentlig støtte. I de første retningslinjene for støtte til private organisasjoner het det at

”Støtte fra Norsk utviklingshjelp er betinget av at vedkommende tiltak ikke blir brukt til å fremme politiske eller religiøse særformål.”

Dette gjorde at mange faktisk avskrev muligheten for støtte. I 1961 sa generalsekretæren i Norsk Luthersk Misjonssamband at han for sin del, sitat:

”ikke trodde det ville bli aktuelt å få hjelp av staten til misjonsarbeidet… Misjon er misjon – statshjelp er statshjelp.”

Det var mot denne bakgrunnen at representanten Trygve Haugland på samme tid kom med dette hjertesukket i Stortinget:

”Eg trur nok det har vori eit tap for det hjelpearbeidet me no driv i statens regi, at ein ikkje har nytta seg av den kontaktflate og den røynsle som dei bortimot 1000 misjonærane våre har samla. Dei har røynsler om tenkesett og vanar, om liv og skikk, om slikt som nok er nokså framandt for ein norsk økonom, ein norsk fiskar eller ein norsk motormann for eit par år eller nokre få år. Me bør hugsa på at misjonærane er ikkje berre heildags- eller heilårsarbeidarar, dei er heillivsarbeidarar på dette felt, og dei kjenner språk og folk som få andre.”

I dag hadde ikke Haugland hatt grunn til samme frustrasjon.

Bistandspolitikken er forandret.

Et viktig skritt ble tatt i 1971, da det i retningslinjene uttrykkelig ble åpnet for støtte når hjelpetiltaket kom den stedlige befolkning til gode uten hensyn til rase, tro eller oppfatninger. Dermed kunne misjonsorganisasjonene nokså problemfritt motta statlig støtte til sine utviklingstiltak.

Professor Øyvind Dahl har pekt på at forsøkene på å lage vanntette skott mellom misjonens religiøse virksomhet og dens utviklingstiltak av og til kunne gi seg komiske utslag. I et gavebrev som fulgte med en 18 tonns bulldoser som ble gitt til jordbruksskolen Wondo Gennet i Etiopia i 1970, stod det presisert at gaven ikke under noen omstendigheter måtte brukes til evangelisering!

Femti års erfaring har vist at alle bistandsgivere har med seg en ideologisk ballast. Dernest er det nå også allment erkjent at det ikke er religiøst nøytralt å bidra til sosiale og økonomiske endringer som griper inn i eiendomsformer, produksjonsformer og organisasjonsformer. For det tredje er det åpenbart at det norske engasjementet for menneskerettigheter, for demokratiutvikling og for å styrke kvinnenes stilling griper rett inn i sosiale strukturer, maktforhold og i mange tilfeller også religiøse tradisjoner.

I retningslinjene for dagens samarbeid mellom NORAD og de frivillige organisasjonene omtales deres tiltak som viktige innsatsområder for ”et endringsorientert utviklingssamarbeid med det sivile samfunn.”

Nøytralitetsparagrafen er nå helt borte.

I stedet har Regjeringen i handlingsplanen for bekjempelse av fattigdom i Sør lagt til grunn en helt annen og anerkjennende holdning. Nå heter det at, sitat:

”Norske organisasjoner oppfordres til å rendyrke sin egenart, ideologi, verdigrunnlag og sin bistandsstrategi.”

Det gjelder ikke bare misjonen, det gjelder et bredt spekter av organisasjoner som vi i dag drar stor nytte av i utviklingssamarbeidet: fagforeninger, arbeidsgiverforeninger, organisasjoner for funksjonshemmede, humanitære hjelpeorganisasjoner osv. Kravet om en tilsynelatende ”verdinøytralitet” er forlatt. I stedet erkjennes betydningen av å være seg bevisst sitt verdigrunnlag, og organisasjonene oppfordres til å redegjøre for sitt verdigrunnlag, sine visjoner og strategier i søknader om offentlig støtte.

Over 30 % av den norske bilaterale bistanden kanaliseres nå gjennom frivillige organisasjoner. De kristne bistands- og misjonsorganisasjonene er blant de aller største samarbeidspartnerne til Utenriksdepartementet og NORAD.

Bistands- og misjonsorganisasjonene er talerør for de fattige i den rike delen av verden, de er en kritisk røst her hjemme, de er en støttespiller for kritiske røster ute.

Misjonens våkne og kritiske røst må ikke svekkes – der har misjonen fortsatt en viktig oppgave.

Misjonen kan gjennom sin internasjonale virksomhet også fremme religionens rolle som brobygger. Med en bakgrunn i tro og gjensidig respekt kan også forståelse og forsoning bygges. Konflikter kan ha både politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle og religiøse dimensjoner. I konfliktområder har jeg konsekvent understreket følgende budskap: - Religionene må ikke være en del av problemet, de må være en del av løsningen!

