Sosialminister Ingjerd Schous innlegg på konferanse om "Arbeid som virkemiddel for å bekjempe fattigdom"
(Arbeidsmarkedsbedriftenes Landsforening, 050402)

Jeg vil først få takke arrangørene for invitasjonen til å holde foredrag på en konferanse med et spennende og aktuelt program. Jeg er glad for anledningen til å få snakke om noe jeg brenner for og er svært opptatt av. Samarbeidsregjeringen har satt bekjempelse av fattigdomsproblemet høyt på dagsorden, og arbeid er det viktigste virkemiddelet i denne sammenheng.

Det kan sies mye om betydningen av arbeid – både for samfunnet, og ikke minst for den enkelte. For den enkelte gir arbeid inntekt, utfoldelse og utfordringer, og arenaer for deltagelse og sosialt fellesskap.

For samfunnet som helhet er en stor arbeidsstyrke og høy yrkesaktivitet viktig for å opprettholde velstand og produksjon av tjenester, inkludert velferdstjenestene. Det er en nær sammenheng mellom gode levekår, sosial velferd og arbeid. For den enkelte er arbeid den viktigste drivkraften og kilden til inntekt og selvforsørgelse. Gjennom historien har vi sett hvordan enkeltpersoner og grupper i befolkningen har flyttet store avstander og over landegrenser for å finne arbeid og sørge for seg og sin familie.

Arbeidet og arbeidsplassen også den sentrale arena for integrasjon og deltakelse i sosiale og samfunnsmessige fellesskap. Vi vet at personer som står i fare for å falle ut av arbeidslivet, også står i fare for å bli passive på andre samfunnsarenaer.

For den enkelte, for deg og meg, innebærer det å ha et arbeid,

at det er noen som venter på oss,

at det er noen som venter noe av oss,

og at det er noen som etterspør det vi kan.

Arbeidsplassen er et sted hvor vi hører til. Arbeid og yrke gir oss en rolle og en identitet i forhold til fellesskapet.

Dere kjenner godt til dette. Slik er det for meg, for dere – og ikke minst føles dette sterkt for de som står utenfor, de som gjerne vil ha, men ikke har fått, arbeid. Disse kjenner dere godt. Dere er i nøkkelroller når det gjelder å gjøre det mulig for flere å komme i arbeid. Den jobben dere gjør hver dag, i møtet med brukerne, er svært viktig – for enkeltmenneskene som får hjelp, og for samfunnet som helhet.

Arbeidets betydning for den enkelte og for samfunnet er bakgrunnen for at hovedmålet i velferdspolitikken er at flest mulig deltar i arbeids- og samfunnslivet. Arbeid må være førstevalget for personer i yrkesaktiv alder.

Det er et mål:

å legge bedre til rette for et mer inkluderende arbeidsliv, men plass også for de av oss som kan yte mindre enn 100 pst, enten det skyldes funksjonshemming, sykdom eller høy alder,

å bidra til at de som er varig eller midlertidig ute av arbeidslivet pga helsesvikt skal få muligheter til å komme tilbake til arbeid, og

å forebygge den økende tendensen til tidlig avgang fra arbeidslivet.

Terskelen inn i arbeidslivet må bli lavere, og terskelen ut høyere. Det er derfor like viktig med tiltak for å få flere inn i arbeidsstyrken som tiltak som hindrer at flere faller ut.

Hva er så status i forhold til disse målene? Hvilke utfordringer står vi overfor?

Hvis vi ser på dagens situasjon, så er mye positivt.

Aldri før har flere vært i arbeid. Blant OECD-landene har bare Sveits og Island en høyere andel sysselsatte enn Norge. Arbeidsledigheten er også lav. Sammenlignet med andre land har Norge en relativt høy andel eldre arbeidstakere. Arbeidsdeltakelsen blant kvinner er også langt høyere hos oss enn i mange andre land.

Men bildet av dagens situasjon, har også en annen side. Det har i løpet av det siste tiåret vært en kraftig vekst i antall uførepensjonister. Fra 1993 til 1999 økte den årlige tilgangen til uførepensjon med nesten 70 pst. Sykefraværet har også økt sterkt og kontinuerlig de siste årene. Antall sykefraværsdager hvor det ble utbetalt sykelønn fra folketrygden har økt med vel 75 pst fra midten av 1990-tallet til 2000.

Vi vet at i perioder med lav ledighet øker langtidssykefraværet, da høyere arbeidsdeltakelse gjør at grupper med høyere sykefravær også kommer i arbeid. Vi vet også at uføretilbøyelighet og langtidssykefravær er høyest i de eldste aldersgruppene, så når den gjennomsnittlige alderen i befolkningen øker slik den har gjort i Norge, vil vi få flere uføre.

