Sosialminister Ingjerd Schous tale på landskonferansen til NHSL i Bergen 3. juni 2003

Først og fremst vil jeg takke arrangøren for at jeg fikk lov til å komme hit i dag. Det er en viktig problemstilling dere har satt på dagsorden, men det er også en ”evigvarende” problemstilling. Og den er vanskelig; hvordan sikre et menneskeverdig liv for alle? ”Menneskeverdig” kan i stor grad være en subjektiv verdi og opplevelse; hvordan vil jeg ha det ut ifra mine behov? Hva skal til og hva trenger jeg for å oppleve mitt liv som verdig? Samtidig er det knyttet en del objektive verdier til dette. Vi er forskjellige og har ulike behov, men det er også mye vi har til felles.

Et verdig liv for alle er en viktig målsetting for oss alle og for fellesskapet; det være seg det offentlige eller det frivillige Norge. Men selv om vi snakker om velferds staten, er det vel så riktig å snakke om kommunene - det er kommunene som er den viktigste velferdsprodusenten i samfunnet. Kommunene har ansvaret for pleietrengende eldre og multifunksjonshemmede,
sosialklienter og bostedsløse

Kommunene har også ansvar for kommunehelsetjenesten og fastlegene, sosialtjenesten og boligkontor, skole og kulturetat

Samarbeidet med politi, trygdekontor, Aetat og frivillige organisasjoner virker også best når det er forankret lokalt. Hele dette apparatet er og bør være viktige bidragsytere i arbeidet med å sikre hjelpetrengende mennesker et verdig liv.

Vi er ulike som mennesker, og vi bor i ulike lokalsamfunn. Utforming av tiltak og tjenester må ta utgangspunkt i dette, og det må skje lokalt. Kommunene har de beste forutsetninger for å skape et helhetlig tiltaksapparat med en sammenhengende behandlingskjede, der brukernes behov blir sett som en helhet og ikke fragmentert og usammenhengende.

Hvordan vil vi at pleie- og omsorgstjenestene våre skal være?

Å bli gammel er ikke i seg selv et kriterium for at noen skal ta seg av oss. Eldre mennesker ønsker selv og skal, slik som andre mennesker i samfunnet, så langt som mulig leve et selvstendig og aktivt liv. Samfunnet har en stor oppgave i å legge til rette for at dette skal være mulig.

Hvordan kan vi skape en verdig alderdom for de mange eldre som får alvorlig sykdom, flere sykdommer og alvorlig nedsatt funksjonsevne fysisk og/eller mentalt er viktig. Svært mange eldre blir avhengig av tilsyn, praktisk bistand, pleie og omsorg på grunn av sykdom og alvorlig nedsatt funksjonsevne. De får også behov for mer medisinsk behandling og oppfølging. Det som særpreger tjenestene til eldre, er at de skal omfatte en kombinasjon av høy forekomst av sykdom og nedsatt funksjonsevne, de skal kunne ta hånd om endret respons på behandling i høy alder og tjenestene skal kunne ivareta særlige behov i livets avsluttende fase.

Gjennom handlingsplanen for eldreomsorgen 1998 – 2001 har det skjedd – og er i ferd med å skje – en kraftig forbedring av bygninger, av sykehjem og omsorgsboliger. Dette vet mange av dere mye om. Dette er et avgjørende bidrag til en verdig alderdom for syke og døende eldre. Hva har vi egentlig oppnådd gjennom handlingsplanen?

• er fire år er samlet dekning av institusjonsplasser og omsorgsboliger økt fra 26,4 til 29,6 pst. Frem til 2005 vil dekningsgraden øke til over 32 pst. i forhold til antall innbyggere over 80 år.
• Dette legger til rette for en heldøgns dekning på 25 pst - som også var målet for planen.
• Kapasiteten holder ikke bare tritt med veksten i antall eldre, den øker også. Dette gjelder også personellveksten i pleie- og omsorgstjenesten. Antall årsverk per 100 innbyggere på 80 år + økte fra 43,1 til 45,6 i perioden 1997-2001.
• Nesten halvparten av landets sykehjem vil være enten nye bygg, eller rehabilitert til fullverdige og moderne bygg.
• Andel enerom er allerede forbedret fra 83 til 88,5 pst på landsbasis. I 2005 vil eneromsdekningen være over 96 pst. Det betyr at det vil være enerom til alle som ønsker det.

