Kjære alle sammen,

Verdier er så mangt.

Før var det bare økonomer og bankfolk og KrF som snakket om verdier.

Nå gjør alle det.

En av grunnene til dette var Verdikommisjonen, som jeg fikk opprettet i min første regjering. Der var prosessen viktigere enn målet: Jeg ønsket å få en bevisstgjøring på hvilke verdier vi anser som viktige. For den enkelte personlig, for det sivile samfunn, for det offentlige samfunn. Begrepet verdi er jo mest kjent fra økonomien, men har lenge vært brukt også om immaterielle verdier. Det vil si forhold som er viktig for at vi kan ha gode mellommenneskelige fellesskap, som vi ønsker å bygge vårt liv og samfunn på og som gir livet kvalitet og mening.

Vi kommer vel nærmest verdibegrepet ved rett og slett å spørre: - Hva er verdifullt for meg – og for samfunnet?

Jeg har gjort det til en personlig vane å skrive ned, helt konkret, hva som betyr mest for meg. Listen min ser slik ut: Tro – familie – venner – natur – sport (for ikke å si fotball)– sang og musikk. Jeg vil oppfordre dere til å gjøre det samme, det er nyttig og bevisstgjørende å vite hva som er viktigst. Ikke bare for en selv, men også for fellesskapet.

Både i de nære mellommenneskelige forhold og i politikken er det et ord, en verdi, som gir mening. Det er en av de mest sentrale kristne verdiene – nestekjærlighet.

Det går en linje fra den gode samaritan til vår tids frivillige omsorgsinnsats.
Til våre godt utbygde velferdsordninger. 300 milliarder kroner bruker Regjeringen hvert år på velferdsordningene. I linjen fra den gode samaritan står vår utviklingsbistand og misjon, og hjelp til flyktninger og krigsofre.
Dette er en linje som tar nestekjærligheten på alvor.

Sammen med nestekjærlighet, vil jeg trekke frem menneskeverd og forvalteransvar. Tre grunnsteiner i kristen etikk og i min politiske tekning.

De er umistelige byggesteiner i arbeidet for det gode samfunn.

(de ti bud)

Mye av det som skrives blir knapt nok lest.
Det meste av det som leses, blir fort glemt.
Det beste av det som skrives, huskes lenge.
Om noe huskes for alltid, er det et under.

Et slikt under er de ti bud.

De ti bud er en arv som er båret videre fra generasjon til generasjon.
Fra århundre til århundre.
Fra årtusen til årtusen.
Du skal. Du skal ikke.

Det ligger innbakt i de ti bud at mennesket har både forpliktelser og rettigheter. Det er ingen tilfeldighet at menneskerettstenkningen ble utviklet nettopp innen den kristne kulturkrets. Et viktig gjennombrudd kom i 1948. Da vedtok FN verdenserklæringen om menneskerettighetene.

Grunnsynet uttrykkes slik i erklæringens artikkel 1:

”Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.”

Menneskeverd og menneskerettigheter – det hører uløselig sammen.

Menneskerettighetstenkningens fulle konsekvens klarer vel knapt noen å realisere.

I prinsippet får menneskerettighetene i dag tilslutning fra nær sagt alle. I praksis er situasjonen i mange land likevel en helt annen. Selv grunnleggende krav blir fortsatt brutalt oversett i mange autoritære samfunn.

Fred er en verdi som hylles universelt, men kriger forekommer like fullt

Frihet og demokrati er fortsatt et privilegium for de heldige, men knapt mer enn en drøm for alt for mange. Derfor må kampen for menneskerettighetene, for demokratiet og for freden føres med uforminsket styrke.

Det er vår moralske plikt å reagere og handle overfor verdens fattige og underpriveligerte. Målet er at Norge skal gi 1 % av BNI til bistand. Vi er på god vei. Samtidig er det oppløftende at flere europeiske land og USA øker sin bistand. Men bistand er ikke nok.

(Norge som fredsnasjon)

For meg er det en visjon at Norge skal framstå som en fredsnasjon. Den årlige utdelingen av Nobels Fredspris her i Oslo opplever jeg hvert år som en sterk påminnelse om betydningen av internasjonalt fredsarbeid. Norges freds- og utviklingsengasjement i fattige og konfliktfylte områder er et betimelig uttrykk for dette. Norsk fredsinnsats i Guatemala, i Midt-Østen, i Sri Lanka og i Sudan er eksempler som viser at Norge lar teori følges av praksis. Også Filippinene og Haiti er steder hvor norsk innsats for forsoning og fred nå er ønsket.

