Sosialminister Ingjerd Schou om rusfeltet som spesialisttjeneste

Åpningstale på Nasjonalt fagpolitisk seminar 26.april 2002. Arrangør: Fagrådet innen Rusfeltet i Norge.

Først vil jeg takke for invitasjonen til å delta på Fagrådets seminar.

Jeg er glad for denne anledningen til å presentere Regjeringens politikk på rusfeltet. Vi har alvorlige hensikter når det gjelder å bekjempe fattigdom og redusere rusmiddelmisbruket. For å kunne sette brukernes behov i sentrum og gi dem bedre tjenester, må vi sette inn innsatsen på flere områder. Vi må organisere og ansvarliggjøre tjenestene bedre og vi må videretuvikle kvaliteten i tjenestene og utvikle målrettede virkemidler.

Først vil jeg si at Regjeringens/Sosialdepartementets forslag om omorganisering av tiltaksapparatet har utløst et stort engasjement. Det er kommet mange interessante innspill og jeg skjønner at forslaget innebærer store forventninger til økt innsats og til å videreutvikle tiltaksapparatet.

Og jeg vet det er mye engasjement tilstede her i salen i dag. Dere utfører en flott innsats for mennesker med rusmiddelproblemer og representerer mye kunnskap om rusfeltet. Så la meg berømme Fagrådet som legger opp til et fagseminar som vil spre kunnskap, drøfte problemstillinger og utfordringer. Jeg setter pris på konstruktive synspunkter og gode anbefalinger.

En offensiv innsats

I rusmiddelpolitikken har samarbeidsregjeringen vist en offensiv linje fra første dag.

Sem-erklæringen målfester en bred innsats overfor de sammensatte rusproblemene vi ser i det norske samfunnet. Som overordnet ramme for regjeringens arbeid holder vi på å utarbeide en handlingsplan mot rusmiddelproblemer som vektlegger både forebyggende tiltak og et bedre behandlingstilbud for rusmiddelmisbrukere.

I Sem-erklæringen sa vi at vi vil:

• styrke forebyggingsinnsatsen overfor unge og foreldregenerasjonen og øke støtten til de frivillige organisasjonenes rusforebyggende arbeid
• styrke behandlingstilbudet for rusmiddelmisbrukere. Vi må ha varierte og tilgjengelige tilbud om behandling, ettervern og rehabilitering i offentlig og privat regi
• samordne bedre bruken av ressurser mellom tiltakene for rusmiddelmisbrukere og innen psykiatrien. Spesielt må vi styrke barne- og ungdomspsykiatrien.
• legge kriterier knyttet til rusproblematikk inn i kommunenes inntekstssystem
• motvirke legalisering av narkotika, nasjonalt og internasjonalt
• øke kapasiteten i legemiddelassistert rehabilitering

• styrke lavterskel helsetilbud for narkomane og bedre livssituasjonen for "slitne" narkomane.

Dette er offensive og ambisiøse mål. Det krever en bred innsats som omfatter mer enn bare sosial- og helsepolitikken, samarbeid og løsninger som går på tvers av sektorer og som er gjennomgripende og konsekvente – fra nasjonal politikk til lokale tiltak og engasjement.

Rusmisbrukere som trenger hjelp er enkeltmennesker – det er ulike årsaker til misbruket, ulike former for misbruk, og det vil være ulike veier ut av misbruk. Tiltakene må bygges rundt enkeltmennesket, og de ulike tiltakene må henge sammen – fra akutt avrusing, til behandling, til ettervern og sosial rehabilitering. Vi må sørge for at noen tar stafettpinnen og hjelper folk videre, og at det ikke stopper opp mellom ulike tiltak og forvaltningsnivåer. Fra Regjeringens side arbeider vi med løsninger som gir gode incentiver og legger til rette for helhetlige behandlingsløp. Innen sosial- og helsesektoren må vi styrke innholdet i tjenestene og brukernes rettigheter ytterligere og vi må rydde opp i uklare ansvarsforhold.

Styrke helsetjenestetilbudet til rusmiddelmisbrukere

Ved tiltredelsen bestemte regjeringen at helseministeren skulle ha ansvaret for helsetiltak for rusmiddelmisbrukere.

