Foredrag av sosialminister Ingjerd Schou i Nordisk Handikappolitisk råd

19. april 2002

Takk for invitasjonen til å komme her i dag å snakke om den mest omfattende offentlige utredningen som er foretatt i Norge om funksjonshemmede levekår og livssituasjon – en utredning som har vakt oppmerksomhet både i Norge og utenfor landets grenser.

Utredningen NOU 2001:22 Fra bruker til borger med undertittel "en strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer", inngår som et av 161 tiltak i Handlingsplanen for funksjonshemmede. Handlingsplanen er vedtatt av Stortinget. Den gjelder for perioden 1998 – 2002. Vi er nå inne i avslutningen av handlingsplanen som har involvert hele 13 departementer. En rekke tiltak, prosjekter og utredninger har sett dagens lys gjennom denne handlingsplanen. Mange erfaringer er vunnet. Mange prosjekter har resultert i varige forbedringer av tiltak og tjenester for funksjonshemmede. Mange tiltak er iverksatt for å øke fokus på planlegging, brukermedvirkning og universell utforming. Selv om mye er oppnådd har også handlingsplanen skapt nye utfordringer – den største utfordringen heter NOU 2001:22 Fra bruker til borger. I utredningen reises viktige problemstillinger knyttet til:

• gap mellom politiske mål og virkelighet
• grunnleggende prinsipper om likestilling er ikke omsatt i praksis

Utredningen foreslår en treleddet strategi for å møte disse utfordringene. Sentralt står:

• innføring av en antidiskrimineringslov
• styrking av eksisterende lovgivning
• etablering av et tilsyn for funksjonshemmedes rettigheter, som bl.a. skal overvåke og dokumentere diskriminering
• styrke forskning om funksjonshemmede og etablere et dokumentasjonssenter
• øke driftstilskuddet til funksjonshemmedes organisasjoner
• etablere forpliktende møteplasser mellom representanter for funksjonshemmedes organisasjoner og politikere/administrasjon i alle kommuner.

Utredningen representerer en stor innsats for å systematisere informasjon om funksjonshemmedes levekår og livssituasjon i Norge. Funksjonshemmedes organisasjoner har stått sentralt i prosessen. Arbeidet har skapt optimisme og forventninger knyttet til iverksetting av tiltak for å redusere avstanden mellom de overordnede politiske mål og den praktiske virkelighet mange mennesker med funksjonsreduksjoner møter i sin hverdag.

Som sosialminister ser jeg at det ligger store oppgaver i oppfølging av denne utredningen – en utredning som blir et viktig grunnlag for å meisle ut framtidige mål, strategier og tiltak i politikken for funksjonshemmede

Det er ingen enkle grep isolert sett som kan løse disse utfordringen. En bred mobilisering må til innenfor mange samfunnssektorer og på mange nivåer skal målene i den nasjonale politikken for funksjonshemmede nås. Gjennom et systematisk arbeid over tid, kan avstanden mellom politiske mål og hverdagens virkelighet reduseres. Et sett av tiltak av økonomisk, juridisk, administrativ og holdningsmessig art må også i framtiden utgjøre bærebjelker i utforming av politiske virkemidler på dette område.

Det er innretning, dimensjonering og vekting mellom disse hovedgrupper av virkemidler som nå settes under debatt. Da må vi også stille spørsmålene

• Hva har så langt gitt resultater?
• Hva kan måles av effekter?
• Hva er årsakene til at vi på noen områder lykkes og andre mislykkes?
• Hvilke erfaringer har andre land, bl.a. i Norden, høstet?
• Hva har overføringsverdi til norske samfunnsforhold?
• Hvordan balanserer vi virkemidlene i politikken for funksjonshemmede opp mot andre viktige overordnede mål i norsk politikk knyttet til desentralisering, økt kommunal selvstyre, forenkling av offentlig sektor osv?

Et viktig perspektiv i utredningen er borgerperspektivet. Ved å rette fokus på borgerrettigheter tydeliggjøres også hvilken diskriminering mennesker med funksjonshemming utsettes for i dag. Utredningen påpeker at funksjonshemmedes fratas rettigheter. Funksjonshemmede møter samfunnsskapte hindringer for deltakelse og likestilling. Fremdeles er for eksempel valglokaler og kommunestyresaler i mange kommuner utilgjengelig for mange funksjonshemmede.

