Sosialminister Ingjerd Schous åpningsinnlegg på Sosial - og helsedirektoratets konferanse om rus og vold 27.05.03.

Først og fremst vil jeg si at jeg er glad for å kunne være til stede her i dag og snakke om hvilke utfordringer vi alle står overfor når det gjelder rus og vold i utelivet.

Det er flere viktige spørsmål som skal belyses her i dag:

Hva er sammenhengen mellom vold og rus i utelivet?

Og hvilke virkemidler kan vi ta i bruk for å motvirke de negative konsekvensene av denne koblingen?

På NRK har Karsten Alnæs for tiden en programserie om Norges historie. Den sist sendte episoden tok for seg volden i Norge på 1500 tallet. Her fikk vi bl.a. vite at presten og forfatteren Absalon Pederssønn Beyers Dagbok er en av hovedkildene til det vi vet om dagliglivet i Bergen på 1500-tallet. Han skildrer en liten by som hadde 6000 innbyggere - og flere hundre ølstuer og øltapperier. Fyll, bråk og slagsmål, som av og til endte med drap, hørte til dagens orden. Byen hadde på Beyers tid trolig en drapsfrekvens på 1 per 1 200 innbyggere, og det er betydelig høyere drapsfrekvensen enn i dagens New York og cirka hundre ganger høyere enn drapsfrekvensen i Norge i dag.

Årsakene til dette var nok mange, Bergen var den største handelsbyen i Norden og Bergen var et rotløst samfunn på denne tida, med mange fremmede, mange utlendinger, mange ugifte og enslige. Også mangelen på Politi var trolig en sterkt medvirkende årsak, men dette gjaldt også for andre byer i Norge med en betydelig lavere drapsfrekvens.

Men det er verdt å merke seg at de fleste drapene skjedde i gjestebud i påvirket tilstand. Skjenkestuene stod tett i tett i gamle Bergen. Også slagsmål og mild vold ble svært ofte utløst av drikk, som oftest øl. Ølet var hjemmebrygget maltøl, men et noe sterkere øl var også innført fra Tyskland og i bruk spesielt i Bergen. Dagboken viser tydelig at den nordiske drikkemåten, med mye og voldsom drikking har lengre tradisjon enn brennevinet.

Det er altså sannsynligvis feil å gi brennevinet skylda for at nordboer og andre folkeslag i "brennevinsbeltet" er spesielt utagerende i fylla. Det viktigste er ikke hva som drikkes, men den måten det drikkes på og den drikkekultur man blir født inn i. Eller for å si det med rusmiddelforsker Øyvind Horverak: vår drikkekultur lar seg ikke så lett blande ut med verken brennevin, vin eller øl.

Det er en nær, men komplisert, sammenheng mellom rus og vold. Rusmiddelbruk kan være en hovedårsak til voldsutøvelse, men oftere vil den være en medvirkende og gjerne utløsende faktor. Men rusmiddelbruk kan også være en naturlig del av en sammenheng der vold utøves, uten at graden av rusmiddelbruk nødvendigvis har noen konsekvens for selve voldsutøvelsen. Vi vet også at rusmiddelbruk kan være en del av et større problembilde hos voldsutøveren og at voldsutsatthet, som mishandling, mobbing og seksuelle overgrep, kan være en medvirkende årsak til eller risikofaktor for rusmiddelbruk.

Selv om rusmiddelbruk øker risikoen for å utøve vold og å bli utsatt for vold, vil graden av risiko også være avhengig av både rådende rusmiddelkultur og rådende voldskultur. Selv om det kan være vanskelig å vitenskapelig dokumentere at rusbruk i seg selv fører til voldsbruk, vet vi at store deler av den volden som registreres er utøvd i forbindelse med rusmiddelbruk, og at det i de aller fleste tilfellene dreier seg om alkoholrus.

Det er stort sett ruspåvirkede menn i alderen 20-40 år som anmeldes for vold. Størstedelen av den rusmiddelrelaterte volden skjer i hjemmet eller i tilknytning til skjenke- eller serveringssteder. Mens det er kvinner som stort sett rammes av vold i hjemmet, er det oftest unge rusede menn som blir ofre for vold i forbindelse med utelivet.

