Prosjekt bostedsløse – Kommunesamling i Bergen, 17.06.03

Leder av helse- sosialkomiteen og konferansedeltakere!

Først vil jeg benytte anledningen til å takke arrangørene for invitasjonen. Jeg er glad for denne anledningen til å møte dere - storbykommuner og frivillige organisasjoner - som deltar i Prosjekt bostedsløse.

Det er et viktig arbeid som dere er godt i gang med. Bostedsløse er også en av hovedmålgruppene for tiltak i regjeringens tiltaksplan mot fattigdom. Å bekjempe bostedsløshet er ett av de viktigste virkemidlene for å fremme sosial inkludering og forebygge fattigdom.

Erfaringene som gjøres i Prosjekt bostedsløse er også viktige og må ses i sammenheng med regjeringens innsats på andre og tilgrensende områder, som opptrappingsplan for psykisk helse og handlingsplan mot rusmiddelproblemer, og ikke minst i forhold til boligmeldingen som regjeringen vil legge frem til høsten.

Bostedsløse har lenge vært en lavt prioritert gruppe. Ulike enkelttiltak og prosjekter har vært etablert, men overordnede målsettinger og strategier for innsatsen overfor denne gruppen har manglet. Det er denne bakgrunnen som gjør Prosjekt bostedsløse viktig. Erfaringene som dere gjør - og systematisering av disse - er et nødvendig bidrag til den nasjonale strategien for å forebygge bostedsløshet som prosjektet skal munne ut i. Samtidig, og ikke minst, bidrar prosjektet til at mange enkeltpersoner mottar et individuelt tilpasset bo - og oppfølgingstilbud i de etter hvert 24 ulike prosjektene som er etablert.

Utgangspunktet

Regjeringens overordnede er at:

• ”Alle skal kunne disponere en god bolig uavhengig av økonomiske, fysiske, helsemessige eller sosiale utfordringer.”

• Det er uverdig at enkeltpersoner opplever bostedsløshet og fattigdom i det norske velferdssamfunnet.

Vi har derfor en felles utfordring i å arbeide for at færrest mulig kommer i en situasjon som bostedsløs, og at den dette gjelder raskt og på en god måte får hjelp til å løse sitt problem:

• Vi må forebygge bostedsløshet.
• Vi må bistå bostedsløse med å skaffe bolig og tilbud om oppfølging hvis de har behov for det.
• Vi må sikre god kvalitet ved hospits/døgnovernattingssteder som benyttes som midlertidig husvære.
• Innsatsen må være helhetlig. Vi må arbeide bevisst på alle disse tre områdene.

Hva kjennetegner problemet – hva er årsakene?

Siste nasjonale kartlegging av bostedsløshet viste, som dere alle vet, at det i Norge er om lag 6200 bostedsløse. Hvordan har bostedsløse kommet i den situasjonen de er i, og hva kan bidra til at de kommer ut av den? Er hjelp til å skaffe en bolig tilstrekkelig?

Det tradisjonelle bildet av den bostedsløse er ”uteliggeren” - den fraskilte, alkoholiserte og venneløse middelaldrende mannen som sitter på gata eller i portrom - ustelt og illeluktende. Bildet i dag er annerledes og mye mer differensiert. Blant personer som blir bostedsløse, finnes også familier med barn, kvinner og yngre menn. For noen kan situasjonen være et engangstilfelle og resultat av sammenfall av flere uheldige omstendigheter; ekteskapsbrudd, arbeidsledighet og høye utgifter ol. For andre er situasjonen stadig tilbakevendende - livet går i en sirkel og stoppestedene er: hospits, behandlingsinstitusjon, egen bolig, utkastelse, overnatting hos venner og hospits igjen.

Vi vet at årsakene til bostedsløshet kan være knyttet til forhold ved den enkelte som:

• manglende evne til å mestre et forhold
• rusmiddelmisbruk og/eller psykiske lidelser
• vedvarende lavinntektsproblemer
• disponeringsproblemer
• usosial og uønsket atferd
• eller en kombinasjon av disse

Årsakene kan også være knyttet til strukturelle forhold og hjelpeapparatets fungering:

Boligvirkemidler og tjenestetilbud som ikke er godt nok tilpasset

Sektorisering og manglende samarbeid mellom boligsektor og helse- og sosialtjenesten i kommunene eller mellom kommunene og de spesialiserte tjenestene.

Dette differensierte bildet må vi ta med oss både ved utforming av den overordnede politikken og ved utforming av det konkrete tjenestetilbudet til den enkelte. Bostedsløshet er et problem som befinner seg og må løses i skjæringspunktet mellom boligpolitikk og sosialpolitikken. Bolig- og tjenestetilbud må tilrettelegges og tilpasses den enkelte - vi trenger ”skreddersøm” og skreddersydde tiltak.