Likevel: Tallene viser at vi står overfor store utfordringer knyttet til å hindre at arbeidstakere blir støtt ut av arbeidslivet av helsemessig eller sosiale årsaker.

På tross av et godt arbeidsmarkedet er det enkeltmennesker som opplever å være utestengt. Det kan være funksjonshemmede som ønsker arbeid fremfor uføretrygd, og som ville vært i stand til å arbeide dersom forholdene i større grad ble lagt til rette for det. Det kan være eldre mennesker – og mange kan være yngre enn meg! – som opplever at arbeidstakerne heller vil ansette yngre mennesker, og som føler press og forventninger om tidligpensjonering på arbeidsplassen. Det kan være mennesker med et fremmedartet navn, som på tross av de beste kvalifikasjoner opplever at søknad på søknad kommer i retur med avslag.

Vi vet at 10 000 personer som har hatt sosialhjelp som hovedinntektskilde i mer enn 36 måneder – tre år. Dette er uakseptabelt, og et klart brudd på intensjonene i sosialtjenesteloven om at sosialhjelp skal være en midlertidig. I denne gruppen finner vi personer med liten eller ingen tilknytning til arbeidslivet, som ikke fyller vilkårene for inntektssikring gjennom folketrygden, og med et behov for bistand og oppfølging for å komme i arbeid.

Hva gjør vi så med disse utfordringene?

Årsakene til at enkelte ikke kommer inn på eller faller ut av arbeidsmarkedet, er mange og til dels komplekse. Det kan være på grunn av lav utdanning og/eller ulike helsemessige og sosiale problemer. Det kan også skyldes forhold på arbeidsmarkedet og/eller velferdsordningenes evne til å fange opp behov og yte bistand.

I innsatsen for å nå målet om at flest mulig deltar i arbeids- og samfunnslivet er det ikke bare en, men flere aktører. Her er dere sentrale.

Regjeringens rolle er i hovedsak knyttet til å legge til rette for den innsats som andre skal utføre. Siden årsakene er sammensatte, er vi i vårt arbeid opptatt av å gjøre flere ting samtidig. Jeg vil kort nevne noen områder vi arbeider i forhold til. Dette er områder som er viktige for å legge til rette for at flere kommer i og blir værende i arbeid og dermed også viktige i arbeidet med å bekjempe fattigdomsproblemene.

La meg si litt om tiltaksplanen mot fattigdom.

Regjeringen varslet i Sem-erklæringen et den vil legge fram en tiltaksplan mot fattigdom. Tiltaksplanen skal omfatte målrettede tiltak innrettet på å fange opp behovene til enkeltpersoner og grupper av befolkningen med de dårligste levekårene.

Arbeidet med tiltaksplanen er godt i gang. De første tiltakene kom allerede i budsjettet for 2002, blant annet med målrettede tiltak rettet mot barnefamilier som opplever fattigdom, som en kraftig økning av barnetillegget til uførepensjonister med lav inntekt og forsørgeransvar for barn. Det ble også satset på behandling og bistand til rusmisbrukere. Flere konkrete tiltak vil komme i forbindelse med budsjettet for 2003.

Tiltaksplanen skal bygges opp rundt tre hovedgrep:

tiltak som hindrer at folk blir fattige,

tiltak som bidrar til å styrke evnen til selvforsørgelse og arbeid,

og tiltak for bedre målretting av velferdstjenestene.

Arbeid er den viktigste veien ut fattigdom.

Jeg er også opptatt av at tiltak som settes i verk skal virke, og at vi skal kunne dokumentere effekt og ha et kunnskapsgrunnlag for å vurdere hva som virker, og hvor vi bør justere kursen. Det vil skje gjennom en årlig sosial rapportering – en sosial årbok hvor fattigdomspolitikken er oppe til eksamen. Sosialdepartementet samarbeider med Statistisk sentralbyrå (SSB) for å utvikle et system for nasjonal rapportering av statstikk og analyser som gjelder ulike grupper innenfor Sosialdepartementet sitt ansvarsområde.

Jeg har allerede pekt på den store utfordringen som er knyttet til å redusere antallet langtidsmottakere av sosialhjelp. I arbeidet med tiltaksplanen prøver vi å finne fram til tiltak som er effektive i dette henseende. Det er blant annet aktuelt å gå mer i retning av å inngå avtaler med den enkelte som innebærer klargjøring av krav og forpliktelser. Det vurderes å øremerke plasser i arbeidsmarkedstiltak for langtidssosialhjelpsmottakere, og å utvide forsøkene med varig lønnstilskudd.

Vi ønsker gjennom tiltaksplanen å prioritere tiltak overfor grupper som i dag står svakt på arbeidsmarkedet, som for eksempel enkelte grupper innvandrere, enslige forsørgere som ikke er kommet i arbeid etter overgangsstønadens utløp og mennesker med rusmiddelproblemer.

