Tale på fylkesmannens møte med kommunene i Molde, 4. februar 2003

Fylkesmann, ordførere og rådmenn

Først og fremst vil jeg takke for invitasjonen hit til Molde. Dette har jeg sett frem til.

Fylkesmann Ottar Befring har invitert til dialog om statlige styringssignal og utfordringer innen sosialsektoren. Dette er et initiativ jeg er glad for.

For meg som sosialminister er det helt nødvendig hele tiden å være i dialog med kommuner for å være oppdatert på kommunenes situasjon og utfordringer.

Kommunene og staten har sammenfallende interesser i å ha velferdstjenester som sikrer de som har behov for tjenester sin rettmessige andel av fellesgodene.

Jeg har fått mange anledninger til å besøke kommuner rundt om i landet, og jeg er imponert over den nytenkning, fantasi og handlingsvilje som viser seg i arbeidet med å utvikle de kommunale tjenestene.

Kommuner er ulike. De er ulike når det gjelder størrelse, demografi og næringsgrunnlag, og vi har både byer og bygder. Det gjelder også dette fylket. Hele skalaen er representert - fra industrikommuner til bykommuner og små øykommuner.

Ulikhet innebærer også ofte at utfordringene er forskjellige. Ulike kommuner krever ulike løsninger.

Lokaldemokratiet blir med andre ord en viktig forutsetning for det jeg kaller ”skreddersøm” - lokal utvikling og tilpasning av velferdstjenestene.

Økt brukerretting, desentralisering, samt bedre koordinering, er sentrale mål i regjeringens arbeid med modernisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor.

Jeg følger meg overbevist om at kommunene har det beste utgangspunkt for å utforme tjenester ut fra lokale forutsetninger og individuelle behov.

Det er betydelig med kreative evner i kommunene - evner til å benytte seg av den kommunale handlefriheten ved å utvikle nye måter å tenke og handle på.

Når vi så skal utvikle sosialpolitikken, er det viktig å tenke gjennom hva som er hensikten og målsettingen - for så å finne det rette tiltaket lokalt.

Det har skjedd store endringer på helse – og sosialfeltet på relativt kort tid:

Vi har fått nytt eierskap i sykehussektoren.

Handlingsplanen for eldreomsorgen er gjennomført

Det er framlagt handlingsplan for fattigdom

”Sats” - samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten er på trappene.

Rusreform I er vedtatt og Rusreform II blir snart framlagt

Regional stat har gjennomgått endringer ved at fylkesmannen og fylkeslegen er samorganisert.

I tillegg til dette arbeides det med planlagte endringer på andre felter.

Noen sier at nå er det nok for en stund, nå må vi ha en pause slik at vi får ”summet oss”.

De ber om en reformpause.

Jeg har i min rolle som sosialminister nesten det motsatte som utgangspunkt.

Vi, og da mener jeg både staten og kommunene, har plikt til å se på alle alternativer i arbeidet med å styrke tjenestene. Dette gjelder både strukturelle og funksjonelle virkemidler.

Målet er en rasjonell og effektiv tjenesteproduksjon med en rettferdig fordeling av fellesgodene i tråd med de rettigheter som er nedfelt i lovgivningen .

Jeg har tro på at kommunene både kan tilby bedre tjenester og utnytte offentlige ressurser mer effektivt ved konstruktivt å vurdere alternativer til dagens tjenesteproduksjon.

Dersom tjenestene produseres mer effektivt vil tjenestetilbudet kunne omfatte flere. Kommunene og staten har i fellesskap ansvar for å se til at dette skjer.

Kommunene sin rolle som tjenesteleverandør

Kommunene er hovedleverandør av velferdsgoder

Og levert har kommunene gjort i rikt monn de siste årene.

Handlingsplan for eldreomsorgen er et godt eksempel.

Pleie- og omsorgstjenesten

Hva er så kommunenes utfordringer i pleie- og omsorgstjenesten etter at handlingsplanen er gjennomført, og hvordan forventer regjeringen at kommunene skal følge opp disse?