Terrorismen er en grenseløs form for krigføring. Den truer våre verdier og vår måte å leve på. Men det holder ikke å bygge forsvar mot terrorismen bare i våre nærområder. Terrorismen må forebygges og bekjempes i de områder av verden som vi tidligere så på som perifere.

Kjære alle sammen,

Trosfrihet er av de områder jeg vil kjempe for i menneskerettighetssammenhenger.

Artikkel 18 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene sier:

”Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.”

Den store testen for de islamske samfunn er nettopp trosfrihet.

Frafall fra islam straffes med døden i enkelte samfunn. Dette gjelder naturligvis i stater som sier seg islamistiske, som Saudi-Arabia og Iran, men også i stater i den muslimske verden som tilsynelatende er sekulære.

Heller ikke misjonering tillates. I land som Saudi-Arabia er det ikke tillatt å bygge kirker eller samlingssteder for kristne. I andre land tillates kun allerede godkjente kirkesamfunn å bygge kirker, og ofte legges det også vansker i veien for dem. Dette er imidlertid ikke bare et fenomen i den muslimske verden.

(Religiøs dialog)

Trosfrihet er et område jeg vil fortsette å gi høyeste prioritet også i den inter-religiøse dialogen. Uten det minimum av toleranse trosfrihet krever, vil denne dialogen være svært vanskelig.

Troen er det mest grunnleggende for mange av oss, og det er ikke i denne sammenheng på tale å oppgi egen tro. Men jeg mener at bevissthet om egne verdier fordrer vilje til dialog med mennesker med andre ståsteder. Toleranse stpr ikke i strid med å ha egne, klare oppfatninger. Tvert om vil den som selv har gjennomtenkte holdninger best kunne forstå og respektere andre som har det.

Respekten for andres tro og full religionsfrihet er derfor helt avgjørende hvis vi skal tale om menneskeverd og menneskerettigheter.

I dag ser vi at religion ofte er en del av konflikter. Jeg mener at religion i stedet kan bli en del av løsningen. Altfor ofte forvrenges og misbrukes religiøs tro for å skape hat, mistillit og dermed grobunn for konflikter og krig. Ved å drøfte forskjeller og likheter i religionene kan vi identifisere felles verdier som respekt, menneskeverd og forsoning.

Jeg har stor tro på å fremme møte mellom religiøse ledere. Selv har jeg hatt gleden av å legge til rette, og selv delta i slike møter i bla Sarajevo, Betlehem, Kairo og New York.

Misjonen kan gjennom sin internasjonale virksomhet også fremme religionens rolle som brobygger.

Med en bakgrunn i tro og gjensidig respekt kan også forståelse og forsoning bygges. Konflikter kan ha både politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle og religiøse dimensjoner. I konfliktområder har jeg konsekvent understreket følgende budskap: -

Religionene må ikke være en del av problemet, de må være en del av løsningen!

Jeg vil utfordre kirkene og misjonsselskapene til å forsterke sin innsats for forsoning og fred.

Norges innsats for menneskerettigheter, for fred og forsoning, for bistand og misjon – dette er noe av det som gjør meg stolt over å være nordmann.

For meg er kampen for de fattige og forfulgte en livslang forpliktelse.

(bistand og misjon)

Da norsk offisiell bistand kunne feire sine første femti år, feiret norsk misjon hele 160 års virke. Mer enn tre ganger så mye som den offentlige utviklingshjelpen. De første misjonærene var virkelig pionerer – også i internasjonal bistandsvirksomhet.

Det norske Misjonsselskap ble stiftet i 1842. Senere fulgte flere andre. Norsk misjon kan vise til et imponerende tidsspenn – og en imponerende aktivitetsbredde.

De første som dro ut var ikke bare pionerer, noen kunne like godt blitt kalt oppdagelsesreisende. Det var heller ikke snakk om godt betalte og solid forsikrede arbeidskontrakter. Å reise ut som misjonær var for de aller fleste et livskall.

Sporene etter misjonærenes banebrytende innsats kan fortsatt merkes.

