2005 kan bli året da verdenssamfunnet bestemmer seg for å utrydde fattigdommen en gang for alle. Det folkelige engasjementet er større enn på mange år, og internasjonalt er det spesielt to møter som er avgjørende: G8-toppmøtet i juli og FN-toppmøtet i september. Men det er mye som gjenstår før vi når FNs tusenårsmål og det er mye som gjenstår før de rike landene er enige om virkemidlene som skal til. Norge utfordrer nå G8-landene om å gjøre mer i kampen mot fattigdom.

I disse dager besøker statsminister Tony Blair flere av sine kolleger i G8-gruppen, blant annet for å sikre seg støtte til å løfte Afrika ut av fattigdommen. White Band-kampanjen, hvor man har på seg hvite plastarmbånd for å markere støtte til kampen mot fattigdom, brer om seg. Ledende artister planlegger Live 8-konserter i en rekke av de største internasjonale byene. Og her hjemme tar vi om noen dager imot Nelson Mandela når han kommer for å overvære 46664 Arctic-konserten i Tromsø.

Når finansministrene i verdens åtte største økonomier denne uken møtes til det som er opptakten til G8-toppmøtet i Skottland i juli, vil de bli møtt med forventninger, både fra det sivile samfunn og politikere, om å levere på fattigdomsreduserende tiltak. Ikke minst fra britene, som skal overta G8-formannskapet, vil det bli stilt krav om å plassere kampen mot fattigdom øverst på dagsordenen. Finansministermøtet vil gi oss en tydelig indikasjon på om det er reell vilje til å bli enige om å øke bistanden og slette mer av gjelden til fattige land.

Norge har lenge ledet an i kampen mot fattigdom. Nå ønsker vi å utfordre G8-landene til å gjøre mer. Dersom de hadde gitt like mye bistand i forhold til sin brutto nasjonalinntekt (BNI) som Norge og Sverige, hadde vi vært en langt stykke på vei til å nå tusenårsmålene om å halvere fattigdommen i verden.

Jeg forventer at G8-landene under sitt toppmøte i Skottland i juli gjør et krafttak for at vi skal nå tusenårsmålene. Det betyr blant annet at også G8-land utenfor EU må forplikte seg til å gi vesentlig mer bistand.

Nye initiativer må ikke spise av bistandsbudsjettene, men føre med seg nye midler til utvikling. Reelle behov krever reelle penger, nå og i framtiden. Norge er ett av få land som ikke regner bilateral gjeldslette inn i bistandsbudsjettet.

Vi forventer at G8-toppmøtet i juli kommer til enighet om et praktisk gjennomførbart opplegg for multilateral gjeldslette. Flere G8-land har kommet med svært forskjellige forslag til multilateral gjeldslette. Norge deltar også aktivt i denne diskusjonen, og vi har foreslått et kompromiss som vi håper kan samle bredest mulig støtte. Forslaget ble sendt i brevs form til alle kreditorland i april, og Norge har også sendt et eget brev om dette til britiske myndigheter som nå overtar formannskapet i G8.

Norge foreslår at de mest gjeldsrammede lavinntektslandene får inntil 100 prosent sletting av sine løpende betalingsforpliktelser overfor Verdensbanken og Afrika-banken, finansiert av giverlandene gjennom ekstra bistand. Det betyr at det må bevilges nye og friske penger, og ikke ved å ta fra de eksisterende bistandsbudsjettene. Disse friske pengene skal så kanaliseres til et nytt internasjonalt giverfond administrert av Verdensbanken. De frigjorte ressursene vil kunne bidra i kampen for å nå FNs tusenårsmål, såfremt landene disponerer midlene til fattigdomsbekjempelse. Vi stiller derfor klare krav til godt styresett og aktiv kamp mot fattigdom.

På FN toppmøtet i september skal vi gjøre opp status for arbeidet med å nå tusenårsmålene innen 2015. For at vi skal nå disse målene er det viktig at de fattige land får tilstrekkelig med ressurser, og det er bred enighet om at økt bistand vil være en nøkkel for å oppnå dette.

Det er ingen tvil om at fattigdomsutfordringene er enorme. Fortsatt sulter hvert sjuende menneske på jorda, hvert femte mangler tilgang til rent vann, hvert fjerde menneske i verden lever på under en tier om dagen. Hvert sjette sekund smittes noen av hiv, over halvparten av disse er ungdom. Fattigdom, sult og sykdom tar livet av et barn hvert tredje sekund.

Men det er heller ingen tvil om at det nytter å gjøre noe med det, og eksemplene er mange: I Tanzania, et av Norges samarbeidsland, er grunnutdanning nå gratis for alle, og antall barn som får gå på skole har økt fra 59 prosent i 2000 til 91 prosent i 2004. Også i Uganda har det vært en positiv utvikling. Antallet barn som kunne lese og skrive fordoblet seg fra 1999-2003. I Mosambik har andelen av befolkningen som lever i ekstrem fattigdom gått ned med 15 prosent fra midten av 1990-tallet. Alle disse landene mottar bistand fra Norge.

Også på verdensbasis har det vært en positiv utvikling: Blant annet er barnedødeligheten redusert betydelig det siste tiåret, og vaksinasjonsprogrammer har reddet livet til 2,5 millioner barn hvert år. Statistikk fra Verdensbanken viser at den globale fattigdommen ble redusert med 20 prosent fra 1984-2001.

De nærmeste månedene vil vise om de rike landene makter å levere det som trengs for å hjelpe verdens fattigste. Det er absolutt mulig, men det forutsetter politisk vilje. Mye gjenstår, men gjennom politisk press og folkelig engasjement kan tusenårsmålene nås. Nå må de åtte rikeste landene i verden også gjøre mer i kampen mot fattigdom. Dette handler ikke om barmhjertighet, men om rettferdighet.