Først og fremst må kommunene forvalte de resultatene som handlingsplanen har gitt og se til at personellressursene til denne sektoren står i forhold til de oppgavene som tjenestene lokalt skal løse.

Handlingsplanens resultater skal sikres og videreføres gjennom de ordinære statlige virkemidlene.

Skjer ikke det, må vi vurdere virkemidlene på nytt.

Pleie- og omsorgstjenestene finansieres i hovedsak over kommunenes frie inntekter. Dette gjør at den generelle kommuneøkonomien har stor betydning for det samlede kommunale innsatsen på dette området.

Handlingsplanen for eldreomsorgen har ført til en styrking av pleie- og omsorgstjenestene med mer enn 12 000 årsverk. Handlingsplanens midler til drift av tjenestene er lagt inn i inntektssystemet fra 2002.

Omstilling vil i mange tilfeller kunne være nødvendig i en rekke kommuner, og en mer effektiv organisering og drift må vurderes nøye. Det er viktig at det ikke ensidig foretas reduksjoner i tjenestetilbudet til befolkningen.

I pleie- og omsorgssektoren er det mye å hente gjennom langsiktig arbeid med kompetanseheving og ved å styrke saksbehandling og ledelsesfunksjon.

Slik kan kvalitetsutvikling og omstilling gå hånd i hånd, forhåpentligvis med et bedre og mer målrettet helse- og sosialtjenestetilbud som resultat.

For å sikre handlingsplanens resultater (vel 12 000 årsverk) og ytterligere vekst i pleie- og omsorgstjenesten de nærmeste årene, vil regjeringen følge utviklingen på dette området spesielt nøye, både gjennom rapporter fra fylkesmennene og gjennom SSB’s pleie- og omsorgsstatistikk.

Utviklingen innenfor helse- og sosialsektoren har medført at det tradisjonelle skillet mellom institusjonstjenester og hjemmetjenester og mellom helsetjenester og sosialtjenester ikke er like tydelige som tidligere.

Et annet utviklingstrekk er at tjenestene har blitt mer differensierte og individualiserte. Brukerne har ofte behov for både helsetjenester og sosialtjenester, og et godt samspill mellom disse tjenestene er avgjørende for å kunne gi nødvendig hjelp.

Dagens lovverk er utformet med utgangspunkt i den tradisjonelle tjenestestrukturen og ikke tilpasset denne utviklingen.

For å oppnå målet om enklere og bedre tjenester bør lovverket gjennomgås.

I St.meld.nr. 31 (2001-2002) Avslutning av handlingsplan for eldreomsorgen varslet regjeringen av den vil sette ned et lovutvalg som skal utrede og foreslå harmonisering av den kommunale helse- og sosiallovgivningen.

Hensynet til likebehandling og muligheten for et samordnet og helhetlig tjenestetilbud til den enkelte tjenestemottaker er grunnleggende for harmoniseringsspørsmålet.

I tillegg tilsier hensynet til kommunenes selvstendighet og organisasjonsfrihet at det legges færrest mulig bindinger på kommunene.

Forslag til regelverk bør derfor legge til grunn at kommunene som hovedregel skal stå fritt i organiseringen av sine tjenester. En annen viktig forutsetning er at regelverket skal være enkelt å forstå for brukerne og enkelt å praktisere for kommunene.

Departementet har utarbeidet et forslag til mandat og sammensetning av utvalget. Det er forutsatt at utvalget skal avgi innstilling innen ett år etter at det er nedsatt, det vil si om et år fra nå av.

Det er videre lagt fram forslag til lovregler for å styrke rettssikkerheten og redusere bruken av tvang for demente. Forslaget har vært på høring i fjor høst og nå oppsummeres resultatene av denne høringsrunden.

Det er ennå for tidlig å si hvilke konsekvenser en ny lov for styrking av rettssikkerheten og begrensing av tvang i tilbudet til demente vil ha for kommunene.

Mange kommuner er i startgropa for konkurranseutsetting av kommunale tjenester.

Mange er skeptiske til tanken på at private skal kunne yte helse- og sosialtjenester, blant annet fordi dette tradisjonelt oppfattes som en offentlig oppgave.

