Sosialminister Ingjerd Schous innlegg på Røde Kors-konferansen, 13.03.03

Kollegaer i regjeringen og konferansedeltakere!

Først vil jeg takke arrangørene for invitasjonen til å delta på denne konferansen. Det er lagt opp til et spennende program, og mange viktige spørsmål er satt på dagsorden.

Flere av innleggene i dag har belyst ulike sider ved det som er dagens hovedtema ”Frivillighet i rusomsorgen”. Mitt fokus vil være noe mer generelt og konsentrert rundt spørsmålet:

Offentlig fattigdom – frivillige organisasjoners ansvar?

Jeg mener det er åpenbart for alle at svaret på dette spørsmålet er nei. For å belyse det nærmere vil jeg starte med å stille spørsmål om:

Kan og bør det offentlige løse alle velferdsproblemer?

De fleste oss vil være enige om at svaret på dette spørsmålet må være nei. Hva skal så være det offentliges ansvar?

Et velferdssamfunn må bygge på en forståelse av at det er gjensidig ansvar og forpliktelse mellom stat og borger. Alle har et ansvar for eget liv. Å stille krav er et uttrykk for respekt og tro på enkeltmennesket.

Tro på egne muligheter er viktig for å komme seg ut av en vanskelig livssituasjon. Det offentliges ansvar er å legge til rette for at den enkelte sammen med familie, venner og andre sosiale nettverk kan ta dette ansvaret. Det offentlige har et overordnet ansvar for befolkningens velferd og for å sikre den enkelte økonomisk og sosial trygghet.

Et slikt overordnet ansvar betyr imidlertid ikke at det offentlige og staten kan og bør gjøre alt. For eksempel har frivillige organisasjoner gjennom flere hundreår vært en viktig del av det norske samfunnet og spilt en sentral rolle i velferdspolitikken. Vi kjenner alle frivillige organisasjoner og innsats fra oppveksten og fra hverdagen vår i dag.

Og ikke minst dere som er initiativtakerne til denne konferansen, Norges Røde Kors, Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen, som er store organisasjoner på nasjonalt plan med lang historie, et bredt spekter av tiltak og med evne til omstilling og fornyelse.

Frivillige organisasjoner har parallelt med framveksten av den moderne velferdsstaten og utvidelsen av det offentlige ansvarsfeltet vært i stadig endring. Frivillighetsfeltet representerer i dag et stort mangfold - med ulike mål for virksomheten, ulik kultur, ulik organisering og grad av formalisering.

Dette mangfoldet, denne egenarten, gjør at organisasjonene og den innsatsen som utføres, har en viktig rolle å spille, blant annet ved å:

• engasjere enkeltmennesker, utvikle og påvirke holdninger
• inkludere barn, ungdom og voksne i meningsfylte sosiale fellesskap - ”skaffe den enkelte venner og sosiale nettverk”
• opprettholde levende, aktive og trygge lokalsamfunn
• være skoler i demokrati og demokratiske aktører i samfunnsdebatt og politikkutforming
• bidra til samfunnets mangfold gjennom mobilisering av grupper med ulik kulturell og verdimessig forankring
• være tjenesteleverandør og ”drifte” tjenester for det offentlige.

Med grunnlag i denne egenarten er frivillige organisasjoner og frivillig innsats rett og slett mer egnet enn det offentlig til å løse bestemte oppgaver.

Neste spørsmål er.

Kan og bør det offentlige bli bedre til å ivareta oppgaver under eget ansvarsområde?

De fleste av oss kan vel også være enige om at svaret på dette spørsmålet er ja. Men på hvilke områder er det så at det offentlige må bli bedre?

Regjeringen har for det første igangsatt et omfattende arbeid med modernisering, effektivisering og forenkling av offentlig sektor.

Viktige stikkord for dette arbeidet er:

• Økt brukerretting, desentralisering og bedre koordinering.
  St.meld.nr.14 (2002-2003) om samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten er del av dette arbeidet. Regjeringen foreslår i denne stortingsmeldingen konkrete endringer i organiseringen av våre tre store velferdsetater. Dagens Aetat og trygdeetat legges ned og erstattes av en ny jobbetat og en ny pensjonsetat samt en ny felles førstelinje i samarbeid med sosialtjenesten i kommunene.

• Bedre målretting av velferdsordningene.
  Brede velferdsordninger har gjennom siste halvdel av forrige århundre blitt bygget ut og bidratt til å hindre at store grupper i befolkningen havner i fattigdom og sosial nød på grunn av arbeidsledighet, sykdom, uførhet, rusmiddelproblemer, alderdom mv. Til tross for et etter hvert godt utbygd velferdssystem erfarer vi fremdels i dag at enkelte faller utenfor.

Vi trenger derfor å utvikle videre de brede velferdsordningene samt å målrette og tilpasse tjenestene bedre i tråd med den enkeltes situasjon og behov. Regjeringen har i tiltaksplan mot fattigdom, som ble lagt fram samtidig med statsbudsjettet i fjor, foreslått en rekke konkrete målrettede tiltak for å forebygge og hjelpe personer ut av fattigdom.

Det offentlig må altså bli bedre, og vi jobber kontinuerlig med saken.

Neste spørsmål er:

Kan og bør samarbeidet med det offentlige og de frivillige organisasjonenes bli bedre?

Igjen vil de fleste av oss være enige om svaret på spørsmålet. Ja, det må bli bedre. Spørsmål er hvordan?

På den ene siden kan det offentlige bli bedre til å støtte og stimulere til frivillig innsats og organisering. Et nytt tiltak fra statens side for å stimulere til frivillig virksomhet, er for eksempel den nye ordningen med skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner som er innført fra og med i år.

Et tradisjonelt virkemiddel er å gi tilskudd; til drift av organisasjoner, til gjennomføring av konkrete prosjekter eller til ”drift” av tiltak som det offentlige, ved stat eller kommune, har et ansvar for.

Vi er klar over at statlig finansiering i dag ofte vil være avgjørende for at organisasjonene kan sette i verk nye og målrettede tiltak. Jeg vil i denne sammenheng minne om at der er tre viktige begrunnelser for å tildele tilskudd til frivillige organisasjoner:

• Styrking av deltakelse og aktivitet
• Utløse frivillige ressurser/aktivitet for å realisere felles mål
• Effektiv velferdsproduksjon.

På den andre siden:

Hvordan kan frivillige organisasjoner bidra i samfunnsdebatt og politikkutforming?

Som eksempel vil jeg her nevne arbeidet med regjeringens tiltaksplan mot fattigdom, hvor hele bredden av frivillig organisasjoner for første gang ble invitert til å gi innspill. Frivillige organisasjoner skal også ha en sentral rolle i oppfølgingen av denne planen. Det skal blant annet arrangeres en årlig fattigdomshøring med frivillige organisasjoner, i år 29.april. Organisasjonene vil også bli invitert til å bidra i en årlig rapportering om utviklingstrekk i levekårene blant vanskeligstilte grupper.

Så avslutningsvis, tilbake til utgangspunktet: og spørsmålet:

Offentlig fattigdom – frivillige organisasjoners ansvar?

Svaret er nei!

Begrunnelsen for samarbeid mellom det offentlige og frivillige organisasjoner er ikke stram og vanskelig økonomi.

Frivillige organisasjoner er klart viktige i form av de økonomiske ressursene som organisasjonene klarer å mobilisere.

Det er organisasjonenes særlig evne til å løse bestemte oppgaver som er hovedbegrunnelsen for samarbeidet, og at alle gode krefter må samarbeide for å løse de utfordringene vi står overfor.