Komitéleder!

Først vil jeg takke komiteen for invitasjonen. På tvers av partipolitiske skillelinjer har vi et felles ansvar for å fornye og videreutvikle vår demokratiske arv.

Makt- og demokratiutredningen pågikk i perioden 1998-2003 og resulterte i over 50 bøker og vel 75 rapporter. Samlet sett gir materialet fra utredningsarbeidet et bredt og spennende utgangspunkt for debatt om grunnleggende verdier og utviklingstrekk i samfunnet vårt. Det var en utfordring for regjeringen å avgrense behandlingen av temaene i utredningen og gi en politisk respons på utfordringene. Et hovedpoeng for oss var å gi en fyldig drøfting av en del av de viktigste utfordringene, og ikke ha ambisjoner om å dekke alle samfunnsområder. En del viktige temaer knyttet til økonomiske forhold og til internasjonale utfordringer har vi behandlet i begrenset grad i denne meldingen. Det betyr selvsagt ikke at slike spørsmål ikke er viktige, men at de i stor grad er drøftet i tidligere dokumenter fra Regjeringen som for eksempel Perspektivmeldingen og Utviklingsmeldingen.

Beskyttelse av enkeltindividene må stå helt sentralt i vår demokratidebatt. Et flertallsstyre som ikke sikrer enkeltmenneskers grunnleggende rettigheter og mulighet for deltakelse er ikke et fullverdig demokrati. Etter min mening gir begrepet demokrati bare mening dersom det både omfatter prinsipper om folkestyre og om rettsstat og individbeskyttelse. I ethvert demokrati vil det være indre spenninger mellom flertallets mulighet til å styre og individenes rettigheter. Balansen må trekkes opp kontinuerlig – blant annet gjennom åpen og fri debatt.

Konklusjonen fra den norske Makt- og demokratiutredningen er på mange måter dyster. Utredningen hevder at folkestyret som styringsform er i forvitring og at politiske organers makt svekkes. Jeg synes det er interessant å merke seg at tonen i den danske maktutredningen – som ble gjennomført samtidig med den norske – er langt mer optimistisk. Den danske utredningen er nærmest overrasket over hvor godt det faktisk står til.

Det er viktig å sette søkelyset på negative utviklingstrekk. Kritikk er sunt og nødvendig. Men det er også viktig å vurdere hvor treffende kritikken er.

Man kan trekke opp flere problemstillinger for å vurdere om vårt folkestyre forvitrer. Fire sentrale spørsmål som vurderes i meldingen er:

• Er den demokratiske deltakelsen svekket?
• Er forvaltningsreformene (fristilling av offentlige etater og omdanning til selskaper) en trussel mot folkestyret?
• Utgjør den såkalte rettsliggjøringen en trussel mot folkestyret?
• Er det grunnleggende uklarheter i forholdet mellom Stortinget og regjeringen som svekker folkestyret?
  

Meldingen inneholder grundige drøftinger av alle disse spørsmålene. Den tar tak i utfordringene, men framhever også flere positive utviklingstrekk.

En hovedutfordring er befolkningens deltakelse i demokratiske prosesser. Det har over tid vært betydelig fall i deltakelsen ved lokalvalgene, til henholdsvis 59 pst. ved siste kommunevalg og knapt 56 pst. ved siste fylkestingsvalg.

Lokaldemokratikommisjonen har fått i oppdrag å vurdere tiltak som kan styrke valgdeltakelsen. Her tror jeg vi rikspolitikere har et medansvar. Ved statlige styringstiltak kan handlingsrommet bli lite for lokale politikere og færre kan finne det bryet verdt å stemme på dem. Regjeringen har ved regelforenklingstiltak og forslag om innlemming av øremerkede ordninger ønsket å øke den lokale handlefriheten. Det er en konstant utfordring å unngå at de sentraliserende tendensene i vårt folkestyre undergraver våre lokale folkevalgtes innsats.