Bakgrunnen var at det er helt nødvendig å styrke helsetjenestetilbudet til rusmiddelmisbrukere og tydeliggjøre at helsetjenesten har et ansvar. Det er bred politisk oppslutning om dette. Og jeg er også glad for at de helsefaglige miljøene uttrykker en økende bevissthet om rusmiddelmisbrukeres helseproblemer. Det er godt dokumentert at rusmiddelmisbrukere ikke får de helsetjenester som de har krav på. En klargjøring av hvor ansvaret faktisk ligger er derfor nødvendig for å tydeliggjøre helsetjenestens ansvar. Med ansvarsplasseringen er politikkoppfølgingen av tjenester som naturlig hører hjemme i helsetjenesten, flyttet fra Sosialdepartementet til Helsedepartementet. Det gjelder lavterskel helsetiltak og (helsedelen av) legemiddelassistert rehabilitering. Regjeringen har også fått til økning i budsjettet som medfører styrket innsats med vekt på å øke og spre kompetanse om rusmiddelproblemer i helsetjenesten. I denne sammenheng vil jeg også trekke fram det nyopprettede Sosial- og helsedirektoratet som har fått store iverksettings- og utviklingsoppgaver på rusmiddelfeltet. En av hovedoppgavene vil være å få til en samordnet innsats mellom sosial- og helsetjenesten til beste for brukere og pasienter og utvikle faglige kriterier for innholdet i tjenestene.

* Helseproblemer hos de tyngste misbrukerne

Mye av oppmerksomheten om rusmiddelmisbrukere har vært fokusert på de tyngste rusmiddelmisbrukere. Og det har vært grunn til det. Det har vært en stigning i antall injiserende opiatmisbrukere hvor mange etter hvert utvikler alvorlige helseproblemer som hepatitter, byller og infeksjoner. Feil- og underernæring er utbredt og medvirkende til svekket helsetilstand. Den psykiske helsetilstand er dårlig hos mange rusmiddelmisbrukere, enten det er en konsekvens av misbruket eller en årsak til man ruser seg. Helsetilsynet har kartlagt situasjonen, og det ser ut til å være en underdiagnostisering av psykiske lidelser hos rusmiddelmisbrukere og store mangler i behandlingstilbudet. Gjennom lavterskel helsetiltakene er det dokumentert så store og alvorlige helseproblemer hos mange rusmiddelmisbrukere, at det er grunn til rask handling.

La meg nevne noen forhold som har aksentuert nødvendigheten av helsetjenestens bidrag:

Den bekymringsfulle utvikling av narkotikarelaterte dødsfall. Det er mange forklaringer på de til dels særnorske høye overdosetallene. Det henger til dels sammen med høy tilgjengelighet av heroin, et misbruk preget av høyt forbruk av rusmidler og av blandingsmisbruk med opiater i den farlige kombinasjonen med beroligende midler og alkohol. Vi har mange såkalte "eldre" misbrukere som har holdt på i mange år som har fått en svekket helsetilstand.

Utbyggingen av tilbudet om legemiddelassistert rehabilitering har hatt mange gode virkninger for deltakerne som får et bedre liv. Men tilbudet har også synliggjort helseproblemer hos mange som må behandles og følges opp. Tilbudet har også synliggjort at helsetjenesten ikke er tilstede for mange som trenger den. En del leger og apoteker vegrer seg for å delta. Sosialtjenesten blir sittende med ansvaret for å følge opp oppgaver som er helsetjenestenes ansvar.

Det har tatt altfor lang til å erkjenne sammenhengen mellom rusmiddelproblemer og psykiske lidelser. Tiltaksapparatet for rusmiddelmisbrukere har måttet ta et for stort ansvar uten å ha de nødvendige faglige virkemidler til rådighet.

* Rusmiddelproblemer berører mange

Men behovene for helsetjenestens innsats omfatter mer enn å styrke innsatsen mot de tyngste rusmiddelmisbrukerne. Rusmiddelproblemer, om de er lette eller alvorligere, berører en langt høyere andel av befolkningen enn de tyngste narkotikamisbrukerne.

