Avslutningskonferanse Handlingsplan for eldre, arr. av fylkesmannen i Oslo og Akershus, 15. november 2002

Sosialminister Ingjerd Schou

Vi er i ferd med å sluttføre handlingsplanen for eldre. Stortinget har fastsatt den endelige tilsagnsrammen. I 2005 skal alle de nye sykehjemsplassene og omsorgsboligene stå ferdige. Den totale rammen er på nærmere 40 000 boenheter, og investeringene vil utgjøre om lag 32 mrd kr. Dette er formidable tall, og det er et formidabelt skippertak for norsk eldreomsorg som nå gjennomføres.

Det er et nødvendig skippertak. Eldreomsorgen kom på nittitallet på etterskudd i forhold til den sterke veksten i tallet på eldre innbyggere med behov for pleie- og omsorg. Handlingsplan for eldreomsorgen ble igangsatt i 1998 med bred oppslutning i Stortinget. Det var behov for en kraftig utbygging av kapasiteten både når det gjelder personell og bygninger, og en opprustning og kvalitetsforbedring av gammel bygningsmasse.

Et sentralt krav var å fjerne dobbeltrommene i aldersinstitusjonene og tilby enerom til alle som ønsket det. Men dette var også det eneste reformkravet, resten var først og fremst et spørsmål om å skaffe mer av alt, fordi det var så mange flere med behov for omsorg.

Vi står nå overfor avslutningen av denne handlingsplanen. Stortinget behandlet dette i Stortingsmelding nr 31 i vår, og det var også bred oppslutning i Stortinget om avslutningen. Det er enighet om at resultatene står i forhold til målsettingene som ble satt for handlingsplanen.

Eneromsreformen gjennomføres. Eneromsdekningen er allerede forbedret fra 83 til 88,5 pst på landsbasis. I 2005 vil eneromsdekningen være over 96 pst. Det betyr at det vil være enerom til alle som ønsker det. Regjeringen har nå ute på høring ny kvalitetsforskrift, som slår fast kommunenes plikt til å tilby enerom. Gjennom eldresatsingen er grunnlaget lagt for dette.

Etter fire år er samlet dekning av institusjonsplasser og omsorgsboliger økt fra 26,4 til 29,6 pst. Frem til 2005 vil dekningsgraden øke til over 32 %, i forhold til antall innbyggere over 80 år. Dette legger til rette for en heldøgns dekning på 25, slik ble satt som mål for planen. Kapasiteten holder ikke bare tritt med veksten i antall eldre, den øker også.

Sykehjemmene rustes opp. Nesten halvparten av landets sykehjem vil være enten nye bygg, eller opprustet til fullverdige og moderne bygg.

Hva så med Oslo og Akershus? Eneromsdekningen i Oslo vil øke fra 82 pst i 1997 til 89 pst i 2005. Akershus vil få en eneromsdekning på 100 pst i 2005. Samlet dekning i Akershus øker fra 28 til 37 pst i tidsrommet 1997 til 2005, og i samme periode fra 25 til 29 pst i Oslo. Men samtidig vil Oslo ligge helt i toppen når det gjelder sykehjemsdekning.

Oslo vil fortsatt ha utfordringer knyttet til personelldekningen – som er lav sammenlignet med andre fylker. Regjeringen skal bidra gjennom den nye rekrutteringsplanen for helse- og sosialpersonell som legges frem om kort tid.

Handlingsplanen sluttføres. Men det betyr ikke at arbeidet med utviklingen av norsk eldreomsorg skal avsluttes eller at statlige myndigheter ikke fortsatt vil delta aktivt i dette. Men nå er det etter både regjeringens og Stortingets oppfatning tid for å skifte hovedfokus fra bygninger og årsverk til kvalitet og innhold i tjenestetilbudet. Skifte fokus "Fra hus til hender", som vi satte som undertittel på St meld nr 31 (2002-2002). Hva nå, når snekker’n går hjem?

