Sosialminister Ingjerd Schou

RUS OG SAMFUNN 2002 – onsdag 27.11.02

Clarion Hotel, Oslo Airport

Kjære konferansedeltakere!

Takk for hyggelig invitasjon til en viktig konferanse. Når jeg ser på dere ser jeg en imponerende samling fagfolk fra hele behandlingsapparatet, fra administrasjonen i kommuner- og fylkeskommuner og politikere på alle nivåer. Når vi er samlet her er det fordi vi brenner for rusmiddelpolitikken, men med ulikt ståsted og utgangspunkt. Jeg er glad for denne anledningen til å legge frem Regjeringens planer for rusmiddelpolitikken og rusfeltet.

Utfordringene er mange:

Det er manglende samordning mellom tiltak og etater, mellom privat og offentlig, og mellom tiltak og enkeltpersoner – det henger ikke godt nok sammen.

Kontrollen er for svak – det er for lett å få tak i narkotika over hele landet, og kontrollen med alkoholomsetningen er for svak når 15-åringer drikker som voksne.

For mange eksperimenterer med stoff, og for mange går på fylla. Det har vært mye velment forebygging, men det har ofte vært tilfeldig og for sjelden gitt resultater.

Misbrukere som trenger hjelp og er motiverte møtes med ventetider, og oppfølgingen kan mangle når de er ferdige med behandling eller kommer ut av fengsel.

Regjeringen har tatt fatt i disse utfordringene:

Sammen med statsbudsjettet bleRegjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer for perioden 2003-2005 lagt frem.

Stortinget behandler nå Odelstingsproposisjon nr 3, Om statlig overtakelse av ansvaret for spesialiserte helsetjenester til rusmiddelmisbrukere, også kjent som Rusreform I.

I disse dager sendes det ut et høringsnotat om omorganisering av fylkeskommunens restansvar - ansvaret for institusjoner for spesialiserte sosiale tjenester og omsorg for rusmiddelmisbrukere – kalt rusreform II. Høringsnotatet som går ut nå inneholder også forslag om rett til individuelle planer etter sosialtjenesteloven for brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Etter høringen legger vi frem forslag for Stortinget, som forhåpentligvis får behandles saken før sommeren, slik at endringene for både spesialiserte helsetjenester og sosialtjenestene i fylkeskommunene kan tre i kraft samtidig, fra 1. januar 2004.

Handlingsplanen mot rusmiddelproblemer legger opp til et helhetlig grep om rusmiddelpolitikken. En helhetlig rusmiddelpolitikk er både enkelt og vanskelig. Enkelt fordi det handler om å forebygge og behandle. Vanskelig fordi vi må ha gode og effektive tiltak på alle områder samtidig. Vi må bli bedre på helhet. Det hjelper ikke om vi vinner VM i kontroll, hvis mennesker dør på grunn av manglende behandling og oppfølging.

Regjeringens visjon er frihet fra rusmiddelproblemer – vårt hovedmål er å få til en betydelig reduksjon i de sosiale og helsemessige skadene av rusmiddelbruk.

Handlingsplanen og budsjettet for neste år prioriterer tiltak for de yngste og de tyngste. For å bli bedre på forebygging må vi samarbeide bedre. Regjeringen inviterer kommunene i to prøvefylker til et tre-årig prosjekt med samlet innsats av virkemidler på ulike sektorer og under ulike departementer for å hindre rekruttering av barn og unge til rusmiddelmisbruk. Prosjektet skal følges av evaluering og forskning for å sikre at det virker og at pengene brukes riktig.

Det er viktig å gripe inn tidlig. Regjeringen satser på kompetanseutvikling i helsetjenesten. Det handler om å se problemene – og at legen tar tak i dem.

Vi oppretter en landsdekkende rustelefon – råd og veiledning skal bare være et tastetrykk unna.

Rusmisbrukere skal sikres behandling og sammenhengende tiltakskjeder med oppfølging og hjelp til bolig, arbeid og nye sosiale nettverk.

Vi styrker innsatsen for de tyngste misbrukerne gjennom økte bevilgninger til legemiddelassistert rehablitering. Målet er at det ikke skal være ventetid får metadon for de som kan ha nytte av et slikt tilbud. Tilbudet skal evalueres og videreutvikles. Lavterskel helsetilbud styrkes – og er nå på plass i 24 kommuner. Dette er tiltak som når de mest utslåtte misbrukerne og som er viktige for å bekjempe overdosedødsfall.

Planer må utløse handling, og vi må sikre at vi velger de riktige tiltakene og at disse følges opp i praksis. Vi utvikler nå et oppfølgingssystem for å sikre en systematisk oppfølging av handlingsplanen. Oppfølgingssystemet skal være operativt fra 1. januar og sikre at virkemidler og tiltak bidrar til å nå målene i handlingsplanen, gjennom å klargjøre ansvar for tiltak, legge til rette for evaluering av tiltak og avdekke tiltak uten effekt.

