Sosialminister Ingjerd Schous innlegg på Phoenix House Hagas smykkefest, 1.desember 2003

Gratulerer med dagen!

Seire skal feires. For å gi oppmerksomhet til den som fortjener det, og for å markere og symbolisere. Og her står vi overfor tolv individuelle og en kollektiv seier. Jeg er oppriktig imponert. Først og fremst over hver og en som blir feiret i dag og den innsatsen som ligger bak. Dette er deres dag og dere fortjener all den oppmerksomhet dere får og dere skal nyte hvert sekund. Jeg må også få lov til å berømme Phoenix House Haga og de ansatte her. Både for at dere har hjulpet og tilrettelagt for kveldens hovedpersoner, og for den imponerende rammen rundt smykkefesten. Dette er en seremoni som er flott rett og slett.

Denne feiringen og seremonien vil også bidra til samling og styrking av fellesskapet og vise vei for andre som ennå har et stykke igjen. Eller som ikke engang har begynt. Dere er de beste eksempler på at det nytter og det går an å klare det som ofte kan oppleves som umulig. Jo, dere er sannelig en seier og en fest verdig. For dere selv, for deres pårørende og venner og for alle oss andre.

Min hverdag er i stor grad preget av negativt fokus. Visste jeg ikke bedre, kunne jeg lett få inntrykk at ingenting fungerer, ingen får hjelp og ingen klarer å bli rusfri. Derfor er det også godt for meg å få komme hit og se og oppleve at jo visst, det er fullt mulig.

Jeg vet at ingen kommer gratis dit dere er nå. Jeg blir derfor imponert over det mot dere har vist og den innsats dere har nedlagt. Fra dere for vel to år siden, eller kanskje enda lenger, bestemte dere for å ta fatt på den lange veien. Kan hende har det blitt noen omveier og jeg vil bli overrasket om ikke dere ved flere anledninger har tenkt at dette orker jeg ikke, at verden er urettferdig og ansatte og andre beboere er ikke bare rettferdige de heller.

Men dere har holdt ut og lagt dere ut med selveste Ibsen; ikke bare tenkt det, ønsket det – og villet det, men endog gjort det! Stolte skal dere være. Og slik som jeg kjenner de terapeutiske samfunn, har dere ikke kommet hit den enkle veien. Ingen går uberørt gjennom dette programmet, og de tilbakemeldinger dere har måttet svelge og de konfrontasjoner dere har måttet stå i – en blir godt kjent med seg selv at slikt og vokser som menneske. Og da blir det også umulig å lure seg selv. Om en noen gang skulle bli fristet. Speilet henger der og gir en usminket og klar tilbakemelding. ”Jeg ser deg og vet hva du tenker.”

Det skal et sterkt fellesskap til slikt, og fellesskapet vokser på det. Hver og en har først og fremst seg selv å takke, men betydningen av å ha hatt hverandre tror jeg ikke kan overvurderes.

Jeg har all respekt for at mange velger andre veier ut av rusmiddelmisbruket. Det er hver enkelt sin fulle rett til og det skal de aksepteres for. Dere har valgt det medikamentfrie alternativet, og dere sitter tolv personer her i dag som viser at det ikke bare er mulig, men at det også må være en mulighet. Noen har uttrykt redsel for at denne muligheten skal bli betydelig redusert, men dere er gode eksempler på at dette fortsatt må og skal være en del av det norske behandlingstilbudet.

Dere vet det bedre enn meg, men det er ikke slutt på utfordringene selv om dere har kommet langt. Nå skal dere etter hvert ut fra det trygge fellesskapet her og etablere dere i storsamfunnet. Jeg vil tro at det er med, om ikke skrekkblandet fryd, så i alle fall med noen sommerfugler i magen dere tar fatt på dette. Jeg vil imidlertid tro at dere har lært å se muligheter fremfor problemer, og det må jo være med en god porsjon selvtillit dere tar fatt etter det dere har vist og bevist de siste årene.

Jeg ønsker dere lykke til. Fortsett å sette pris på dere selv og takk for at jeg har fått lov til å være her i kveld og sette pris på dere.