At handlingsplan for eldreomsorgen nå sluttføres, betyr ikke at arbeidet med utviklingen av norsk eldreomsorg skal avsluttes eller at statlige myndigheter ikke fortsatt vil delta aktivt i dette. Men nå er det tid for å skifte hovedfokus fra bygninger og årsverk til kvalitet og innhold i tjenestetilbudet.

Fortsatt er det mange og store utfordringer og uløste oppgaver i eldreomsorgen. Tilsynsmyndighetene avdekker svikt i grunnleggende rutiner ved enkelte sykehjem, vi ser tilfeller der eldre får ikke de tilbud de har krav på etter helse- og sosiallovgivningen, den medisinske oppfølgingen er ofte mangelfull og deler av tjenesteapparatet sliter med manglende rekruttering. Regjeringen vil etter handlingsplan for eldreomsorgen er avsluttet i større grad fokusere på tiltak for å bedre kvaliteten på tilbudet. Dette må i stor grad skje i et samspill med kommunene, det er i kommunene i møtet mellom den som gir og den som får tjenester at innsatsen og kvaliteten blir målt.

Viktige temaer nå er:

• enklere og bedre harmonisert regelverk for helse- og sosialtjenestene.
• enklere finansiering og brukerbetaling
• felles tilsyn for helse- og sosialtjenestene
• ledelse og organisering
• kompetanse og rekruttering
• kvalitetsforskrift og internkontroll
• saksbehandling og rettssikkerhet.

I St.meld. 31 Avslutningen av handlingsplan for eldreomsorgen sier vi:

”Regjeringen ønsker her å ta utgangspunkt i hva den enkelte bruker av omsorgstjenesten selv opplever som god kvalitet. Det betyr at vi midt oppe i behandlings- og rehabiliteringshverdagen i pleie- og omsorgstjenesten ikke må miste av syne det vanlige livet. Uansett hvordan det er fatt med oss, setter de fleste pris på duften av nybakt brød eller god musikk, og helt til det siste er vi avhengige av mellommenneskelig nærhet og varme”

Sykehjem som er organisert i små bogrupper med egne fellesfunksjoner, der både matlagingen og klesvasken er tatt tilbake til avdelingen – gir større nærhet mellom beboere og personell, økt trygghet og bedre tilgjengelighet for pårørende. Kanskje er det tid for å ta mer av hverdagen tilbake – istedenfor å sette alt bort til fellesvaskeri og storkjøkken?

Jeg har også merket meg at samtlige beboere understreket betydningen av å ha enerom med mulighet for privatliv, altså kombinert med små fellesskap i mindre bogrupper. Denne typen sykehjem er faktisk heller ikke dyrere å drive. Regjeringen ønsker i fortsettelsen å se nærmere på denne sammenhengen mellom bygningsmessig utforming, driftsorganisering og kvalitet.

Det foregår for tiden en spennende utvikling i kommunene, der det beste fra to ulike tradisjoner er i ferd med å smelte sammen. Snart ser vi ikke lenger forskjell på moderne små sykehjemsenheter med høy bostandard og lokale bo- og servicesentra med omsorgsboliger. Vi har fått sykehjem med omsorgboligstandard og omsorgsboliger med sykehjemstilbud.

Det er likevel ikke boformen, men bemanningen som er avgjørende for muligheten til å gi et heldøgnstilbud. Det er derfor betryggende at utbyggingen av omsorgsboliger følges opp med å ansette personell til disse. Mer enn halvparten av de stillingene som er opprettet i pleie- og omsorgstjenesten i handlingsplanperioden, har kommet i hjemmetjenesten.

I Norge reguleres i dag tilbudene i sykehjem og omsorgsbolig i to forskjellige lover. Sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven har ulike klageordninger, ulike rettighetsbestemmelser og betalingsordningene er helt forskjellige. Etter hvert som tjenestetilbudet i sykehjem og omsorgsboliger mer og mer overlapper hverandre, blir det nødvendig å sikre brukerne samme vilkår og rettigheter uavhengig av boform.

Regjeringen har derfor satt ned et lovutvalg for bedre harmonisering av den kommunale helse- og sosiallovgivning. Utvalget legger frem sin innstilling om ca ett år.

Utfordringene kan oppsummeres som følger:

• Det er vanskelig for brukerne å orientere seg om og utøve sine rettigheter med to lovverk.
• Mange kommunale saksbehandlere opplever også det delte lovverket som problematisk.
• Det er lite brukervennlig, lite effektivt og bidrar lett til ansvarsfraskrivelse og uklare ansvarsforhold.

