Kjære alle sammen,

Vi er allerede inne i en lang og hard valgkamp!

Bare for noen måneder siden var oppfatningen at Samarbeidsregjeringen sannsynligvis måtte forlate skuta etter valget i høst. Bildet har endret seg. Meningsmålingene viser at det nå er ganske åpnet hvem som vinner valget i september.

Jeg tror dette skyldes at Samarbeidsregjeringen har vist styringsevne.

Vi har bevist at vi kan føre en felles politikk fra time til time, fra dag til dag. Vi har bevist at vi kan samarbeide. Det har ikke de andre.

Jeg tror også det begynner å sige inn at vi har vi oppfylt mange av løftene våre.

Vi satte oss mål i Sem-erklæringen. Og vi har levert varene. Vårt politiske regnskap viser at vi har gjennomført langt de fleste punktene for denne perioden.

Slagordet vårt nå, for den lange valgkampen, er: På rett vei, men mer å gjøre!

Vi har noe å kjempe for.

Vi må ikke la opposisjonens svartmaling gi premissene for debatten!

Vi må huske hva som er virkeligheten: Norge er hvert år som Samarbeidsregjeringen har styrt blitt kåret av FN til verdens beste land å bo i!

Da kan det – mildt sagt – ikke stå så dårlig til her på berget!

Det står ikke så dårlig til med opposisjonen heller. De har skjønt viktigheten av spisskompetanse – ikke minst når det gjelder kunsten å syte og klage over tingenes tilstand! Men det er en sport hvor de får færre og færre seire, etter hvert som det viser seg at Norge går bedre og bedre!

Dagen etter at et statsbudsjett blir lagt fram, høres det alltid ut som det går verre og verre.

Det minner meg om en gammel mann – han hadde passert 90 år og hadde vært med på mye og sett det meste. Nå sviktet hørselen, så det var ikke lett å følge med i praten rundt bordet når han var i selskaper.

Så ble 90-åringen spurt om hvordan det var å sitte slik og ikke få med seg praten rundt ham.

Det går fint, var svaret. – Jeg klarer å fange opp ett og annet, så faller jeg ut og kan være borte i flere minutter. Så melder jeg meg inn i praten igjen. Jeg ser meg rundt og sier:

- Ja, er det ikke fælt!
Det virker nesten alltid, gliste den livserfarne gamle mannen…

Kjære alle sammen,

Vi har valgt å ta ansvar.

Vi tok over i en krevende situasjon, men leverer resultater som teller:

- for landet, for bedriftene, for familiene – for miljøet og for verdens fattige.

Kanskje krever det at vi ser i et lengre perspektiv for å se at årene er gode for oss – og for Norge. Det er som å stå ved foten av et fjell, du må tre tilbake, komme på avstand, for å se hvor flott det er.

La oss i et glimt tre ett hundre år tilbake, den gang da Norge var et fattig land. I 1905 – i unionsoppløsningsåret - ble folk i gjennomsnitt 56 år gamle. Nå er forventet levealder rundt 80 år.

Dette er også en måte å måle velferd på.

Kjære alle sammen,

Da Samarbeidsregjeringen overtok, var mye i ferd med å gå gal vei. Renten var høy, kronen hadde begynt å styrke seg, ledigheten var begynt å stige og det høye norske kostnadsnivået var forverret som følge av dyre lønnsoppgjør og økte skatter og avgifter.

Da renten var høy var det Regjeringen som fikk skylden for det høye rentenivået og kronekursen. Nå som renten har gått ned mener Djupedal at: ”-Regjeringen ikke kan ta æren for flaks!”, som han uttalte på radio for en stund siden.

Nå lysner det i norsk økonomi!

Vi får daglig meldinger fra næringslivet om økt optimisme.

Den økonomiske politikken gir resultater.

Vi ligger nå på Europa-toppen for økonomisk verdiskaping, renten er lav og kronekursen er bedre for eksporten.

”Vi er på rett vei, men vi har mer å gjøre!”

Vi har mer å gjøre for sysselsettingen i Nordland, den må opp!

Her har vi ikke tilsvarende vekst som ellers i det meste av landet. Jeg vet at mange kommuner har en vanskelig økonomi og må foreta innstramminger.

Noen sier at dette er fordi vi velger skattelettelser framfor velferd.

Det er feil.

Gjennom fire statsbudsjetter har vi styrket velferden med rundt 50 milliarder kroner og gitt skattelettelser vel 20 milliarder kroner.

