Deres Majestet, kjære alle sammen.

I snart tusen år har mennesker kommet med sine gleder og sorger hit til Kristkirken i Nidaros. De har sunget sine klagesanger og sluttet seg til kirkens rop om at Gud må vise miskunn mot menneskene: ”kyrie eleison”.

Denne januardagen samles vi – i domkirker landet over og foran fjernsynsskjermen – for å sørge over de mange, mange som er døde i den voldsomme naturkatastrofen rundt Det indiske hav andre juledag. Blant dem er også mange av våre egne.

Vi samles også for å tenke på alle dem – her hjemme og verden over - som i dag har fysiske og psykiske sår etter de voldsomme påkjenningene som jordskjelvet og flodbølgene påførte dem. Vi tenker og på alle dem som i de rammede områdene må slite med svært vanskelige livsforhold i måneder og år fremover.

Et stort antall av våre nye landsmenn har slekt og venner i de områdene som er sterkest rammet. Mange lever ennå med en knugende uvisshet om hvordan det er gått med dem de er glade i. Noen vil kanskje aldri få vite det helt sikkert.

Vi kjenner på fortvilelsen og meningsløsheten. Vi er komme hit til kirken for å bringe våre bønnerop fram for Gud. Vi kjenner oss små og hjelpeløse overfor slike voldsomme naturkrefter.

Maktesløsheten ligger nær når katastrofen blir så voldsom. Men det gjør også handlekraften og evnen til delaktighet og praktisk omsorg. Vi hører om mennesker som tok vare på hverandre midt i kaoset, vi hører om lokalbefolkning som delte det de har med andre.

Under FNs ledelse har myndighetene i mange land satt i verk støttetiltak. I Norge er vi tverrpolitisk enige om å bevilge over 1 milliard kroner til ekstraordinær hjelpeinnsats. Verden over har mennesker og organisasjoner mobilisert for å hjelpe. Jeg oppfordrer alle til fortsatt å støtte opp om innsamlingsaksjonene!

Vår takk går til alle som har stilt opp med profesjonell hjelp og praktisk bistand til nordmenn som er kommet hjem fra de rammede områdene. Vi takker også familie, naboer og venner som nå viser omsorg for dem som er rammet og for de pårørende som lever med sorg, savn og uvisshet. Vi må fortsatt – som Skriften sier – ”bære hverandres byrder”.

I disse vinterdagene trenger vi lys og varme som aldri før. Kirkerommet er et godt sted å møtes i slike timer og dager. Her kan vi legge vår sorg og fortvilelse i Guds hender. Herfra vender vi tilbake til en hverdag der mange trenger vår hjelp og støtte, slik at de kan skimte lys i mørke dager. Det lyset får næring av tro, håp og kjærlighet! La oss sammen stille opp og gi den støtte vi kan. I fellesskap – og med Guds hjelp ­- makter vi mer.