Det gjelder Afrika, som siden 1800-tallet har opplevd en sterk kirkevekst. Mange med meg har opplevd å være norsk gjest i aktive og levende menigheter, som i sin tid ble startet av norske misjonærer.

Kina kastet ut alle misjonærer etter revolusjonen i 1949. Etter det har kirkeveksten eksplodert. Det misjonærene sådde, høstes nå i form av millioner på millioner av kristne kinesere.

I dette verdens folkerikeste land kan man takke misjonen for skoler og universiteter som blomstrer den dag i dag, for moderne sykehus, for likestilling, for å nevne noe. Det var misjonærenes arbeid som fikk satt en stopper for tradisjonen med å knekke og binde pikers føtter sammen, slik at de ikke skulle bli mer enn 7-8 centimeter lange. I et slikt utviklingsperspektiv er også innsatsen fra misjonen betydelig.

Tenk på den innsats mange misjonærer la ned for å nedtegne skriftspråk og oversette deler av Bibelen til nye tungemål. Allerede i 1850 hadde Schreuder gjort ferdig sin grammatikk for Zulu-språket.

På Madagaskar tok Lars Dahle i 1870-årene fatt på et imponerende pionerarbeid sammen med en britisk kollega. I 14 år holdt de på med å oversette Bibelen til gassisk.

I 1871 lagde Lars Skrefsrud en grammatikk for santal-folket i India, og han oversatte Bibelen til santalspråket, utga salmebok, samlet santalmelodier og gamle sagn som levde på folkemunne.

Arbeidet for å utvikle skriftspråk og utgi bøker på dem hadde ikke bare betydning for evangelisering, men også for språkutvikling, kulturkunnskap og alfabetisering. Men misjonen satte også andre spor.

Vi vet om misjonssykehusenes betydning. De ble ofte kompetansesentra som fikk varig betydning, ikke bare for sykehusvirksomhet, men også for primærhelsetjeneste og mor-barn-arbeid rundt i de landsbyene. Haydom-sykehuset i Tanzania er et av mange eksempler på vellykkede helsetiltak fra misjonens side.

Landbruksutvikling er et annet innsatsområde. Den omfattende norske tilstedeværelsen på Madagaskar hadde vært utenkelig uten misjonærenes pionerinnsats.

Noen misjonærer har også vært industribyggere. Fra seinere år vil jeg framheve misjonærenes innsats i Nepal. Odd Hoftun og andre gjorde – med små midler - en formidabel innsats for utvikling av energiforsyning fra små vannkraftverk og utvikling av småindustri i dette fattige fjellandet i Asia.

Alt har ikke vært like vellykket. Mellom suksessene er det nok av fiaskoer. Men begge deler har gitt erfaring, kunnskap å bygge videre på.

Misjon har alltid vært omstridt.

Omstridt var lenge også misjonsselskapenes mulighet til å få offentlig støtte til sine utviklingstiltak. Ikke minst den såkalte nøytralitetsparagrafen gjorde det lenge vanskelig for misjonsorganisasjonene å få offentlig støtte.

Bistandspolitikken er forandret.

Et viktig skritt ble tatt i 1971, da det i retningslinjene uttrykkelig ble åpnet for støtte når hjelpetiltaket kom den stedlige befolkning til gode uten hensyn til rase, tro eller oppfatninger. Dermed kunne misjonsorganisasjonene nokså problemfritt motta statlig støtte til sine utviklingstiltak.

Professor Øyvind Dahl har pekt på at forsøkene på å lage vanntette skott mellom misjonens religiøse virksomhet og dens utviklingstiltak av og til kunne gi seg komiske utslag. I et gavebrev som fulgte med en 18 tonns bulldoser som ble gitt til jordbruksskolen Wondo Gennet i Etiopia i 1970, stod det presisert at gaven ikke under noen omstendigheter måtte brukes til evangelisering!

Femti års erfaring med norsk uhjelp har vist at alle bistandsgivere har med seg en ideologisk ballast. Det er også allment erkjent at det ikke er religiøst nøytralt å bidra til sosiale og økonomiske endringer som griper inn i eiendomsformer, produksjonsformer og organisasjonsformer. Det er åpenbart at det norske engasjementet for menneskerettigheter, for demokratiutvikling og for å styrke kvinnenes stilling griper rett inn i sosiale strukturer, maktforhold og i mange tilfeller også religiøse tradisjoner.