Det vi imidlertid må huske på er at i har en lang og god tradisjon for privat drift i Norge, og jeg ser ingen grunn til at dette ikke skal kunne fortsette.

Ansvaret for at tjenestene finnes og er av god kvalitet skal selvfølgelig fortsatt ligge hos det offentlige, her snakker vi kun om ansvaret for selve utføringen av tjenestene.

Konkurranseutsetting kan være et virkemiddel for å bedre og billigere offentlige tjenester, men først og fremst en mulighet for friere brukervalg.

Konkurranseutsetting av pleie- og omsorgstjenester gjennomføres hovedsakelig som en konkurranse om et marked, dvs at det på bakgrunn av anbudsrunde avgjøres hvem som utfører tjenestene.

Alternativt konkurrer flere tjenesteleverandører innenfor samme marked. Oslo kommune innfører fra 2003 et prøveprosjekt med valg av tjenesteleverandører innenfor samme hjemmetjenester. Her vil flere leverandører konkurrere om å yte samme type tjeneste.

Dette har tidligere blitt innført i Bærum og lignende prosjekter er i støpeskjeen i bl.a. Kristiansand og Stavanger.

Det er altså allerede litt erfaring med å overlate drift av offentlige tjenester til private. Så langt gir disse erfaringene ikke grunnlag for å trekke noen endelige konklusjoner.

Sverige er det landet i Skandinavia som har lengst erfaring med konkurranseutsetting, og jeg tror vi kan ha mye å lære ved nærmere å se på erfaringene de har gjort.

Danskene har nylig innført utfordringsrett. I praksis betyr dette at kommunen må eksponere tjenesteytelsen for tilbud fra private aktører.

Som dere vel er kjent med er vurdering av utfordringsretten en av punktene i budsjettforliket. Denne vurderingen vil foreligge i forbindelse med komm. øk. proposisjonen.

Fattigdom

Mange vil si at det er et paradoks at vi har et fattigdomsproblem i Norge.

Det er grunn til å spørre: Kan det være noe ved vår velferdsmodell som har sviktet når dette skjer?

På tross av en bred velferdspolitikk gjennom mange tiår, er det noen som har falt utenfor. Vi er nå opptatt av å legge til rette for at flest mulig av de som i dag lever i fattigdom skal får en bedre og mer verdig livssituasjon.

Regjeringen la i høst frem en tiltaksplan mot fattigdom. (St.meld. nr 6 ”Tiltaksplan mot fattigdom”)

Den vil bli behandlet av Stortinget i vår, men allerede i statsbudsjettet er det bevilget 335 mill. kroner til prioriterte tiltak for inneværende år.

De fleste er nok enige om at veien ut av fattigdommen for de fleste vil være en nærmere tilknytning til arbeidsmarkedet.

Derfor satses det betydelige midler på arbeidsmarkedstiltak for langtids sosialhjelpsmottakere, ungdom, enslige forsørgere og innvandrere.

Kommunenes sosialkontorer vil være sentrale for å gjennomføre denne satsingen i nært samarbeid med Aetat.

Sosialhjelpen er ment å være en korttidsytelse i en vanskelig situasjon.

Det vi dessverre ser er at altfor mange er blitt langtidsmottakere og altfor mange unge rekrutteres inn i en tilværelse som passive sosialhjelpsmottakere fremfor aktive arbeidstakere. Det er denne trenden vi nå vil satse på å snu.

Kommunene er også sentrale i arbeidet for bostedsløse. De er kanskje blant de mest vanskeligstilte i dagens samfunn og en bedre bosituasjon for denne gruppen er helt sentralt for å avskaffe fattigdommen.

Den generelle velferdspolitikken med universelle ordninger har altså ikke løst fattigdomsproblemet fullt ut.

Dagens fattigdomsproblem krever langt mer enn standardiserte løsninger for flertallet av befolkningen, eller for grupper.

Vi må ha mer ”skreddersøm” – løsninger som er bedre tilpasset den enkelte. Dette forutsetter også stor grad av brukermedvirkning gjennom dialog mellom tjenesteapparatet og brukeren.