Tjenestene skal være utformet ut fra brukerenes behov. Det krever enklere ordninger og et mer enhetlig lovverk, som gir reell valgfrihet og individuelt tilpasset tjenestetilbud. I tillegg til regjeringens arbeid med å harmonisere og forenkle dagens helse- og sosiallovgivning, er det nå utarbeidet en saksbehandlerveileder for pleie- og omsorgstjenesten. Denne vil bli sendt kommunene fra Sosial- og helsedirektoratet, og skal følges opp medråd og veiledning fra fylkesmennene overfor kommunene.

Pleie- og omsorgstjenestens store og komplekse organisasjoner representerer en av de største utfordringene når det gjelder organisasjon og ledelse i offentlig sektor. Det er dominerende arbeidsplasser i lokalsamfunnet med virksomhet som går kontinuerlig døgnet rundt. Oppgavene vokser i omfang for hvert år og blir stadig mer faglig krevende.

• Det er mange ufaglærte, ledelsesfunksjonen er dårlig utviklet og ofte blir den lite verdsatt.
• Det er få ledere per ansatt til tross for de store organisasjonene som ledes
• Lederne mangler også ofte formell lederkompetanse.

De møter utfordringer som:

• vanskeligheter med å rekruttere fagpersoner
• mange deltidsstillinger og kontinuerlig drift gjennom hele døgnet

Tjenestene skal tilpasses enkeltmennesker med forskjellige behov og ønsker om hvordan tjenesten skal utføres. Personene som skal betjenes er ofte i en vanskelig situasjon med stor grad av fysisk og psykisk helsesvikt.

Her er det mye å hente om en vil få mer igjen for pengene og mer kvalitet igjen for de ressursene vi har; ved å fokusere på organisasjon og ledelse og styrke kompetansen. Men dette tar tid og det kreves et langsiktig arbeid, der ledelsesfunksjonen løftes fram, og der det satses på opplæring og kompetanseutvikling på alle nivå i organisasjonen.

Regjeringen har derfor satt fokus på ledelse i pleie- og omsorgssektoren, og etablert et 4-årig samarbeid med Kommunenes Sentralforbund om ledelses- og kvalitetsutvikling. Dette skal skje gjennom å styrke opplæring og kunnskapsutvikling, bygge ut nettverk for erfaringsutveksling og veiledning og på ulike måter å støtte de som tar på seg daglig arbeidslederansvar i den kommunale helse- og sosialtjenesten. Aktivitetene i prosjektet skal være lokalt forankret i kommunene.

Begreper som verdighet, respekt for liv og aktiv livshjelp gir mening til det vi steller med i helse- og sosialtjenesten. Kommunene har et stort ansvar og staten har satset mye på å ruste kommunene til å møte disse utfordringene. Handlingsplanen for eldreomsorgen er et eksempel, opptrappingsplanen for psykiatrien et annet. I tillegg så regjeringen behovet for å rydde i ansvarforhold på rusfeltet. Dette begynte regjeringen med fra første dag.

Vi har tatt flere skritt i riktig retning:

• Vi har styrket tilbudet til de tunge narkotikamisbrukerne gjennom økt satsing på legemiddelassistert rehabilitering og helsehjelp på gata.
• Gjennom Rusreform I har vi samlet og tydeliggjort helsetjenestens ansvar for spesialisthelsetjenester, for å sikre at rusmisbrukere får de helsetjenestene de har krav på.
• Gjennom Rusreform II vil vi sikre at rusmisbrukerne får hjelp der de bor og at tjenestene henger sammen gjennom å lovfeste retten til individuelle planer i sosialtjenesteloven.
• Disse grepene sikrer tydelige ansvarsforhold. Rusmisbrukere blir ikke lenger kasteballer mellom tre forvaltningsnivåer. Tiltakene blir mer målrettede og effektive, og vi sikrer at tiltakene henger sammen.

Rusreform II innebærer at det gode arbeidet som i dag gjøres i institusjonene skal få en bedre forankring. De som arbeider med helsetjenester, skal bli en del av den øvrige helsetjenesten. De som skal gi hjelp til å klare hverdagen skal arbeide sammen med kommunene, hvor hverdagen skal leves. Rusmisbrukere er ikke rotløse, de kommer fra et sted og de skal tilbake til et lokalmiljø etter endt institusjonsopphold. Å statliggjøre hele rusfeltet, slik en del tar til orde for, tar ikke tilstrekkelig hensyn til at rusmisbrukere er hele mennesker. Tilbudet på institusjon må henge sammen med tilbudet for øvrig, ikke minst når man skal møte verden på nytt, som rusfri. Man skal ut av misbruk, men også inn i noe nytt: En tilværelse uten rus, i egen bolig, på vei mot arbeid og nye nettverk. Dette er kommunene eksperter på – her har staten lite å tilby.

