Sosialministerens tanker om Statens seniorråds engasjement i eldrepolitikken på seniorråds første møte 11. juni 2002:

Velkommen til det nye rådet

Jeg vil takke for at dere inviterte meg hit i dag. Det gir meg en fin anledning til å møte dere i "startgropa".

Først en hjertelig takk for at dere har sagt dere villige til å delta i Statens seniorråd 2002-2005! Dere representerer ulik kompetanse ut fra yrkesbakgrunn, politikk- og samfunnsengasjement, familie- og geografisk tilhørighet (eller mangel på sådan), for å nevne noe. Oppgaven som dere har foran dere, har ingen fasit. Den bredden dere representerer av innsikt og orientering vil dere derfor trenge.

Om tema

Mitt tema er tanker om Statens seniorråds engasjement i eldrepolitikken.

Dere vil merke at jeg kommer til å snakke like mye om seniorpolitikk.

Jeg vil komme med noen tanker om rådet som har avsluttet sin periode 1998-2001, noen tanker til dere som nytt Seniorråd og avslutningsvis litt om eldreomsorgen.

Vår erfaring med Statens eldreråd

Jeg har nylig i brev til de 15 medlemmene av det avgåtte Statens eldreråd takket dem for deres innsats i perioden 1998 – 2001.

Det meste av dette rådets virketid var avsluttet før jeg ble sosialminister. Jeg vil derfor ikke begi meg inn på vurdering av kontakten og samarbeidet. Men sluttrapporten fra dette rådet har jeg sett på og den regner jeg med at dere i det nye rådet vil se nærmere på. Ellers har dere i det nye seniorrådet også en god mulighet til å bygge videre på erfaringer fra forrige rådsperiode i og med at dere har med dere Sidsel Bauck og Inga Karlsen fra det forrige rådet.

Sluttrapporten fra Statens eldreråd 1998 – 2000 viser at det forrige rådet var levende opptatt av saker som vi på langt nær er ferdige med i politikken framover. Eldres levekår var et viktig saksområde for rådet og med en særlig vekt på bolig og økonomi.

Jeg har merket meg at eldres deltakelse i samfunnet også var et hovedengasjement, herunder både lengre deltakelse i arbeidsliv og økt representasjon i lokal- og i fylkespolitikken. Det er ikke vanskelig å være enig med rådet når det pekte på at en viktig forutsetning for en aktiv samfunnsdeltaking er at vi legger til rette for "et IKT-samfunn for alle".

Helse- og sosiale tjenester samt forebygging, var områder som rådet viet stor oppmerksomhet. Jeg vil ikke være overrasket om også det nye rådet vil rette mye av sin virksomhet i forhold til dette, som i stor grad er mine ansvarsområder.

Jeg vil at dere skal vite at jeg synes det er viktig at rådet har engasjert seg internasjonalt både i Europa-sammenheng og i forbindelse med oppfølgingen av FNs internasjonale eldreår i 1999. At rådet også har funnet rom til å spre informasjon om eldrerådsmodellen til andre land, enkeltvis og gjennom internasjonale konferanser, ser jeg på som et positivt bidrag i internasjonalt arbeid. Norge har mye å gi i internasjonalt arbeid, men denne type virksomhet gir også viktige impulser tilbake til utvikling av vår egen politikk.

Statens eldreråd har hatt en årvåkenhet på forhold som særlig berører eldre. Det har vært og er viktig. Framover vil ikke dette bli mindre krevende eller nødvendig. Sammenhenger og konsekvenser er ofte uoversiktlige. Og ofte vil de tiltak som i vid forstand skaper gode levekår for flest mulig eldre også ha positiv innvirkning overfor andre aldersgrupper i samfunnet. Innenfor mitt område skapes det eksempelvis gode ringvirkninger i samfunnet når de som har behov for pleie- og omsorgstjenester, får gode og tilstrekkelige tjenester. Pårørende blir dermed også avlastet og kan opprettholde "normal" familie- og slektskontakt med personen som har behov for tjenestene. Det betyr igjen at pårørende selv kan forsette å ivareta egne oppgaver i eget hjem, på egen arbeidsplass og i samfunnet ellers. Videre vet vi at gode og tilstrekkelige pleie- og omsorgstjenester forutsetter dyktige arbeidsgivere, tilstrekkelige og kvalitetssikrede kompetansetilbud samt lov og regelverk som sikrer både arbeidstaker og tjenestemottaker. Jeg kunne fortsette å tegne flere slike sammenhenger, men overlater det heller til dere. Poenget mitt her er at det er viktig at Statens seniorråd i utgangspunktet tar et vidt perspektiv når rådet nå går i gang med å se etter forhold og saker som dere vil engasjere dere i .