Regjeringens mål er et inkluderende samfunn, der alle skal gis mulighet for å oppleve sosial tilhørighet og gjennom deltakelse i arbeids- og samfunnsliv.

Dette målet kan bare nås ved at arbeidsliv, frivillige organisasjoner og den enkelte sammen med det offentlige tar ansvar på sitt område.

Den enkelte har ansvar for eget liv, og familien har et ansvar for å skape en trygg ramme rundt barns oppvekst.

Det offentliges ansvar er å legge til rette for at den enkelte og familien kan ta det ansvaret som påhviler dem, for derved gi alle en mulighet for meningsfylt aktivitet og deltakelse i samfunnslivet.

Kommunene er helt sentrale i dette arbeidet.

Stortingsmelding nr. 14: Samordning av Aetat, trygdeetat og sosialtenesten - SATS.

Som dere kjenner til har regjeringen nylig lagt frem en stortingsmelding om samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten.

Vi har ikke foreslått noen endring i ansvarsdelingen mellom staten og kommunene.

Sosialtjenesten forblir med andre ord et kommunalt ansvar, det foretas en opprydning og klargjøring av det statlige ansvaret ved at det opprettes:

- en jobbetat

- en pensjonsetat

Jobbetaten blir en helt ny etat som skal ha fokus på arbeid og aktivitet

Jobbetaten får ansvar for alle tjenester og ytelser for folk i yrkesaktiv alder fra 18 til 67 år, og som er knyttet til å hjelpe folk over i arbeid eller aktivitet.

Jobbetaten får ansvar for ytelser som blant annet dagpenger, sykepenger, uførepensjon, attføringspenger og rehabiliteringspenger.

Pensjonsetaten skal effektiv sikre riktig pensjon til rett person til rett tid på en forståelig og enkel måte hvor den enkelte vet hva hun eller han vil få i pensjon.

Pensjonsetaten skal ha ansvar for alderspensjoner og kontantytelser som bla barnetrygd og kontantstøtte.

Etaten skal også sikre den enkelte refusjon for helseutgifter som medisiner og syketransport.

Pensjonsetaten skal forvalte regelstyrte ytelser som krever evnen til å forvalte rettigheter, rettssikkerhet og likebehandling. Etaten må ha høy kompetanse på stønadsberegning og utbetalingsrutiner.
En av våre aller største velferdspolitiske utfordringer er knyttet til pensjoner.

Etter snart 40 år må Folketrygden fornyes. Pensjonskommisjonen vil legge frem sin rapport 1. oktober 2003. Uavhengig av hvilken av de skisserte modeller kommisjonen endelig foreslår er det behov for fornyelse.

Den viktigste delen av forslaget om samordning av etatene er kanskje likevel en langt bedre samordning i forhold til den enkelte bruker ved at de etableres en felles førstelinje som skal møte den enkelte på en helhetlig måte.

Den enkelte skal ikke behøve å vite hvordan det offentlige er organisert for å få et godt tilbud. Den enkelte skal bare ha ett kontor å forholde seg til.

De som har behov for samordnede tjenester skal også få tilbud om en personlig rådgiver som skal hjelpe den enkelte med å nå gjennom i systemet.

Det foreslås at jobbetaten skal ha ansvaret for at det blir etablert et felles førstelinjekontor i hver kommune, eller ved interkommunalt samarbeid.

De kommunene som ønsker det vil få tilbud om å ha driftsansvaret for førstelinjekontoret.

Så snart Stortinget har behandlet meldingen vil iverksettingen starte opp i nært samarbeid med Kommunenes Sentralforbund og kommunene.

Forhåpentlig vis får Stortinget behandlet meldingen i løpet av våren slik at vi kan fremme de nødvendige lovendringene for Stortinget innen et drøyt år. Reformene kan da iverksettes tidligst i 2005.

Gjennom disse reformene satser vi på at vi får en velferdsforvaltning som legger til rette for å få flere i arbeid og er effektiv og brukervennlig.

