2005 kan bli året da verdenssamfunnet bestemmer seg for å utrydde fattigdommen en gang for alle. Det folkelige engasjementet er større enn på mange år. Internasjonalt er det spesielt to møter som er avgjørende: denne ukens G8-toppmøte og FN-toppmøtet i september. Kampen mot fattigdom handler ikke om barmhjertighet, men om rettferdighet.

Den internasjonale White Band-kampanjen, Live 8-konsertene og det brede engasjementet rundt G8-toppmøtet har vært med på å sette etterlengtet fokus på utfordringene i Afrika. Det gleder en KrF’er at internasjonal fattigdomsbekjempelse nå endelig har kommet på dagsorden. Jeg håper at dette også kan bli et tema i den norske valgkampen. Det kan være med på å løfte perspektivene i den hjemlige debatten.

Regjeringen har de siste årene gjort mye for å hjelpe verdens fattige. Vi har fjernet all toll på varer fra verdens aller fattigste land. Vi har slettet gjeld og økt bistandsbudsjettet med 35 prosent. Men vi kan og må gjøre mer. Et av målene er å øke bistandsbudsjettet til én prosent av brutto nasjonal inntekt (BNI). Utviklingsfiende nr. 1 i Afrika er konflikter og ustabilitet. Derfor vil vi nå også intensivere arbeidet for fred og sikkerhet i Afrika.

Nå har vi også utfordret G8-landene til å gjøre mer. Dersom de hadde gitt like mye bistand i forhold til sin brutto nasjonalinntekt (BNI) som Norge og Sverige, hadde vi vært en langt stykke på vei til å nå tusenårsmålene om å halvere fattigdommen i verden. Derfor har jeg skrevet brev til alle lederne i G8 landene og oppfordret dem til å øke innstaten mot fattigdom.

På FN toppmøtet i september skal vi gjøre opp status for arbeidet med å nå tusenårsmålene innen 2015. For at vi skal nå disse målene er det viktig at de fattige land får tilstrekkelig med ressurser, og det er bred enighet om at økt bistand vil være en nøkkel for å oppnå dette. Nye initiativer må ikke spise av bistandsbudsjettene, men føre med seg nye midler til utvikling. Reelle behov krever reelle penger, nå og i framtiden.

Det er ingen tvil om at fattigdomsutfordringene er enorme. Fortsatt sulter hvert sjuende menneske på jorda. Hvert sjette sekund smittes noen av hiv, over halvparten av disse er ungdom. Fattigdom, sult og sykdom tar livet av et barn hvert tredje sekund.

Men det er heller ingen tvil om at det nytter å gjøre noe med det, og eksemplene er mange: I Tanzania, et av Norges samarbeidsland, er grunnutdanning nå gratis for alle, og antall barn som får gå på skole har økt fra 59 prosent i 2000 til 91 prosent i 2004.

Også på verdensbasis har det vært en positiv utvikling: Blant annet er barnedødeligheten redusert betydelig det siste tiåret, og vaksinasjonsprogrammer har reddet livet til 2,5 millioner barn hvert år.

De nærmeste månedene vil vise om de rike landene makter å levere det som trengs for å hjelpe verdens fattigste. Det er absolutt mulig, men det forutsetter politisk vilje. Mye gjenstår, men gjennom politisk press og folkelig engasjement kan tusenårsmålene nås.

Dagsavisen hadde denne uken en tankevekkende kommentarartikkel som påpeker at ”vanlige nordmenn kan bety like mye for verdens fattigste som verdens største og rikeste land”. Dagsavisen har regnet ut at hvis vi gav bare en prosent av vår inntekt ville det bety over ti milliarder kroner i året. Det ville gitt konkrete resultater for verdens fattigste. Skattefradraget for gaver til frivillige organisasjoner har gjort det enda enklere å gi mer. Denne muligheten vil for øvrig det røde regjeringsalternativet fjerne.

Mange nordmenn gir allerede mye til frivillige organisasjoner som arbeider i Afrika. Veldig mange har et fadderbarn. Givergleden etter flodbølge-katastrofen var overveldende. Alt dette vitner om et bredt og stort engasjement for andre. Men vi må likevel våge å stille oss selv spørsmålet: Gjør vi i verdens beste land nok for de som ikke har det like bra som oss?