Selv vil jeg bruke denne anledningen til å utdype litt nærmere om bakgrunn og forventinger til det nye Statens seniorråd for perioden 2002-2005, som dere nå utgjør.

Statens seniorråd - navnet er nytt og mandatet er endret.

Rådet for eldreomsorgen ble opprettet ved Kongelig resolusjon 3. juli 1970.

I 1985 ble navnet endret til Statens eldreråd.

Dere ble ved kongelig resolusjon oppnevnt som medlemmer av Statens seniorråd 2002-2005.

Navnet og mandatet ble endret denne gangen fordi regjeringen ønsker at rådets arbeid også skal omfatte aldersgruppen fra 50 år og over. Med dette har jeg ønsket å legge til rette for en mer aktiv seniorpolitikk også fra rådets side. Vårt utgangsposisjon er vektlegging av at seniorer er verdiskapere som skal inkluderes. Norge trenger deres deltakelse og kompetanse. Samtidig skal Rådet, som før, være oppmerksom på sider ved eldreomsorgen som angår eldre med særlige behov for tiltak. Dette er presisert i mandatet dere har fått.

Hvem er seniorene?

Generelt i samfunnet vil mange setter likhetstegn mellom seniorer og eldre. Jeg er enig i at eldre er seniorer, men vil markere at det er flere seniorer i samfunnet enn de vil vanligvis kaller de eldre (67+). Senter for seniorpolitikk er et eksempel på samme tilnærming. Senterets nyhetsbrev heter 45+ !

Fra engelsk språk kjenner vi at begrepet ’senior’ er mer aktivt brukt i flere sammenhenger. Senior betegner f. eks. personer som har vært lengre enn andre i en profesjon eller hos en arbeidsgiver (5 years’ seniority over her colleague), eller ’seniors’ som betegnelsen på det siste årskullet før avgangseksamen i videregående skole i USA ( jf vår russ).

Statens seniorråd skal være et rådgivende organ for offentlige instanser og institusjoner på nasjonalt nivå når det gjelder saker som i vesentlig grad angår levekår og deltaking for "de som har vært borgere lengre " enn andre. Vi behøver ikke bli enige om en eksakt aldersgrense for hvem som er seniorer og dermed målgruppe for rådet, men for å gi en veiledning om hva regjeringen ønsker fokus på, har vi sagt over ca 50år, eller populært sagt 50+.

Ved 50 år og over bør folk selv være seg bevisst de utfordringer som alderdommen vil stille dem overfor.

Som sosialminister er jeg særlig opptatt av hva vi fra statens side bør gjøre for å stimulere til økt yrkesaktivitet og aktivt samfunnsengasjement. Utforming av politikk på området fordrer både utredningsarbeid og offentlig debatt.

Mer om 50+ - utfordringer

SSBs befolkningsstatistikk viser at 01.01.01 utgjorde aldersgruppen 50-74 år 23.5% av Norges befolkning. Innen 2020 er denne aldersgruppens andel av befolkningen beregnet å øke til 30%.

Hva betyr det for samfunnet at et stadig større antall og en stadig større andel av befolkningen er over 50 år?

Det har i forbindelse med eldresatsingen vært mye fokus på at befolkningsgruppen over 80 år har øket både i antall og andel av befolkningen.

Foreløpig har det vært bred politisk enighet om tiltakene for å bygge ut eldreomsorgen i møte med den "eldrebølgen" vi nå er inne i. Nå mener jeg det er behov for å tenke mer helhetlig og langsiktig på hvordan vi skal forberede den nye og større "80+ bølgen", som kommer om vel 20 år.

Dette er problemstillinger som det internasjonale samfunnet også er opptatt av. Landene har hver for seg og gjennom internasjonalt samarbeid et økende fokus på "aldrende befolkninger" og de konsekvenser det har for økonomi, arbeids- og samfunnsliv og for velferden til den enkelte.