Mange forvaltningsnivåer og uklare ansvarsforhold oppleves som håpløst for brukerne, og vanskelig for de som arbeider i feltet. I tillegg er det ineffektivt i forhold til det overordnede målet – å hjelpe flere ut av rusmisbruk. Vi forventer at misbrukerne skal ta ansvar for egne liv, da kan ikke vi på vår side pulverisere ansvar i uoversiktlige systemer. Skal vi få mennesker til å henge sammen, må også tiltakskjeden gjøre det. Så lenge kommunene har ansvar for alle innbyggerne sine, har kommunene også et viktig ansvar for rusfeltet. Færre enn to nivåer går ikke.

Vi har tillit til kommunene, og tro på kommunens evne og vilje til å tilby gode tjenester – dersom vi legger forholdene til rette for det. I arbeidet med rusreformene har vi også hatt god dialog med flere av fagmiljøene og det er ulike syn.

Det er flere som ikke deler vår tillit til kommunene – og som ønsker at spesialiserte sosiale tjenester og omsorgstjenester for rusmisbrukere også skal være et statlig ansvar, for helseforetakene. Jeg forstår at det kan virke besnærende å sette skillet mellom staten og kommunens ansvar ved heldøgnsbehandling av rusmiddelmisbrukere. Men dette stemmer dårlig med ansvarsdelingen i forhold til andre pasientgrupper, og det vil hemme utviklingen av gode behandlingsideologier.

Innholdsmessig er de tjenestene vi nå diskuterer vesentlig forskjellig fra spesialiserte helsetjenester, men ganske like tiltak kommunene gir overfor andre innbyggere når det gjelder omsorg og rehabilitering. Kommunene vil uansett ha ansvar for sosiale tjenester til brukerne, og med delt ansvar for disse tilbudene risikerer vi nye gråsoner. Kommunene har også kompetanse for å følge opp og vurdere kvalitet på denne typen tjenester.

Når vi nå rydder, så er det avgjørende for meg at brukerne skal få et bedre tilbud. Det må være utgangspunktet for debatten om ulike modeller og løsninger.

Dette er også tilbakemeldingen fra de kommunene som har de største utfordringene på rusområdet: Vi har ambisjoner for rusfeltet, gi oss ansvar og muligheter slik at vi kan utvikle et bedre tilbud tilpasset de lokale utfordringene. Kommunene har dessuten i dag det grunnleggende ansvaret for å yte bistand til rusmiddelmisbrukere. Det er ettertrykkelig slått fast i sosialtjenesteloven..

Utgangspunktet for behandling og rehabilitering av rusmisbrukere bør være egen bolig med tilbud om individuelt tilpasset oppfølging og veiledning fra sosialtjenesten og helsetjenesten, støttekontakt, poliklinisk behandling dagsenter og omsorgstjenester. Der hvor rusmiddelmisbrukeren trenger et institusjonsopphold, vil kommunen måtte følge opp misbrukeren under oppholdet og ikke minst planlegge ettervernet før oppholdet avsluttes. Også i dag er det kommunen som søker rusmisbrukere til institusjonsbehandling. Med Regjeringens forslag vil kommunene også få ansvaret for å definere behov og tilbud. Prinsipielt vil det være glidende overganger mellom en bolig med tilpassede tjenester, som flere kommuner utvikler ut fra den enkeltes behov for oppfølging, og institusjoner med sosiale tjenester. Det er viktig at rusmiddelmisbrukere med behov for hjelp ikke blir ”kasteballer” mellom forvaltningsnivåer når langsiktige behandlingsopplegg skal utformes.

Mitt mål er at vi setter brukeren i sentrum. Det mener jeg vi gjør gjennom rusreform II. Vi har lagt vekt på at den kommunale modellen vil styrke det totale behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere fordi den fører til:

• større mulighet for sammenhengende tiltakskjeder og helhetlige løsninger som er tilpasset den enkelte rusmiddelmisbruker og forankret i nærmiljøet
• at kommunene selv kan prioritere ressursbruken og finne fram til gode lokale løsninger med utgangspunkt i den enkelte misbrukers behov
• den ryddigste ansvarsdelingen mellom stat og kommune
• at det kommunale hovedansvaret for tiltak for rusmiddelmisbrukere som eksisterer i dag, understrekes og styrkes
• ett forvaltningsnivå mindre

