Sosialminister Ingjerd Schou åpner nordisk konferanse om sentralstimulerende rusmidler på Gardermoen (6. juni 2002)

Kjære konferansedeltakere.

Velkommen til Norge og Gardermoen. Det er en glede for meg å åpne denne nordiske konferansen om sentralstimulerende rusmidler. Konferansen er, dessverre, nødvendig, og jeg synes det er laget et spennende og konstruktivt program, som jeg tror det kommer mye nyttig ut av.

I would also like to give a special welcome to our guests from England, the United States and Austria. I appreciate very much that you will share your time and knowledge with us, an we look forward to presentations.

Det nordiske samarbeidet

Norge har i år formannskapet i Nordisk Ministerråd, og det er vedtatt et program for dette arbeidet – "Morgendagens Norden". Programmet omhandler mange forskjellige områder, blant disse også narkotikasamarbeidet. Narkotikaprogrammet legger særlig vekt på:

• Erfaringsutveksling og samarbeid om å følge med i utviklingen av narkotikamisbruket i de nordiske landene, og tiltak over et visst spekter av innsatsområdene for å redusere problemene som følger av narkotikamisbruk.
• Oppfølging av utviklingen av narkotikamisbruket i Nordens nærområder, og identifisering av hensiktsmessige samarbeidsinitiativ.
• Samarbeid så langt som mulig i europeiske og øvrige internasjonale organisasjoner.

Det legges stor vekt på samarbeidet med PTN ( Politi- og tollsamarbeidet i Norden) og NAD (Nordiska nemden for alkohol och drogforskning). Det er i denne anledning gledelig å registrere at politiet er godt representert blant deltakerne, og at NAD er en viktig bidragsyter til programmet.

Innenfor rammene av det overordnete samarbeidsprogrammet, skal vi i løpet av dette året så langt mulig følge opp det danske initiativet til å gjøre opp kunnskapsstatus når det gjelder nye misbruksmønstre blant unge, og tiltak for å møte disse. Det er det vi skal gjørei løpet av disse to dagene her på Gardermoen. Jeg er bedt om å si noe om hvorfor denne konferansen – dessverre vil jeg tilføye – er nødvendig.

Det er mer som samler enn som skiller de nordiske landene fra hverandre. Da er det også naturlig at vi samarbeider. Måten vi forholder oss til problemene på er mange ganger forskjellig. Men tross ulikhetene, eller kanskje mer presist, nettopp på grunn av, har vi mye å lære av og bli inspirert av hos hverandre. Jeg er overbevist om at her ligger det et større potensiale og flere muligheter enn hva vi hittil har gjort oss nytte av. Hvorfor vi ikke benytter denne anledningen i større grad, vil jeg ikke ha noen bastant oppfatning om. Inntrykket er imidlertid at vi heller sitter hver for oss og søker etter de gode svarene, enn at vi forsøker å hente ideer og inspirasjon hos naboen som kanskje allerede har et godt svar. Skulle denne konferansen bidra til at ett eller flere prosjekter blir etablert i et nordisk land etter modell fra et annet, så vil mye være oppnådd.

At narkotikapolitikken er forskjellig, samtidig som samarbeidet er nært og tett, er selvsagt konstruktivt. Jeg tør påstå at vi er opptatt av og engasjerer oss i hverandres narkotikapolitikk og praksis, og heldigvis for det. Det at noen stiller spørsmål og inviterer til debatt, bør bidra til at vi tenker oss om en gang til, forhåpentligvis justerer for feil og på sikt oppnår enda bedre kvalitet. Det skal gode naboer gjøre. Ikke stille seg likegyldig, men være opptatt av hverandre med den beste hensikt. Det har vi mye god tradisjon for i Norden, og her går spøk og alvor hånd i hånd. At vi ved gjentatte anledninger tiltaler hverandre som våre nordiske venner, er ikke en floskel. Det er oppriktig ment og uttalt, og det er et godt fellesskap å befinne seg i. Jeg håper og tror at det i løpet av denne konferansen blir utvekslet både synspunkter og erfaringer, og knyttet kontakter som gir konkrete utslag.

