Kjære alle sammen,

Takk for sist! Det var i fjor og året før det!

Jeg kommer hit fordi det er viktig for meg å møte dere. Som landets ordførere har dere stor innflytelse og er viktige ledere. Kommunene er den viktigste formidler av velferd til befolkningen. Denne regjeringen vil satse på kommunevelferd, og en klar vekst i overføringene til kommunene, også neste år.

Jeg er glad for at dere velger et tema for årets konferanse som favner vidt og går til kjernen av en av vår tids viktigste debatter: Hvordan legge et godt grunnlag for framtidens velferdssamfunn?

Regjeringens og mitt mål med velferdspolitikken å sikre trygghet for den enkelte, skape muligheter for dem som har falt utenfor og legge til rette for aktivitet og deltagelse for alle.

Dagens velferdssamfunn er resultat av mer enn hundre års arbeid for å bygge velferden, og forankret i mange partier og regjeringer.

Den norske velferdsstaten er også i stor grad er et produkt av utvikling av velferdstiltak i kommunene. Særlig i første halvdel av det forrige århundre var kommunene pionerer i arbeidet med å utvikle offentlige velferdsgoder.

Utbredelsen av middelskoler, gymnas og fagskoler skjedde i stor grad i regi av kommunene. Framsynte lokalpolitikere så behovet for og etablerte folkebibliotek. Det trygdesystemet vi har i dag er en videreutvikling av et system etablert av kommuner.

Dette er blitt velferdsordninger vi nå tar for gitt. Ordningene er nedfelt i nasjonale regelverk og dermed felles for alle kommuner.

Mange europeiske land har en debatt om velferdssamfunnet. De spør seg om dette er blitt en kostbar hemsko som man i bunn og grunn ikke har råd til. Sant nok, vi møter utfordringer, men vi skal møte dem med en klar og offensiv holdning:

Vi skal forsvare velferdssamfunnet. Men skal vi sikre velferden må vi fornye velferdsordningene fordi utfordringene er nye. Målet er klart:

- Velferdsordningene skal gi trygghet!
- De skal bidra til likeverd og utjamning
- Og de skal utformes slik at de møter den enkeltes behov i skiftende livssituasjoner.

Alle skal ha den samme trygghet i forhold til velferdsordningene.

Det er folketrygden som er bærebjelken i velferdssamfunnet. Den er det aller viktigste virkemiddelet for å skape sosial trygghet og sikre folks inntekt og levekår i ulike faser av livet.

Mer enn ¼ av utgiftene på statsbudsjettet brukes i dag over folketrygden. I tillegg kommer overføringer til kommunene, til sykehus, barnehager, barnetrygd og kontantstøtte for å nevne noe. Alt dette dreier seg om velferd for den enkelte.

Trygghet for barn og eldre, en god skole, et godt helsetilbud og et omfattende sosialt sikkerhetsnett er det vi forbinder med den nordiske velferdsmodellen. Det er bred politisk enighet om å verne om denne modellen.

Men vern betyr ikke motstand mot forandringer.

Tvert imot: Skal vi beholde og videreutvikle velferdsordningene, må de tilpasses en ny virkelighet. Regjeringens politikk må derfor være mer ambisiøs enn å passivt videreføre gårsdagens løsninger.

Formålet vårt er klart: Vi skal forsterke og fornye velferdsordningene. Også folketrygdens ordninger må moderniseres.

Rettferdig fordeling av velferden har også et generasjonsaspekt. Også de som kommer etter oss må få del i velferden. Det betyr at velferdsordningene må være finansiert og bærekraftige over tid.

Vi blir stadig færre yrkesaktive i forhold til trygdede til å finansiere velferdsordnningene.

En eldre befolkning øker behovet for helse- og omsorgstjenester og pensjonsutbetalinger.

Mesteparten av veksten i statsbudsjettet går med til å betale veksten i velferdsordningene.

Vi trenger et nytt pensjonssystem som er økonomisk bærekraftig.