Ruspolitikken må bygge på kunnskap og dokumentasjon. For å sikre best mulig kunnskap som grunnlag for politikkutformingen vil Regjeringen i løpet av året oppnevne to rådgivende ekspertkomiteer knyttet til henholdsvis alkohol- og narkotikapolitikken, som skal gi råd om forebygging og behandling.

I bunnen – som grunnlag - må det ligge en god organisering, kunnskapsproduksjon og kvalitetssikring.

Og dermed over til rusreformene. Omorganisering av rusfeltet handler ikke om å flytte piler og bokser, om ansvar og eierskap, men å sørge for rusmiddelmisbrukeren får den hjelpen han eller hun trenger. Jeg ønsker fokus på brukeren og jeg ønsker helhetlige tiltakskjeder. Da blir de organisatoriske rammene viktige for å sikre at behandlingskapasiteten utnyttes best mulig, at tilbudene til brukerne henger sammen og at vi unngår gråsoner, spill og ansvarsfraskrivelse.

I Sem-erklæringen slo vi fast at Regjeringen vil styrke behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere. Første organisatoriske skritt for å oppnå det er Rusreform I, som nå behandles i Stortinget. Vi vet at rusmiddelmisbrukere har omfattende helseproblemer og et omfattende behandlingsbehov. Vi vet også at de ikke får de helsetjenester de har krav på, de har vanskeligheter med å få kontakt både med spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten.

I Rusreform I har vi gitt staten ved spesialisthelsetjenesten og de regionale helseforetakene et sektoransvar for spesialiserte tjenester til rusmiddelmisbrukere som systematisk hører hjemme i spesialisthelsetjenesten. Eieransvaret for institusjoner som yter slike tjenester overføres fra fylkeskommunen til staten ved de regionale helseforetakene og helseforetakene trer inn i fylkeskommunens avtaler med private institusjoner. Helseforetakene får også sørge for-ansvaret for institusjonsplasser som kan ta i mot rusmiddelmisbrukere i henhold til vedtak etter sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a (tvang) og de skal peke ut spesialisthelsetjenesteinstitusjoner som kan stille som vilkår for inntak at rusmiddelmisbrukeren samtykker til tvungen tilbakehold ("frivillig tvang").

Det er viktig å merke seg at staten og de regionale helseforetakene får et generelt ansvar på området – de skal sørge for at rusmiddelmisbrukere får spesialisthelsetjenester. Jeg mener at det grepet som her er tatt vil tvinge helsetjenesten på banen og gi rusmiddelmisbrukere bedre helsetjenester. Samtidig handler dette om verdier, og likebehandling. Det handler om at helsetjenester for rusmisbrukere skal ha samme organisering, samme lovgrunnlag, samme finansiering og de samme rettighetene for brukerne som alle andre helsetjenester.

I Rusreform I overfører vi sektoransvaret for :

Avrusning (etter henvisning) som krever tett medisinsk og helsefaglig oppfølging

Helsefaglig utredning og kartlegging av egnet behandlingsbehov

Spesialisert (vesentlig helsefaglig) behandling; poliklinisk eller i institusjon.

Hvilke institusjoner og tiltak dette vil angå skal kartlegges i løpet av 2003 og det legges opp til overføring og ikrafttredelse 1. januar 2004.

Med sykehusreformen fikk vi tre forvaltningsnivåer for rusfeltet. Det er et for mye.

Det blir for mange aktører å forholde seg til - for brukerne og for dem som skal sy sammen et helhetlig behandlingsopplegg for misbrukeren. Det gir for stor risiko for ansvarsfraskrivelse og at misbrukeren ogpårørende blir kasteballer mellom nivåene.

Derfor er vi ikke i mål ennå. Jeg gir meg ikke før vi har fått en tonivå-modell for rusmiddelfeltet, og vi er i full gang med videreomorganisering av det resterende fylkeskommunale ansvaret for rusmiddelmisbrukere – sosialtjenestene – og det vi har kalt Rusreform II.

Høringsnotatet er rett rundt hjørnet, men jeg tar hovedpunktene i forslaget her.

I verdigrunnlaget i Regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer heter det:

"For de som har rusmiddelproblemer, skal den offentlige hjelpeinnsatsen ta utgangspunkt i den enkeltes behov. Tjenestene skal tilpasses brukerne, og ikke omvendt. Dette betyr at ulike personer kan bli møtt med ulike tjenester og ytelser, avhengig av de individuelle behov og kunnskap om tiltakenes effekt.