Jeg har både på Balkan og i Midt-Østen tatt initiativer for å få ulike trossamfunn til å dra i samme retning for å styrke fredsarbeidet. Jeg vil utfordre kirkene og misjonsselskapene til å forsterke sin innsats for forsoning og fred.

I dagens verdenssituasjon ser jeg et særlig behov for å utfordre til aktiv dialog mellom kristne og muslimer. Mellomkirkelig Råd har deltatt i slike dialoger her hjemme. Verdikommisjonen hjalp også fram livssynsdialogen. Religionsdialogen er likevel begrenset og omfatter fortsatt nokså få. Misjonsorganisasjonene har her en stor utfordring.

Mange års erfaring har vist oss at isolerte utviklingsprosjekter kan virke bra på prosjektnivå, men det er ikke dermed sagt at de bidrar særlig mye til utvikling av nasjonens økonomi og befolkningens velferd. I stedet for ”perfekte utviklingsøyer i et hav av fattigdom” trenger vi landfaste forbindelser.

Med andre ord må misjonen i større grad støtte opp om og koordinere sine tiltak med innsatsen fra landets egne myndigheter. Vi utlendinger kan ikke tre inn og overta ansvaret. Vi må være støttespilleren. Vi må alle bidra til at landene selv tar ansvar, bygger opp egen kompetanse og over tid kan overta slik at utenlandske bistandsarbeidere er overflødige.

Vi må støtte opp om landenes egne utviklingsbestrebelser. Når giverland kan gi sin tilslutning til vedtatte nasjonale strategier for bekjempelse av fattigdom, så kan også frivillige organisasjoner gjøre det. Selv om misjonen og frivillige organisasjoner ofte har en viktig rolle som korrektiv, bør man også være en medspiller – om enn en kritisk medspiller.

Jeg har lenge vært blant dem som mener at misjonen har mye å bidra med i gjennomføringen av norsk bistand. Det er en overbevisning jeg fortsatt har, og som jeg tror flere deler etter hvert.

La meg trekke fram et lite eksempel på det. For noen få uker siden ble det utgitt et storslått vitenskapelig verk i tre bind om norsk utviklingshjelps historie. I første bind omtales de frivillige organisasjonenes rolle i utviklingshjelpen og nødhjelpen. Fra konklusjonen tar jeg med et lite utdrag:

”Fordelene ved bistandsarbeid gjennom de frivillige organisasjonene blir illustrert gjennom misjonen. De stod nær til mottakerne, kunne lese deres behov direkte og samarbeide med lokale partnere gjennom små skritt. Misjonærene hadde en spesiell nærhet til lokalbefolkningen ved at de skapte menigheter av trosfeller . Både i Nepal og i Nigeria har vi sett hvordan denne koblingen mellom åndelig og materiell forandring ga oppskrift for utvikling som var egnet til å unngå det vi har kalt ”subsidieringsproblemet” og skape individer og grupper som kunne stå på egne ben.”

Ingen dårlig attest. Misjon og bistand kan utfylle hverandre. Vi har allerede gode erfaringer med det. Og vi vil legge opp til et konstruktivt samspill også i årene framover.

Regjeringen har en åpen og positiv holdning til å videreutvikle samarbeidet med misjonen og andre frivillige organisasjoner. Dette setter vi inn i en større strategi for utvikling.

Behovet for bistand og utviklingssamarbeid er fortsatt stort. Kontrasten mellom vår velstand og andres fattigdom er sterk.

Vi vet mer enn noen gang hva som skaper fattigdom og underutvikling, og hva som skal til for å oppnå vekst, utvikling og bedre fordeling. Landene må selv gjøre sitt – ved politiske reformer, ved å be kjempe korrupsjon og mobilisere egne krefter til utviklingsformål. Vi vil bistå dem. Vi vet hva som trengs. FNs Millenniumsmål er marsjordre klar nok.

Regjeringen vil følge opp vårt lands gode tradisjoner, og mobilisere for et nytt krafttak mot fattigdom og for utvikling:

Bistand har vært oppfattet som bare å gi.

Men allerede Frans av Assisi skjønte poenget: - Det er gjennom å gi at man får!

Som enkeltmennesker og som nasjon har vi erfart nettopp dette. Vi har fått flerfold igjen for det vi har gitt.

Utviklingssamarbeid har for mange av oss vært rike møter med mennesker fra andre kulturer. Det har gitt vårt land en bredere internasjonal rolle. Bistandsarbeidet har gitt troverdighet og forutsetninger for konfliktløsnings- og fredsarbeid.

Det har også gitt vårt samfunn kunnskaper og forståelse vi trenger når vi i dag møter et flerkulturelt Norge.

Misjonen og utviklingshjelpen har spilt en viktig rolle i denne sammenheng.

Vi har gitt mye, men vi har også fått mye gjennom det. Det har ikke vært fånyttes. Kanskje har vi gitt bidrag til en større plan. For – som Jan-Magnus Bruheim sier det:

”Skapte er vi te bera og lette børene for kvarandre. Til fånyttes lever ingen.”