Oppfølgningen av SATS er av avgjørende betydning for hvor godt velferdspolitikken vil fungere framover.

Ved at staten stiller opp som en garantist for et samarbeid er jeg også sikker på at kommunene vil oppfatte dette som ny og helt unik mulighet for å sikre et bedre tilbud til brukere lokalt

Rusreformer

I Sem-erklæringen slo vi fast at Regjeringen vil styrke behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere.

Vi vet at rusmiddelmisbrukere har omfattende helseproblemer og et omfattende behandlingsbehov.

Vi vet også at de ikke får de helsetjenester de har krav på, og de har vanskeligheter med å få og opprettholde kontakt både med spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten.

Rusmisbrukere en den gruppen som sitter nederst ved bordet.

I verdigrunnlaget i Regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer heter det:

”For de som har rusmiddelproblemer, skal den offentlige hjelpeinnsatsen ta utgangspunkt i den enkeltes behov. Tjenestene skal tilpasses brukerne, og ikke omvendt.

Videre står det står det at:

Regjeringen vil føre en politikk som gir den som trenger det en ny sjanse. Regjeringen vil arbeide aktivt for å endre eventuelle negative holdninger til og fordommer overfor rusmiddelmisbrukere blant de aktører som har ansvar for tjenesteyting til denne gruppen.

Tjenesteapparatets møte med brukerne skal bygge på respekt for menneskeverdet og fremme verdier som personlig ansvar, individets råderett over eget liv og medansvar for fellesskapet.”

Det handler om verdier og likebehandling. Rusmisbrukere skal ha de samme rettighetene som alle andre.

Dette krever endringer og omprioriteringer av innsatsen.

Først og fremst handler dette om plassering av ansvar

Det er kommunene som har de beste forutsetninger for å skape et helhetlig tiltaksapparat med en sammenhengende behandlingskjede, hvor institusjonsplasser utgjør et supplement til de mer tradisjonelle kommunale tiltakene.

Utgangspunktet i behandlingen/rehabilitering av rusmiddelmisbrukere bør være egen bolig med tilbud om individuelt tilpasset oppfølging og veiledning fra sosialtjenesten,

Regjeringen legger opp til endringer på dette feltet i to trinn, kalt Rusreform I og II

Rusreform I gir staten ved spesialisthelsetjenesten og de regionale helseforetakene et sektoransvar for spesialiserte tjenester til rusmiddelmisbrukere som hører hjemme i spesialisthelsetjenesten.

Staten skal sørge for at rusmiddelmisbrukere får spesialiserte helsetjenester.

Jeg ønsker sterkt en organisering og ansvarsplassering som hindrer gråsoner og som hindrer ansvarsfraskrivelser som gjør rusmiddelmisbrukerne og deres pårørende til kasteballer i systemet.
Videreføring av fylkeskommunenes ansvar er ikke aktuelt, det vil videreføre en trenivåmodell, samtidig som fylkene etter at sykehusene og helsetjenestene for rusmisbrukere er overført til staten ikke vil ha et grunnlag for å fortsatt ivareta dette ansvaret.

Vi har også vurdert en statlig løsning, men jeg mener det er viktig at disse tjenester har en god og sterk forankring i kommunene – der er der livet leves, og det er lokalsamfunnet rusmisbrukerne skal tilbake til.

Rusreform II legger derfor opp til tonivå-modell for rusfeltet med klart definerte roller og beskrivelse av statens og kommunens ansvar.

Vi har satt oss følgende mål for dette samarbeidet:

- Tiltaksapparatet må danne en helhetlig kjede.

- Tiltakene må organiseres slik at rusmisbrukerne sine individuelle behov fanges opp og sikrer mangfoldet og bredden i tilbudet.

Ansvaret må til enhver tid være klart og det må samarbeides mellom og innenfor de ansvarlige forvaltningsnivåer.

Vi konkluderer i høringsnotatet med å foreslå at sørge – for - ansvaret for institusjoner som yter spesialiserte sosiale tjenester og omsorg for rusmisbrukere legges til kommunene.