Vi har satset dobbelt så mye på bevilginger til velferdsordninger som på skattelettelser. Siste budsjett: Over 10 milliarder mer til velferd, 1 1/5 milliard mer til skattelette.

Velferdstilbudet til folk er bedre i dag enn for snart fire år siden, da Samarbeidsregjeringen overtok! Til sammen har vi bevilget over 300 milliarder kroner på ulike velferdsordninger hvert år. Det er mer enn noen gang før. Videreføring av de brede allmenne velferdsordningene har vært den viktigste prioriteringen i budsjettene under denne Regjeringen.

Samtidig har skattelettelsene vært en del av resepten for å styrke det finansielle grunnlaget for velferdssamfunnet. De styrker konkurranseevnen, den økonomiske veksten og dermed de offentlige inntektene.

Regjeringen har satset sterkt på velferdstiltak:

La meg nevne noen eksempler:

De statlige tilskuddene til barnehager og til psykiatriplanen er mer enn fordoblet siden 2001.

Sykehusbehandling som omfattes av Innsatsstyrt finansiering (ISF-ordningen) ligger an til å øke med over 10 prosent fra 2001 til 2004. Sykehusbevilgningene er økt reelt med 4,5 milliarder kroner fra 2001 til 2004.

I eldrehandlingsplanen som nå er i sluttfasen, er det lagt til rette for bygging av ca 39 000 sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Andelen enerom på institusjonene har økt betydelig, og er nå oppe i 91,5 prosent. Vi vil nå målet om at alle som ønsker det skal få enerom.

Listen kan gjøres enda lenger.

Mange kommuner sliter, og vi må arbeide for gradvis å bedre situasjonen.

Mange vestlige land har en debatt om velferdssamfunnet er en kostbar hemsko som vi ikke har råd til i en stadig mer konkurranseutsatt verden.

Sant nok, vi møter utfordringer, men vi skal møte dem med en klar og offensiv holdning: Vi skal forsvare og bygge ut velferdssamfunnet.

Alle skal ha den samme trygghet i forhold til velferdsordningene, uavhengig av økonomi, bosted og funksjonsevne. Alle skal ha rett til et verdig liv og god livskvalitet uavhengig av personlige ressurser.

Vi har ikke løst alle oppgaver. Men – vi er på rett vei – men har mer å gjøre!

Velferd skapes ikke av seg selv. Den finansieres heller ikke av seg selv. Vi må først skape inntekter for å bruke på velferd. Derfor dreier velferd seg også om verdiskapning.

Det er arbeidskraften som er vår viktigste ressurs. Hvordan vi forvalter denne ressursen er avgjørende for hvordan vi klarer å møte fremtidens velferdsbehov.

Mangel på arbeid er den viktigste årsaken til fattigdom. Arbeid er den viktigste nøkkelen til å fjerne sosial nød.

Arbeidsplassen er også et viktig sosialt fellesskap. Velferd gjennom egen arbeidsinntekt er derfor en hovedstrategi for et bedre velferdssamfunn.

Vi vil derfor også i 2005 trappe videre opp den målrettede innsatsen for å forebygge og hjelpe personer ut av fattigdom.

Årsakene til fattigdomsproblemet er mange og sammensatte.

Årsakene kan være svak tilknytning til arbeidsmarkedet, dårlig helse, rusmiddelproblemer og ustabile boforhold.

Vedvarende lav inntekt og levekårsproblemer henger i stor grad sammen med svak tilknytning til arbeidslivet. Mange har behov for omfattende bistand for å etablere seg og bli værende i arbeidslivet.

Dette er et langsiktig arbeid, som krever systematisk og samordnet innsats.

Regjeringens satsing på målrettede arbeidsmarkedstiltak for innvandrere og langtidsmottakere av sosialhjelp viser at det får vi faktisk til. Aetat rapporterer at 46 prosent har fått arbeid og 9 prosent har startet opp egenfinansiert utdanning etter å ha deltatt i slike tiltak. Det nytter.

Også tiltakene overfor bostedsløse og rusmisbrukere og forbedringene i bostøtteordningene gir flere nødvendig hjelp.

I dag er det mange som opplever seg som en kasteball mellom trygdekontor, arbeidskontor og sosialkontor. Andre igjen blir fastlåst i systemet – i stedet for at de kommer videre og tilbake til arbeidslivet.

De blir varig utstøtt av den viktige livsarena som arbeidslivet representerer.

Derfor har vi samlet den politiske ledelsen for arbeids- og velferdspolitikken gjennom det nye Arbeids- og sosialdepartementet. Vi vil følge opp dette med en gjennomgripende reform av hele arbeids- og velferdsforvaltningen.