En viktig forutsetning for skreddersøm og skreddersydde tiltak er god kunnskap om målgruppen. Det er bakgrunnen for at det i forbindelse med regjeringens tiltaksplan mot fattigdom er avsatt i overkant av 2 mill kr til gjennomføring av to forskningsprosjekter knyttet til bostedsløshet. Det skal gjennomføres

• en nasjonal kartlegging av omfanget av bostedsløshet, og
• en nasjonal kartlegging av hva oppfølging i bolig innebærer og resultater oppfølgingen får for bostedsløse

Byggforsk er tildelt det førstnevnte oppdraget. FAFO det sistnevnte. Endelig rapporter fra begge kartlegginger skal foreligge sommeren 2004, altså om ett år.

Hvem har ansvaret?

Før jeg kommer nærmere inn på den konkrete innsatsen for å bekjempe bostedsløshet, la meg kort si noe om ansvar - og oppgavefordeling.

Et velferdssamfunn må bygge på en forståelse av at det er gjensidig ansvar og forpliktelse mellom stat og borger. Alle har vi et ansvar for eget liv. Å stille krav er et uttrykk for respekt og tro på enkeltmennesket. Tro på egne muligheter er viktig for å komme seg ut av en vanskelig livssituasjon. Det offentliges ansvar er å legge til rette for at den enkelte sammen med familie, venner og andre sosiale nettverk kan ta dette ansvaret. Det offentlige har et overordnet ansvar for befolkningens velferd og for å sikre den enkelte økonomisk og sosial trygghet.

Kommunene er viktigste samarbeidspartner for staten. Kommunene har ansvar for boligpolitikken og for å tilby helse- og sosialtjenester til kommunens befolkning. Kommunenes ansvar for helse- og sosialtjenestene er et ”sørge for” ansvar. Kommunen trenger ikke nødvendigvis selv å være utfører av tjenestene. Kommunene kan eksempelvis inngå samarbeid med frivillige organisasjoner. Statens rolle er å legge til rette for det som skal skje i kommunene og i samarbeid mellom kommuner og frivillige organisasjoner.

Frivillige organisasjoner har lange tradisjoner for å tilby tjenester til vanskeligstilte grupper, og har gjennom historien vist god evne til omstilling og fornyelse i takt med endringer i behov. En utfordring for dere som arbeider i denne typen organisasjoner i dag er å utvikle tiltak som ”matcher” behovene som finnes og som kommunene ikke selv vil eller kan etablere. En utfordring for kommunene er å være oppmerksomme på den egenart og kvalitet som frivillige organisasjoner og andre aktører kan tilby, og benytte den i utvikling av et helhetlig og differensiert tilbud for kommunens innbyggere.

Jeg er kjent med at flere av dere har vært opptatt av og har pekt på utfordringer og hindringer i samarbeid mellom stat, kommune og frivillige organisasjoner. Dette var også noe av bakgrunnen for at kommunalministeren, byråden i Oslo og jeg sammen med de frivillige organisasjonene for kort tid tilbake ble enige om å etablere en hurtig arbeidende komite for å se nærmere på de prinsipielle sidene ved samarbeidet mellom stat, kommune og frivillige organisasjoner når det gjelder bolig- og tjenestetilbud til bostedsløse. Komiteen er etablert, og arbeidet er i gang og vi vil her komme tilbake til tiltak både på kort og lang sikt.

Hva gjør regjeringen?

Som nevnt innledningsvis er bostedsløse en av hovedmålgruppene for tiltak i regjeringens tiltaksplan mot fattigdom. Innsats overfor bostedsløse og andre vanskeligstilte på boligmarkedet vil også ha en sentral plass i boligmeldingen som regjeringen vil legge frem til høsten. Boligmeldingen skal ha et helhetlig fokus på boligpolitikken og drøfte målsettinger, strategier, virkemidler og organisering innenfor boligpolitikken. Regjeringen signaliserer i tiltaksplan mot fattigdom en større grad av målretting av boligvirkemidlene. Dette vil bli fulgt opp i boligmeldingen ved at et særlig fokus rettes mot vanskeligstilte på boligmarkedet, bl.a. bostedsløse.

Hva er så statens virkemidler i arbeidet med å tilrettelegge for det som skal skje lokalt? Virkemidlene kan deles inn i tre hovedtyper:

• Juridiske virkemidler
• Økonomiske virkemidler
• Pedagogiske virkemidler

Juridiske virkemidler

Hovedutfordringene i arbeidet med å forebygge og bekjempe bostedsløshet ligger ikke, slik jeg ser det, i manglende eller for dårlig lov- og regelverk. Lov om sosiale tjenester er utformet slik at den gir en god balanse mellom den enkeltes rettigheter og kommunenes behov for handlefrihet for å muliggjøre lokal tilpasning.

Jeg har derfor ikke tatt initiativ til tiltak som i lov eller forskrifts form pålegger kommunene et større ansvar. Regjeringen har tillitt til at kommunene finner gode løsninger for brukerne og benytter de muligheter som finnes innenfor gjeldende lovverk.

Økonomiske virkemidler

Kommunens ansvar for boligpolitikken og for helse- og sosialtjenesten til kommunens befolkning skal ivaretas innenfor de økonomiske rammer som kommunen har til disposisjon. Øremerkede tilskuddsordninger benyttes i tillegg fra statens side for å stimulere til styrking og/eller utvikling av innsatsen innenfor områder, eksempelvis som ved Prosjekt bostedsløse.