Kommunene rår over vesentlige deler av velferdsapparatet; kommunehelsetjenesten herunder fastleger, sosialtjenesten, barnevern, boligkontor, skole og kulturetat.

I mange kommuner finnes det dessuten andre sentrale samarbeidsparter som politi og/eller lensmann, trygdekontor og a-etat. Hele dette apparatet er og bør fortsatt være viktige bidragsytere i behandlingen av og omsorgen for rusmiddelmisbrukere.

Vi ser ikke for oss at hver enkelt kommune skal ha hele bredden av tiltaksapparatet. Her må det tenkes kreativt. Interkommunalt samarbeid er stikkord.

Vi skal få mennesker til å henge bedre sammen. Skal vi få mennesker til å henge sammen må også de ulike tjenestene og tiltakene henge sammen.

Det er enkeltmennesker som trenger hjelp, og tiltakene må bygges rundt enkeltmennesker. Vi må sikre at denne samordningen skjer – det er avgjørende for gode behandlingsopplegg med sammenheng fra start til mål.

Regjeringen foreslår å lovfeste rett til individuelle planer for brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester fra sosialtjenesten, slik helsetjenesten har i dag.

Dette blir en generell bestemmelse, som vil gjelde alle sosialtjenestens brukere, men også rusmiddelmisbrukere – og den vil være viktig for svært mange rusmiddelmisbrukere.

Forhåpentligvis vil individuelle planer også bidra til å vri ressursbruken fra kortsiktige akuttløsninger til langsiktig planlegging og sammenhengende tiltak.

Det settes krav til brukermedvirkning – dette er viktig for å styrke samhandlingen mellom tjenesteapparatet og brukeren eller pårørende.

Det arbeides for tiden med en Ot. Prp. som er planlagt ferdig til påske. Det tas sikte på at Stortinget behandler denne før sommeren.

Målsettingen er at både Rusreform I og Rusreform II trer i kraft samtidig ved årsskiftet 2003/2004.

Helt til slutt ønsker jeg å ta opp en annen sak, nemlig rusbrus i butikk.

Etter at dette ble tilgjengelig i dagligvarehandelen har vi hørt flere eksempler – og alt for mange eksempler – på at ungdom helt ned i tretten år får kjøpt rusbrus uten å måtte vise legitimasjon. Dette er bekymringsfullt og svært alvorlig. Barn og ungdom under 18 år skal ikke få kjøpt alkoholholdige varer! Selv er jeg riktig nok ikke så sikker på at dette problemet oppsto med rusbrusen. Snarer tror jeg at salg av rusbrus og oppmerksomheten rundt dette – blant annet fra Juventes side – har avdekket det som alltid har vært. Nemlig slappe holdninger i bransjen, for dårlig kontroll fra myndighetene og få eller ingen konsekvenser dersom ulovligheter er avdekket. Ikke desto større grunn til å komme dette til livs.

Jeg har hatt flere møter med dagligvarebransjen. Mitt inntrykk er at de deler min bekymring. De har lovet at de skal iverksette nødvendige tiltak, de skal skolere sine ansatte og de skal gjøre det de kan for at loven holdes. Likevel opplever vi at alkohol selges til barn. Mange tar ikke dette på alvor.

I tillegg til at jeg har hatt møte med bransjen, har jeg også sendt et brev til alle landets ordførere. Flere av dere som her i dag, har med andre ord mottatt dette brevet. Kommunens oppgave er nemlig å utøve kontroll. Dette er en viktig funksjon, og den må tas på alvor. Å ta dette på alvor betyr også at man tar i bruk de sanksjonsmulighetene vi har som for eksempel å frata butikker som bryter loven deres salgsbevilling. Vi – voksensamfunnet – må ta på alvor hvilke konsekvenser en tidlig alkoholdebut kan ha for barn og ungdom. Det er et dårlig signal fra voksensamfunnets side dersom det ikke får noen konsekvenser at butikker selger alkohol til barn og unge helt ned i 13 års alderen. Min oppfordring til dere er herved overlevert.

Takk for oppmerksomheten.