Vi slår ut veggene mellom sosialkontor, arbeidskontor og trygdekontor og samler statsetatene i et forpliktende samarbeid med kommunen.

Vi vil at brukerne skal møte en samlet forvaltning – med fokus på arbeid som nøkkel til et bedre liv.

Velferdsoppgaver er ikke bare et offentlig anliggende.

Frivillig innsats er også helt sentralt for at velferdssamfunnet skal fungere bedre. Mange av de velferdsordningene ble først startet opp i regi av frivillige, humanitære og kristne organisasjoner. Pårørende har også i alle år gjort en formidabel innsats i form av omsorg for familiemedlemmer.

Frivillig innsats supplerer og utfyller det offentlige. Frivillighet skaper engasjement og aktive deltakerne.

Vi politikere kan vedta mye, men vi kan ikke vedta engasjement, entusiasme og glød. Som politikere kan vi legge til rette for alle de som vil være med å skape gode fellesskap og levende lokalsamfunn.

Det har en egenverdi at folk ønsker å gjøre en innsats for andre. Det er flott at mennesker gir av tid og krefter til en sak de brenner for. Dette vil vi støtte opp under.

Ordningen med skattefrie gaver til frivillige organisasjoner er en suksess.

Etter at Samarbeidsregjeringen økte fradraget fra 900 til 6 000 kroner har gavene til frivillig arbeid økt merkbart. I år økes fradraget til 12 000 kroner. Flere gir, og flere gir mer enn før. I fjor ble det søkt om skattefradrag for mer enn 650 millioner gavekroner.

Kjære alle sammen,

Kontantstøtten seiler opp som en kampsak for tredje stortingsvalg på rad. Her er virkelig Arbeiderpartiet på kollisjonskurs med store velgermasser, særlig de unge! Da de forsto det, ville de å skyve avviklingen av kontantstøtten til 2008. Men, legg merke til at de avlyser ikke motstanden mot kontantstøtten, de har bare skjøvet den ut i tid!

Stoltenberg bedyrer at han er for valgfrihet. Det er et underlig resonnement. Han skal jo ta bort den ene av to ordninger – kontantstøtte og barnehageplass. Da blir ordet valgfrihet en selvmotsigelse!

Den virkelige ideologiske begrunnelsen for hvorfor kontantstøtten må bort kommer frem i et sitat av Jens Stoltenberg i Vårt Land nylig. Han sier: ”Vi kan ikke premiere dem som vi mener har valgt feil.” Men det er jo ikke vi politikere som skal si hva som er rett eller feil valg. Foreldre vet da selv best.

Det vi også skjønner at Arbeiderpartiet mener, er at de som er hjemme med barn har valgt feil.

Familiepolitikken avslører partienes ideologi og forskjellige ståsted. KrF tror at foreldrene er de beste til å velge omsorgsform for sine barn. Arbeiderpartiet har åpenbart ikke tillit til foreldrenes innsikt.

I denne valgkampen skal vi minne folk på hva det vil bety om andre krefter kommer til makten.

Det er ikke tiltak og tall som først og fremst betyr noe. Det er hva folk merker i sin hverdag.

Det betyr noe når jeg møter en familie som sliter med tidsklemma, men nå sier at de takket være kontantstøtten har fått mulighet til å bruke mer tid sammen med sine barn.

Det betyr noe når jeg møter eldre på et sykehjem som sier at de ikke kunne hatt det bedre.

Det betyr noe når jeg får brev fra unge mennesker som har slitt med psykiske problemer og takker for at de nå har fått hjelp til å bli friske.

Vi vil sikre bosettingen og verdiskapningen i alle deler av landet. I sum utgjør mange tiltak på ulike områder en helhetlig og målrettet politikk for regional utvikling.

Norge måtte legge om den differensierte arbeidsgiveravgiften fra 1. januar i år. Helst ville vi beholde ordningen slik den var. Når det ikke gikk, har vi lagt vekt på å etablere gode og treffsikre alternativ til dagens ordning. Disse har samlet sett provenyvirkning tilsvarende de økte avgiftsinntektene som følger av omleggingen.

Vi ønsker å stimulere etableringslysten i distriktene. For å kompensere for manglende kapitaltilgang i distriktene i såkornfasen er det under etablering fire distriktsrettede såkornfond: Ett for Nord-Norge, ett for Midt-Norge, ett for Sør-Vestlandet og ett for Indre Østlandet. Fondene skal investere innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Hvert av fondene er på 200 mill. kr.

