Åpningsinnlegg ved statssekretær Jan Otto Risebrobakken på konferansen Rus og psykiatri i Tønsberg, 07.10.03

Arrangør: Psykiatrien i Vestfold HF

Kjære seminardeltagere.

Jeg vil aller først benytte anledningen til å takke for invitasjonen og anledningen til å informere om regjeringens arbeid for en bedre integrering av russektoren og helsevesenet. Rus og psykiatri, dobbeltdiagnoser, ansvar og ansvarsfraskriving, de vanskeligste pasientene - eller klientene? Dette er en gruppe som i lang tid har utfordret rus- og helsepolitikken, og som vi ikke har klart å hjelpe som de fortjener. Det er derfor svært gledelig at dere setter temaet på dagsordenen, erkjenner utfordringene og fokuserer på gode løsningsmodeller.

Hvorfor er det nødvendig å sette fokus på denne gruppen?

Dette er ikke en ensartet gruppe. De er først og fremst enkeltindivider med sine egne særtrekk og behov, og de skal møtes og behandles som det. Det handler om ulike personer, diagnoser og problemområder. Diagnoser og problemområder som hver for seg er alvorlige, og som sammen forsterker hverandre. Det må vi ta høyde for.

Hvor mange det dreier seg om er avhengig av hvordan vi beskriver og definerer, men i følge Helsetilsynets undersøkelse fra 1999, er det snakk om ca. 4000 personer. Det er ingen grunn til å tro at det er blitt færre siden 1999. Dobbeltdiagnosepasientene har ikke funnet seg til rette, verken i psykiatrien eller i rusmiddelomsorgen, og kanskje nettopp fordi en dobbeltdiagnose medfører at man ikke hører hjemme i ett av områdene, men i begge.

Hva gjør denne gruppen til en utfordring?

Vi må bare ta innover oss og erkjenne at vi har slitt med å gi denne gruppen gode nok tilbud, og at vi til dels har mislykkes i å gi dem det tilbudet de trenger. Først og fremst på grunn dette ”både og, og verken eller syndromet”. De har både psykisk lidelse og rusmiddelproblem, og de hører tilsynelatende ikke hjemme, verken i psykiatrien eller i rusmiddelomsorgen. Men de hører hjemme begge steder – samtidig. Det er denne koblingen vi ikke har vært flinke nok til å etablere. De har derfor i alt for stor grad blitt kasteballer i det systemet som er satt til å hjelpe, de har havnet midt i mellom og de opplever å bli møtt med at ”dette er ikke vårt bord”. Vi har ikke i tilstrekkelig grad klart å svare på sammensatte problemer med helhetlige løsninger.

Denne gruppen er ikke ukjent for hjelpeapparatet, mange av dem er endog storforbrukere av enkelte tjenester. Først og fremst i førstelinjetjenesten og lavterskeltiltak. Sannsynligvis fordi disse tjenestene klarer å ivareta noen primærbehov, som for all del er viktig, men som ikke er nok. De blir gjengangere som både blir avvist og utvist - de ber om lav terskel, men møter ofte en høy. I tradisjonell forstand har de en dårlig behandlingsprognose.

Hvorfor har ikke russektoren og helsevesenet klart å samarbeide godt nok om denne gruppen?

For at personer som har både rusmiddelproblemer og psykiske lidelser skal få hjelp med begge deler, er det nødvendig at hjelpetjenestene i større grad integreres. Det betyr også at vi må sørge for at to ulike tradisjoner og kulturer fungerer sammen. To sektorer som av ulike grunner har slitt med å dra veksel på og utfylle hverandre, skal integreres og samarbeide. Det er en utfordring og en oppgave som selvsagt ikke er løst over natten.