Vi har også foreslått at det skal innføres en rett til individuell plan for å få til en bedre koordinering av tiltak og tjenester. Dette er i dag lovhjemlet i pasientrettighetslovgivningen. Regjeringen har nå foreslått at denne retten også skal lovhjemles i sosialtjenesteloven. Dette tror jeg vil bidra til at den enkelte får et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud på tvers av sektorer og etater. Den individuelle planen skal konkretisere behovet for tjenester den enkelte har og hvordan behovene skal dekkes. Helst sentralt i utvikling og gjennomføring av planen er brukernes innflytelse og medvirkning. Brukerne er å betrakte som en likeverdig samarbeidspartner og spiller en sentral rolle i utformingen av tilbud og tiltak. Den individuelle planen skal bygge på god saksbehandling og enkeltvedtak om ulike typer tjenester som kommunen har vedtatt å gi brukerne.

Slik vil en kommunal modell, sammen med forslaget om rett til individuell plan etter sosialtjeneste, ivareta brukerperspektivet. Vi legger til rette for en helhetlig tiltakskjede og dermed for at rusmiddelmisbrukeren kan få individuelt tilpassede tiltak som tar høyde for at brukerens behov ofte endrer seg underveis.

I politikken for funksjonshemmede er det viktig å fokusere på sektoransvaret. Arbeid, utdanning, tilgjengelighet er viktige områder. Snart legger regjeringen frem en stortingsmelding om nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Meldingen bygger på NOU 2001:22 Manneråkutvalgets innstilling. I denne stortingsmeldingen vil alle sider ved politikken overfor personer med nedsatt funksjonsevne behandles, også spørsmål knyttet til levekår. Stortingsmeldingen vil beskrive mål, strategier og tiltak i det videre arbeidet med å bedre forholdene for personer med nedsatt funksjonsevne. Den har en tverrsektoriell tilnærming og tydeliggjør mange departementers ansvar i den samlede politikken for personer med funksjonsnedsettelser.

Det er utviklet omfattende velferdsordninger og tjenestetilbud som skal sikre at personer med nedsatt funksjonsevne og deres familier får nødvendig og forsvarlig hjelp og økonomisk og sosial trygghet. Men mange opplever at tjenester og ytelser likevel ikke er gode nok. Erfaringer bl.a. fra henvendelsene til FFOs rettighetssenter, viser at problemet for brukerne ikke er manglende rettigheter, men manglende veiledning til brukerne om hvordan de kan få de ytelser og tjenester de har krav på.

Det er også en stor utfordring å bedre kvaliteten på de tjenestene som ytes, ikke minst innenfor helse- og sosialsektoren. Bedre veiledning og informasjon om rettigheter og en bedre koordinering mellom de ulike deltjenestene er en stor utfordring framover. For mange med behov for tjenester fra ulike instanser framstår ofte tilbudene som lite koordinert. Mange brukere med sammensatte behov erfarer at de selv må administrere og koordinere tiltak og tjenester. Dette er tids- og ressurskrevende og oppleves som en tilleggsbelastning. Tjenesteapparatet er for oppsplittet og er ikke tilrettelagt for å finne skreddersydde, helhetlige løsninger for den enkelte.

Det er tatt ulike initiativ for å skape en bedre koordinering og samordning av tiltak bl.a. arbeidet med offentlige servicekontor (OSK) og arbeidet knyttet til samordning av Aetat, trygdeetat og arbeidsmarkedsetaten (SATS). Før jul la

Regjeringen frem en stortingsmelding om samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten. Stortinget vedtok denne våren å sende meldingen tilbake til regjeringen og ba den utrede ulike modeller for en felles velferdsetat. Dette vil regjeringen følge opp samtidig som forsøks- og utviklingsarbeidet fortsetter.

Til slutt, vi står overfor store velferdspolitiske utfordringer i årene som kommer for å gi alle et menneskeverdig liv. Regjeringen ønsker å spille på lag med brukergrupper, det frivillige Norge, kommunesektoren og fagforeninger for å få dette til. Samarbeidet vil skje gjennom konsultasjoner og dialog bl.a. med KS. Det er i kommunene at kvalitetsarbeidet og tjenestene utformes. Staten kan legge til rette ved at lover og regler gjør det mulig for kommunene å organisere tjenestene på en hensiktsmessig måte. I fellesskap kan vi klare det alle ønsker: Bedre kvalitet og verdighet for den enkelte.

Lykke til med konferansen!