Et av hovedtiltakene overfor bostedsløse i regjeringens tiltaksplan mot fattigdom er, som dere kjenner til, en kommunerettet tilskuddsordning for styrking og utvikling av oppfølgingstjenster i bolig i storbykommunene. At det er kommunene som her har vært gitt anledning til å søke midler, innebærer ikke at det ikke er ønskelig med samarbeid mellom kommuner og frivillige organisasjoner. Sosial- og helsedirektoratet oppfordret også ved utlysning av midlene til et slikt samarbeid.

I den oversikten jeg har sett over tiltak som det så langt er gitt midler til, er det mye spennende. Samarbeidsprosjekt mellom Oslo kommune og Namsmannen i Oslo er ett blant flere tiltak jeg ser frem til å følge og se resultater av.

Regjeringens tiltaksplan omfatter også en styrking av tilskuddsmidler på andre områder som har relevans for innsatsen for å bekjempe bostedsløshet. Det gjelder blant annet tilskuddet til lavterskel helsetiltak og tilskuddet til legemiddelassistert rehabilitering.

Når det gjelder boligvirkemidlene er Husbanken boligtilskudd langt på vei det viktigste for denne målgruppen. Boligtilskuddet er et aktuelt virkemiddel for fremskaffelse av boliger for mange ulike grupper av vanskeligste. Bostedsløse er imidlertid den gruppen som skal ha høyest prioritet ved tildeling av tilskudd.

Regjeringen har i tiltaksplan mot fattigdom varslet en gjennomgang av Husbankens økonomiske virkemidler, herunder boligtilskudd med sikte på mer målretting. Dette vil bli fulgt opp i boligmeldingen som skal legges frem til høsten.

Pedagogiske virkemidler

En tredje type virkemiddel er det som med en fellesbetegnelse kan kalles pedagogiske virkemidler. Det handler veileding, erfaringsspredning- og utveksling og ulike type kompetansehevende tiltak. Prosjekt bostedsløse er igjen et aktuelt eksempel.

Jeg vil også nevne rundskriv U-10/2002 om boligsosialt arbeid. Rundskrivet er utarbeidet i et samarbeid mellom Sosialdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Justis- og politidepartementet og inngår som et tiltak i tiltaksplan mot fattigdom. Formålet med rundskrivet er å vise til ulike tiltak og virkemidler i kommunenes arbeid med å bistå den enkelte med å mestre sitt boforhold.

I rundskrivet gis også råd og veiledning om gode rutiner og praksis, og det oppfordres til økt samarbeid mellom kommunene og namsmyndighetene. Sosial- og helsedirektorat har sammen med Husbanken fått ansvaret for å følge opp rundskrivet. Flere tiltak er under planlegging, blant annet regionale erfaringskonferanser. Formålet med disse konferansene vil være å bidra til å gjøre rundskrivet kjent gjennom å legge til rette for erfaringsutveksling mellom kommuner, namsmyndigheter, utleiere mv.

Husbanken har under utvikling en internettbasert verktøykasse for landets kommuner. Formålet med verktøykasen er å systematisere og spre erfaringer fra kommunene. Verktøykassen skal omhandle ulike tema/problemstillinger og gi praktisk og konkret informasjon. Det er eksempelvis aktuelt å legge ut forslag til ulike typer av husleiekontrakter, gode rutiner for boligforvaltning mv.

Som et annet eksempel på tiltak innenfor denne kategorien virkemidler vil jeg nevne veilederen til kvalitetskrav for midlertidig husvære som regjeringen nylig har sendt ut til alle landets kommuner. Sosialdepartementet understreker i denne veilederen at et opphold i midlertidig husvære ikke skal strekke seg over lang tid, og at kommunene må sikre at forsvarlige og egnede tilbud for barnefamilier, barn og unge er tilgjengelige når behov oppstår. For å sikre personer som bor i midlertidig husvære et forsvarlig tilbud, er det ønskelig at kommunene inngår avtaler med eiere av private døgnovernattingssteder, der minstekrav til kvalitet inngår. Veilederen inneholder blant annet forslag til slik avtale om kvalitetskrav.

Jeg vil avslutningsvis gå tilbake til der jeg startet - til Prosjekt bostedsløse - og betydning av modell- og strategiarbeid og utvikling av noen prinsipper for et godt boligsosialt arbeid.

Sett fra praktikerens ståsted, som til enhver tid må kunne bistå personer i en akutt, håpløs og uverdig situasjon, kan denne typen arbeid kanskje noen ganger synes unødvendig og bortkastet. Det har jeg forståelse for. Men det gjør ikke denne typen arbeid mindre viktig. Erfaringene som dere gjør er viktige ikke bare i den akutte situasjonen, men som basis for nasjonale strategien som skal utarbeides. Dette vil også være et av punktene Prosjekt bostedsløse til slutt vil bli målt på.

Helt til slutt vil jeg ønske dere lykke til videre i dette arbeidet og takke for oppmerksomheten!