Narkotikasituasjonen i Norden

Situasjonen med hensyn til bruk av illegale rusmidler, er svært lik i de nordiske land. Det vil vi snart få gjort rede for av Astrid Skretting på vegne av NAD. Det er med stor bekymring, noen ganger med oppgitthet, vi registrerer holdninger til og bruk av narkotika blant dagens ungdomsgenerasjon. Selv om denne utviklingen har pågått en tid, tør jeg likevel påstå at vi ikke helt har tatt det innover oss. I alle fall har vi ikke funnet tilstrekkelig gode svar på hvordan vi skal møte situasjonen. Mange svar har vi funnet, og flere gode tiltak er etablert. Eksempler på slike vil vi få presentert i løpet av konferansen. Men hadde vi funnet alle de gode og riktige løsningene, så var ikke denne konferansen nødvendig. Dessverre er den det.

Vi må erkjenne at vi ikke klarer å forebygge godt nok, og vi kan heller ikke si oss fornøyd med behandlingsresultatene. Det tunge rusmiddelmisbruket, heroin, skal ikke være tema her. Men den totale misbrukssituasjonen er negativ. Den har utløst mange diskusjoner i Norge, og det blir stadig oftere stilt kritiske spørsmål ved den narkotikapolitikken som har vært rådende. Feilslått hevder mange. Jeg kan til en viss grad skjønne denne kritikken når det gjelder måten ulike land forholder seg til de tunge rusmiddelmisbrukerne på, og hvilke resultater de oppnår. Uten ambisjoner om å forklare, registrerer jeg at vi blant annet i Norge har flere overdosetilfeller enn andre land som forholder seg annerledes til denne gruppen. Dette kan vi ikke bare avfeie, men må se grundigere på, og forsøke å finne ut av om det er noe vi bør gjøre mer eller mindre av etter lærdom fra andre land.

Når det gjelder antall unge som eksperimenterer med og rekrutteres til rusmiddelmisbruk, er bildet imidlertid annerledes, og her skiller de nordiske land seg i alle fall ikke negativt ut. Tendensen til at holdningene blir mer liberale, og at stadig flere eksperimenterer med og bruker narkotika, er ganske lik i de fleste europeiske land. Men det kan samtidig se ut som at de land som har den mest liberale politikken overfor de tyngste rusmiddelmisbrukerne, også har flest unge som oppgir at de har forsøkt narkotika. Dette er ett av paradoksene og dilemmaene som rusmiddelpolitikken er så full av, og det kan se ut til at tilbud for den ene gruppen nesten uvilkårlig har innvirkning på den andre. Vi er nødt til å tenke grundig gjennom dette før vi velger. Spesielt med tanke på det forebyggende arbeidet mener jeg at det er riktig og nødvendig å holde fast på en restriktiv narkotikapolitikk, og jeg oppfatter at jeg heldigvis ikke er alene om denne holdningen i Norden. Med endrede samfunnsforhold er det mindre fokus på statlig regulering, og mer fokus på ansvar og rollefordeling. Likevel ligger det fast at på enkelte områder er det legitimt at samfunnet tar valget for oss. Vi har et totalforbud mot narkotika i alle de nordiske land nettopp fordi den enkelte skal slippe å ta dette valget. Vi regulerer områder der det er stor fare for at enkeltmenneskers valg påfører også andre skade, og for barn og unge er det selvsagt at enkelte valg tas av foreldre og samfunn. Å forene respekt for enkeltmenneskes valgfrihet og det faktum at staten ikke bare har en rett, men også en plikt til å beskytte borgerne mot skader de kan påføre seg selv eller andre, er en av de store utfordringene i tiden framover. Å trekke denne grenseoppgangen er en av de større utfordringene vi står overfor.

At rusmiddelpolitikken blir debattert, skal vi selvsagt være glade for. Jeg vil imidlertid ikke slutte meg til påstanden at dagens situasjon er uttrykk for en feilslått politikk. For det første vet vi ikke med sikkerhet hvordan situasjonen ville vært med en annen politikk og tilnærming. Ikke nødvendigvis bedre. Det er for øvrig identisk med det forebyggende arbeidets klassiske dokumentasjonsproblem. Ville situasjonen vært verre uten denne innsatsen?