Aldringen i befolkningen bidrar ikke bare til økte pensjonsutgifter, men vil også gi økte utgifter på andre områder. Også i kommunesektoren vil økende pensjonsforpliktelser og tidligpensjonering gi et økende finansieringsbehov. Utformingen av pensjonsordningene har dermed betydning for hvilket tjenestetilbud kommunene kan tilby.

Slik er det i dag, og disse prioriteringene vil bli krevende også i tiårene som kommer etter hvert som antallet eldre øker.

Utgiftene til alderspensjon i folketrygden er anslått å vokse fra 6 prosent av fastlandsøkonomien i dag til 16 prosent i 2060. I tillegg må sysselsettingen i kommunene og i de statlige helseforetakene øke med i størrelsesorden 75 prosent fram mot 2060 bare for å opprettholde velferdstilbudet på dagens nivå. Mye av dette skyldes et voksende behov for pleie- og omsorgstjenester.

En pensjonsreform vil være sentral for å sikre mer bærekraftige offentlige finanser på lang sikt.

Enkelte mener at vi kan vente med å ta stilling til behovet for endringer i folketrygden, for eksempel ved at Stortinget gjennomgår folketrygdens økonomi hvert 10. år.

Jeg vil advare mot at vi skyver problemene foran oss.

Aldringen i befolkningen forventes å tilta fra 2010. Hvis vi bestemmer oss for en pensjonsreform nå, kan endringene innføres gradvis, og befolkningen får mer tid til å tilpasse seg. Hvis reformen utsettes, kan vi komme i en situasjon der vi må innføre mer drastiske tiltak senere.

Utfordringene for pensjonssystemet er delvis en konsekvens av et stadig bedre velferdssamfunn. Vi tar flere år med utdanning, pensjonerer oss tidligere og lever lenger. I 1967 var den yrkesaktive perioden mer enn fire ganger så lang som perioden som pensjonist. Nå er den mindre enn dobbelt så lang.

Enkelte mener at Oljefondet kan finansiere utgiftsveksten i folketrygden. Men Oljefondet utgjør bare om lag en tredel av alderspensjonsforpliktelsene i folketrygden. På lang sikt vil pensjonsforpliktelsene fortsette å vokse. Hvis vi ikke reformerer pensjonssystemet, vil vi gi våre etterkommere valget mellom store kutt i velferdstjenestene eller sterke skatteøkninger.

Hovedgrunnlaget for velferden vil også i framtiden være arbeidsinnsatsen til de yrkesaktive og de inntektene dette gir oss. Dette vil Arbeids- og sosialministeren komme nærmere inn på i sitt innlegg.

Det offentliges ansvar for å sikre en allmenn folketrygd står fast i Regjeringens forslag til modernisert folketrygd. Selv med Regjeringens forslag vil folketrygdens utgifter som andel av verdiskapingen kunne bli om lag dobbelt så store i 2050 som i dag.

Regjeringen foreslår fleksibel pensjonsalder i folketrygden fra 62 år. Jo lenger man står i arbeid, jo høyere blir den årlige pensjonen. Samtidig åpnes det for å kombinere arbeid og pensjon uten avkorting i pensjonen.

Mange i 60-årene vil kunne fortsette i arbeidslivet hvis forholdene legges til rette for det. Det er derfor viktig at en fleksibel pensjonsordning utformes slik at den enkelte får noe igjen for å fortsette i arbeid.

For å skape allmenn oppslutning om pensjonsreformen, må endringer i folketrygden få effekt for ansatte både i privat og offentlig sektor.

Regjeringen foreslår at et offentlig partsammensatt utvalg skal utrede en ny tjenestepensjonsordning for offentlig sektor. Utvalgets forslag til modell skal ligge innenfor samme økonomisk ramme som dagens ordning.

I nærmere 40 år har folketrygden vært bærebjelken i velferdssamfunnet. Den politiske diskusjonen om utformingen av pensjonssystemet var like sterk før folketrygden ble innført som den er i dag. Når vi ser tilbake, er det imidlertid den store politiske enigheten om hovedelementene i folketrygden som er slående. En så omfattende velferdsreform med så langsiktige virkninger krevde vilje og evne til å finne samlende løsninger.

