Kjære alle sammen,

Den danske filosof Søren Kierkegaard advarte oss mot ”inderlighetens tåpelige utropere”: De som skriker høyt og intenst, og som sørger for at det sjelden blir plass for refleksjon, ettertanke og debatt.

Slik kan det synes å være midt i en hektisk valgkamptid. Derfor er jeg glad for å ha blitt invitert hit i dag, - for å stanse opp ved dette praktfulle sted med de historiske røtter vi har grunn til å være så stolte av her i landet.

Det er jo slik i vår daglige virksomhet, at vi kan ha vanskeligheter med å holde fast ved de større perspektiver. Da trenger vi samlinger, markeringer, høytideligheter som gir oss det nødvendige avbrekk for å reflektere over de store perspektivene og se tingenes sammenheng. I dag er en slik gylden anledning.

Vi har mye å glede oss over dette året. Vi feirer vår frihet og selvstendighet, vi feirer først og fremst 1905, men også 1814 og 1945. Vi feirer ett hundre år som selvstendig nasjon, men samtidig vet vi at Norge er et gammelt land. Ikke minst Gulatingsloven vitner om det.

Gulatingsloven vitner om en samfunnsorganisasjon der bøndene selv i høy grad løste offentlige oppgaver. Samtidig godtok de at kongemakt og kirke skulle ha funksjoner alle partene hadde interesse av, og som bøndene derfor gikk med på å betale for. I dette samspillet mellom bønder, kongedømme og kirke står de årlige lagtingsmøtene i Gulen som det høyeste organisatoriske uttrykket for folkelig deltakelse i rettsliv og politiske avgjørelser. Dette gjør Gulatingsloven særlig verdifull som historisk kilde og kulturminne. Ikke bare i vestnorsk og norsk sammenheng, men også i et nordisk og europeisk perspektiv.

Det som foregikk her for 1000 år siden har fellestrekk med dagens demokrati. Det samme kan sies, da som nå, om de vedtak som ble fattet:

Alle var enige om at de skulle følges, selv om ikke alle var enige i dem.

Gulatinget uttrykte demokrati etter datidens standard og representerte rettssikkerhet. Ikke like bra som det demokratiet vi har i dag, men likevel.

Det folkelige skjønn skulle avgjøre hva som var nyttig og godt. De som representerte bøndene på tinget ble hentet blant dem som de skulle representere.

Vi gjenkjenner prinsippene i dagens demokrati: All legitim statsmakt utgår fra folket. Slik er det ingen som kan sette seg over folket. I vårt system betyr dette også allmenn stemmerett. Alle kan stemme uavhengig av kjønn, hudfarge, sosial tilhørighet, inntekt m.v.

Det er denne prosessen vårt land står midt inne i. Den 12. september er det valg. Alle folkevalgte på Stortinget kan da i teorien risikere å miste sine posisjoner. Valg betyr at man som politiker blir vurdert etter løftene som ble gitt og hva som faktisk ble utført. Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg er inne i min 21. valgkamp som toppolitiker. Blir man veid og funnet for lett av velgerne, får man finne seg annet arbeid.

Det er tøft, men det er riktig. Det er demokrati.

Mange vil mene at det representative demokratiet blir for smalt. At det er et demokrati for eliten som ikke skaper engasjement hos innbyggerne. Med en bedre utdannet befolkning vinner dette synet stadig sterkere fram, og demokratiet vårt utvikles og fornyes.

Mange engasjerer seg både for seg selv og andre gjennom demonstrasjoner og aksjoner. Og ny teknologi vinner innpass, det ser vi blant annet gjennom e-post-aksjoner. Vi har sett på mulighetene for at valgene kan gjennomføres over internett. Men foreløpig er det vanskelig med hemmelig valg på internett, og et brudd på et så sentralt prinsipp i vårt demokrati kan vi ikke godta.

Men i teknologien ligger det også andre muligheter. Demokrati handler jo mye om informasjon, så internett er blitt en viktig informasjonskanal for organer underlagt folkevalgt styring. Denne teknologien gir også muligheter for å føre debatt, og dermed styrke demokratiet.

Vi har også etablert flere formelle ordninger for direkte innflytelse, som høringer der organisasjoner, offentlige organer blir bedt om å komme med sitt syn i en sak.

Stortinget arrangerer muntlige høringer når det er en sak de ønsker spesielt belyst.

Initiativretten som er nedfelt i kommuneloven – og som Samarbeidsregjeringen tok initiativ til – gir innbyggere anledning, dersom de er mange nok, til å få saker opp i kommunestyret.

Dessuten har vi mulighet til å arrangere folkeavstemninger, de har Norge hatt seks av. Den første gjaldt spørsmålet om Norge skulle trekke seg ut av at unionen med Sverige. Jeg selv har vært aktiv med på to folkeavstemninger, begge om EU. Så jeg vet hvilket engasjement slike folkeavstemninger frembringer!

Lokaldemokratiet har en helt sentral rolle, og gir større nærhet mellom styrende og styrte. Vi rikspolitikere har et viktig ansvar for å gi rammebetingelser som gjør at lokaldemokratiet oppleves som meningsfylt. Det skal være et godt spillerom for politikerne å fatte selvstendige beslutninger lokalt.

Staten og kommunene har tette forbindelser gjennom sitt felles ansvar for offentlige velferdsgoder. Det kan være fristende for staten å ta et fastere grep om kommunen for å gjennomføre fastlagte mål. Det virker ofte handlekraftig på TV. Men en slik detaljstyring kan være uheldig. Vi kan ikke regne med at folk engasjerer seg politisk i kommunen hvis staten allerede har i detalj har bestemt hvordan det skal se ut.

Jeg mener at samfunnet best bygges nedenfra, gjennom familien, lokalsamfunnet, frivillige organisasjoner. Ikke ovenfra og ned.

Demokratiet er i utvikling. Vi ser positive utviklingstrekk, men samtidig er det bekymringsfullt at folk i mindre grad bruker stemmeretten. Vi må ha et sterkt representativt demokrati. Det gir folk like sjanser til å delta. Stortinget, fylkestingene og kommunestyrene er bygget opp innenfor det representative demokratiet for mest mulig effektivt å ta beslutninger basert på helhetlige vurderinger og den demokratiske debatt.

Mye har forandret seg i århundrene etter Gulatingsloven. Men som Sigrid Undset skrev: - Menneskehjertet forandres ikke gjennom tidene.

Internett, fjernsyn og mobiltelefoner forandrer ikke våre hjerter. Det er fortsatt behov for rettsstaten, demokratiets prinsipper og den kristne og humanistiske kulturarven, hvor vi nordmenn har vår forankring. Den uttrykker en dyp respekt for menneskeverdet, og er helt avgjørende for det enkelte menneske og samfunnets kvalitet, og derved for vårt demokrati.

Den arven må vi ta vare på.

Jeg vil avslutte med åpningsordene i den eldre Gulatingsloven:

”Det er opphavet til lovene våre at vi skal bøye oss mot øst og be til den hellige Krist om godt år og fred og om det at vi kan holde landet vårt bosatt og landsherren vår lykkelig. Han være vår venn, og vi hans, og Gud venn til oss alle”.

Takk for meg.