Fortsatt er det mange og store utfordringer og uløste oppgaver i eldreomsorgen. Tilsynsmyndighetene avdekker hyppig svikt i grunnleggende rutiner ved enkelte sykehjem, mange eldre får ikke de tilbud de har krav på etter helse- og sosiallovgivningen, den medisinske oppfølgingen er ofte mangelfull og deler av tjenesteapparatet sliter med manglende rekruttering.

Regjeringen vil derfor la handlingsplanen for eldreomsorgen bli avløst av et utviklingsprogram for bedre kvalitet og enklere ordninger i helse- og sosialtjenesten, med følgende hovedpunkt:

Enklere og bedre harmonisert regelverk for helse- og sosialtjenestene.

Enklere finansiering og brukerbetaling

Felles tilsyn for helse- og sosialtjenestene.

Ledelse og organisering.

Kompetanse og rekruttering.

Kvalitetsforskrift og internkontroll.

Plikt til enerom.

Saksbehandling og rettssikkerhet.

Oppfølging og rådgivning.

Vi kommer til Stortinget med en egen melding om kvalitet og innhold i eldreomsorgen våren 2003.

Utgangspunktet skal være hva den enkelte bruker av omsorgstjenesten selv opplever som god kvalitet. Det betyr at vi midt oppe i behandlings- og rehabiliteringshverdagen i pleie- og omsorgstjenesten ikke må miste av syne det vanlige livet. Uansett hvordan det er fatt med oss, setter de fleste pris på duften av nybakt brød eller god musikk, og helt til det siste er vi avhengige av mellommenneskelig nærhet og varme.

Mens arbeidet med handlingsplan for eldreomsorgen har pågått, har det også blitt forsket. I en undersøkelse utført av SINTEF (Karin Høyland 2001) går det fram at kvaliteten på sykehjemstilbudet øker når sykehjemmet både organisatorisk og bygningsmessig er tilrettelagt i små driftsenheter.

Sykehjem som er organisert i små bogrupper med egne fellesfunksjoner, der både matlagingen og klesvasken er tatt tilbake til avdelingen – gir større nærhet mellom beboere og personell, økt trygghet og bedre tilgjengelighet for pårørende.

Kanskje er det tid for å ta hverdagen tilbake – istedenfor å sette den bort til fellesvaskerier og storkjøkken? Kanskje er det mer meningsfullt å ta dagliglivets aktiviteter tilbake, enn å finne på andre ting å drive med og trene på.

Vi merket oss også at samtlige beboere understreket betydningen av å ha enerom med mulighet for privatliv, altså kombinert med små fellesskap i mindre bogrupper. Morsomt var det også at denne typen sykehjem faktisk ikke er dyrere å drive, men at driftsutgiftene ligger i underkant av gjennomsnittet for mer tradisjonelle sykehjem.

Regjeringen ønsker i fortsettelsen å se nærmere på denne sammenhengen mellom bygningsmessig utforming, driftsorganisering og kvalitet.

Gjennom handlingsplan for eldreomsorgen har kommunene stått fritt til å utforme og bygge ut et tjenestetilbud tilpasset lokale forhold og behov, og selv velge organisatoriske løsninger og tjenestemodeller. Dette har resultert i at noen kommuner har valgt å satse på sykehjem, mens andre har valgt å bygge ut omsorgsboliger og hjemmetjenester med heldøgns tilbud.

Det foregår for tiden en spennende utvikling i kommunene, der det beste fra to ulike tradisjoner er i ferd med å smelte sammen. Snart ser vi ikke lenger forskjell på moderne små sykehjemsenheter med høy bostandard og lokale bo- og servicesentra med omsorgsboliger. Vi har fått sykehjem med omsorgboligstandard og omsorgsboliger med sykehjemstilbud.

Nesten alle nye omsorgsboliger bygges nå med fellesareal og i tilknytning til lokaler for helse- og sosialpersonell. Samtidig utvikles nye modeller for bygging og drift av sykehjem med gode enerom organisert i små bogrupper med egne fellesfunksjoner. På denne måten kombineres erfaringene fra institusjon og mer åpen omsorg. Utfordringen er å utvikle tilbud som både gir trygghet og individuell tilpasning til den enkeltes behov.