Regjeringen arbeider nå også med oppfølgingen av Sandman-utvalgets forslag på uføreområdet – og tar sikte på å legge frem en proposisjon om dette til våren. Vi vil i dette arbeidet legge særlig vekt på å bedre mulighetene til å kombinere arbeid og trygd og tiltak som skal gjøre det enklere for uførepensjonister å komme tilbake i arbeid.

Da Stortinget behandlet revidert nasjonalbudsjett 2000 ble kravene til attføring i uførepensjonsordningen skjerpet. Rikstrygdeverket og Aetat har lagt opp til en felles forsterket innsats på attføringsområdet, og de skjerpede kravene til attføring har gitt resultater. Veksten i antall nye uførepensjonister er redusert betraktelig. I år 2000 var det en nettotilgang på 9 700 personer. Det samme tallet for 2001 var 5 800 personer.

Det er også iverksatt et opplegg for reaktivisering av personer som allerede er tilstått uførepensjon. Dette er et tilbud om hjelp, og er basert på et ønske om å gi uføre med arbeidsevne og motivasjon mulighet til å komme tilbake til arbeidslivet. Trygdekontorene kalte i fjor høst 15 000 pensjonister i alderen 18 til 50 år til samtale. Om lag 3 000 av disse er aktuelle for å delta i et opplegg utarbeidet av Trygdeetaten og Aetat med sikte på hel eller delvis tilbakeføring til arbeid. Aetat gir for disse en rekke tilbud som blant annet kurs, utdanning/attføring og praksisplass. Som et ledd i dette arbeidet er det også blitt satt i gang en forsøksordning med nye regler for avkorting av uførepensjon i forhold til arbeidsinntekt. De som vil prøve seg i arbeidslivet, kan gjøre dette i tre år uten at rettighetene blir borte. Uførepensjonen fryses.

Jeg vil understreke at arbeidet med reaktivisering også er helt avhengig av at arbeidsgiver ser mulighetene som ligger i å tilby flere uførepensjonister arbeid. Norge trenger arbeidskraft. I arbeidsstyrken må vi også inkludere mennesker som ikke kan yte 100 prosent hele tiden. Skal dette lykkes er det viktig at vi får et samspill mellom myndigheter, arbeidsgiver og den enkelte uførepensjonist i tråd med intensjonsavtalens ånd.

De spesielle arbeidsmarkedstiltakene for yrkeshemmede må også videreutvikles slik at det skapes varige arbeidsplasser. Ordningen med lønnssubsidier skal bidra til at arbeidsgivere i større grad ansetter personer som pga helseproblemer eller funksjonshemninger har redusert arbeidsevne.

Offentlig bistand er ofte nødvendig for å hjelpe mennesker med helseproblemer eller sosiale problemer tilbake til arbeid. De ulike etatene har i dag ansvar for å bistå i ulike livssituasjoner og har til dels ulike rammevilkår og oppgaver. For den enkelte innebærer dette ofte møte med et oppsplittet hjelpeapparat. Det er et viktig mål at personer med behov for bistand fra ulike etater får en mest mulig effektiv og samordnet bistand, og at de ikke blir kasteballer mellom ulike instanser.

Statsminister Bondevik sa i debatten om trontalen og regjeringserklæringen i Stortinget 26. oktober 2001: "Vi vil satse på målrettede tiltak for å hjelpe flere inn i arbeidslivet. Bedre samordning mellom arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og sosialkontorene er en forutsetning for å få dette til".

Stortinget har enstemmig bedt Regjeringen utrede spørsmålet om en felles etat for arbeid, trygd og sosialtjenester. Jeg er svært glad for vedtaket, og har satt i gang utredningsarbeidet med stor entusiasme. Vi arbeider nå med sikte på å kunne fremme en sak for Stortinget til høsten, hvor Stortinget inviteres til å ta stilling til prinsipper og veivalg for omorganisering av disse tjenestene. Skal vi få en sosial- og arbeidsmarkeds politikk hvor den enkeltes behov er styrende, er vi nødt til å samordne det offentlige tilbudet, og gi helhetlige løsninger til den enkelte. Hjelpeapparatet må ikke være en labyrint vi sender den hjelpetrengende inn og som vedkommende ikke finner ut av, men må være basert på prinsippet en dør, en skranke, en person. Den enkelte må få hjelp der han/hun henvender seg. Vi må komme oss fra sprikende staur til hel ved.

Regjeringens mål med utredningsarbeidet er å forhindre fattigdom og styrke arbeidslinja i velferdspolitikken ved at flere ledes mot arbeid, og færre havner på langvarig eller varig stønad. Brukerne skal få tjenester av god kvalitet og tilgjengelighet, tilpasset sine spesielle behov. Utredningen skal kartlegge hvordan sentrale mål innenfor velferdspolitikken og arbeidsmarkedspolitikken oppfylles. Den skal sette søkelys på hvilke brukergrupper som innenfor dagens system ikke får tjenester og tiltak som er tilpasset deres behov og årsakene til det. Den skal også ta opp hvordan forholdet til tilgrensende tjenestetilbud skal være, bl a helsetjenesten og utdanningssystemet.