Politisk samling om hovedelementene i pensjonssystemet er like viktig i dag som den gang folketrygden ble etablert. En slik samlende løsning forutsetter vilje til kompromiss.

Det kan være fristende å frikoble seg fra ansvaret for et bærekraftig pensjonssystem når valget i høst nærmer seg. Ut fra debatten som nå pågår, har jeg imidlertid godt håp om at vi klarer å komme fram til samlende løsninger denne våren.

Jeg håper at vi er i stand til å gjøre endringer i pensjonssystemet som svarer på de utfordringene vi står overfor, og at vi får gjort det i tide. Mulighetene er da gode for at vi unngår mer dramatiske endringer senere.

Velferd skapes ikke av seg selv. Den finansieres heller ikke av seg selv. Vi må først skape inntekter for å bruke på velferd. Derfor dreier velferd seg også om verdiskapning. Det er arbeidskraften som er vår viktigste ressurs. Hvordan vi forvalter denne ressursen er avgjørende for hvordan vi klarer å møte fremtidens velferdsbehov.

Arbeidsledigheten i Norge er lav i internasjonal sammenheng, men fortsatt for høy.

Arbeidsledigheten er på vei ned. Sysselsettingen øker og flere kommer i jobb.

Vi er på rett vei. Men vi har mer å gjøre.

Vi har lagt grunnlaget for dette ved en ansvarlig finanspolitikk og et langsiktig arbeid for å skape og sikre arbeidsplasser. Denne positive politikken skal videreføres. Vi satser på vekst og nyskapning for å øke verdiskapning og sysselsetting, og redusere ledigheten.

Regjeringen legger stor vekt på et arbeidsliv med plass til alle.

Vi vil redusere langvarig ledighet. Aetat er styrket for å gi arbeidssøkere bedre veiledning og oppfølging. Det er viktig at personer som er avhengige av midlertidige trygdeytelser eller sosialhjelp kan bli selvforsørget gjennom ordinært arbeid.

Til enhver tid er over 600.000 personer enten midlertidig borte fra arbeidet eller mer varig utenfor arbeidslivet på grunn av problemer knyttet til sykdom, arbeidsledighet eller sosiale problemer, samtidig som de mottar stønader fra det offentlige. Flere av disse må få muligheten til å komme i arbeid, og det er dette som er utfordringen i forhold til å skape et inkluderende arbeidsliv.

Flere i arbeid og færre på stønad er helt grunnleggende, både av hensyn til den framtidige finansiering av velferdsstaten, av hensyn til arbeidsmarkedet og av hensyn til den enkelte.

Regjeringen vil derfor forsøke å bruke uføretrygd som lønnstilskudd for å hjelpe flere fra trygd over i arbeid.

Samtidig vil vi bidra til at alle, uavhengig av arbeidsevne, blir inkludert og verdsatt ut fra sine forutsetninger. Vi må sørge for at alle de som ikke kan delta i arbeidslivet også får del i velferdsutviklingen. Kommunene – som en stor arbeidsgiver – må legge stor vekt på IA-arbeidet for sine ansatte.

Det er gledelig å konstatere at sykefraværet nå er på vei ned! Dette tyder på at den innsatsen som er lagt ned i IA- arbeidet endelig begynner å gi resultater.

Det er et viktig mål å legge til rette for at eldre arbeidstakere kan fortsette i arbeid fram til pensjonsalder. Vi vil motvirke tendensen til at de som er i senioralderen ikke lenger regnes med. Det vil både virksomheten, samfunnet og den enkelte få mye igjen for. På lik linje med annen diskriminering, er det ikke akseptabelt med diskriminering av eldre mennesker. Også her må vi se det enkelte mennesket og det enkelte menneskets verd.

Regjeringen har startet arbeidet med en stortingsmelding om seniorpolitikk, og tar sikte på å legge den fram neste år. Der vil vi ta for oss de eldres situasjon i arbeidsmarkedet, og aktuelle tiltak for å øke deres yrkesdeltakelse. Meldingen må også ses i sammenheng med forslaget til pensjonsreform der et viktig element er å stimulere til arbeid.

Videreføring av de brede allmenne velferdsordningene har vært den viktigste prioriteringen i Samarbeidsregjeringens budsjetter.