I alle reportasjer om narkotikabeslag har vi lett for å glemme at det er de legale rusmidlene som utgjør den overveiende del av rusmiddelkonsumet. Det er alkoholmisbruk som utgjør det største rusmiddelproblemet i Norge. Alkohol er knyttet til langt flere dødsfall enn narkotika. Alkoholproblemer, skjulte eller erkjente, ligger bak mange henvendelser til helsevesenet.

For mange blir rusproblemer årsak til problemer med arbeid, inntekt og bolig.

Det er derfor grunn til å fremheve primærhelsetjenestens helt sentrale rolle når det gjelder å tidlig oppdage rusmiddelproblemer. Helsetjenesten må bli flinkere til å oppdage og gripe inn tidlig når det er mistanke om rusmiddelproblemer og hjelpe til med behandling eller henvise videre. Tidlig intervensjon er viktig av hensyn til den enkelte som har et rusmiddelproblem, om det er erkjent eller ikke. Og det er like viktig av hensyn til omgivelsene, familien, pårørende og arbeidsplassen. Spesielt må sosial- og helsepersonell tenke på den vanskelige situasjonen til barn som lever sammen med foreldre som ruser seg.

Fastlegeordningen betyr en vesentlig styrking av primærhelsetjenestetilbudet til personer med sammensatte problemer og lidelser som krever langvarig oppfølging. Dette er av vesentlig betydning for personer med rusmiddelproblemer.

Vi har fått økt bevissthet og kunnskap om rusmiddelproblemer og helse. Nå må vi bli flinkere til å spre kunnskap og kompetanse i helsetjenesten, slik at den står bedre rustet til å gjøre sin del av jobben. Kompetanseheving om rusmiddelproblemer i helsetjenesten vil derfor være en prioritert oppgave fremover.

For å lykkes i å hjelpe misbrukere, er det nødvendig at helsetjenesten blir flinkere til å samarbeide med andre instanser. Å få til økt samarbeid mellom sosial- og helsetjenester blir vesentlig framover. Retten til individuelle planer for dem med langvarig hjelpebehov fra flere instanser vil forsterke nødvendigheten av samarbeid.

I denne sammenheng vil jeg også nevne spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt og den viktige rollen som ligger i å undervise, spre kunnskap og samarbeide med primærhelsetjenesten og sosialtjenesten.

* Oppsummering helse

Regjeringen har allerede satt i gang arbeidet med å styrke helsetjenestetilbudet til rusmiddelmisbrukere:

• det handler om organisering, ansvarsplassering og finansiering
• det handler om hvordan man bruker ressursene
• det handler veldig mye om holdninger, kunnskap og kompetanse
• og det handler om vilje og metoder til å tverrfaglig samarbeid og samarbeid på tvers av forvaltningsnivåene

Utfordringer

Det er nødvendig med en reform av hele tiltaksapparatet. Vi står overfor mange utfordringer og er i gang med en omfattende gjennomgang for å gi brukerne et bedre tilbud. Hjelpe- og behandlingsapparatet må i større grad utformes for å være tilpasset rusmiddelmisbrukernes varierte behov. I den forbindelse må vi se på om det er sammenheng mellom tilbakefallsproblematikken og hvordan hjelpetilbudet gis. Selv om vi i Norge er i verdenstoppen når det gjelder ressursbruk og institusjonsplasser, kan vi lage en lang liste over behov i hjelpe- og behandlingsapparatet:

- Vi har pekt på nødvendigheten av bedre tilgang på helsetjenester, både innen primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

- Jeg nevner igjen behovet for et bedre tilbud innen psykisk helsevern

- Vi trenger et behandlingstilbud som passer til de yngre misbrukerne; både dem med lang "karriere" innen barnevernet og som har store atferdsproblemer. Men vi trenger også et tilbud til de såkalte rekreasjonsmisbrukere, så ofte har gode nettverk og ressurser, men som raskt kan utvikle psykiske problemer som følge av de skremmende partydops.

- Vi trenger et tilbud til rusmiddelmisbrukere som fungerer i arbeid, og som ikke ønsker lange institusjonsopphold.