Det kan ta tid å arbeide seg ut av et omfattende rusmiddelmisbruk, og det er nødvendig med sammenhengende tiltak før, under og etter behandlingen. Regjeringen vil føre en politikk som gir den som trenger det en ny sjanse. Regjeringen vil arbeide aktivt for å endre eventuelle negative holdninger til og fordommer overfor rusmiddelmisbrukere blant de aktører som har ansvar for tjenesteyting til denne gruppen. Tjenesteapparatets møte med brukerne skal bygge på respekt for menneskeverdet og fremme verdier som personlig ansvar, individets råderett over eget liv og medansvar for fellesskapet."

De samme verdiene er grunnlaget for det videre arbeidet med omorganiseringen.

Vi har satt oss følgende mål:

• Rusmiddelmisbrukere skal få bedre tjenester og behandlingsresultatene skal bli bedre.
• Tiltaksapparatet må danne en helhetlig kjede
• Tiltakene må organiseres slik at rusmiddelmisbrukerenes individuelle behov fanges opp og slik at mangfoldet og bredden i tilbudet sikres.
• Ansvaret må til enhver tid være klart og det må samarbeides mellom og innenfor de ansvarlige forvaltningsnivåer

Slik jeg ser det, er det en viktig premiss for å nå målene at vi har et tiltaksapparat som tar høyde for at rusmiddelmisbrukere er forskjellige og at de er på ulike stadier i misbrukskarrieren og på ulike stadier i behandlingen og rehabiliteringen. Noen vil trenge spesialisthelsetjenester, men kan fort komme over i andre tiltak, andre trenger hjelp til å bo og et poliklinisk behandlingstilbud, mens andre kan trenge et mer langvarig opphold f.eks i et kollektiv. Jeg ønsker sterkt en organisering og ansvarsplassering som hindrer gråsoner og som hindrer ansvarsfraskrivelser som gjør rusmiddelmisbrukerne og deres pårørende til kasteballer i systemet.

Med andre ord må brukeren tilbys:

• et tiltaksapparat som er i stand til å identifisere, fange opp og tilby hjelp til personer som er i ferd med å utvikle en misbrukskarriere
• et tiltaksapparat som kan dokumentere og utrede den enkeltes hjelpebehov så godt at egnede tiltak tilbys til rett tid av rett instans
• et tiltaksapparat som leverer helhetlige, koordinerte og individuelt tilpassede tiltak til den enkelte rusmiddelmisbruker
• oppfølging før og etter institusjonsopphold for å unngå avbrudd i behandlings- og rehabiliteringsforløpet
• et tiltaksapparat som sikrer effektivitet og god utnyttelse av ressursene
• et tiltaksapparat hvor den enkelte rusmiddelmisbruker opplever å bli møtt med samme verdighet og respekt som andre brukere av det offentlige hjelpeapparatet
• finansieringsordningene i de ulike deler av tiltaksapparatet være utformet slik at valg av tiltak ikke styres av økonomiske vurderinger

Vi står overfor tre alternativer i organiseringen av fylkeskommunens restansvar:

• fylkeskommunen kan fortsatt ha ansvaret for institusjoner som yter spesialiserte sosiale tjenester og omsorg til rusmiddelmisbrukere
• ansvaret kan legges til staten – helt eller delvis – f.eks at spesialiserte sosiale tjenester blir et statlig ansvar, mens kommunen har ansvaret for institusjoner som yter omsorg
• kommunen overtar ansvaret

Vi drøfter alle disse alternativene i høringsnotatet, men konkluderer med å foreslå atsørge for-ansvaret for institusjoner som yter spesialiserte sosiale tjenester og omsorg for rusmiddelmisbrukere legges til kommunene.

Videreføring av fylkeskommunenes ansvar er ikke aktuelt, det vi videreføre en trenivåmodell. samtidig som fylkene etter at sykehusene og helsetjenestene for rusmisbrukere er overført til staten ikke vil ha et grunnlag for å fortsatt ivareta dette ansvaret. Vi har også vurdert en statlig løsning, men jeg mener det er viktig at disse tjenester har en god og sterk forankring i kommunene – der er der livet leves, og det er lokalsamfunnet rusmisbrukerne skal tilbake til.

Kommunen er den primære velferdsprodusenten i dagens Norge. Kommunene rår i dag over vesentlige deler av velferdsapparatet; kommunehelsetjenesten herunder fastleger, sosialtjenesten, barnevern, boligkontor, skole og kulturetat. I mange kommuner finnes det dessuten andre sentrale samarbeidsparter som politi og -eller lensmann, trygdekontor og a-etat. Hele dette apparatet er og bør være viktige bidragsytere i behandlingen av og omsorgen for rusmiddelmisbrukere.