I denne stortingsperioden har det hittil vært en realvekst på om lag 20 milliarder kroner i utgiftene til Folketrygden. Også dette er velferd. To tredeler av dette er knyttet til sykepenger, rehabiliterings- og attføringspenger, samt uførepensjon.

Utgiftene på dette området vokser altså sterkt.

Og ennå har vi ikke i særlig grad merket effekten av økte alderspensjoner.

Også på andre områder har Regjeringen satset sterkt på velferdstiltak. La meg nevne noen eksempler:

De statlige tilskuddene til barnehager og til psykiatriplanen er mer enn fordoblet siden 2001.

Sykehusbehandling som omfattes av Innsatsstyrt finansiering (ISF-ordningen) ligger an til å øke med over 10 prosent fra 2001 til 2004. Sykehusbevilgningene er økt reelt med 4,5 milliarder kroner fra 2001 til 2004.

I eldrehandlingsplanen som nå er i sluttfasen, er det lagt til rette for bygging av ca 39 000 sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Andelen enerom på institusjonene har økt betydelig, og er nå oppe i 91,5 prosent. Vi vil nå målet om at alle som ønsker det skal få enerom.

Listen kan gjøres enda lenger.

Enkelte hevder at skattelette har vært regjeringens hovedprioritering de tre siste årene, og at dette har redusert satsingen på velferd.

Det er feil.

Vi bygger ut velferdsordningene og det offentlige tjenestetilbudet, vi bygger dem ikke ned. Vi har brukt dobbelt så mye på økning i velferdsordninger som på skattelette i denne perioden. Skatteletten, som i hovedsak er gått til næringslivet, er med å trygge velferden gjennom verdiskapning som må til for kunne betale velferden i fremtiden.

Mye kan gjøres bedre. Det er fortsatt mange uløste oppgaver.

Men vi er på rett vei.

Mange av velferdsordningene forvaltes av kommunene.

Dette gjelder – som dere vet - blant annet områder som barnehager, skole og eldreomsorg. God velferd på disse områdene er avhengig av god kommuneøkonomi. Regjeringen er seg dette bevisst og har derfor lagt til rette for en gradvis økning av så vel øremerkede som frie midler.

I 2004 økte de samlede inntektene med om lag 7,5 milliarder kroner, mens det var en vekst i de frie inntektene på om lag 5,5 milliarder kroner. Og i 2005 økte de samlede midlene med 2 prosent, eller over 4 milliarder kroner. De frie midlene økte med over en prosent i 2005, det vil si nesten 2 milliarder kroner.

Jeg kommer rett fra Regjeringens første konferanse om budsjettet for 2006. Så mye kan jeg si: Det blir en ny klar økning av overføringene til kommunene. Hvor mye, blir varslet i Kommuneproposisjonen i mai, og endelig avklart ved budsjettframlegget og Stortingets behandling i oktober/november.

Den økonomiske situasjonen er varierende mellom kommunene. På mine reiser rundt i landet, vet jeg, på tross av vekst i de samlede overføringer til kommunene, at mange av dere sliter med store udekkede behov og innstramninger på områder dere gjerne vil prioritere. Det er totalt sett et erkjent gap mellom oppgaver og ressurser, som gradvis må lukkes.

Handlefriheten må økes. Regjeringen vil neste år ta nye skritt for å innlemme øremerkede midler i rammeoverføringene.

Velferdsordningene dreier seg ikke bare om penger. Skal de fungere godt, må tjenestene være oversiktlige og tilgjengelige for folk. Regjeringen vil ha en ny arbeids- og velferdsforvaltning, der hovedmålet er å få flere i arbeid og færre på trygd.

Vi vil at brukerne skal møte en mer samordnet forvaltning.

Den såkalte NAV-reformen skal bidra til å realisere dette også ute i kommunene.

Ved å samle ansvaret for trygd, sosiale ordninger og arbeidsliv i Arbeids – og sosialdepartementet, har vi også i sentralforvaltningen lagt et bedre grunnlag for dette.

