Sosialminister Ingjerd Schous innlegg på NHOs årskonferanse, 7. januar 2003

Alle vi som er her i dag er opptatt av et arbeidsliv som inkluderer. Virkeligheten for mange der ute er imidlertid å møte et arbeidsliv som i alt for stor grad ekskluderer.

• Altfor mange bedriftsledere tror at syke, eldre og uføre skader bedriften og inntjeningen. Det er feil. Et inkluderende arbeidsliv er lønnsomt.
• Altfor mange leger tror at man blir frisk av sykemeldinger. Det er feil. Folk blir ikke friskere – de mister kontakten med jobben.
• Altfor mange ansatte tror ikke de kan arbeide når de er syke, drar på årene eller får nedsatt funksjonsevne. Det er feil. De aller fleste kan bidra.

For de fleste av oss er det å forsørge oss selv noe vi tar for gitt. Det er en selvfølge å delta og det er en selvfølge å bidra. For svært mange handler dette faktisk om å få lov til å delta og anledning til å bidra. Mange møter daglige og ofte menneskeskapte hindringer både når man skal få utføre de daglige gjøremål men også i forhold til det å delta i et ordinært yrkesliv. Mennesker som har evner, forutsetninger og ressurser holdes utenfor av hindringer og barrierer som ofte andre har satt opp.

Befolkningsutviklingen fører til at det blir stadige flere pensjonister samtidig som det blir færre i produktivt arbeid som kan finansiere våre velferdsordninger. Det er derfor god velferdspolitikk å få flere i arbeid og færre på trygd og sosialhjelp. Det er bra for den enkelte at man er i stand til i størst mulig grad å kunne forsørge seg selv og sin familie, det er nødvendig for bedriftene våre og det er nødvendig for samfunnet som helhet. Vi må derfor føre en politikk som hindrer at enda flere faller utenfor arbeidsmarkedet samtidig som vi må legge til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne kan komme inn på arbeidsmarkedet. Alt for mange som ønsker seg jobb slipper ikke inn. Arbeidslivet må ha plass også til dem.

Dersom vi ser dette fra den enkeltes perspektiv: Hva handler dette om?

Deltakelse i arbeidslivet er først og fremst den beste garantien mot fattigdom og sosiale forskjeller. Samtidig er arbeidslivet også en av de viktigste arenaer for både sosial kontakt og for å stimulere og utvikle den enkeltes evner og behov. En tilværelse preget av lediggang og mangel på sosial og faglig stimulans kan gjøre det utroligste med et menneske, selv den mest ressurssterke og oppegående av oss.

Jeg startet med å utfordre arbeidsgivere, leger og ansatte. Hva så med det offentlige?

Mange mennesker har behov for overlappende tiltak fra ulike etater og kontorer. Det er uoversiktlige systemer, og det er vanskelig å finne frem i velferdsbyråkratiet.

At brukerne har problemer, har vi også fått tilbakemeldinger på:

Den enkelte bruker får sprikende signaler fra ulike etater, tjenestene kan være lite individuelt tilpasset og det kan være lang ventetid på tiltak. Mange opplever manglende lydhørhet. Rundgangen mellom etater kan for mange oppleves som en svingdør uten utgang; man ender opp der man startet. Dette vil Regjeringen gjøre noe med.

Like før jul fremmet Regjeringen forslag til en omfattende reform av velferdstjenestene. Dette innebærer:

En felles førstelinje

En ny jobbetat

En ny pensjonsetat.

Kommunale sosialtjenester

De nye jobb- og pensjonsetatene er foreslått å komme isteden for dagens Aetat og trygdeetat. Sammen med en kommunal sosialtjeneste skal de gjøres om til en felles førstelinje. På den måten vil brukeren få én inngang til velferdstjenestene.