Voldskriminaliteten generelt truer vår trygghet, og dermed livskvaliteten til det enkelte mennesket. Politiets trusselvurderinger viser at vold i forbindelse med utesteder foregår stort sett nattetid i helgene, og de impliserte partene er som oftest påvirket av alkohol eller andre rusmidler. Kun en liten andel av voldssakene er uprovosert vold på åpen gate. I de fleste sakene har det vært en eller annen form for innledende kontakt og konflikt mellom gjerningsmann eller gjerningsgjenger og offer.

Paradoksalt nok er det ofte de grupper som er mest engstelige for vold, som faktisk er blant de minst voldsutsatte. Så selv om risikoen for å bli utsatt for voldsforbrytelser er liten for den enkelte av oss, rammer disse forbrytelsene mange mennesker indirekte ved at det skapes frykt og følelse av utrygghet som hemmer den alminnelige livsutfoldelse.

Hva kan vi så gjøre for å bekjempe den rusrelaterte utelivsvolden? Som på så mange andre områder, trenger vi faktisk mer forskning og systematisering av hvilke tiltak som virker mot volden. Seminaret her i dag er således en viktig del av tiltaksutviklingen. Men den rusmiddelrelaterte voldskriminaliteten kan, som all annen kriminalitet, best bekjempes etter to hovedstrategier; nemlig ved forebyggende tiltak og ved en effektiv straffeforfølging av lovbrudd, enten det gjelder voldsutøveren selv eller skjenkestedene.

I tillegg til de generelle voldsforebyggende innsatsene, skjer forebyggingen av den rusmiddelrelaterte volden i utelivet langs to akser. Den første aksen består i å ta i bruk selektive fokuserte tiltak rettet mot skjenkestedene. Den andre aksen består i å redusere det totale forbruket av rusmidler i samfunnet. Det bør også trekkes fram at fokuserte tiltak mot personer, gjenger og potensielle voldsofre vil være svært viktig i en helhetlig strategi.

Utelivet bærer preg av en rekke potensielle konfliktsituasjoner, det er kø for å komme inn, det er kø i baren, det er kø til toalettet, det er endog ofte kø på dansegulvet, det er konkurranse om damene (og herrene…), det er kø for å komme seg ut av restauranten og det er kø for å komme seg hjem med drosje. Det er klart at det her er rom for å iverksette mange fokuserte skadereduserende tiltak og fra programmet ser jeg at dere vil bli presentert for en rekke slike strategier her i dag, bl.a. et prosjekt fra Bergen. Som vi skal få høre senere i dag, gir prosjekter mot vold i utelivet resultater. Jeg oppfordrer bransjen til å lære av disse prosjektene og intensivere sitt arbeid mot vold.

Og når vi nå er her på Holbergs Terrasse kan selvsagt være fristende å trekke fram Ludvig Holbergs Jeppe På Bierget. For det kan være vel verdt å stoppe opp litt ved det faktum at Jeppe faktisk ble utsatt for overskjenking. Skomaker Jacob hadde jo skjenket Jeppe både god og full for penger som Jeppe egentlig skulle kjøpe grønnsåpe for. Og når Jeppe så vil ha mer, da sier skomakeren:

"Nej Jeppe! du taaler icke at dricke meer nu. Jeg er icke den Mand, der vil, at Giesterne skal overvælde sig i mit Huus, og dricke meer end de har got af. Jeg vil heller miste min Næring; thi det er en Synd."

Så ideen om ansvarlig vertskap er ikke ny, problemet er selvsagt at skjenkingen Jacob hadde gjort fram til da ikke var mer synd enn at da Jeppe vel var geleidet ut av lokalet, sier Jeppe til seg selv:

"Ach Jeppe! du er fuld som et Beest, mine Been vil icke bære mig."

For deretter å fall om. De etterfølgende traumatiske opplevelser antas å være godt kjent for de fleste.

Hvorfor Jeppe drikker vil jeg ikke begynne å spekulere i her og nå, for da ryker nok både min og seminarets tidsramme ettertrykkelig. Men hvorfor skjenket Skomaker Jacob Jeppe så inderlig full? Jacob viste jo at pengene skulle gå til grønnsåpe, han viste at Jeppe hadde en hang til å drikke for mye, ja, Jacob hadde sågar en høy uttalt etisk standard, han ville jo heller miste sin næring enn å skjenke Jeppe full. Likevel skjenket han Jeppe, og det til det overstadige. Hvorfor gjorde skomakeren det? Jeg vet at det er mange fra skjenkenæringen til stede her i dag, så spørsmålet får gå til dere.