- Og vi trenger et tilbud til misbrukere med store og omfattende problemer som trenger langvarig oppfølging som bolig med oppfølging.

Vi trenger en utvikling av differensierte behandlingstilbud, og vi trenger i høy grad å se nærmere på hvordan vi bruker tilbudene:

- Vi trenger å utvikle individuelt tilpasset behandling basert på en kartlegging av rusmiddelmisbrukeres helsemessige og sosiale situasjon.

- Styrke den helhetlige tiltakskjeden og få til en målrettet bruk av tiltaksplaner og individuelle planer

- De ulike tjenestene må bli enda flinkere til å samarbeide. Rusmiddelmisbrukerens behov og mål må settes i sentrum for samarbeidet.

- Som myndighet må vi også bli bedre på å formulere mål og mandat overfor tjenestene. Vi må bli bedre bestillere. Og vi må bli flinkere til å dokumentere og evaluere behandlingsfeltet for å få et bedre grunnlag for å vite hva som virker.

Vi må utvikle et behandlingstilbud som kan gi kvalitetspreget, individuelt tilpasset behandling og hvor det er kompetanse til å dekke sammensatt problematikk. For å gi mer individuelt tilpasset hjelp og behandling trenger vi at helsetjenestens tar sitt ansvar og gir

• det nødvendige behandlingstilbud

• gode boligtilbud
• gode sosialfaglige rehabiliteringstilbud
• gode lavterskeltilbud. Vi må finne gode erstatninger til Plata.

Rusreformen trinn 1

Vi står som sagt overfor en omfattende gjennomgang hvor vi blant annet må vurdere hva som er egnet organisering av det som er fylkeskommunens ansvar i dag. Som første del av dette er det nødvendig å rydde opp i oppgavefordelingen mellom fylkeskommune og de regionale helseforetak. Å få til dette grepet er nødvendig for å styrke spesialisthelsetjenestetilbudet og komme i gang med utviklingen innenfor helsetjenesten.

Overføringen av spesialisthelsetjenesten fra fylkeskommunen til staten fra 1. januar 2002 medførte som kjent at institusjoner og tiltak med tilbud til rusmiddelmisbrukere som var regulert etter spesialisthelsetjenesteloven, ble overført fra fylkeskommunen til staten. Med dette var det etablert en trenivåmodell for tiltakene for rusmiddelmisbrukere. Samtidig ble tjenester som i innhold også er spesialisthelsetjenester, men som av ulike grunner er lovhjemlet i sosialtjenesteloven, igjen i fylkeskommunen. Konsekvensen er at tjenester som er like i innhold, i dag har ulikt lovgrunnlag, ulik finansiering og er knyttet til ulike forvaltningsnivå. Det er ikke heldig, og jeg ser det som viktig å rydde opp i organiseringen av tiltaksappartet som følge av sykehusreformen og klargjøre hvor de ulike tjenester hører hjemme. Om tiltak er lovhjemlet i helselovgivningen eller sosialtjensteloven synes i en del tilfeller å være noe tilfeldig og vi ønsker at likeartede tjenester skal organiseres likt. Samtidig ønsker vi også å tydeliggjøre hvilket ansvar de regionale helseforetak skal ha for spesialisthelsetjenester til rusmiddelmisbrukere.

Vi har hatt et notat på høring og vi arbeider nå med oppfølgingen av dette gjennom lovforslag til Stortinget. Vi vil overføre ansvaret for også de resterende tiltak som yter det som naturlig hører under spesialisthelsetjenesten til staten. Det er en nødvendig opprydning og klargjøring av ansvaret mellom helse- og sosialtjenesten, og i denne sammenheng mellom stat og fylkeskommune. Samtidig ser jeg klart at det er et problem med tre forvaltningsnivåer slik det ble som konsekvens av sykehusreformen. Vi løser ikke det nå, men det vil stå sentralt i neste trinn av reformen, hvor rusomsorgen må ses i sammenheng med blant annet barnevern og psykiatri.

Forslaget innbefatter en klargjøring av hvilke spesialisthelsetjenester de regionale helseforetak faktisk skal ha ansvaret for å sørge for:

• avrusing som krever tett medisinsk oppfølging
• utredning av helsemessig og sosial situasjon
• spesialisert, vesentlig helsefaglig behandling.