Regjeringens mål er en modell for organisering av velferdstjenestene som tar utgangspunkt i at vi skal gi bistand ut fra den enkeltes behov og forutsetninger. En løsning som innebærer at saksbehandlerne, de som er i kontakt med brukerne har handlingsrom og kompetanse til å ta konstruktive avgjørelser. På tiltaks- og virkemiddelsiden skal løsningene i større grad enn i dag skreddersys hver enkelt bruker, slik at brukeren får et tilbud som passer den enkeltes behov og evner. Det ligger også store utfordringer i en bedre samordning av retningslinjer og regelverk.

Jeg vil også nevne oppfølgingen av Sandman-utvalgets innstilling om sykefravær og uførepensjonering hvor partene i arbeidslivet har inngått en intensjonsavatale om et mer inkluderende arbeidsliv.

Regjeringen støtter denne avtalen. Målet er å få flere yrkeshemmede i arbeid, å redusere sykefraværet og bruk av uføretrygd, og å bidra til at eldre arbeidstakere i større grad kan bli værende i arbeid frem til pensjonsalderen. Det er et mål å redusere sykefraværet med 20 prosent i løpet av fem år. Dette målet er ambisiøst, men ikke urealistisk. Jeg har selv besøkt bedrifter som ved bevisst satsing og godt samarbeid mellom ledelse, ansatte og trygdeetaten har nådd slike resultater.

Følgende hovedprinsipper er lagt til grunn for å nå målene om et mer inkluderende arbeidsliv:

tidlig intervensjon og kvalitativt bedre oppfølging av sykmeldte

tiltakene skal forankres på arbeidsplassen og ansvarliggjøre arbeidsgiver og arbeidstaker

det skal legges større vekt på funksjonsevne

en mer målrettet bruk av offentlige støtteordninger for å støtte opp om forebyggende og inkluderende tiltak på arbeidsplassen

For å nå målene i intensjonsavtalen er det nødvendig at alle parter følger opp sine forpliktelser og at tiltak settes inn så tidlig som mulig i et sykefravær. En viktig forutsetning for å lykkes er at arbeidsgivere i samarbeid med de ansatte tar ansvar. Den enkelte virksomhet må oppleve at det er lønnsomt å tilrettelegge arbeidsplassen slik at arbeidstakere ikke støtes ut. I en situasjon med stor etterspørsel etter arbeidskraft vil dette være tydelig.

Myndighetenes ansvar er å legge til rette for og stimulere til at virksomhetene best mulig kan følge opp intensjonsavtalens mål. Tiltakene fra myndighetenes side omfatter bl. a:

redusert arbeidsgiveravgift for de over 62 år,

en vesentlig utvidelse av ordningen med kjøp av helsetjenester,

at sykefravær i arbeidsgiverperioden som gjelder svangerskap dekkes av folketrygden og økt innsats til bedriftsintern attføring.

Som dere sikkert kjenner til, kan virksomheter fra og med 21. januar inngå en egen samarbeidsavtale med trygdetaten, som har opprettet egne arbeidslivssentre i alle fylker for å støtte opp om dette arbeidet. Samarbeidsavtalen bygger på intensjonsavtalen, og gir virksomheter som ønsker å være inkluderende arbeidslivsvirksomheter særskilte virkemidler. Virksomheter som inngår samarbeidsavtale, kan benytte aktiv sykmelding uten forhåndsgodkjenning av trygdeetaten, få en egen refusjonstakst i folketrygden for bedriftshelsetjenesten og utvidet bruk av egenmelding. Virksomheter som inngår en slik samarbeidsavtale med myndighetene, forplikter seg til å arbeide systematisk for et redusert sykefravær. Trygdeetaten skal gi hjelp og støtte til virksomhetene i deres sykefraværsarbeid og oppnevne en kontaktperson som kan bistå virksomhetene med råd og veiledning. Oppfølging av intensjonsavtalen er en prioritert oppgave for Regjeringen, og vi vil bidra aktivt for å legge til rette for at denne avtalen mellom partene skal virke positi

Avslutningsvis vil jeg igjen understreke, at skal vi nå målene vi har satt oss, trengs innsats fra et bredt spekter av aktører. Arbeidsmarkedsbedriftene har så langt hatt og vil også i årene som kommer ha en viktig rolle å spille i det yrkesrettede attføringsarbeidet. Denne innsatsen er også er et viktig bidrag i arbeidet med å bekjempe fattigdomsproblemet.

Jeg vil ønske dere lykke til i dette arbeidet!