Jeppe fikk til slutt fire riksdaler av dommeren, som Jacob igjen nyter godt av. I dag ville kanskje Jacob ha risikert et søksmål rettet mot seg og Jeppe kunne kanskje ha fått voldsoffererstatning.

Den andre aksen av tiltak dreier seg mer om universelle virkemidler på samfunnsnivå. Det er relativt godt dokumentert at forandringer i det totale alkoholkonsumet i stor grad også følges av tilsvarende forandringer i registrerte voldsforbrytelser. De best dokumenterte virkemidlene for å redusere det totale alkoholforbruket er ved å påvirke pris og tilgjengeligheten av alkohol. En restriktiv generell rusmiddelpolitikk vil derfor også være et svært viktig virkemiddel for å redusere den rusmiddelrelaterte volden i utelivet.

Alkoholpolitikken i Norge har tradisjonelt vært preget av et sterkt alkoholmonopol, høye avgifter og priser, et omfattende system for kontroll med salgs- og skjenkestedene, og strenge restriksjoner på markedsføring av alkohol. Vårt alkoholpolitiske system er det mest restriktive i Vest-Europa, og sammen med Island har vi de høyeste alkoholavgiftene.

Det er rimelig grunn til å tro at den restriktive alkoholpolitikken, som har blitt ført, er en viktig grunn til at alkoholkonsumet i Norge er blant de laveste i hele den vestlige verden, også om vi tar med det uregistrerte forbruket.

Økt internasjonalisering - økonomisk, politisk og kulturelt, og andre endringer i samfunnsforholdene de senere årene, har ført til justeringer i politikken. Det har vært en tendens til mindre fokus på regulering og mer fokus på ansvar og rollefordeling. Den store utfordringen i tiden framover blir å forene respekt for enkeltmenneskets valgfrihet og statens rett og plikt til å beskytte sine borgere mot de skader som påføres av andre, eller ulike risikoer som den enkelte måtte velge å ta selv.

Selv om rusmiddelbruken i seg selv er en individuell handling og et personlig ansvar, blir atferden og skadene skapt i et komplekst samspill med andre. Dermed har samfunnet som helhet et ansvar for å redusere problemene, og beskytte de som uskyldig rammes.

En slik rusmiddelpolitikk er krevende fordi dilemmaene er mange og vanskelige, og fordi prinsipper og praktiske løsninger kan komme i konflikt med hverandre. Rusmiddelbruk påfører den enkelte store problemer, og samfunnet betydelige kostnader. Denne byrden styres ikke av ukontrollerbare krefter, men kan beviselig reduseres gjennom en aktiv offentlig politikk. Det finnes likevel ikke noe politisk universalmiddel eller enkle grep som kan løse alle problemer. Mange hensyn skal ivaretas, dels motstridende, og i noen grad er det også nødvendig med kompromisser. Internasjonale og nasjonale erfaringer viser behovet for å ta i bruk en rekke tiltak tilpasset nasjonale og lokale forhold.

Regjeringen la i fjor frem sin Handlingsplan mot rusmiddelmisbruk 2002-2005. Handlingsplanen setter konkrete mål for alkohol- og narkotikapolitikken, og viser hvilke strategier og tiltak man vil satse på for å nå målene.

Hovedmålet for planen er en betydelig reduksjon i de sosiale og helsemessige skadene av rusmiddelbruk. Med dette som utgangspunkt legger regjeringen opp til fornyelse av rusmiddelpolitikken for å bedre forebygge at rusmiddelproblemer oppstår, og sikre effektiv behandling, god rehabilitering og tilstrekkelig skadereduksjon for personer med rusmiddelproblemer.

Skal vi lykkes må ruspolitikken være helhetlig og langsiktig. Innsatsen må styrkes og samordnes bedre nasjonalt, regionalt og lokalt. Regjeringen vil prioritere virkemidler som er rettet inn mot de yngste - særlig barn og ungdom i risikosonen, og mot de tyngste - de mest belastede misbrukerne.