En ny jobbetat skal ha ansvar for alle arbeidsrettede ytelser og tjenester til alle i yrkesaktiv alder. En ny pensjonsetat skal ha ansvar for pensjoner, familieytelser og refusjoner av helsetjenester. Dette vil gi ryddige ansvarsforhold og klare mål for hver etat. Jobbetaten skal ha arbeid og selvforsørgelse som hovedmål. Pensjonsetaten skal ha inntektssikring og finansiering som hovedmål.

Nå håper vi på en rask behandling fra Stortingets side. Dette er en helt nødvendig reform for brukerne og det er et krevende arbeid. Det angår15 000 ansatte, 434 kommuner er involvert og samlede budsjetter er ca 200 milliarder kroner.

Og Regjeringens mål med denne reformen er nettopp:

å få flere i arbeid og aktiv virksomhet – færre på trygd og sosialhjelp

en brukervennlig og effektiv velferdsforvaltning

SATS er en organisatorisk reform.

Men det er også nødvendig å gjennomgå velferdsordningene for å sikre at disse leder til flere i arbeid. Vi må unngå at enda flere blir passive mottakere av stønader, eller at flere blir sittende fast i offentlige stønadsfeller.

For å redusere veksten i antallet nye uførepensjonister, og for å bidra til at flere uføre kommer tilbake i arbeid, la Regjeringen i juni frem forslag om omfattende omlegging av uførepensjonsordningen.

Det viktigste forslaget i proposisjonen er å dele uførepensjonsordningen i en tidsbegrenset uførestønad og en varig uførepensjon. Den nye tidsbegrensede uførestønaden vil være en korttidsytelser som gis i en overgangsperiode når fremtidig arbeidsevne er uklar eller det er muligheter for at den vil bli bedre på sikt. Varig uførepensjon skal som hovedregel forbeholdes personer som er 100 pst arbeidsuføre. Målet er at det blir mer attraktivt å øke arbeidsinnsatsen.

Trygdekontorene arbeider aktivt for å få folk tilbake i arbeid. I løpet av det siste året har trygdekontorene vært i kontakt med nesten

11 000 uførepensjonister. 3 700 av dem har sagt at de vil prøve seg i arbeidslivet igjen. Men da må også arbeid lønne seg. Dagens regler gjør at man taper når inntekten overstiger 1G. Dette har Regjeringen foreslått å gjøre noe med ved å endre reglene som skal gjøre det mer attraktivt å arbeide enn å la være. Da trenger vi imidlertid også modige arbeidsgivere som er villige til å gi mennesker som har stått utenfor arbeidslivet en stund, sjansen til å komme tilbake.

Flere representanter i panelet her i dag, er IA-bedrifter. Det er bra.

Intensjonsavtalen for et mer inkluderende arbeidsliv er viktig. Den handler ikke bare om å få ned sykefraværet, men også å gi flere innpass i arbeidslivet.

Gjennom avtalen har myndighetene og partene i arbeidslivet forpliktet seg til å bidra til:

• at man får et mer inkluderende arbeidsliv for flere enn i dag,
• at sykefravær og bruken av uføretrygd blir redusert, og
• å ta bedre i bruk eldre arbeidstakeres ressurser og arbeidskraft.

En fersk rapport fra ECON avdekker at hovedfokus er satt på reduksjon av sykefravær. De to andre delmålene – å få tilsatt flere arbeidstakere med redusert funksjonsevne og øke pensjoneringsalder har betydelig svakere fokus. Her har vi en jobb å gjøre.

I dag – et drøyt år etter at avtalen ble undertegnet av partene - er nærmere 2000 bedrifter registrert som IA-bedrifter. Ca 1 av 4 av arbeidstakerne ansatt i en IA-bedrift. Det er et skritt i riktig retning, men det er en betydelig distanse igjen å gå. Til tross for at hele næringslivet – både privat og offentlig – er opptatt av sykefravær, mangel på arbeidskraft og inkluderende arbeidsliv, er altså ikke flere en 1 av 4 ansatt i en slik bedrift. Hvorfor det?