Det er kommunene som har de beste kunnskaper om og kan fange opp lokale behov. Dette gir kommunene de beste forutsetninger for å skape et helhetlig tiltaksapparat med en sammenhengende behandlingskjede, hvor institusjonsplasser utgjør et supplement til de mer tradisjonelle kommunale tiltakene. Utgangspunktet i behandlingen/rehabilitering av rusmiddelmisbrukere bør være egen bolig med tilbud om individuelt tilpasset oppfølging og veiledning fra sosialtjenesten, deltakelse i AA/AN; støttekontakt, poliklinisk behandling dagsenter og/eller omsorgstjenester. Der hvor rusmiddelmisbrukeren trenger et institusjonsopphold, vil kommunen måtte følge opp misbrukeren under oppholdet og ikke minst planlegge ettervernet før oppholdet avsluttes.

Jeg mener at den kommunale modellen vil styrke det totale behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere fordi den fører til:

• større mulighet for sammenheng i det kommunale tiltaksapparatet
• at kommunene selv kan prioritere ressursbruken og finne fram til gode lokale løsninger
• ett forvaltningsnivå mindre
• den ryddigste ansvarsdelingen mellom stat og kommune
• at det kommunale hovedansvaret for tiltak for rusmiddelmisbrukere som eksisterer i dag, understrekes og utvides

Selv om kommunene vil få ansvaret for å sørge for institusjonstilbudet, vil ikke det innebære at tjenesten må produseres av den enkelte kommune. Vi ser ikke for oss at hver enkelt kommune skal ha hele bredden av tiltaksapparatet. De fleste kommunene vil være for små og ha for få rusmiddelmisbrukere til det. Her må vi tenke kreativt. Interkommunalt samarbeid og større (by)kommuner med et særlig ansvar er stikkord.

Her har vi utfordret høringsinstansene – kom med innspill og forslag!

Samlet sett mener jeg at brukerperspektivet ivaretas best ved en kommunal modell. Kommunal modell legger til rette for en helhetlig tiltakskjede og dermed for at rusmiddelmisbrukeren kan få individuelt tilpassede tiltak som tar høyde for at brukerens behov ofte endrer seg underveis.

Vi skal få mennesker til å henge bedre sammen. Da må det også være sammenheng mellom de ulike tjenestene og tiltakene. Det er enkeltmennesker som trenger hjelp, og tiltakene må bygges rundt enkeltmennesker. Vi må sikre at denne samordningen skjer – det er avgjørende for gode behandlingsopplegg med sammenheng fra start til mål.

Vi trenger lim i systemet – og Regjeringen foreslår derfor å lovfeste rett til individuelle planer for brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester fra sosialtjenesten, slik helsetjenesten har i dag. Dette blir en generell bestemmelse, som vil gjelde alle sosialtjenestens brukere, men også rusmiddelmisbrukere – og den vil være viktig for svært mange rusmiddelmisbrukere. Det handler om å kreve at tjenesteytere jobber sammen, at tiltak er koordinerte og helhetlige samtidig som den enkelte misbruker får større trygghet og forutsigbarhet . Forhåpentligvis vil individuelle planer også bidra til å vri ressursbruken fra kortsiktige akuttløsninger til langsiktig planlegging og sammenhengende tiltak. Det settes krav til brukermedvirkning – dette er viktig for å styrke samhandlingen mellom tjenesteapparatet og brukeren eller pårørende.

Jeg vet at sosialtjenesten i mange kommuner har etterlyst et samarbeidsverktøy som individuell plan på linje med det man har hatt innen helsetjenesten. Så er det også mange kommuner som er godt i gang med slike planer allerede. Men jeg mener likevel det er viktig å sikre dette som en rettighet for brukeren – og gjennom det en plikt for kommunen til å samordne seg internt og med andre tjenesteytere, f.eks. i spesialisthelsetjenesten. Det skal være en felles plan som dekker disse tjenestene, og det er den delen av tjenesteapparatet brukeren først henvender seg til som skal ha ansvaret for at det utarbeides individuell plan.

Dette kommer på høring nå, sammen med Rusreform II.

Vi går en spennende tid i møte – 2003 vil stå i omorganiseringens tegn – det vil by på tøffe utfordringer for systemet, organisasjonene og den enkelte. Min sterke oppfordring er at vi tar i mot disse utfordringene og jeg er særlig opptatt av at vi ikke glemmer at også i 2003 trenger rusmiddelmisbrukere et oppegående behandlingsapparat, de trenger at alle tre forvaltningsnivåene tar ansvar og gjør jobben sin og de trenger fagfolk som samarbeider om å gi best mulig hjelp.

Lykke til med konferansen og takk for oppmerksomheten!