Det fremgår av mandatet til Statens seniorråd at dere skal ta opp saker og forhold "på et fritt og selvstendig grunnlag". Likevel nevner jeg disse forholdene rundt befolkningsutviklingen. Det gjør jeg fordi jeg mener at rådet ikke kommer utenom å ha dette som perspektiv nå når dere skal utarbeide deres arbeidsprogram.

Dere skal også vite det at denne regjeringen er lydhør i forhold til råd og dialoger vi kan ha i forhold til disse problemstillingene. Vi ønsker et samfunn for alle aldersgrupper. Hvordan kan vi tilrettelegge for en slik politikk på bakgrunn av de store befolkningsendringene som skjer? Et viktig fokus bør, som tidligere nevnt, være på seniorer som ressurs med deltaking i arbeid og samfunnsliv. Dette går litt mot andre strømninger. Vi kjenner alle til reklamens "du-har-fortjent-det" som lokkemiddel overfor forbrukere i alle aldre. I debatten om tiltak og tilbud overfor eldre møter vi iblant argumentet med full tyngde fra eldregruppens representanter: "Vi eldre har jobbet og betalt våre skattepenger. Vi har fortjent det." Det er en viktig drivkraft at innsats skal lønne seg, men i vår seniorpolitikk blir nevnte "matematikk" utilstrekkelig.

Jeg vil derfor nyansere mer: Hvor langt kan vi snakke om seniorbefolkningen som en gruppe? Vi vet at den er mangfoldig når det gjelder kjennetegn på de fleste områder. Likevel er det formålstjenlig i overordnede spørsmål i politikken å forholde seg til befolkningsgruppen. Samtidig må vi gå inn og se på skillelinjer. Vi bør ha et særlig fokus på hvilke virkninger det har at vi nå får et økende innslag av innvandrere også i seniorbefolkningen. Videre er det viktig å ha i mente at kjønnsforskjellene på mange viktige områder kanskje er størst blant de eldste og i ferd med å endre seg når det gjelder morgendagens eldre. Det er oppfatninger om "fete, rike 50-åringer". Hvem er det, og er de selvsentrert i sine aktiviteter - i ferd med å trekke seg ut? Har vi fattige 50 åringer, og hvilke muligheter har de for å bedre sine levekår?

Jeg ønsker mer helhetlig kunnskap og bevissthet om seniorbefolkningen og inviterer dere til dialog om hvordan vi kan få det til.

Som sosialminister har jeg mange av de viktige statlige virkemidlene overfor seniorbefolkningen innenfor mitt ansvarsområde. Bestemmelser i folketrygdloven er f. eks. sentrale for deltaking både i yrkesliv og samfunnsliv. Rammene for pleie- og omsorgstjenestene er også avgjørende for mange, både de som selv mottar tjenestene og deres pårørende.

Men også forhold utenfor Sosialdepartementets ansvarsområde vil være avgjørende. Jeg nevner karriere- og kompetansutvikling i midtlivsfasen, arbeidsmiljø, personal- og økonomisk politikk i arbeidslivet, helseforhold, kulturelle forhold, transporttilbud, bolig- og skattepolitikk, privat økonomi og familiære forhold. Dette illustrerer at det er viktig at Statens seniorråd forholder seg til saker og forhold som faller innenfor en rekke departementers og instansers områder.

Statens seniorråd har sitt mandat ut fra livsfasetenking. Du faller ikke innenfor målgruppen før du har levd største delen av forventet levetid. Ved siden av dere har vi også Statens råd for funksjonshemmede. Dette rådets mandat er knyttet til utfordringer for levekår og deltakelse sett i forhold til funksjonsnedsettelser og samfunnsskapte barrierer. Statens råd for funksjonshemmede har ikke aldersbegrensninger, verken opp eller ned, i sitt mandat. De to rådene har dermed delvis overlappende mandat. Målgruppe kan i mange saker være overlappende og spørsmålet om tilgjengelighet vil i mange saker være sentralt for begge rådene. Med tilgjengelighet tenker jeg bl.a. på tilgjengelighet til bygninger, utearealer, transportmidler, kultur- og nyhetsformidling samt informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Begrepet ’universal design’ eller ’planlegging for alle’ har stimulert til en verdensomspennende "bevegelse". Ut fra slike betraktninger mener jeg at Statens seniorråd og Statens råd for funksjonshemmede bør se nærmere på hvordan de kan etablere et hensiktsmessig samarbeid.