Landbruket er fortsatt en av de viktigste næringene i distriktene. En del viktige tilskudd innenfor landbruket har distriktspolitisk begrunnelse og er differensiert distriktsvis, bl.a. distriktstilskudd for melk og kjøtt og arealtilskuddene. Men også andre virkemidler har som formål å bidra til geografisk fordeling av produksjonen og næringsutvikling i distriktene.

I vår vil vi fremme en stortingsmelding om marin næringsutvikling. Meldingen skal ta for seg rammevilkårene for fiskeriene og de marine næringenes betydning og utviklingspotensiale når det gjelder verdiskaping og bosetting langs kysten.

Den største utfordringen for fiskerinæringen, er å oppnå lønnsomhet. Lønnsomme bedrifter, både på land og hav, er den beste garanti for levedyktige kystdistrikt. Fiskerinæringen er en ekstremt eksportavhengig næring. Mer enn 90% av det som produseres eksporteres.

Det viktigste virkemidlet for å støtte fiskerinæringen, vil være en politikk som gir lave renter og en kronekurs som fremmer eksporten.

Arbeidet med å skaffe markedsadgang er avgjørende.

Svært mange samfunn langs kysten er i større eller mindre grad avhengige av utviklingen innenfor fiskeri og havbruksnæringen.

Vi opplever optimisme i fiskerimiljøene langs kysten. Spesielt kan jeg nevne situasjonen i Hammerfest, hvor Norway Seafoods syntes å drive svært godt, og hvor utviklingen av oljeindustrien samtidig bidrar til et mer differensiert næringsliv.

Omstilling som kan føre til mindre ensidig avhengighet av fiskeressursene. Satsing på andre næringer enn fiskeri, nisjesatsinger innenfor fiskeriområdet eller næringer som for eksempel kombinerer de tradisjonelle næringene med nye næringer.

I den sammenhengen vil forskning og utviklingsarbeidet bli avgjørende. Vi er svært glade for at forskning på det marine og på mat er prioriterte områder. En slik generell satsing er flott – men ikke tilstrekkelig for å få til en omstilling som går raskt nok. I den omtalte stortingsmeldingen vil vi derfor foreslå et marint innovasjonsprogram.

Tromsø får hovedkontoret for et nytt konsern for næringsrettet forskning, den såkalte ”blå-grønne-matallianse” Konsernet skal omfatte flere institutter under Landbruks- og matdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet. Sammen med de nye forskningsmiljøene ved Norsk fiskerihøgskole, vil dette bidra ytterligere til å styrke Tromsøs posisjon som et tyngdepunkt innen marin forskning i Norge.

Det nye forskningskonsernet skal være en overbygning for instituttene Matforsk på Ås, Fiskeriforskning i Tromsø, Norconserv i Stavanger, Akvaforsk på Ås, Sunndalsøra og Averøy, og deler av Havforskningsinstituttet i Bergen. Mens konsernets hovedkontor blir liggende i Tromsø, vil det være datterselskaper på Ås og i Bergen.

Det var et utvalg ledet av NHO-direktør Finn Bergesen jr. som i høst foreslo at næringsrettet og forvaltningsrettet forskning innen det som også betegnes som blå-grønn sektor, bør skilles organisatorisk.

Regjeringen har sluttet seg til forslaget om et nytt forskningskonsern for næringsrettet forskning for blå-grønn sektor, og legger hovedkontoret til Tromsø.

Regjeringen vil komme nærmere tilbake til saken i stortingsmeldingen om marin næringsutvikling før påske.

Regjeringen fortsetter å kompensere for ekstrakostnader som følge av store avstander. Dette gjelder både ved godtgjøringer av innenlandske flyruter og kjøp av posttjenester som ellers er bedriftsøkonomisk ulønnsomme.

Regjeringen vil særlig legge vekt på tiltak som stimulerer innovasjon og nyskaping.

Vi satser på distriktene!

Et av de viktige grepene vi har tatt, er utflyttingen av statlige tilsyn fra Oslo.

Luftfartstilsynet skal flyttes til Bodø. Flytteprosessen hittil har vært vanskelig. Av totalt 148 medarbeidere i tilsynet er foreløpig ca. 20 medarbeiderne på plass i Bodø. Det er grunn til å tro at uroen som har hersket rundt flyttingen, har bidratt til at vanskelighetene med rekrutteringen.

Samferdselsdepartementet har gitt den nye luftfartsdirektøren, Otto Lagarhus, i oppdrag å komme med forslag til en handlingsplan der målet er å få til en raskest mulig flytting av Luftfartstilsynet til Bodø. Innspillet skal danne grunnlag for en stortingsmelding som Regjeringen vil legge fram for Stortinget senere på våren 2005.