Pasientgruppen har ofte blitt avvist i psykiatrien med begrunnelsen at de virker skremmende på andre pasienter. I rusomsorgen har de blitt avvist fordi de trenger noe annet, noe mer, enn det rusmiddelomsorgen kan gi dem. Kan hende har en i for stor grad vært opptatt av en årsak-symptom fokusering. Er rusmiddelproblemene et symptom på og resultat av psykiske lidelser, eller omvent – hva kom først, høna eller egget? Denne tilnærmingen har ikke ført frem. Det er ikke et enten eller, men et både og.

Temadagene som dere har invitert til er uttrykk for en konstruktiv holdning, dere har tatt utfordringen og eksemplene som blir presentert viser at det er mulig. Når en både kan og vil, kommer en langt.

Regjeringens strategi for en bedre rusmiddelpolitikk

Regjeringen tar disse problemene på alvor. Det er mange grep som må tas, og som i sum kan oppsummeres ved å

• forebygge
• behandle
• bekjempe

Forebygge

Særlig viktig er det at vi gjør et godt forebyggingsarbeid når det gjelder barn og unge. Vi er opptatt av at faresignalene oppdages på et tidligst mulig tidspunkt slik at vi blir i stand til å gripe inn og gi adekvat hjelp for å forhindre at problemene får utviklet seg. Tiltak som igangsettes skal være tilpasset det enkelte barn eller ungdom, og hjelpen skal, så langt det er mulig, gis i barnets lokalmiljø. Målsetningen er å gi hjelp så tidlig at vi kan forhindre at barn og unges problemer får utvikle seg til tung rusmiddelproblematikk kombinert med alvorlige psykiske lidelser. Regjeringen la nylig (september) fram en strategiplan for barn og unges psykiske helse. Planen resultatet av et samarbeid mellom syv departementer (HD, UFD, BFD, KRD, JD, KKD og SOS). Planen har en klar helsefremmende og forebyggende profil og vektlegger mestring og egne ressurser, brukerperspektivet samt helhet og kunnskap. Planen retter seg dels mot alle barn og unge, dels mot barn, unge og familier i risikosonen og dels mot barn og unge som allerede har fått psykiske helseproblemer. Et viktig mål for strategiplanen er å bidra til å forebygge psykososiale problemer, hvor blant annet kombinasjonen av rusproblem, sosiale problemer, helseproblemer er hyppig forekommende. 100 konkrete tiltak viser hvordan regjeringen vil følge opp de overordnede strategiene. Blant annet vil vi bidra til at skolen blir bedre til å oppdage barn med problemer, og legge til rette for at skolen har hjelpetilbud den kan henvise til og samarbeide med. En godt utbygd og velfungerende skolehelsetjenesten er svært viktig i denne sammenheng.

Behandle

Men vi må også ha gode tjenester for de som allerede har utviklet et rusmiddelmisbruk og/eller en psykisk lidelse, enten dette er barn, unge eller voksne. Vi må forhindre at de blir kasteballer mellom rusmiddelomsorgen og psykiatrien. Vi skal legge til rette for utvikling av tjenester som på en helhetlig måte møter de utfordringene vi står ovenfor. Samarbeidet mellom den kommunale helsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er i mange tilfeller ikke tilfredsstillende. Det er behov for en grundig gjennomgang av hvordan helsetjenesten fungerer for pasienter som trenger hjelp fra flere nivåer og fra ulike tjenester. Det er derfor nedsatt et lovutvalg for en bedre harmonisering av den kommunale helse- og sosiallovgivningen. Siktemålet med harmoniseringen er blant annet å sikre helhetlige tilbud til brukere med sammensatte behov, hindre ansvarsfraskrivelse mellom tjenester og sektorer, og forenkle regelverket for brukere, tjenesteytere og kommuner. Dette er forbedringer i retning av et bedre, tettere og mer forpliktende samarbeid som dobbeltdiagnosepasienter i stor grad vil nyte godt av. Lovforslaget skal baseres på at kommunene skal ha stor frihet til å velge organisering av sine tjenester, og det skal tas hensyn til behovet for, og plikten til, samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, slik at dette samarbeidet kan styrkes.