Regjeringen er villig til kritisk å gjennomgå de strategier og virkemidler som i dag er tatt i bruk for å nå målene i politikken for funksjonshemmede. NOU 2001:22 Fra bruker til borger gir et godt utgangspunkt for en slik kritisk gjennomgang. I dette inngår både en vurdering av behovet for nye tiltak, men også, som utredningen selv peker på, fokus på etterlevelse av eksisterende lovgivning og styrking av denne.

Utredningen har nå vært på bred offentlig høring. Departementet har bedt en rekke instanser og organisasjonen, offentlige og private, om tilbakemeldinger på de analyser og forslag som er framsatt i utredningen. Vi har ønsket synspunkter på om de strategier og tiltak som er foreslått er de riktige for å sikre deltakelse og likestilling – vi har ønsket synspunkter på om det er tilgjengelighet til informasjons- og kommunikasjonsteknologi, til bygninger og uteareal og til transport som bør være hovedsatsingsområdene i årene framover? Vi har så langt mottatt over 120 høringssvar.

Oppsummering av høringssvarene pågår nå, og disse viser et stort og bredt engasjement – særlig fra brukerorganisasjonene, og dessverre i noe mindre grad fra kommunene som har ansvaret for mange av tjenestene og mye av tilretteleggingen for funksjonshemmede.

Høringssvarene er varierte, og vil være et viktig grunnlag i det videre arbeid med å følge opp utredningen og i de videre drøftinger om mål, strategier og tiltak i politikken for funksjonshemmede. Nå skal vi ta stilling til forslagene i utredningen og høringssvarene – og deretter skal jeg komme tilbake med Regjeringens konklusjoner.

I tråd med Sem-erklæringen, tar jeg sikte på å legge fram en stortingsmelding som følger opp utredningen tidlig i 2003.

Etter at det norske Sosial- og helsedepartementet ble delt fra 1. januar, er det Sosialdepartementet som nå koordinerer arbeidet med oppfølging av utredningen. Som sosialminister har jeg ansvar for å samordne politikken for funksjonshemmede. Regjeringen har valgt å nedsette et eget statssekretærutvalg med representanter for 11 departementer for å bistå meg i dette arbeidet.

Sektoransvaret står sentralt i politikken for funksjonshemmede. Desto mer forankret sektoransvaret blir, jo lettere kan ansvaret for funksjonshemmedes mer helhetlig situasjon framstå som fragmentert. Eksempelet vi selv ofte bruker er knyttet til arbeidsmarkedspolitikken. Det hjelper lite å ha sterke ønsker om økt sysselsetting blant funksjonshemmede, dersom dette ikke følges opp med god tilgjengelighet for funksjonshemmede til utdanning. Videre må samferdselssektoren påse at det eksisterer transportløsninger som ivaretar funksjonshemmedes behov for transport til og fra arbeid, og pleie- og omsorgstjenestene må være slik organisert at bistand blir gitt på en måte som muliggjør mottakers deltakelse i arbeidslivet. Det er her statssekretærutvalget spiller en viktig rolle. De skal prøve å samordne og sikre en mer helhetlig politikk for funksjonshemmede.

Statssekretærutvalget vil også spille en sentral rolle i oppfølging av utredningen. For å følge opp NOU 2001:22 på en god måte er det av avgjørende betydning at berørte departementer tidligst mulig får et eierforhold til utredningen. Sektoransvarsprinsippet må legges til grunn i den videre prosessen. Etablering av et statssekretærutvalg, hvor arbeidet med oppfølging av utredningen er vektlagt, gir et klart signal om den tverrdepartementale innsatsen og koordineringen som må til for å lykkes på dette feltet.

En viktig oppgave for statssekretærutvalget vil være å avklare hvilke av problemstillingene i NOU 2001:22 som skal drøftes og følges opp i arbeidet med nevnte stortingsmelding, og hvilke temaer som skal integreres og forankres i mer sektorvise prosesser som pågår nå. Jeg nevner i den sammenhengen arbeidet med revidering av plan- og bygningsloven, oppfølging av boligutvalgets innstilling, oppfølging av Nasjonal transportplan osv. Et dilemma vil her være forholdet mellom sektoransvar og pågående sektorvise prosesser og behovet for en mer samlet behandling av forholdene for funksjonshemmede. Dette dreier seg også om stortingsmeldingens innretning, knyttet til forholdet mellom overordnede mål og strategier og mer konkrete mål og tiltak.