Videre vil vi foreslå å flytte ansvaret til de regionale helseforetak for å sørge for institusjonsplasser som kan ta imot personer i henhold til vedtak etter sosialtjensteloven §§ 6-2 og 6-2a (tvangsvedtak). Vi ønsker at bestemmelsene om slike vedtak fortsatt skal være hjemlet i sosialtjenesteloven, og slike saker skal etter forslaget fortsatt saksbehandles av fylkesnemnda for sosiale saker. Sosialtjenesten skal være forberedende instans, men få bistand fra helsetjenesten når nødvendig. Vi ønsker også å fortsatt sikre institusjonene uavhengig av lovhjemling mulighet til å bruke §6-3 som vilkår for innleggelse. Vi må sikre fortsatt mulighet for frivillig tvang når institusjonene ser det som hensiktsmessig for å kunne yte rusmiddelmisbrukeren best mulig hjelp.

Forslaget om ny oppgavefordeling vil være første trinn i arbeidet med å utvikle et tilbud som vil tjene brukernes behov for et helhetlig hjelpe- og behandlingstilbud. Det er nødvendig å sikre rusmiddelmisbrukere et behandlingstilbud med spesialisthelsetjenester. Med ansvaret plassert i de regionale helseforetak åpnes det for en videreutvikling av det spesialiserte helsefaglige behandlingstilbudet innenfor en helhetlig, statlig ramme. Med samordnet ressursbruk og balansert ressursinnsats mellom de ulike deler av helsetjenesten for rusmiddelmisbrukere, men også andre av regjeringens tiltak vil ha betydning.Som en følge av forslaget kommer rusmiddelmisbrukere under pasientrettighetsloven når det gjelder spesialisthelsetjenester. Leger får henvisningsrett, men samtidig er det viktig å understreke at også sosialtjenesten oftest vil inngå i samarbeidet rundt rusmiddelmisbrukeren.

InstitusjoneneFylkeskommunen har i dag et ansvar for å yte varierte hjelpe- og behandlingstilbud til rusmiddelmisbrukere, og mange av institusjonene står for flere oppgaver: De yter noen helsetjenester av spesialisthelsetjeneste- eller primæhelsetjenestekaraktér, de gir psykososiale behandlingstilbud, sosialfaglige tjenester, arbeidstrening og mye god omsorg. Mange institusjoner har også utviklet polikliniske tilbud og andre oppfølgingstilbud for å følge opp klientene etter innleggelse. Noen tilbyr overgangsboliger.

Med et tilbud som spenner fra helsefaglige til sosialfaglige tilnærminger, vil det kanskje ikke fremstå så opplagt å sette en grense for hvilke institusjoner som kan høre hjemme i spesialisthelsetjenesten og hvilke som hører hjemme i sosialtjenesten. Dette vil vi presisere med noen faglige kriterier i det kommende lovforslaget.

La meg benytte anledningen til å si at jeg reagerte litt på en overskrift i Kommunal rapport nylig. Den påsto at Staten forsyner seg med indrefileten og vil ta de beste institusjonene. Bare så det er sagt: Smaker det ikke mye bedre med entrecôte!

Vel, når vi nå overfører et ansvar til spesialisthelsetjenesten, må vi vel også gi staten noe så den kan sørge for det ansvaret den får. Men la det være klart: Vi vil ikke gi fra oss mest mulig institusjoner. Jeg vil beholde de gode, nære sosialfaglige institusjonene selv. Og jeg kan love at vi vil satse på å utvikle spennende tiltak basert på sosialfaglige og miljøterapeutiske metoder.

Handlingsplanen mot rusmiddelproblemer

Regjeringen er nå i gang med å se på hvordan dette best kan følges opp i arbeidet med handlingsplanen mot rusmiddelproblemer, som vi vil legge fram til høsten.

Regjeringen arbeider med en handlingsplan som skal omfatte både forebyggende tiltak og et bedre behandlingstilbud for rusmiddelmisbrukere. Planen vil også inkludere en vurdering av alkohol- og narkotikapolitikken.