Bekjempe

Det er ingen automatikk mellom for eksempel oppvekstforhold eller levekår, og at enkelte personer utvikler de problemer vi her snakker om. Noen forhold slår imidlertid mer negativt ut enn andre og øker sannsynligheten for utstøting og sosial ekskludering. Regjeringens Tiltaksplan mot fattigdom fokuserer på slike forhold og inneholder en rekke målrettede tiltak og betydelige midler for denne målgruppen. Dette er tiltak som skal bidra til at disse personene ikke blir marginalisert og satt utenfor det alminnelige samfunnsliv. Personer som inngår i og opplever å høre til et sosialt nettverk, det være seg en trygg familie, vennekrets, skole, arbeids- eller foreningsliv er langt mindre sårbare. Det har derfor vært avgjørende for meg å få lagt frem denne planen, ikke minst av hensyn til den gruppen vi her snakker om.

Høsten 2002 ble Regjeringens Handlingsplan mot rusmiddelproblemer 2003-2005 lagt frem. Her står enkeltmennesket i sentrum. Den offentlige hjelpeinnsatsen for mennesker med rusmiddelproblemer skal ta utgangspunkt i den enkeltes behov. Tjenestene skal tilpasses brukerne, og ikke omvendt. Dette betyr at ulike personer skal bli møtt med ulike tjenester og ytelser, avhengig av individuelle behov og kunnskap om tiltakenes effekt. Personer med rusmiddelproblemer skal møtes med respekt, og behandles likeverdig med alle andre. Dette gjelder selvsagt også de vi her snakker om.

For å hjelpe mennesker ut av rusmiddelproblemer er det nødvendig med både spesialisert behandling, rehabilitering og oppfølging i dagliglivet. Et verdig liv og økt livskvalitet er avhengig av at grunnleggende behov som bolig, arbeid eller aktivitet og sosialt nettverk dekkes.

I Norge har vi en sterk tradisjon for institusjonsbasert behandling, men institusjonsopphold bør og kan kun være av tidsavgrenset varighet. Det kan ta tid å arbeide seg ut av et omfattende rusmiddelmisbruk og det er nødvendig med sammenhengende hjelpetiltak både før, under og etter institusjonsopphold. Behandling og rehabilitering skal i størst mulig grad forankres i den enkeltes nærmiljø. Regjeringen vil legge til rette for et oppfølgingsapparat som dekker rusmiddelmisbrukernes behov for langsiktig oppfølging og rehabilitering i dagliglivet, og hvor det samtidig gis mulighet for hjelp i institusjon i perioder hvor det er nødvendig. Dette stiller krav til samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og helse- og sosialtjenestene i kommunene.

Rusreformene - et steg mot en sammenhengende tiltakskjede

Stortinget vedtok, den 28. januar 2003, regjeringens forslag om statlig overtakelse av deler av fylkeskommunens ansvar for rusmiddelmisbrukere i (Ot.prp. nr. 3 (2002-2003)). Vedtaket innebærer at ansvaret for de spesialiserte helsetjenestene og institusjoner og tiltak som yter slike tjenester til rusmiddelmisbrukere, overføres til staten ved de regionale helseforetakene. Det tas sikte på at lovendringen trer i kraft 1. januar 2004. Målet med denne reformen (som har fått navnet Rusreform I) er å legge det organisatoriske grunnlaget for en styrking av spesialisthelsetjenesten overfor rusmiddelmisbrukere. Reformen understreker at de regionale helseforetakene har ansvar for å sørge for spesialisthelsetjenester til rusmiddelmisbrukere, på lik linje med det ansvar de har overfor befolkningen for øvrig. Reformen innebærer at de regionale helseforetakene overtar ansvaret for:

• avrusing (etter henvisning) som krever tett medisinsk og helsefaglig oppfølging,
• (helsefaglig) utredning og kartlegging av egnet behandlingsbehov,
• spesialisert (vesentlig helsefaglig) behandling, poliklinisk eller i institusjon.