Til slutt vil jeg si noen ord spesielt om eldreomsorgen:

Den 15. mai la jeg fram Stortingsmelding Nr. 31 (2001-2002) Om avslutning av handlingsplan for eldreomsorgen.

Handlingsplanen om eldreomsorgen er likevel ikke riktig avsluttet. Regjeringen vil først bruke 1,5 milliard kroner til ytterligere 2000 sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Og vi vet ennå ikke helt hva Stortinget vil gjøre.

De to hovedelementene har vært personell og bygninger ("hender og betong").

Når det gjelder personell, er eldreomsorgen siden 1997 tilført 12 000 nye årsverk. Regjeringen vil legge til rette for ytterligere bemanningsøking gjennom kommunenes frie inntekter de nærmeste årene.

Når utbyggingen er fullført i 2005, vil det være nesten 20 000 flere institusjonsplasser og omsorgsboliger enn da handlingsplanen startet i 1997. Samtidig vil bortimot 45% av alle landets sykehjem enten være nybygde eller modernisert. Eneromsdekningen i 2005 vil være rundt 95%, mot 83% da planen startet.

Gjennom handlingsplan for eldreomsorgen har kommunene stått fritt til å utforme og bygge ut et tjenestetilbud tilpasset lokale forhold og behov, og selv velge organisatoriske løsninger og tjenestemodeller. Sluttresultatet av handlingsplanen for eldreomsorgen innebærer bl.a. at om lag 60% av plassene i kommunene vil være i sykehjem, mens 40% vil være i omsorgsboliger og aldershjem. Det er først og fremst bemanningsfaktoren, ikke boformen, som er avgjørende for om tilbudet er eller blir et heldøgnstilbud. Erfaringene så langt viser at mange kommuner gir gode heldøgnstjenester med utgangspunkt i omsorgsboliger bygd med fellesareal.

Kommunene har fulgt opp utbyggingen av omsorgsboliger med personell. Mer enn halvparten av de 13 000 nye personellårsverkene de siste 4 årene har kommet i "hjemmetjenesten".

Steinar Barstad vil i sitt innlegg senere i dag komme med mer detaljert informasjon fra gjennomføringen av eldreplanen og fra stortingsmeldingen.

Eldresatsingen har vært et helt nødvendig krafttak. For å få gjennomført dette har kommunene og staten gått sammen for å gjøre den kommunale helse- og sosialtjenesten i stand til å møte den sterke veksten i tallet på eldre med behov for pleie- og omsorgstjenester.

Fortsatt er det mange og store utfordringer og uløste oppgaver i eldreomsorgen. Ikke minst tar vi nå fatt på kvalitet og tjenesteinnhold med ny tyngde.

Stikkord i arbeidet, som alt er i gang, er:

Enklere og bedre harmonisert regelverk for helse og sosialtjenesten

Felles tilsyn for helse- og sosialtjenestene

Ledelse og rekruttering

Kvalitetsforskrift og internkontroll

Plikt til å tilby enerom

Saksbehandling og rettssikkerhet

Oppfølging og rådgiving.

Regjeringen tar sikte på å legge fram en ny stortingsmelding våren 2003 med en mer fullstendig oppsummering av den kommunale pleie- og omsorgstjenesten. Pleie- og omsorgstjenesten omfatter tjenester til personer i alle aldre. Meldingen skal utfylle regjeringens utviklingsprogram for et enklere og bedre tjenestetilbud med brukerorientering, valgfrihet og individuell tilpasning som hovedfokus. Dette er prinsipper som gjelder på tvers av aldersgrenser.

Avslutning

Jeg vil avslutte med å ønske dere lykke til med arbeidet! Jeg har allerede invitert dere til dialog og ønsker innspill og forslag velkommen. I tillegg til forhold jeg har nevnt, vil departementsråd Karin Moe Røisland i morgen komme nærmere inn på saker som vil være aktuelle.

Jeg har forventninger til at det vil kunne bli 3 ^2 år med interessante utfordringer og at det også vil innebære spenninger, dere imellom så vel som i forhold til ytre instanser. Enighet er imidlertid ikke et mål i seg selv. Meningsutveksling kan bidra til å øke innsatsen og bevisstheten om seniorbefolkningen. Det trenger vi.