Jeg lover nok ikke de enkle løsninger, men derimot en bredt anlagt tilnærming overfor et felt som kjennetegnes av sammensatte og komplekse problemer. Problemer som skyldes både tilgangen på rusmidler, at mange har ønsker og behov for å ruse seg, og sosiale faktorer i miljøet. Vi står også overfor store utfordringer i hvordan vi organiserer og bruker ressurser. Innsatsen må derfor rettes mot

- produksjons- og omsetningsledd,

- årsakene til at så mange eksperimenterer med og bruker rusmidler, og

- hvordan vi best mulig kan hjelpe misbrukerne

En reform i to trinn

Det er ikke tilstrekkelig med en klargjøring av helsetjenestens ansvar og en organisatorisk reform. Det er nødvendig med en større gjennomgang av hele tiltaksapparatet. I neste reform skal vi se på hva som vil være egnet organisering av de oppgavene som fylkeskommunen inntil videre beholder ansvaret for (institusjoner for omsorg og sosial- og arbeidsrettet rehabilitering). Og det er arbeid som har høy prioritet. Arbeidet må i hovedsak bygge på hva som vil være de beste løsninger for brukerne.

For selv om vi vil styrke helsetjenestene og spesialisthelsetjenestetilbudet til rusmiddelmisbrukere, betyr ikke det at vi vil svekke sosialtjenestens betydning og ansvar. For ingen kan leve resten av livet i spesialisthelsetjenesten. Det er i nærmiljøet man skal leve og utvikle seg, arbeide og være i aktivitet. Ha omgang med familie og venner.

For mange misbrukere er det vanskelig å avruse seg og gjennomføre et behandlingsopphold. De som likevel klarer det, sier nesten alltid at det er først da jobben starter. Å klare hverdagen som rusfri og komme i gang med et meningsfullt liv.

Rusreform trinn 2

Problemene og utfordringene rundt rusmiddelmisbruk er sammensatte, enten vi liker det eller ikke. Det finnes ikke en enkelt løsning på hvordan vi skal hjelpe rusmiddelmisbrukere. Det er nødvendig med et bredspektret tilbud som gir brukerne den hjelp de faktisk har behov for.

Nå må vi ha fokus på betydningen av å bruke og bygge videre på kompetansen om rusmiddelproblemer som finnes innen sosialtjenesten, samt videreutvikle det sosialfaglige arbeidet.

Lag meg nevne noen forhold vi må ivareta i vår helhetlige gjennomgang:

* styrke tiltakskjeden og unngå de ødeleggende hull mellom behandlingsopphold og oppfølgingstiltak:

"Rusmiddelmisbrukernes behov for at tiltaksapparatet er organisert som en kontinuerlig og helhetlig tiltakskjede må ivaretas, slik at personer med akutte så vel som langvarige problemer kan tilbys hjelp. I en fase kan det være behov for akutt hjelp, i en annen for mer intensiv behandling, i en annen fase igjen behov for støtte, omsorg og langsiktig oppfølging. En rehabiliteringsprosess omfatter mange og ulike områder. Et eventuelt opphold i døgninstitusjon, enten under spesialisthelsetjenesteloven eller sosialtjenesteloven, vil kunne inngå som ett av flere tiltak i en tiltaksplan."

* aktivt bruke tiltaksplaner og individuelle planer for å sikre at ulike tjenester og nivåer arbeider sammen for å oppnå brukerens mål

* utvikle gode boligløsninger med oppfølging. Vi må tilby noe annet enn hospits og Plata.

* sosialfaglig og miljøterapeutisk oppfølging i nærmiljøet

* fylle dagene med meningsfylt innhold: for noen er det utdanning eller arbeid, for andre er det aktiviteter, støtte og oppfølging.

Jeg er glad for å se at flere kommuner er i gang med nyskapende arbeid. I Oslo er det påbegynt et aktivt samarbeid mellom kommunen og politiet . Ikke for å jage folk vekk fra Plata, men for å tilby noe annet og få til samordnet innsats mellom politiet, sosial- og helsetjenesten.