Mer avgjørende er det at vi ikke må slås av panikk og ty til desperate løsninger. I en situasjon hvor mange roper på resultater nå! kan det være fristende. Hadde vi med tilstrekkelig sikkerhet visst, så ville vi ikke nøle med å iverksette tiltak. Vi må vedstå at det er behov for mer viten og tilgang på løsninger som kan dokumentere effekt. Trolig må vi også tillate oss å vurdere løsninger som vi tidligere har avvist, dersom de kan framvise gode resultater. På programmet er det eksempelvis et innslag fra Østerrike om testing av piller. I Norge har det hittil ikke vært aktuelt å etablere slikt tiltak. Det er nyttig å høre om hvilke erfaringer de har med dette tilbudet. Det misbruksmønsteret vi ser i dag, og den misbrukeren vi møter, tvinger fram nye måter å betrakte på, som også nødvendiggjør alternative løsninger. De tillater oss i alle fall ikke å stå med hodet i sanden, og det tror jeg faktisk vi har godt av.

Nå har det ikke alltid vært like legitimt å stille krav om resultater innenfor dette feltet. De gode ønsker og den gode intensjon har vært like dominerende og preget denne sektoren like meget som den har vært preget av veldokumenterte og resultatorienterte metoder. Det er litt synd. Ikke fordi det er noe galt med ønsker om det beste, men det i seg selv er ikke nok, og hvis det utelukker eller går på bekostning av metodikken, da er det ikke tilfredsstillende.

Samtidig kan det oppleves som at det ikke er god nok kommunikasjon og samhandling mellom forskningsmiljøer og praksisfeltet. Hvem som har ansvaret for dette vil jeg ikke gi meg ut på å avgjøre. Trolig er det flere, men vi kan uansett ikke slå oss til ro med og akseptere en slik situasjon. Jeg har inntrykk av at oftere arrangeres det konferanser hvor forskere møter andre forskere, og praktikere møter praktikere, enn at de deltar på samme konferanse. Denne konferansen tar mål av seg til å involvere både forskere og praktikere, og også se på om det er sammenheng mellom hva ekspertisen sier og hva praksisen baseres på. Jeg håper at dette kan sette en standard for framtidige konferanser og medvirke til et tettere og mer forpliktende samarbeid. Det er ingen tvil om at begge parter vil dra nytte av å omgås hverandre, men først og fremst vil de som har behov for tjenesten – brukerne - profitere på det. Og det vil hjelpe oss politikere til å fatte mer treffsikre beslutninger.

Jeg tillater meg også å stille spørsmål ved vilje og evne til omstilling og tilpassning innenfor rusmiddelsektoren. For ofte får jeg inntrykk av at gårsdagens løsninger for lenge forblir svaret på dagens utfordringer. "Sånn-har-vi-alltid-gjort-det-holdningen" er ikke et tilbakelagt stadium.

Å jakte på "de skyldige" for denne situasjonen finner jeg ikke særlig fruktbart. Jeg ønsker ingen i skyttergravene, og det unngår vi trolig best ved ikke å angripe. Vi får heller forsøke å peke på hva vi vil ha, og fleksibilitet vil bli et sentralt stikkord i denne sammenheng. Men enda viktigere er det å være opptatt av hva de som mottar tjenestene trenger og vil ha. Jeg tror ikke at den nye generasjonen av rusmiddelmisbrukere vil finne seg i å ta imot hjelp uten at de gis innflytelse. Og heldigvis for det. Passiv mottak av hjelp er uforpliktende i motsetning til opplegg hvor brukeren aktivt tas med og gjøres medansvarlig for egne behandlingsresultater. Det gjenstår mange øvelser før vi er i mål på dette området. Selv om mye er likt, vil det alltid være ulike og individuelle årsaker til et rusmiddelproblem. Misbruket viser seg fram i ulike former, og det vil være ulike veier ut av misbruket. Dette er vi nødt til å ta hensyn til.