Jeg omtalte tidligere Handlingsplanen for funksjonshemmede. Handlingsplanen er et viktig redskap for å fremme og etterleve FN’s standardregler om like muligheter for mennesker med funksjonshemming. Standardreglene har som kjent som formål å sikre at funksjonshemmede som medborgere skal ha de samme rettigheter og plikter som alle andre i samfunnet. De skal bidra til å redusere hindringer som gjør det umulig for funksjonshemmede å utøve sine rettigheter og sin frihet, og gjør det vanskelig å delta fult ut i samfunnslivet. Handlingsplanen for funksjonshemmede har hovedfokus på å redusere de samfunnsskapte barrierer for deltakelse og likestilling.

Gjennom handlingsplanen er ulike strategier og virkemidler prøvd ut, bl.a. innenfor hovedsatsingsområde samfunnsplanlegging og brukermedvirkning. Denne satsingen skal evalueres og erfaringene må inngå i det videre arbeid med ovennevnte stortingsmelding.

Flere av funksjonshemmedes organisasjoner har uttrykt utålmodighet når det gjelder oppfølging av utredningen. Jeg er også utålmodig. Parallelt med at arbeidet med en stortingsmelding pågår, vil vi vurdere å nedsette et lovutvalg som skal se nærmere på forslaget om en antidiskrimineringslov.

I NOU 2001:22 framgår det at utvalget mener det er utilstrekkelig kun å innføre en anti-diskrimineringslov på området. I tillegg er et klart behov for å styrke eksisterende lovgivning for å sikre at mennesker med funksjonsnedsettelse likestilles med andre. Utvalget peker også på manglende oppfølging av eksisterende regelverk som et problem.

I forhold til etterlevelse av eksisterende lovgivning ligger det store utfordringer. Noen av dere er kjent med det arbeidet jeg nevnte tidligere, knyttet til Handlingsplanen for funksjonshemmede og satsingsområde Samfunnsplanlegging og brukermedvirkning. Miljøverndepartementet har her ansvar for en rekke tiltak for å øke bevisstheten hos bl.a. planmyndighetene om de muligheter eksisterende Plan- og bygningsloven gir. En viktig del av dette arbeidet har også vært knyttet til å redusere bruken av dispensasjoner fra de tilgjengelighetskrav som plan- og bygningsloven setter i dag. Dette resulterte bl.a. i et eget rundskriv i 1999.

Dette arbeidet er også nært knyttet til tenkningen om universell design. Her har vi i alle nordiske land en stor utfordring i å implementere nytenkning i planlegging og utforming av bygninger, miljø, produkter og tjenester. Jeg er glad for at også Nordisk Handikappolitisk råd er opptatt av disse problemstillingene, og jeg håper at et samarbeid mellom de nordiske landene, innenfor rammen av nordisk ministerråd, kan videreutvikles når det gjelder de store utfordringene med å bygge ned samfunnskapte barrrierer og utvikle et samfunn for alle gjennom å ta i bruk universell design som en viktig strategi.

Til slutt vil jeg nevne at også mitt eget sektordepartement har en sterk fokus på etterlevelse av eksisterende lovgivning. Jeg vil fremheve noen eksempler:

Flere rapporter peker på svakheter ved tilbud som i dag gis til brukere av offentlige tjenester. Dette dreier seg om dårlig informasjon og veiledning, mangelfull saksbehandling, dårlig service og manglende koordinering mellom ulike tjenester og forvaltningsnivå. Resultatet er at brukerne opplever å bli kasteballer og ikke får de tjenestene de har krav på. Det planlegges, pågår eller er utført en rekke prosjekter og tiltak for å prøve ut virkemidler som kan bedre denne situasjonen.

Utfordringene ligger nå i å systematisere og bruke erfaringene fra disse tiltakene på en mer aktiv måte. Her finnes mye kunnskap om hva som ikke fungerer i møte mellom brukeren og de offentlige tjenestene. Denne kunnskapen må vi i større grad bringe inn i det pågående moderniseringsarbeidet knyttet til offentlige tjenester. Denne kunnskapen må omsettes til viktige premisser for utvikling av tjenester som letter situasjonen for bl.a. familier med funksjonshemmede barn og funksjonshemmede med sammensatte behov.

Til slutt vil jeg ønske lykke til med de videre forhandlinger i rådet og håper dere får mange gode innlegg og spennende debatter.

Takk for oppmerksomheten.