Flere kommuner har også begynt å se nærmere på hvordan de på en langt bedre måte kan bruke utgiftene til hospitsopphold målrettet til å hjelpe brukerne. Man kopler boligtilbud med å knytte miljøterapeuter til sosialtjenesten som kan følge opp misbrukerne. Dette er løsninger som er fruktbare.

Regjeringen legger også til rette for at kommunene kan utvikle tilbud til bostedsløse og sosialt vanskeligstilte på boligmarkedet. Sammen med Husbanken har vi satt i gang et utviklingsarbeid som en rekke kommuner og frivillige organisasjoner tar del i. En undersøkelse fra 1997 viser at blant de rundt
6 000 bostedsløse i Norge har mellom 60 og 80 prosent rusmiddelproblemer, og at to tredeler av dem vil trenge en kombinasjon av bolig og oppfølging, evt. med behandling. Det er et udekket behov i de fleste kommuner. Å ha et sted å bo er et gode i seg selv, men det er også en forutsetning for å kunne ta delta i samfunnet og ta del i velferdsgoder som utdanning, arbeid og sosial omgang. For rusmiddelmisbrukere er en stabil bosituasjon også en forutsetning for å kunne motta behandling og omsorg utenfor institusjon.

La meg understreke at i dette sentrale utviklingsarbeidet trenger vi bistand fra de frivillige organisasjonene. Jeg er glad for at Frelsesarmeen, Kirkens bymisjon og Kirkens sosialtjeneste deltar med sin unike kompetanse om dem som faller utenfor A-4 samfunnet. Og jeg ser også for meg at mange av de sosialfaglige institusjonene vil kunne bistå med sin kunnskap om rehabiliteringsprosessen og miljøterapeutisk arbeid. Vi må i større grad bruke institusjonsopphold ikke som en erstatning for lokale tilbud, men som en overgang før gode, trygge lokale boligtilbud med meningsfylt oppfølging.

Forskerkommisjonen

Det nedlegges en stor innsats og mye godt arbeid på rusfeltet, men arbeidet preges også av mye tro og tvil. Det er satt ned en forskerkommisjon som skal oppsummere kunnskapsunderlaget, både hva gjelder legale og illegale rusmidler, forebygging av rusmiddelproblemer, behandling av og omsorg for misbrukere og deres pårørende. Dette er viktig – vi trenger mer kunnskap om hva som virker og hva som ikke virker, slik at vi kan satse riktig og utnytte ressursene bedre. Kommisjonens rapport skal foreligge innen juli i år, og vil kunne bli en viktig del av underlaget for fremtidige rusmiddelpolitiske veivalg.

Andre sosialpolitiske tiltak

Jeg har berørt politikk som direkte omfatter rusmiddelmisbrukere, men også andre av regjeringens tiltak vil ha betydning:

* samordning av felles etat

Rusmiddelmisbrukere vil ofte være i en situasjon hvor de mottar hjelp fra flere instanser og kan beskrive egne erfaringer som kasteballer. Stortingets anmodning til Regjeringen om å utrede spørsmålet om en felles etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten vil derfor berøre dem og dere som er i hjelpeapparatet . Det dreier seg om å utrede en sosialpolitisk reform, hvor målet er å sørge for at de ulike tjenestene bedre kan bygges rundt enkeltemenneskenes ulike og sammensatte behov for hjelp. Det skal være "brukeren i sentrum", en skranke og en samordnet og koordinert hjelp.

* tiltaksplan mot fattigdom

Regjeringen vil legge fram en tiltaksplan som skal omfatte konkrete, målrettede tiltak for å hjelpe mennesker ut av fattigdom og for å bedre levekårene for fattige barnefamilier. Som del av dette vil vi se på pensjonsytelser, sosialhjelpsatsene, bostøtten og behandlingskapasiteten og helsetilbudet til rusmiddelmisbrukere. Fattigdom er også et sammensatt problem som vil kreve en innsats på et bredt spekter av områder. Arbeidet vil også omfatte strategier overfor dere som arbeider i velferdstjenestene. Planen vil inneholde insentiver til arbeid, og som del i planen vil det være aktuelt å videreutvikle arbeidsmarkedstiltakene for yrkeshemmede.