Andre deltakelsesformer, kanskje særlig mulighetene for brukerinnflytelse og brukervalg, er blitt styrket. For Regjeringen er også slik deltakelse verdifullt innenfor et levende folkestyre. Jeg vil spesielt fremheve verdien av frivillige organisasjoner innsats, og de viktige innspill disse kan gi til den demokratiske offentlige debatt.

Offentlig sektor styres på en annen måte enn før. Vi kan få til en bedre måloppnåelse og mer effektiv ressursbruk ved delegering, fristilling og mer overordnet styring enn det vi fikk til ved tidligere tiders detaljstyring. Vi må fastholde et offentlig ansvar for grunnleggende velferdstjenester. Det er også viktig at våre tilsyn ikke i praksis får så stor uavhengighet at de foretar avveininger som bør avgjøres av politiske myndigheter. De forvaltning­sreformer som har vært gjennomført, både under mine regjeringsperioder og under ulike Arbeiderpartiregjeringer, vurderer jeg i hovedsak ikke som svekkelser av folkestyret.

Makt- og demokratutredningens vurderinger av faren for maktforskyving fra folkevalgte organer til rettsorganer drøftes grundig i meldingen. Vi deler i noen grad utredningens bekymringer, men ser også behovet for ytterligere analyser av dette feltet. Samtidig trekker vi fram verdien av bindende internasjonale avtaler, både for å sikre overholdelse av menneskerettigheter og for å sikre markedsadgang på like vilkår for våre bedrifter. For Norge har det også hatt særlig betydning å ha et fungerende internasjonalt rettslig grunnlag for å sikre eiendomsrett til naturressursene våre – både når det gjelder fisk og olje.

Jeg synes ikke det er grunn til å gi en ensidig negativ beskrivelse av forholdet mellom Stortinget og regjeringen. Jeg vil trekke fram verdien av kompromisser og forlik på tvers av partiskillelinjer som har sikret en god styring av landet.

Meldingen legger til rette for en drøfting av ulike regler som regulerer samhandlingen mellom Stortinget og regjeringen. Fordeler og ulemper med innsettingsvedtak og oppløsningsrett trekkes fram, uten at det gis bestemte anbefalinger fra Regjeringen. Det tas til orde for å vurdere gjennomføringen av budsjettet gjennom året. Videre drøftes den omfattende bruk av anmodningsvedtak der regjeringen pålegges å følge opp vedtak selv om de kan være kostnadskrevende og lite utredet. Meldingen er en invitasjon til å ta fatt i forholdet mellom statsmaktene. Det er derfor naturlig at komiteen som behandler meldingen er utvidet til å omfatte representanter fra alle partiene.

Utredningen antyder at det er i ferd med å utvikle seg en ny underklasse som er etnisk basert. Statistikk gir imidlertid grunn til større optimisme. Levekårene for innvandrere til Norge bedrer seg i takt med den tiden de bor her. Ikke minst ser det ut til å være en klar utvikling i positiv retning mellom første og annen generasjon. Det er gledelig å kunne vise til at særlig en stor andel kvinner med bakgrunn fra mange ikke-vestlige land fortsetter med høyere utdanning etter fullendt videregående skole. Utfordringene er samtidig fortsatt store, særlig når det gjelder situasjonen på arbeidsmarkedet for enkelte grupper.

Det er ofte lett å være så opptatte av å se manglene at man glemmer de mange positive endringer som har vært gjennomført. Ulike regjeringer (og det har faktisk som oftest vært mindretallsregjeringer) har klart å videreutvikle vårt velferdssamfunn. Blant annet er det offentlige tjenestetilbudet de siste tiårene kraftig utbygget innen både utdanning og velferd.

Makt- og demokratiutredningen påpeker at medieutviklingen medfører økt personfokusering i politikken. Langsiktige og prinsipielle spørsmål forsvinner lett. Dette er en felles utfordring for vårt politiske system. Det er politikernes – og en regjerings – ansvar å se helheten. Stortingsmeldingen om makt og demokrati er ment å bidra til en prinsipiell debatt om vårt politiske system.