Staten bruker i dag over 300 milliarder kroner på velferdsordninger hvert eneste år. Ingen vil vel mene at det er fordi det bevilges for lite penger totalt sett at det fortsatt fins fattigdom i Norge. Problemet er at det er noen som faller gjennom våre velferdsordninger fordi ordningene ikke treffer godt nok de som trenger det aller mest. Dette viser at vi også må ha mer målrettede tiltak.

Samarbeidsregjeringen har helt siden starten satt bekjempelse av fattigdom høyt på sin prioriteringsliste.

De generelle velferdsordningene har løftet store grupper ut av tidligere tiders fattigdom knyttet til sykdom og arbeidsledighet, og bidratt til sosial og økonomisk trygghet.

Enkelte personer lever i dag likevel i en situasjon preget av fattigdom og omfattende levekårsproblemer.

Vi vil derfor også neste år trappe videre opp den målrettede innsatsen for å forebygge og hjelpe personer ut av fattigdom.

Årsakene til sosial nød er mange og sammensatte. Men vi ser en klar forbindelse mellom fattigdom og en svak tilknytning til arbeidslivet.

Mange har behov for omfattende bistand for å etablere seg og bli værende i arbeidslivet.

Dette er et langsiktig arbeid, som krever systematisk og samordnet innsats.

Vår satsing på målrettede arbeidsmarkedstiltak for innvandrere og langtidsmottakere av sosialhjelp viser at det får vi faktisk til. Aetat rapporterer at 46 prosent har fått arbeid og 9 prosent har startet opp egenfinansiert utdanning etter å ha deltatt i slike tiltak. Det nytter.

Også tiltakene overfor bostedsløse og rusmisbrukere og forbedringene i bostøtteordningene gir flere nødvendig hjelp.

Velferdsoppgaver er ikke bare et offentlig anliggende.

Frivillig innsats er også helt sentralt for at velferdssamfunnet skal fungere bedre. Mange av de velferdsordningene ble først startet opp i regi av frivillige, humanitære og kristne organisasjoner. Pårørende har også i alle år gjort en formidabel innsats i form av omsorg for familiemedlemmer.

Frivillig innsats supplerer og utfyller det offentlige. Frivillighet skaper engasjement og aktive deltakerne.

Vi politikere kan vedta mye, men vi kan ikke vedta engasjement, entusiasme og glød. Som politikere kan vi legge til rette for alle de som vil være med å skape gode fellesskap og levende lokalsamfunn.

Det har en egenverdi at folk ønsker å gjøre en innsats for andre. Det er flott at mennesker gir av tid og krefter til en sak de brenner for. Dette vil vi støtte opp under.

Ordningen med skattefrie gaver til frivillige organisasjoner er en suksess.

Etter at Samarbeidsregjeringen økte fradraget fra 900 til 6 000 kroner har gavene til frivillig arbeid økt merkbart. Nå er fradraget økt ytterligere til 12 000 kroner. Flere gir, og flere gir mer enn før. I år regner vi med at det vil bli søkt om skattefradrag for mer enn 1,2 milliarder gavekroner.

Det viktigste grunnlaget for framtidas velferd er at vi holder orden i økonomien og sikrer høy sysselsetting.

Sterk prisstigning er usosialt. Høye renter er usosialt. Sterk kronekurs svekker mange bedrifter. Kommer disse forhold ut av kontroll, vil arbeidsledigheten stige. Vi må derfor videreføre en økonomisk politikk som bidrar til lave renter, moderat prisstigning og en konkurransedyktig kronekurs. Slik sikrer vi velferd og sysselsetting.

Vi har ikke løst alle problemer i Norge. Og på noen områder er det saktens grunn til å rette et kritisk søkelys. Samtidig er vi et samfunn preget av høy levestandard og gode velferdsordninger.

Det er ikke tiltak og tall som først og fremst betyr noe. Det er hva folk merker i sin hverdag.

Det er liten grunn til pessimisme.

Norge er et rikt land. Rikt på muligheter.

Vi har en produktiv og godt kvalifisert arbeidsstyrke.

Vi har alle muligheter til å skape trygghet for velferden.

La oss ta vare på dem!