Det er en økning i antall personer med psykiske lidelser som også ruser seg, og vi er blitt mer oppmerksomme på dette forholdet. Dette utfordrer oss både holdnings-, kunnskaps- og kapasitetsmessig. Innen helsetjenesten må det læres mer om rusmiddelproblemer og sammenhengen med helseproblemer. Vi innser også at helsetjenesten har forsømt seg og bidratt til at mange ikke har fått nødvendig hjelp og behandling. Jeg er derfor glad for at dette er ett av de temaer som tas opp på denne konferansen, og jeg håper det vil bidra til at vi kan komme ett skritt videre.

I hvilken grad kan diskuteres, men det virker opplagt at den gruppen av rusmiddelmisbrukere som vi her fokuserer på, skiller seg fra misbrukeren som vi tradisjonelt oppfatter ham eller henne. De bruker også rusmidler på andre måter, i andre sammenhenger og tilsynelatende til andre formål enn hva vi tradisjonelt har vært vant til. At dette må imøtekommes på andre måter bør også være innlysende, og her står vi overfor store utfordringer. De erfaringene som vi får presentert fra London i morgen, blir svært interessante i denne sammenheng.

Mange som eksperimenterer med rusmidler begrunner det med at risikoen er minimal eller fraværende. Hvorvidt de gjør dette mot bedre vitende, fordi de er feilinformert, eller fordi de faktisk har dekning for påstanden, er det avgjørende å kunne slå fast. Dagens unge er oftest oppdatert på ulike rusmidler og virkninger av disse. Samtidig brukes rusmidler på måter og i kombinasjoner som vi ikke har tilstrekkelig kunnskap om. Et sjansespill vil vel de fleste av oss si, men denne sjansen synes det som om at mange er villige til å ta. Noen ganger kan en endog få inntrykk av at det er nettopp det som er noe av motivasjonen. Forstå det den som kan. Å vite og fjerne tvil er derfor helt avgjørende. Det forskes i Norden, men vi må samtidig innse at med vårt befolkningsgrunnlag er det begrenset hva vi kan oppnå. Det er derfor svært gledelig at vi her får tilgang til oppdaterte forskningsresultater fra USA, hvor de har helt andre forutsetninger og en kultur på å utrede og forske. Et viktig formål med denne oppdateringen er en ambisjon om at vi som hjelpere skal vite både mest og best, og aldri tape en diskusjon på grunn av mangel på viten.

Internett byr på uante muligheter. Ungdom har oppdaget disse mulighetene, og tatt seg til rette. Det har også de som ønsker å påvirke ungdom, og ikke alle har hensikter som vi er tilfreds med. At vi også i langt større utstrekning kan og bør benytte denne muligheten er opplagt. Det er ikke et spørsmål om, men når det vil skje. Muligheten for å spre informasjon og drive holdningspåvirkning er innlysende, men mulighetene strekker seg helt sikkert langt utover det. At vi har tilstede representanter fra forebygging.no her , som vil gjøre hele konferansen tilgjengelig på deres hjemmeadresse, er jeg svært tilfreds med. Trolig er ikke dette tilbudet særlig kjent utenfor Norge, men nå vet dere det. Potensialet i dette tiltaket er stort, også i et nordisk perspektiv. Å utvide tjenesten til et fellesprosjekt for alle de nordiske land, er en tanke som jeg synes er spennende, og som jeg håper at andre med meg er tiltalt av.

I samme kategori stiller den danske ecstacy databasen som vi får presentert, og som jeg heller ikke tror er særlig kjent utenfor Danmark. Her ligger det mye nyttig informasjon tilgjengelig, og landegrenser er ingen hindring. Det ville være interessant om disse to tiltakene kunne møte hverandre, og se på muligheter for et samarbeid. Trolig finnes det beslektede nettsteder i de andre nordiske landene som kan henge seg på. Jeg håper det.

Jeg ønsker dere lykke til med konferansen.