Kjære alle sammen,

Gratulerer med dagen!

Det er sus over årets 17. maifeiring - et historisk sus!

Ja, jeg skal snakke om 1814 og 1905!

Men jeg vil som snarest også innom 1915! Året da Oppegård ble en selvstendig kommune. 1. juli 1915 ble Oppegård skilt fra Nesodden og til sommeren kan kommunen feire sitt 90-års jubileum!

Det er godt å bo i Oppgård, det kan jeg underskrive på.

Men det har ikke alltid vært slik. Fra starten var Oppegård nokså fattig, med mange innbyggere som måtte ha fattigunderstøttelse. Den gangen bodde det 1 700 mennesker her, mange ansatt ved jernbanen. Som i mange andre steder i landet, var det også et stort politisk skille i befolkningen. Dette gjenspeilte seg også i foreningslivet, særlig innen idretten hvor man hadde flere egne arbeideridrettslag ved siden av den borgelige idretten.

Krigen bidro til å samle befolkningen og dempe de politiske motsetningene. Også idretten klarte å samle seg i en forening både her på Kolbotn, i Oppegård og på Myrvoll.

I dag har mange av oss som bor her et høyt utdannelsesnivå, og et høyt inntektsnivå. Oppegård har utviklet seg fra å være en ganske fattig landkommune til å bli en velstående moderne forstatskommune.

Slik sett har innbyggerne her fulgt veksten i Norge de siste hundre år.

I 1905 var vi et av Europas fattigste land. I dag tilhører vi verdens rike elite.

Det er ikke slik at alt var mye bedre før. Mye er bedre nå. Og vi har mange gode grunner til å feire 17. mai i takknemlighet.

År etter år opplever vi det samme. Hele folket slutter opp om 17.mai! Folk fra alle sosiale lag, og fra alle partier. Det må være fordi dagen rører ved noe av det innerste i oss. Jeg tror det først og fremst rører ved vårt dype behov for å høre til – tilhørighet – noe å identifisere oss med – noe som altså er med å gi oss identitet. Og det behovet tror jeg bare øker, fordi vi utsettes for stadig flere inntrykk, for større og raskere forandringer. Vi trenger å vite hvem vi er, hva som er våre røtter, hvor vi hører til.

Kjære alle sammen,

Et solid rotfeste har vi i Norges grunnlov som ble vedtatt i 1814. Det er fundamentet for vår statsdannelse og vårt lovverk. Den var en radikal grunnlov da den ble vedtatt, med tankegods fra den franske revolusjon og USAs uavhengighetserklæring.

Vår grunnlovsdag er også en uavhengighetsdag. I år markerer vi spesielt unionsoppløsningen med Sverige og vår fulle selvstendighet i 1905.

Det som er viktigst når vi ser tilbake på historien, er den store utviklingen i konfliktløsning fra 1814 til 1905. I 1814 ble det krig mellom svenskene og nordmennene, om enn kortvarig. I 1905 løste vi konflikten med forhandlinger, om enn i skyggen av militær mobilisering.

Krigingen la vi bak oss for snart 200 år siden. Nå løser vi det som måtte komme av problemer gjennom forhandlinger. Den fredelige måten unionen ble oppløst på i 1905 kan tjene som et eksempel for andre.

Det går en linje fra Karlstad-forliket i 1905 til Norges rolle som fredsnasjon i dag. Vi vet - av egen erfaring - at små stater trygges best ved fred, folkerett og mellomstatlig samarbeid. Derfor er vi med i fredsarbeid flere steder i verden.

17. mai feirer vi Grunnloven og dens prinsipper. Vi feirer hva den har betydd for våre politiske ideer og visjoner, om utviklingen i Norge og om vår plassering og rolle blant verdens folk og nasjoner. Den gjenspeiler den dag i dag verdier og prinsipper som utgjør selve kjernen i det moderne vestlige demokratiet:

Ideen om folkets suverenitet.

Ideen om maktens fordeling.

Ideen om borgernes rettigheter.

Grunnloven er fremfor alt norsk fordi den ga nasjonen og folket en identitet og røtter til en felles fortid.

Gjennom å dele vår egen rikdom med andre land, kan vi bidra med det samme også andre steder.

Å dele med andre går som en rød tråd gjennom norsk politikk. Vi er ikke alene i verden. Vi har en plikt til å bry oss.

Vi bør også se litt inn i oss selv. Det finnes holdninger også hos oss overfor annerledes utseende og annerledes tenkende mennesker som gir grunn til bekymring og ettertanke. Vi må tåle at mennesker og grupper har andre meninger, ter seg annerledes, har en annen tro enn oss. Det er deres frihet og vi må være villige til å forsvare deres rett til å ha den.

Vi må sette et ufravikelig krav: Meningsforskjeller må møtes med meningsbrytning - aldri med makt.

Kjære alle sammen,

17. mai kommer når vinteren er slutt og sommeren begynner.

17. mai er ikke bare 1814, 1905 og 1915.

Den er også en kjærkommen fest til vårens pris, som vår forfatter Aksel Sandemose skrev i 1942 i landflyktighet i Stockholm:

”Dagen er for alle smeltet sammen med et helhetsinntrykk av norsk natur, skogene, fjellet, de dype fjordene, og våren i sin dype prakt, mens alle ennå husker den bitre vinteren som bandt elver og vann og sendte sine kalde tåker innover det værbitte landet. Det er blitt en løvfestens dag, en barnedag og blomstenes dag, - og for alle eldre en gjenopplevelse av ungdom, dårskap og lykke.”

I dag tenker vi på Norge, på Grunnlovens historiske betydning, dens levende aktualitet, på vårt fellesskap og samarbeid med Sverige og vårt internasjonale ansvar – og vi gjør det med våren som livgivende ramme.

Gratulerer med dagen!