Det er ikke først og fremst boformen, men bemanningen som er avgjørende for muligheten til å gi et heldøgnstilbud. Det er derfor betryggende at utbyggingen av omsorgsboliger følges opp med hjemmetjenestepersonell. Mer enn halvparten av de stillingene som er opprettet i handlingsplanperioden, har kommet i hjemmetjenesten.

I dag reguleres tilbudene i sykehjem og omsorgsbolig i to forskjellige lover, det er ulike klageordninger og rettighetsbestemmelser og betalingsordningene er helt forskjellige. Etter hvert som tjenestetilbudet i sykehjem og omsorgsboliger mer og mer overlapper hverandre, blir det nødvendig å sikre brukerne samme vilkår og rettigheter uavhengig av boform.

Regjeringen er derfor i ferd med å sette ned et lovutvalg for bedre harmonisering av den kommunale helse- og sosiallovgivning. Det er vanskelig for brukerne å orientere seg om og utøve sine rettigheter med to lovverk. Mange kommunale saksbehandlere opplever også det delte lovverket som problematisk i forhold til saksbehandling og vedtaksfatting, ikke minst i sammensatte saker der det bør gis helhetlige tjenestetilbud. Vi ser det vel slik at lovene lenge nok har vært et vesentlig hinder for å sikre slik helhet gjennom felles prioriteringer og mål for både helse- og sosialtjenesten. Det er lite brukevennlig, lite effektivt og bidrar lett til ansvarsfraskrivelse og uklare ansvarsforhold.

Allerede neste år tar regjeringen sikte på å presentere et forslag til nye brukerbetalingsregler. Regjeringen har lagt til grunn at de nye reglene skal sikre brukerne større medbestemmelse og valgfrihet og at brukere som mottar samme tjenester ikke blir avkrevd vesensforskjellig brukerbetaling fordi de mottar tjenestene i ulik type boform (les hjemme, i omsorgsbolig eller i sykehjem/aldershjem).

Reglene skal dessuten være enkle å forstå for brukerne og enkle å administrere for kommunene, står det i St meld nr 31. Og det er de i alle fall ikke i dag. Det vet de fleste som sitter her. Har dere innspill til dette arbeidet, så holder vi på med det nå. Vi leter etter de gode praktiske løsninger.

En brukerorientert tjeneste krever enklere ordninger og et mer enhetlig lovverk, som gir reell valgfrihet og tjenestetilbud individuelt tilpasset den enkeltes behov og ønsker.

Med over 90.000 årsverk og mange flere ansatte, er de kommunale pleie- og omsorgstjenestene større enn sykehussektoren, og utgjør nesten halvparten av den samlede helse- og sosialtjenesten i Norge.

Pleie- og omsorgstjenestens store og komplekse organisasjoner representerer en av de største utfordringene når det gjelder organisasjon og ledelse i offentlig sektor i Norge. Det er dominerende arbeidsplasser i lokalsamfunnet med virksomhet som går kontinuerlig døgnet rundt. Oppgavene vokser i omfang for hvert år og blir stadig mer faglig krevende. Samtidig er det en sektor med lavt utdanningsnivå, der ledelsesfunksjonen er dårlig utviklet og blir lite verdsatt.

Det er få ledere pr ansatt. Her er det ingen direktører, selv om de fleste lederne har ansvaret for organisasjoner på størrelse med små og mellomstore norske bedrifter. Lederne rekrutteres fra fagfeltet og mangler ofte formell lederkompetanse. De blir fortsatt dårlig lønnet og får lite rom i en organisasjon der forventningene er at alle skal gå i turnus og ta del i brukerrettet arbeid. Planlegging, ledelse, saksbehandling, opplæring og organisasjonsutvikling må nesten foregå i smug.