Fra før har de regionale helseforetakene ansvaret for behandlingstilbudet til mennesker med psykiske lidelser etter spesialisthelsetjenesteloven. Nå kan spesialisthelsetjenester til rusmiddelmisbrukere og psykiatriske pasienter bli samlet i en styringsstruktur. Dette gir helseforetakene insentiver til å tilby helhetlige behandlingstilbud til den gruppen vi her snakker om. Helseforetakene utfordres med reformen til å samordne tjenestene til pasienter med dobbeltdiagnoser.

4. april i år la regjeringen fram et forslag som skulle fullføre den omorganiseringen av rusmiddelfeltet som ble påbegynt gjennom Rusreform I. Reformen fikk naturlig nok navnet Rusreform II (Ot.prop.nr.54 (2002-2003)). Med dette forslaget ønsker regjeringen å samle ansvaret for tiltak til rusmiddelmisbrukere, med unntak av de spesialiserte helsetjenestene, i kommunene. En slik reform mener vi vil legge bedre til rette for at kommunene kan planlegge helhetlige tiltakskjeder, til beste for brukerne. Med andre ord:

• Ressursene brukes riktig.
• Alle skal få individuelt tilpassede tiltak.
• Alle tiltak henger sammen slik at vi unngår flaskehalser og forebygger tilbakefall.
• Det fokuseres på kvalitet, dvs. tjenester og tiltak som virker.

Kommunene overtok 1.januar 2002 ansvaret for pasienter i psykiatrien som er ferdig behandlet i spesialisthelsetjenesten, og som ikke lenger trenger institusjonsinnleggelse (på samme måten som kommunen har ansvaret for somatiske pasienter som er ferdig behandlet). Med andre ord: en tilsvarende organisering av ansvaret for rusmiddelmisbrukere er i tråd med kommunenes ansvar for ferdigbehandlede pasienter i fra psykiatrien. Pasientene kan forvente harmoniserte spesialisthelsetjenester i helseforetakene, og de vil, dersom regjeringens forslag legges til grunn, kunne forventet harmoniserte kommunale tjenester når de skrives ut til sin hjemstedskommune for rehabilitering og ettervern.

Rusreform II er nå til behandling i Stortinget. Jeg skal ikke foregripe Stortingets behandling, men ser frem til innstillingen som vil foreligge i slutten av oktober.

Det er lett å enes om behovet for en bedre harmonisering av tjenestene til pasienter med dobbeltdiagnoser. Det må etableres behandlingstilbud på kommunalt nivå som bedre ivaretar både det enkelte menneskets rusproblem, og dets behov for psykiatrisk oppfølging - samtidig. Jeg har stor tro på at de organisatoriske endringene og reformene innenfor russektoren som jeg nå har redegjort for, vil være viktige bidrag til dette. Individuell plan kan være et redskap for samordning, både mellom tjenesteytere på kommunalt nivå, og mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og sosialtjenesten. I psykiatrien og i spesialisthelsetjenesten er individuell plan etter hvert et godt kjent og innarbeidet begrep. Med Rusreform II foreslår vi at det også lovfestes en rett til individuell plan etter Sosialtjenesteloven. Det betyr at flere personer med sammensatte problem og behov for koordinerte og langvarige tjenester får tilbud om individuell plan. Nå når de strukturelle og juridiske forholdene er på plass, vil det til syvende og sist være dere – fagfolkene i russektoren og i psykiatrien som vil være lakmustesten på om vi klarer å møte denne pasientgruppen på en bedre måte i fremtiden enn det vi har klart til nå. Dette fagseminaret er et viktig bidrag og jeg ønsker dere lykke til med seminaret og med det videre arbeidet.

Takk for oppmerksomheten!