Hensikten med avtalen er at partene – myndighetene, arbeidsgiverne og arbeidstakerne – i fellesskap skal utarbeide løsninger som gjør det mulig for folk å komme seg inn i arbeidslivet, til å bli i arbeidslivet og beholde helsa mens man er der. Det krever mye av alle parter. Også av arbeidsgiverne som har det totale ledelsesansvaret i den enkelte bedrift og på den enkelte arbeidsplass. Jeg kan på vegne av myndighetene legge til rette for at tiltak og ordninger – nye som gamle - kan iverksettes og prøves ut. Men jeg kan ikke gå rundt og sjekke arbeidsmiljøet og betingelser på den enkelte arbeidsplass, foreta medarbeidersamtaler eller vurdere trivsel blant de ansatte. Det er det først og fremst arbeidsgiverne sitt ansvar, og det må de være seg bevisst.

Det er langtidsfraværet som primært øker. Hvorfor? Er det slik at enda flere nå enn før rammes av alvorlige sykdommer? Var terskelen lavere for å holde seg hjemme ved sykdom før enn nå?

Jeg har ikke et fullgodt svar på dette. Det jeg derimot vet er at legene vil få et enda større ansvar i forhold til å vurdere den enkeltes funksjonsevne. Det er ikke slik at man nødvendigvis alltid må sykemeldes 100 pst og over lang tid selv om man får en eller annen sykdom eller funksjonshemmig. Det er mye jeg kan gjøre selv om jeg brekker en arm eller et ben. Sannsynligvis kan jeg gjøre det meste av min jobb om jeg så hadde brukket begge bena. Det blir derfor den enkelte lege som får det endelige ansvaret for å vurdere dette. Og dette ansvaret er kanskje større enn det mange leger er klar over.

Sykdom er ikke alltid patologisk. Konsekvensene av fraværet kan ikke alltid kureres medisinsk. Det er et faktum at jo lenger man er borte fra jobb, jo vanskeligere er det å komme tilbake. Det kan skyldes at den stillingen man hadde ikke lenger er aktuell, men det kan også være at et langt sykefravær også har utviklet en del mentale barrierer mot å komme tilbake. For mange trenger ikke engang sykefraværet å være spesielt langt før problemene med å komme tilbake melder seg. Legene har derfor et særlig ansvar i å motvirke at man er borte lenger enn strengt tatt nødvendig. Dette er dessverre ikke en selvfølge.

La meg avslutte med det jeg startet med: Vi må føre en politikk som hindrer at enda flere faller utenfor arbeidsmarkedet. Samtidig må vi legge til rette for at de med nedsatt funksjonsevne kan komme inn på arbeidsmarkedet. ” Vi” er alle som er representert her i dag; myndighetene, arbeidsgiverne, helsevesenet - og samfunnet i sin helhet. Alle må bidra dersom vi skal få dette til.

Regjeringen tar dette på alvor, blant annet gjennom de tiltakene jeg har gjort rede for. Jeg sier ikke at alt er gjort, men vi har gått skritt i riktig retning. Jeg tillater meg derfor å utfordre de øvrige parter også.

Som det står i programmet til denne konferansen; ”Skaperglede er en forutsetning for all utvikling. Trygghet og trivsel på arbeidsplassen gir grobunn for skaperglede. Fornøyde arbeidstakere ønsker også å stå i arbeid lengre.”

Skal dette virkeliggjøres kreves det mye av alle. Det å bli en IA-bedrift skal innebære noe mer enn bare å signere en avtale. Det forplikter. IA-bedrift er noe man må være hver eneste dag, og det skal være noe bedriften kan reklamere med. Kort og godt skal det være et kvalitetsstempel.

I restaurantverden er det slik at de beste restaurantene kan strekke seg etter stjerner i den berømte og kvalitetsbevisste Michelin-guiden. De som oppnår en stjerne kan imidlertid ikke ta den for gitt. Kanskje det er slik det burde være for IA-bedriftene også – når kvaliteten ikke lenger står i forhold til det merket skal symbolisere burde de kanskje heller ikke få lov til å smykke seg med det.

Takk for meg.