Her er det mye å hente om en vil få mer ut av ressursene, ved å fokusere på organisasjon og ledelse og styrke kompetanse og utdanningsnivå. Men jeg advarer dere: Gevinsten kan ikke hentes ut neste år. Det kreves et langsiktig arbeid, der ledelsesfunksjonen løftes fram, og der det satses på opplæring og kompetanseutvikling på alle nivå i organisasjonen. Gjør vi det, er kanskje pleie- og omsorgstjenesten den delen av offentlig virksomhet det er mest å hente.

Regjeringen ønsker derfor å sette fokus på ledelse i pleie- og omsorgssektoren, og har tatt initiativ til et samarbeid med Kommunenes Sentralforbund for å sette i gang et prosjekt med sikte på ledelses- og kvalitetsutvikling. Dette skal skje gjennom å styrke opplæring og kunnskapsutvikling, bygge ut nettverk for erfaringsutveksling og veiledning og på ulike måter støtte de som tar på seg daglig arbeidslederansvar i den kommunale helse- og sosialtjenesten. Prosjektet er 4-årig og aktivitetene skal være lokalt forankret og utviklet i tett samarbeid med kommunene.

En av de viktige endene å begynne i, om en vil bedre kvaliteten på tjenestetilbudet i pleie- og omsorgstjenestene, er å bedre rettssikkerheten og saksbehandlingen. Papirarbeid og saksbehandling står ikke høyt i kurs i pleie- og omsorgssektoren.

Sannheten er vel også at på dette området er det svake kunnskaper og lite profesjonalitet. Helsetilsynet har i en tilsynsrapport om demente (IK-2761) avdekket betydelige svakheter. Nesten halvparten av de undersøkte kommunene oppfylte ikke lovbestemte krav til enkeltvedtak ved tildeling eller avslag om institusjonsplass eller hjemmesykepleie.

Men det betyr altså mye for den enkelte (og ofte også for de pårørende) å få vite hva de kan forvente seg av tilbudet, det gir forutsigbarhet og trygghet – og gir samtidig muligheter til å sette fram klage om en ikke er fornøyd eller mener seg dårlig behandlet. Skriftlighet på dette område er viktigere enn mange tror – og sparer oss dessuten for mye frustrasjon, usikkerhet og møter og samtaler som ofte blir hengende i lufta om det ikke nedfelles i skriftlig form og blir avtaler mellom partene.

Jeg tror mange kommuner både vil bedre effektiviteten og rettssikkerheten ved å skaffe seg bedre kompetanse på dette området (jeg synes fortsatt det er rart at vi lager lange saksutredninger i sosialtjenesten for å sikre at en enslig mor skal få betalt husleien, mens vi disponerer sykehjemsplasser og lager tilbud til mange hundre tusen kroner i året i eldreomsorgen uten tilfredsstillende saksbehandling og vedtak).

I tillegg til regjeringens arbeid med å harmonisere og forenkle dagens helse- og sosiallovgivning, er det nå snart ferdig utarbeidet en saksbehandlerveileder for pleie- og omsorgstjenesten. Denne vil bli sendt kommunene fra Sosial- og helsedirektoratet, og skal følges opp med opplæringstiltak, der nok fylkesmann og fylkeslege vil bli involvert.

Handlingsplan for eldreomsorgen har medført større mangfold i boformer og organisasjonsløsninger, tilpasset ulike lokale forhold og behov. Samtidig har den bidratt til å skape større likhet i samlet tjenestetilbud kommunene imellom, ved å heve de kommunene som hadde lavest dekningsgrad. Ved å løfte alle, men mest de kommunene som lå lavest, er geografiske forskjeller utjevnet.

Gjennom arbeidet med handlingsplanen har jeg fått se en del av dette praktfulle landet Norge. Det bor folk på de utroligste steder, og det ligger i hvert fall Norge er likevel ikke laget slik at vi kan ha samme norm og finne standardløsninger som passer både i Båtsfjord, Trysil og Kristiansand. Det er så store forskjeller i geografi, næringsgrunnlag , kultur og levemåte at det vel egentlig er godt gjort at vi får plass innenfor dagens rammelovgivning og rammefinansieringsordninger.