Hva er utfordringen? Samordningen mellom ulike tiltak og forvaltningsnivåer er for dårlig. Kontrollen er for svak – det er for lett å få tak i narkotika, og alkohol for unge under aldersgrensen. Den forebyggende innsatsen har vært preget av tilfeldige kampanjer uten effekt. Behandlingsapparatet er uoversiktlig, og misbrukere som trenger hjelp møtes med ventetider og tiltak som ikke henger sammen. Handlingsplanen legger opp til et helhetlig grep om rusmiddelpolitikken. Ruspolitikken skal bygge på kunnskap. Tiltak skal evalueres, og ressursene skal styres mot tiltak som kan dokumentere effekt.

Rusmiddelpolitikken skal ha realistiske mål, og tiltakene skal velges ut fra kunnskap og resultater. For å sikre holdbare og helhetlige løsninger må det være god sammenheng mellom ulike deler av rusmiddelpolitikken. Det krever samordning. Som sosialministeren har jeg ansvaret for å samordne innsatsen mot rusmiddelproblemer. For å sikre best mulig kunnskap har Regjeringen opprettet to rådgivende ekspertkomiteer knyttet til alkohol- og narkotikapolitikken, som skal gi råd om forebygging og behandling.

Handlingsplanen skal følges opp på en systematisk måte for å sikre at vi velger de riktige tiltakene og at disse faktisk blir gjennomført. Det vil derfor bli utarbeidet et oppfølgingssystem som skal gi oversikt over alle tiltak, klargjøre ansvar og legge til rette for evaluering av tiltak.

Regjeringen vil legge stor vekt på at rusmiddelarbeidet er godt organisert på alle nivåer, og at virkemidlene som brukes er kunnskapsbaserte og på en kostnadseffektiv måte bidrar til å oppnå målene. Men god organisering av offentlig tjenesteyting er ikke nok. Personlig ansvar og mobilisering av frivillige er svært viktig. Regjeringen vil arbeide for at alle mennesker fra et tidlig tidspunkt i livet får tilgang til objektiv og korrekt informasjon og opplæring om konsekvensene av rusmidler for helse, familie og samfunn. Det er viktig å gi barn og unge et godt grunnlag for å kunne si nei til prøving av rusmidler. Det blir i tillegg viktig å sørge for større beskyttelse mot press – fra kommersielle krefter så vel som fra nærmiljøet – til å bruke rusmidler blant barn, ungdom og voksne som velger ikke å drikke alkohol.

Avslutningsvis er det klart at for å redusere rusmiddelproblemene for enkeltpersoner, pårørende og samfunn, er det nødvendig med en fornyelse av rusmiddelpolitikken. Rusmiddelpolitikken bygger på viktige verdier som vern om menneskelivet, respekt for menneskeverdet, sosialt og personlig ansvar, frihet for enkeltmennesket og vern om familiene. Det enkelte menneske skal stå mer sentralt i rusmiddelpolitikken. Kunnskap er en sentral forutsetning både for den enkelte og for offentlige myndigheter. Enkeltpersoner skal få kunnskap til å foreta egne valg, og ta personlig ansvar både for fordeler og ulemper ved bruk av rusmidler. Det offentlige har, og skal ta ansvar for å beskytte andre personer og samfunnet som helhet mot rusmiddelproblemer, bl.a. ved å beskytte mot press til å bruke rusmidler og til å hindre produksjon, omsetning, og bruk av ulovlige rusmidler.

Frihet fra rusmiddelproblemer er Regjeringens visjon for rusmiddelarbeidet. Rusmiddelrelatert vold i utelivet fører til at mange mennesker blir utrygge, og redde for å ferdes ute. Vold i tilknytning til utelivet rokker således ved en av de mest fundamentale frihetene vi har i samfunnet, friheten til å kunne bevege seg ute når som helst på døgnet uten å engste seg for å bli slått ned, antastet, ranet eller påført annen skade og lidelse. Jeg til derfor ønsker dere lykke til med seminaret her i dag og det viktige arbeidet dere gjør for å redusere den rusmiddelrelaterte utelivsvolden.

Takk for oppmerksomheten!