For Regjeringen er det et overordnet mål at Luftfartstilsynet skal fungere mest mulig normalt i flytteperioden og at tilsynet skal fungere like godt i Bodø som det har gjort i Oslo når flyttingen er avsluttet.

Selv våre argeste motstandere må være villig til å innrømme at Samarbeidsregjeringen har revitalisert miljøpolitikken etter at vi tok over etter Stoltenbergregjeringen i 2001. Sellafield – en viktig seier for havmiljøet og kyst-Norge.

Vi har satt i gang den største satsingen noen sinne med tanke på rensing av CO2 for evt. gasskraftverk.

Knapt noen regjering har vel hatt et slikt tempo i arbeidet med å få vernet nye områder av hensyn til truede arter og for å ta vare på norsk natur.

- Vi vil styrke miljøsamarbeidet Norge – Russland!

- Vi vil fortsette å styrke klimapolitikken, utslipp av klimagassene må reduseres!

Snart vil vi legge frem en melding om nordområdene. Disse områdene er av stor betydning for norske interesser, særlig på grunn av de rike naturressursene. Mulighetene for norsk økonomi og næringsliv er store. Det samme er utfordringene for norsk miljø- og ressurspolitikk.

Norge kan best møte denne situasjonen med en vel gjennomarbeidet helhetlig nordområdepolitikk.

Forholdet til Russland er viktig for Norge. Avgrensningen i Barentshavet er det viktigste utestående enkeltspørsmål i forhold til Russland. Det er foreløpig oppnådd enighet om størsteparten av delelinjens løp. Men det vanskeligste gjenstår, og det er viktigere å få en god løsning enn en snarlig løsning.

På ett samarbeidsområde er Norge særlig tungt involvert, nemlig når det gjelder atomsikkerhet i våre nærområder i Nordvest-Russland. Siden 1995 har vi brukt over en milliard kroner på dette viktige arbeidet, og mange av de mest akutte problemene vil kunne være løst i løpet av det nærmeste tiåret. Her spiller Norge en viktig rolle internasjonalt, som foregangsland og premissleverandør i mange sammenhenger.

Et annet samarbeidsområde med konkrete resultater er helse, særlig i spørsmålet om å bekjempe grenseoverskridende sykdommer.

Det er liten grunn til pessimisme.

Norge er et rikt land. Rikt på muligheter.

Midt oppe i våre utfordringer må vi ikke glemme at hvert fjerde menneske i verden lever på under 10 kroner dagen til å greie seg. Fremdeles dør et barn hvert tredje sekund av fattigdom.

Siden regjeringsskiftet i 2001 har vi økt utviklingshjelpen fra 12,3 mrd til 16,6 mrd kroner, hele 35 %. Veksten for siste år alene er 1,6 mrd. kroner, den største beløpsøkning noen gang. I tillegg gir vi nå 1 mrd ekstra til flodbølgekatastofehjelp.

Aldri har utviklingshjelpen økt som mye! Med Hilde som utviklingsminister har Norge igjen inntatt teten i internasjonal utviklingspolitikk.

Vi har hvert år økt bistandsbudsjettene! Med 1.1 milliarder som svar på Tsunami-bølgen, er vi på verdenstoppen.

Vi har gjort bistanden mer målrettet i fattigdomsbekjempelsen!

Vi har gitt toll-lettelser for de fattige land!

Vi har gått foran med gjeldslette!

- Vi vil gi utdanning til flere, og da særlig til jenter. Dette er faktisk den aller beste form for bistand.

Vil vi fortsette kampen for de fattigste av de fattige.

- Vi skal nå målet om 1 % av BNP til bistand.

Vi kan utgjøre en forskjell!

Valgkampen blir tøff, lang og krevende – men også veldig, veldig spennende.

Jeg har vært aktiv i norsk politikk i 40 år.

Dette valget vil jeg være med på å vinne!

Vi har mange, gode saker å kjempe for.

Jeg gleder meg til valgkampen.

Kristelig Folkeparti har reist en verdidebatt i Norge. Før var det bare vi som snakket om verdier, nå gjør alle partier det. Det er bra. Spørsmålet er bare hvilke verdier man vil bygge på.

Jeg vil slåss for å levendegjøre kristne grunnverdier som menneskeverdet, forvaltertanken og Guds gode bud, summert i kjærlighetsbudet.

Det beste grunnlaget vi kan ha for politiske arbeid.

Lykke til!