Eldreomsorgen er den største enkeltoppgaven norske kommuner har ansvaret for. Flere og flere oppgaver desentraliseres til den kommunale pleie- og omsorgstjenesten, og oppgavene blir stadig mer faglig krevende og omfattende. Det er grunn til å tro at denne utviklingen vil forsterkes ytterligere.

Det går ikke an å snakke om eldreomsorgen, uten å snakke om desentralisering av oppgaver. Kommunalt selvstyre og lokaldemokrati har sterke tradisjoner i Norge. Jeg tror dette er en styrke for utviklingen. Det skaper nærhet, ansvar og lokal forankring. Vi snakker derfor like mye om velferdskommunen, som velferdsstaten.

Samtidig går det heller ikke lenger an å snakke om norsk eldreomsorg uten å snakke om internasjonalisering. Handlingsplan for eldreomsorgen har utløst en heftig debatt i aviser og kommunestyrer om utbygging av sykehjem og omsorgsboliger i utlandet. I varmere klima, ved strandkanten med palmesus og vin. Og med lave lønninger og lave byggekostnader. Vi drømmer ikke lenger om Danmark, men den spanske solkysten.

Noen har kalt dette "den største norske utvandringsbølgen siden utvandringen til Amerika". Utvandringen til Amerika hadde vel også elementer av drøm og eventyr i seg, men den gang reiste folk mest av nød på den norske landsbygda. De reiste fordi de måtte.

Dagens utvandring er nok mer et utslag av velstand. Folk ønsker å bruke de økonomiske mulighetene de har fått til å realisere egne ønsker og vinterdrømmer. Friheten til å kunne bo og leve i ulike land samtidig og ha egen boligeiendom ved sydens strender, var før bare forbeholdt noen få. I dag er dette overkommelig for mange.

Slik blir både desentralisering og internasjonalisering viktige trekk når vi skal forsøke å beskrive utviklingen videre innenfor eldreomsorgen.

Som fenomen tror jeg diskusjonen om etablering av norsk eldreomsorgstilbud i utlandet avspeiler litt av det vi kan vente oss i årene som kommer. Det blir større mangfold og individuelle løsninger. Og det er noen som tar ut mulighetene og vil ha full pakke, mens andre blir sittende ensomme.

Det blir nok derfor både mer fellesskap og mer ensomhet blant framtidas pensjonister eller seniorer, som vi nå liker å kalle det. Spør du meg, ville jeg nå satt ensomheten på dagsorden. Ikke for å moralisere over at vi ikke tar oss godt nok av hverandre, men først og fremst for å bygge møtesteder som gjør sosialt samvær lettere tilgjengelig i hverdagen. Jeg har sett at Pensjonistforbundet vil ha flere eldresentra. Jeg tror det er behov for mange ulike slike tiltak, der frivillege i et samspill med kultur- og sosialsektoren etat, sosialtjeneste og organisasjonene – der den nye seniorgenerasjonen sjøl tar ansvaret for det meste.

Vi får nye generasjoner eldre som nok har andre problemer - og som nok vil stille helt andre krav til hjelpeapparatet enn et lite enerom i bygdas eneste sykehjem.

Men de stiller også med helt andre ressurser enn tidligere eldregenerasjoner. De har bedre økonomi, de har bedre utdanning og større forutsetninger for å forholde seg til samfunnets systemer og institusjoner. Og de lever lenger, de har bedre helse - og de er i større grad vant til å bestemme over egen tilværelse.

Jeg tror denne generasjonen eldre i større grad sjøl sette dagsorden og ta styring med det som i dag drives av offentlig hjelpeapparat. Vi får ikke bare diskusjonen om offentlige eller private kommersielle løsninger. Jeg tror vi også vil få større grad av direkte brukerstyrte ordninger etter hvert, der vi går sammen og eier og driver hele butikken sjøl. Vi blir nok mange som vil ta over styringa med eldreomsorgen om noen år.