I retningslinjene for dagens samarbeid mellom NORAD og de frivillige organisasjonene er kravet om nøytralitet borte.

I stedet har Regjeringen i handlingsplanen for bekjempelse av fattigdom i Sør lagt til grunn en helt annen og anerkjennende holdning. Nå heter det at, sitat:

”Norske organisasjoner oppfordres til å rendyrke sin egenart, ideologi, verdigrunnlag og sin bistandsstrategi.”

Det gjelder ikke bare misjonen, det gjelder et bredt spekter av organisasjoner som vi i dag drar stor nytte av i utviklingssamarbeidet: fagforeninger, arbeidsgiverforeninger, organisasjoner for funksjonshemmede, humanitære hjelpeorganisasjoner osv. Kravet om en tilsynelatende verdinøytralitet er forlatt.

Over 30 prosent av den norske bilaterale bistanden kanaliseres nå gjennom frivillige organisasjoner. De kristne bistands- og misjonsorganisasjonene er blant de aller største samarbeidspartnerne til Utenriksdepartementet og NORAD.

Bistands- og misjonsorganisasjonene er talerør for de fattige i den rike delen av verden, de er en kritisk røst her hjemme, de er en støttespiller for kritiske røster ute.

Misjonens våkne og kritiske røst må ikke svekkes – der har misjonen fortsatt en viktig oppgave.

Regjeringen har en åpen og positiv holdning til å videreutvikle samarbeidet med misjonen og andre frivillige organisasjoner. Dette setter vi inn i en større strategi for utvikling.

Behovet for bistand og utviklingssamarbeid er fortsatt stort. Kontrasten mellom vår velstand og andres fattigdom er sterk.

Frans av Assisi skjønte poenget: - Det er gjennom å gi at man får!

Som enkeltmennesker og som nasjon har vi erfart nettopp dette. Vi har fått flerfold igjen for det vi har gitt.

(materialismen i Norge)

Vårt land er rikt på materielle goder.

Likevel står vi overfor flere uløste problemer.

Vi vet at de største problemene ikke først og fremst dreier seg om penger.

Familieoppløsning, diskriminering, ensomhet, psykiske problemer, rusavhengighet, omsorgssvikt som rir vårt samfunn bunner ikke i pengemangel. Det stikker dypere. Det bunner i verdier og holdninger. Hvordan vi lever sammen og tar oss av hverandre.

Skal vi kjempe mot fattigdom, er det et ambisiøst prosjekt. For fattigdom handler ikke bare om å mangle materielle goder. Det handler også om det ikke-materielle, om å mangle livsglede og mening.

Norge er for tredje år på rad blitt kåret av FNs utviklingsprogram til verdens beste land å bo i. Undersøkelsen er basert på forventet levealder, gjennomsnittlig inntekt og graden av skolegang. Selvsagt skal vi være stolte av slike undersøkelser. Men jeg tror ikke de forteller hele sannheten om rikdom og fattigdom. Vi kan, midt i et velferdssamfunn, oppleve en kulturell og menneskelig fattigdom.

Kampen mot fattigdom må også være en kamp for mening og omsorg.

Det fremste kjennetegn på et rikt fellesskap er ikke at det har mye penger. De kjennetegn vi skal strebe etter, er rett bruk av våre materielle rikdommer, i et kulturelt og åndelig rikt samfunn. Der skal mennesker føle at det er bruk for dem, at det betyr noe hva de gjør og hvem de er.

Skal vi forebygge vårt samfunns virkelige tragedier, rusmisbruk, ensomhet og vold, holder det ikke alene å være verdens rikeste land i inntekt og levealder.

Vi må snarere bli verdens rikeste land i omsorg, omtanke og ekte livsglede.

KrFs og min tenkning er basert på det kristne menneskesynet. Det bringer med seg et prinsipielt syn på menneskeverdet:

Vi er alle skapt av Gud.

Alle mennesker har samme verdi.

Det har stått kamp om menneskesynet og menneskeverdet.
Den kampen er ikke over.

Menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar.
Tre grunnsteiner i kristen etikk, - byggesteiner i arbeidet for det gode samfunn.

Disse grunnverdiene skal jeg fortsatt kjempe for.